Troen min.. ♡

Posted on 27. mai 2012 | 9 kommentarer

Jeg har sagt for en stund siden at jeg skulle
bruke litt tid på å skrive om troen min..

Dette har vært vanskelig for meg..

Det er ikke fordi jeg syns det er flaut å være kristen, jeg er stolt av det..
En grunn er at jeg føler at jeg setter Jesus i et dårlig lys..
At folk som ikke tror tenker;
Jesus kan jo virkelig ikke finnes når Han ikke har hjulpet henne mer,
hun hadde klart å finne ro i han i stedet for å skade seg
hvis Han hadde fantes.
eller
Hva slags Gud er det som lar en som stoler på Han gå gjennom noe sånt..
Må bare understreke at det er ikke noe fra Bibelen eller noe jeg har følt Han har sagt til meg.. Dette grunner i min skam, ikke Hans..

En annen grunn til at dette er så vanskelig å skrive her
blir at det plutselig blir så virkelig.
Jeg har delt det, det er ikke bare tanker i hodet mitt lengre – det finnes.

Troen min har alltid vært viktig for meg..
Den har alltid hjulpet.
Jeg har aldri klandret Gud for det jeg har opplevd.
Jeg mener at det er mennesker som har valgt å gjøre
disse tingene med meg og at Gud ikke kan klandres for menneskers feil..
Mange kan nok si at de ikke forstår hvorfor han ikke grep inn..
Jeg ikke dette var Guds plan, men jeg tror at Han alltid kan bruke
vonde ting som har skjedd.. At fordi jeg har opplevd hva jeg har opplevd
kan brukes til å hjelpe andre som har opplevd lignende ting.
Han kan alltid bruke noe vondt og snu det til noe godt.
Troen har alltid vært der, den har viktig og den har vært positiv.

Likevell, etter M (pågående overgrep) skjedde det noe.
Det gikk noe opp for meg..
Hver gang ting har begynt å lysne skjer det noe vondt.
2 av overfallsvoldtektene skjedde når jeg endelig begynte
å senke skuldrene litt..
Ting i barndommen ble alltid raskt verre etter jeg hadde
begynt å få litt håp..

Jeg husker jeg snakket med psykologen om det..
Før det med M hadde det endelig begynt å se litt lysere ut..
Jeg hadde mer overskudd, ting fungerte litt mer i hverdagen og
barndommen var litt med på avstand.
Så. PANG. Ny overgriper som forgrep seg på meg flere ganger i uka.
Jeg husker jeg sa til psykologen;
“Det er som om universet om og om igjen vil minne
meg på at jeg ikke er verdt nok til å ha det bra.
Endelig gikk det litt oppover, det er som universet sier; Ha, jeg SA du ikke var verdt noe, selvfølgelig vil vi minne deg på at du ikke fortjener å ha det bra!”
Da sa psykologen noe som banket meg ned i støvlene.
“Men Fragile- du tror ikke på universet du-du tror på Gud!”
Det satt meg helt ut.
Var det slik at jeg følte at det var Gud som ville
fortelle meg at jeg ikke fortjente å ha det bra?

Det er dette som har slipt ned hjernen min det siste året..
Jeg vet jeg tror..
Men hadde kanskje vært lettere å ikke gjøre det?
Det er mye vanskeligere å tenke at Gud
har gjort det enn at universet har gjort det.

Bah, ordene stokker seg litt her jeg sitter..
Jeg skrev et dikt for ikke så lenge siden det..
Og det slutter bra, så det betyr vel at det er mer
positive enn negative tanker for tiden! :)

(Jesus sine ord er grønne, mine er rød)

Quietly I stumble towards Your throne
Though You’re here I’m feeling desperately alone
I don’t really dare to look You in the eye
I want to look up, but instead I hide

You walk down to me, get on Your knees
You whisper; sweetheart, talk to me – please
I look up and I see Your eyes so mild
And then You give me the kindest smile

I try to put together the words I want to ask
Try to let you see my pain, not just a mask
Jesus, there’s something I can’t figure out”
I look to you and through my tears I shout;

How can You still want me,
When I always have turned away
How can You still want me
I don’t understand why You’d stay..

I cry; I can’t live through this pain anymore
You say; I’ll give you everything to live for
But Jesus- I can’t see you where you are
You reassure me – you are not far

I see the shaddows of my past everywhere
I cry out to you – you don’t seem to care
You say; I have felt every tear you have cried
I thought of you the very day I died

When you are followed everywhere by the footprints of your past
I will walk ahead and make footprints that will last
Because of your pain I can make you strong
I will help you to right every wrong

I know humans have caused you great harm
But I can translate the scars on you arm
Even though they’ll always remind you of your past
We’ll heal it together and our victory will last

Sweetheart, there’s something you need to understand
Your worth can never be measured by man
When they showed you that you’re worthless, they really lied
Your worth was measured the day that I died

But Lord, I doubt that you’re promises include me
It seems like everyone else is set free
You look at me with pride and with a smile you set;
Your testimony just isn’t ready yet!

You will one day declare yourself set free
Just be patient, you will see
I promise your testimony will grow strong
And you’ll now it’s with me you belong

I have taken your wounds to the cross
All abuse, fear, pain and loss
Every obstacle we will climb
And you’ll be mine for all time

→ 9 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med ,

It only hurts when I breathe..

Posted on 16. mai 2012 | 23 kommentarer

I går var en veldig vond dag..
Den begynte grytidlig med masse mareritt, intense flashbacks og
dissosiative hallusinasjoner om at overgriper var i rommet med meg..
Jeg hadde gjemt unna noen glassbiter og skadet ganske heftig..
Jeg klarte likevel ikke komme dypt nok til å nærme meg pulsåren
så jeg svelget glassbitene i håp om at det kom til å ta knekken på meg..
Nattevakta satt utenfor døren, men døren var nesten igjen og han sov,
han våknet ikke før jeg begynte å hoste..
Da han fant meg ville ha ha bitene jeg hadde skadet meg med..
Jeg måtte innrømme at jeg hadde svelget de.. Jeg skammet meg sånn! :(


Legen ble ringt og det ble raskt konkludert med at jeg skulle til akutten..
2 ansatte fra psykehuset ble med..
Vi fikk rom når vi kom dit og det ble litt venting..
En kirurg kom og ville sy..
Det ville ikke jeg..
Som jeg har sagt før blir det helt overgrepsituasjon for meg
når smerte som jeg ikke har kontroll over blir påført meg.
Det var et sår ved håndleddet som var såpass dypt at de sa de kom til å
tvinge meg til å sy hvis jeg ikke gikk med på det..
Jeg switchet meg unna hele situasjonen…
Husker nesten ingenting av det, det var en annen personlighet som tok det.
Heldigvis..
Etter røntgen ble det bestemt av jeg skulle få gastroskopi,
og det var noe av det verste jeg har gjort på lenge..
For de som ikke vet det, er gastroskopi at de går ned i magen
med en slange med kamera på..
Tingen er bare at pga orale overgrep er ting som skal
inn i munnen veldig vanskelig for meg.. Jeg fikk heldigvis noen sterke beroligende.. Det ble litt switching der og..
Etterpå falt jeg helt sammen i gråt og gråt ganske lenge..
Det hjalp ikke akkurat at overlegen anbefalte operasjon fordi de ikke hadde funnet noe i magesekken og bitene da sannsynligvis var kommet til tarmen.
Men når vi kom ned fikk vi  heldigvis beskjed om at vi kunne dra hjem..
Det var godt..
Når vi kom hjem fikk jeg beskjed om at jeg er tilbake på
fotfølging og at jeg ikke får være på rommet mitt.
Heldigvis fikk jeg to trygge kontakter til å være med meg i går..
Natta har ikke gått så greit, sover veldig lite..

Jeg vil ikke at noen skal få noen ideer av dette, vil bare si at jeg angrer at jeg gjorde det og det var dumt.. Sjansen for å skade organer er ganske stor, sjansen for å dø er mindre.. Du kan heller ende opp med utlagt tarm eller på medisiner resten av livet.. Så ikke gjør samme feil som meg..

Regner med det blir samtale i dag..
Vet ikke hva jeg skal si lengre..
Jeg jobber så hardt for at ting skal bli bedre,
for å få mer kontroll..
Jeg har så vanvittig lyst til å begynne å leve for å leve,
ikke leve for å dø..
Jeg har så lyst til å kunne slippe opp litt her på psykehuset,
at jeg kan være med på aktiviteter, få utgang så jeg kan møte venner.
Det er nok mange som mener dette kun er et valg..
At hvis jeg vil leve må jeg velge å leve.
Jeg prøver å velge det hver dag!
Virkelig..
Det blir bare litt som.. Okei.. Har du noen gang hatt migrene?
Det er helt vanvittig vondt.. Man kan bestemme seg på forhånd
at man ikke skal ta medisiner fordi de medisiner fordi de ikke er bra for kroppen.
Likevel, når du er midt i et anfall og det er så vondt at du ikke vet hvor du skal gjøre av deg skal jeg love at det er mange av dere som hadde gitt etter og tatt medisinen, bare for å få en pause fra det vonde..
Jeg prøver, virkelig..
Før hadde jeg ikke lyst til å ha lyst til å leve en gang, nå har jeg faktisk lyst til å få lyst til å leve. Det er bare så innmari vanskelig..

Nå prøver jeg bare å ta innover meg at det er en ny dag..

→ 23 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

“Det går greit”

Posted on 4. mai 2012 | 22 kommentarer

“Det går greit”, prøvde jeg å presse frem.. Stemmen klarte nesten ikke bære ordene men  jeg håpet han trodde meg tross at jeg ikke klarte å møte blikket hans.
“Du har sagt det i hele kveld, men vi har sett at du har hatt det forferdelig” sier han mens igjen prøver å fange blikket mitt.
Jeg sitter i hjørnet på gulvet inne på skjermet,
halvveis gjemt bak det lange gardinen.
Kvelden i går gikk ikke bra.. Dagen hadde gått greit, men det lå noe der. Ett eller annet, jeg visste ikke hva. Noe vondt, noe sårt.. Det var mye gråting på innsiden i går. Mange redde små deler, noen sinte. Likevel var det ikke før middagstider jeg ble klar over hvilken dag det var.
Det var Slangens(Hovedovergriperens) bursdag..  Han brukte alltid merkedager som unnskyldning for å ta overgrepene et steg mot det verre.
Første gruppevoldtekt var på 9 årsdagen min,
første gang det kom inn andre overgripere var i jula da jeg var 7,
første orale overgrep var på bursdagen hans på da jeg var 5 år.
Han skulle jo ha bursdagsgaven sin, de overgrepene var et rent helvete.


Det var ved middagstider det plutselig gikk opp for meg hvilken dag det var.
Desperasjonen kom.
Og tankene gikk straks til hemmeligheten i sokken.
I en ukes tid har jeg hatt en skolisse liggende i sokken min.
En siste utvei.
Muligheten for å slippe unna livet lå i sokken i 5 hele dager.
Jeg trengte den som sikkerhet.
Jeg trengte den tilgjengelig.

Jeg visste at når jeg planlegger å ta livet mitt her inne feiger jeg alltid ut..
Jeg tenker på de som finner må finne meg, hva de må leve med etterpå.
At det rett og slett er dårlig gjort å ta livet sitt på sykehus, fordi det påvirker så mange, ikke bare de som finner meg, men de som burde kommet inn før, legen som har bestemt hvor ofte det må være tilsyn, osv..

Jeg tenker også mye på konsekvensene av et mislykket forsøk.
Jeg kan brekke mange ben i kroppen, bli lam.
Får hjernen lite oksygen uten at jeg rekker å dø kan jeg faktisk få hjerneskade.
Jeg kan bli en grønnsak.
Dette er selvsagt ekstreme tilfeller, men de er grunnen til at når jeg planlegger å dø klarer jeg ikke det på sykehus. Hvertfall ikke når jeg har tilsyn hvert 5 minutt, slik som jeg har nå.
Alt for mye kan gå galt.

Så hemmeligheten i sokken lå der fordi jeg ventet på at ting ble så uutholdelige at jeg prøvde å ta livet mitt uten å tenke..

Det skjedde i går..

Etter jeg innså hvilken dag det var ble desperasjonen så bar det rett inn på badet.
Jeg rakk kun å besvime, ble dratt ut og inn på stuen på skjermet. Der satt det 4 ansatte med meg for jeg ble bare dårligere og dårligere. Prøvde å si at det gikk greit, fikk så dårlig samvittighet for at 4 av 5 personale satt inne hos meg..
Men de så jo ganske tydelig at det ikke gikk bra. Fordi jeg mistet kontrollen over selvskadingbehovet og ikke klarte å slutte å skade meg endte jeg i belter..

Mens jeg lå der jobbet jeg alt jeg hadde for å vise at det gikk bedre – selv om det egentlig ikke gjorde det.. Etter to timer kom jeg løs, men det første jeg gjorde var å prøve å henge meg igjen.. Ble dratt ut og..
Det var da jeg satt skjelvende i hjørnet og prøvde gjennom gråten
og si om og om igjen at det gikk greit..
Det roet seg heldigvis etter en stund..

I dag hadde jeg samtale med overlegen for alle avdelingene..
De sier det er vanskelig å stole på meg.
Jeg skjønner det.. Virkelig.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
MEN jeg klarte noe.. Jeg hadde samlet opp litt piller.
De gav jeg fra meg i dag..
De tok meg av fotfølging, men skjermet meg ytterligere..
Før var jeg i skjermet del 2, altså jeg hadde rommet mitt, men døra var låst.
Nå er jeg på del 1, altså med stue og stripet soverom..

Jeg må virkelig jobbe mot å ta et valg om å ønske å leve.
Det er bare så innmari vanskelig når livet er så vanskelig som det er nå..
Når livet gjør så vondt at jeg gråter ved tanken på å måtte fortsette å leve..
Jeg vet jeg må jobbe og bestemme meg for å leve, men jeg har ikke kapasitet enda. Rett og slett. Livet er alt for vondt..

Hvordan skal jeg gå denne veien når skogen er så tett at jeg ikke ser stien lengre?

Hvordan skal jeg se lyset i enden av tunnelen når jeg
ikke husker hvordan lyset ser ut?

Hvordan skal jeg klatre opp når stigen er full av torner?

Hvordan skal jeg klare å ønske å leve?

→ 22 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , ,

Overgrepshistorien nr 2..

Posted on 18. april 2012 | 26 kommentarer

Dette kan være et tøft innlegg å lese.
Dette er den ærlige tøffe historien om overgrepene jeg opplevde..
Jeg skriver fordi det er det jeg har blitt rådet til av incestsenteret og fordi det er mange som ønsker å bli mer kjent med min historie..
Jeg har også lest andre blogger der folk skriver om sin historie  på denne måten, og det hjelper dem.
Som før klarer jeg ikke bruke “jeg” ordet så mye, det blir lettere for meg å skrive om den lille jenta.. Minner også på at hovedovergriper blir betegnet som “Slangen”.

Den lille jenta i barnehagen var utadvendt og sang hele tiden..
Hun følte seg ikke trygg hjemme, så søkte trygghet hos andre voksne.
Men det vonde startet da hun søkte trygghet hos feil menneske.


Hun søkte trygghet hos han.
Han ville leke leker.
Men da hun var 5 år ble lekene slemme og ekle.
Slangen mente hun nå var klar for hemmelige leker.
Leker hvor hun måtte ta av seg klærne, leker som gjorde vondt,
leker der det føltes som det ekle hvite som kom ut av han var overalt.
Det tok ikke lang tid før hun måtte ta den slemme tingen hans i munnen.
Hun gjorde alt hun kunne for å ikke kaste opp, fordi da ble hun slått..
Men den slemme tingen var for stor for en liten barnemunn..
Hun ble reddere og reddere..
Likevel kunne han ta henne på fanget og si at han var glad i henne.
Likevel kunne han gi noe av kjærligheten hun lengtet etter.
Og det var jo ikke hans feil, det var hennes..
Det var hun som gjorde noe med han, han var jo snill med de andre barna!
Han var til og med snill mot henne noen ganger..
Det var ikke alltid han slo.
Noen ganger trakk han den slemme tingen ut slik at hun
slapp å få det ekle hvite i halsen.
Det var nesten lettere å skylde på seg selv, fordi da hadde hun fortsatt
den gode Slangen, han hun kunne stole på.

Den lille jenta gjorde alt hun kunne for å være god nok..
Kanskje hvis hun var litt flinkere ville ikke voldtektene gjøre så vondt.
Hadde hun vært god ville hun ikke bli straffet.
Kanskje hvis hun var snillere, ville Gud hjelpe henne da..?
Hvis hun var bedre hadde kanskje hun ikke dro frem det fæle i mennesker,
både på skolen, hjemme og hos Slangen..

Hun prøvde å si ifra til pappa’n sin en gang om at det hadde skjedd noe ekkelt..
Han ristet på hodet og gikk. Det var siste gang på 15 år at jenta snakket om det vonde som skjedde med henne i den kjelleren.
Regresjonen kom, men den ble sett ned på av de få som visste.
Store jenter gjør jo ikke sånt.

Hun hadde likevel yndlings bamsen, den som gjorde alt godt og trygt igjen.
Men en gang rakk hun ikke snu ryggen dens til når den slemme mannen kom,
og bamsen fikk med seg alt.
Med tårer kastet hun den i søpla dagen etter.
Den hadde sett hemmeligheten, hvor ekkel, ødelagt og brukt hun var,
den___ville___nok___ikke___ha___henne___lengre . .
Hun skammet seg for mye over at noen visste.

Underbevisstheten til jenta begynte å skape hjelpere..
Skape nye barn, nye personligheter som kunne
ta over smerten når jenta ikke maktet mer.
Når jenta ikke holdt ut lengre kom det andre til som kunne hjelpe henne
å bære det vanskelige, ta situasjonene hun ikke klarte å komme gjennom.

Hun var 6 år da hun lærte at man ikke får skrike.
Hvis man skrek ble man kvalt til man besvimte.
Hun trodde de kom til å drepe henne hver gang det skjedde.
Da hun lærte at det var hennes feil hvis hun måtte bli kvelt.
Hvis gråten ble så høy at noen kunne høre den skjedde det også..
Han ville jo ikke gjøre det men hvis jenta ikke klarte å
kontrollere gråten måtte han kvele henne.
Hvis hun ikke var snill nok, ikke flink nok, da kom straffen.
Sånn er det bare.

Hemmelighetene ble bare større og farligere

Hun var så redd for at hvis noen andre fikk vite om overgrepene hadde de skjønt hvorfor hun ble misbrukt og de kom til å misbruke henne de også..
Ingen kunne se det de slemme mennene så..
At hun ble mobbet fordi hun var stygg og teit, slått fordi hun var så mislykket og misbrukt fordi hun var uten verdi.
Ingen flere måtte vite det.

Da hun var 7 kom det andre menn inn i bilde.
Nye slemme og skumle hemmeligheter.
Noen ganger var det flere på en gang, ellers ble hun og ble leid bort til andre slemme menn som gav enda flere slemme hemmeligheter.
Noen var bedre enn Slangen, men de fleste var verre.
De stakk ting inn i henne og tok på henne overalt.

Litt før 9 årsdagen kom den første voldtekten.
Det var som hele henne ble revnet i to…
På 9års dagen lærte hun at det gikk ann å bli voldtatt av to menn samtidig.
Det var så mange av dem og de trodde det bare var en av henne.
Det de ikke visste var at to noe nye hjelpere ble skapt i henne den kvelden.

Da hun var 10 år hadde jenta lært hvordan hun skulle ligge for at voldtekten skulle gjøre så lite vondt som mulig. Hun hadde lært hvordan hun skulle gjennomføre de slemme lekene så det skulle bli så få slag som mulig.
Hun kunne dusje i evigheter uten å føle seg ren fra deres berøringen,
svette og det hvite ekle. Hun ble aldri kvitt lukten av gamle kroppsvæsker på huden hennes. Tenk om noen skjønte hvor skitten hun var?

Da hun var 11 hadde hun så mange hjelpere at hun slapp unna mye av det verste:
Hun orket ikke være tilstede, så hun løp inn i mørket inni seg og en annen personlighet tok over da hun trengte det. Hun forsto ikke enda at det var del-personligheter, men hun hadde ikke klart seg uten
å kunne gjemme seg i mørket til det verste var over..

Mellom hun var 8 og 12 var Slangen barnevakt noen uker hvert år.
I de ukene var jenta låst inn i kjelleren..
Det var kaldt og vått, og det var mus der.
Hvis hun var heldig fikk hun mat hver dag,
men det var langt fra tilfelle hver uke..
Det var voldtekter hver dag, men noen ganger var det heldigvis bare han..
Andre ganger kunne det være opptil 10 menn som byttet på.

Alt jenta gjorde dreide seg om å skjule, gjemme og dytte bort.
Hun handlet masse undertøy i smug,
fordi hun ikke sende de med blod på vask hjemme.
Selvskadingen ble skjult så godt hun kunne,
Spiseproblemene skjedde i smug.

Da hun var 15 år kom det vesle i magen.
Hun ante ikke hvem av de 15 mennene som hadde vært innom kjelleren den siste måneden som var faren, men det spilte ingen rolle.
Endelig skulle hun få det lille som elsket henne like mye som hun elsket barnet.
Men de fant ut av det.Slangen var veldig nøye med å sjekke i den månedlige tiden for å passe på at det ikke var noe barn i magen.
Det positive var at dette gjorde at overgrepene sluttet,
men det verste var at de ville ikke la henne beholde barnet.
De var 5 stk som sparket henne i magen i en halvtime for å passe på at
babyen aldri kom til å se dagens lys.

Det de ikke visste var at det var jenta følte at hun aldri kom til å se lyset igjen

Lignende innlegg om min historie finner du her;
Første innlegget jeg skrev om min historie;
“Min overgrephistorie nr 1..”
Andre innlegget jeg skrev om min historie;
Jeg ville jo bare være frisk
Et dikt;
“Notes from a pedofile”
Nederste delen av
“Ingen beskyttet meg”
Et minne;
“Fælt bursdagsminne”
Litt om hvordan ting kunne vært
anderledes hvis noen hadde sett meg;
Relasjonsrelaterte traumer
Disse to er skildringer av når jeg gjenopplever traumer;
“Kjellergulvet”
Første del av “Du er trygg”

→ 26 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , , ,

Svar på spørrerunden…

Posted on 6. april 2012 | 8 kommentarer

Først vil jeg begynne med å takke for spørsmålene deres:) Det betyr mye for meg at dere tar en interesse! Jeg vil også si til både de som har skrevet inn og dere andre at kommer det flere spørsmål er det bare å komme med de:)

UnsilentShaddow lurer på;
Hvor gammel var du når du begynte å gå i behandling?
Jeg holdt meg lenge utenfor “radaren” til helsevesenet.. Det indre systemet fungerte så godt at det tok en del år før jeg kom inn i psykiatrien. Jeg hadde likevel faste voksne samtalepartnere fra 14 års alderen, i forbindelse med skole og menighet. Jeg gikk på folkehøyskole etter vgs og det var der jeg begynte å bli verre.. Der hadde jeg læreren min som hadde studert psykologi som hjalp meg mye gjennom tiden der. Men mot slutten av skoleåret ble jeg mer og mer suicidal og han turte ikke ha ansvaret for meg lengre. Han sendte meg til rektor som sa jeg måtte begynne hos psykolog for å kunne fortsette på skolen.. Da var jeg 18. Da var mars/april og jeg skulle jo flytte hjem igjen i mai, derfor var det ikke vits å søke på DPS. Da var jeg så heldig at sosialkontoret hjemme betalte for timer hos privat der jeg slapp å stå i kø. Der gikk jeg 5-6 ganger før jeg dro hjem. Der begynte kontakten hos fastlegen. Jeg hadde en fantastisk fastlege. Han ble min behandler den sommeren. Jeg fikk komme en gang i uka og prate ut. Han ble også mer og mer nervøs, så han sendte meg til et akutt team på et DPS hjemme.. Der gikk jeg først hos forskjellige der før jeg fikk en psykolog som behandler i August.. Den høsten flyttet jeg, så jeg sto på venteliste på DPS der jeg hadde flyttet, og jeg kom inn dit da i oktober 2008, og har gått hos henne siden! :) Jeg skal bytte når jeg kommer ut derifra da..

Fant de fort ut at du hadde dissosiativ lidelse eller var du igjennom en haug med andre diagnoser før du fikk hjelp for det?
Det var akutt psykiatrisk som satt de første diagnosene på meg. Jeg var nok heldig der fordi det var en traume-post og de kjenner godt til dissosiative lidelser.. Nå er det kun emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er den jeg føler er feil. Min behandler gjennom 3 år mener heller ikke at jeg har denne diagnosen, så jeg tørr å påstå at det er en feil diagnose..Har skrevet om det her.. Det har nok mye med å at jeg switchet til en annen personlighet med et annet stemningsleie og de tok det som at det var jeg som skiftet humør.
Det er mange med DID som blir sett på som psykotiske. Det har skjedd at jeg har blitt stemplet som schizofren på legevakta, men det har alltid stått noen psykose-relaterte diagnoser på mine papirer.

Har du vært innlagt lenge og er du det ofte?
Jeg har vært innom akutt psykiatrisk rundt 30 ganger på mellom desember 2008 og april 2011. Av disse 30 var det 3 som var frivillig, resten har vært tvangsinnleggelser. Har ofte vært der noen uker på frivillig, men innleggelsen var alltid på tvang. Nå har jeg vært innlagt snart et år, et halvt år på akutt psykiatrisk og et halvt år på langtidsavdeling..

Hvordan klarer du deg hjemme?
Det går veldig i perioder. Det blir ofte mye legevakt for å sy og mye bulimi. Jeg kan slite veldig med hverdagslige ting, som å ta oppvasken, rydde, osv. Men jeg har til tider klart å leve ute ganske greit, greier å fylle hverdagen meningsfulle ting. Dessverre er det lenge siden jeg har fungert særlig ute da psyken har gått dårligere og dårligere. Siste halve året før jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk klarte jeg ikke holde orden, jeg klarte ikke betale regninger, jeg isolerte meg mye og hadde mange turer på legevakta i uke + flere innleggelser. Håper jeg klarer meg bedre når jeg kommer ut herifra.. Da har jeg mye mer nettverk rundt meg av folk som kan hjelpe meg til å få hverdagen til å gå rundt.. :)

Hvor ofte dissosierer du og hvor lenge pleier det å vare?
Det er utrolig forskjellig. Det skjer flere ganger om dagen, og kan vare alt fra 5 min til 2 døgn. Gjennomsnittet er vel noen timer av gangen, litt avhengig av hvor mye jeg trenger de..

Kan du fortelle litt mer om hvordan de ulike delene kan være til hjelp for deg i dagliglivet (som f.eks i butikken og sånne vanskelige ting)?
Jeg har skrevet en del om det om dette i De forskjellige personlighetene, men kan ta kort om de jeg har brukt mest..
Cecilie er uten tvil den som hjelper meg mest. Hun er den som er flinkest til å late som hun meg. Hun har tatt skoledager, jobb og familieselskaper osv for meg utallige ganger. Hun tar også skumle telefonsamtaler for meg. Jeg hater å måtte ringe NAV, kreditorer, ukjente mennesker, osv, og da er er det godt å ha Cecilie som tar de telefonene. Hun er også mer fornuftig enn meg, hun har blant annet tatt over før jeg har gjort dumme selvmordsforsøk som jeg garantert kommer til å overleve av.. Hun kan også være der når jeg ikke har kontroll nok til å klare meg gjennom perioder jeg har kommer meg gjennom. Som her om dagen maktet ikke jeg å legge meg pga angst for mareritt, og da var det hun som gikk å la seg. Dessuten har hun, Line og Kamile tatt vare på mange av vennskapene mine. De har ringt og stilt opp for venner når jeg ikke har hatt sjans til å gjøre det.
Lise er en av de jeg har skrevet mest om. Hun er der for å sette grenser for egen kropp.Det var mange som representerer forskjellige forsvarsmekanismer under overgrep. Sara feks, ligger bare ligger helt rolig og venter til de er ferdig for å unngå å bli slått. Karina, Sinna og Marte blir fysiske for å forsvare seg. Marie er som et tomt skall, helt apatisk, mens jeg har noen som ikke klarer å slutte å gråte eller skrike.
Noen, som Sara, Julie og Mari bærer sorgen. De som Sinna, Karina og Jostein bærer sinne, mens Charlotte og Silje bærer gleden jeg aldri fikk ha som liten. Det er også noen som gjør det de kan for å beskytte for nye overgrep, vil forberede kroppen på nye overgrep slik at vi alltid er på vakt. Det gjør blant annet Marte og Skremt.

Hvor gammel var du når du først skjønte at du var “annerledes” enn andre som ikke hadde deler/stemmer?
Dette har jeg skrevet litt om i Jeg ville jo bare være frisk.. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg forstod det..Jeg trodde jo lenge at alle hadde det slik.. Jeg hadde ikke noe særlig med venner før ungdomskolen, så var vel da jeg  snakket mer med jevnaldrede og”oppdaget” at ikke alle hadde det som meg..

Janne Helen lurer på
Hvor lenge har du vært på lukket avdeling?
Minus et par uker hjemme har jeg vært innlagt på lukket i 11 måneder.

Vet du hvor mye lenger du må være der?
De har sagt til over sommeren en gang, litt usikkert når enda..

Har du fått lov til å snakke om det du har opplevd utenom her på bloggen?.. vet jo at ikke alle i psykiatrien er mottakelig for at vi skal snakke om det.
Jeg har pratet veldig lite om det.. Min behandler på DPS var så redd for at jeg skulle bli dårligere at hun turte ikke. På akutt psyk ville de stabilisere meg først og her jeg er nå er de redde for re-traumatisering, så de vil heller ikke prate så mye om det. Eneste jeg har hatt er T på SMI.. Vet ikke hvor lenge de vil vente før jeg får prate om det. Jeg vet jeg blir dårligere, men da jeg prate om det på SMI var første gang jeg faktisk følte at det gikk fremover. Jeg tror jeg kommer til  bli dårligere når jeg prater om det-uansett hvor lenge jeg venter. Derfor vil jeg helst prate om det mens jeg er innlagt, fordi det da jeg trenger folk og trygge rammer rundt meg. Behandleren min på DPS jobbet også mye for å få meg innlagt for å prate om traumene, siden hun ikke syntes det var forsvarlig å sende meg hjem etter slike samtaler. Nå har jeg jo nettopp skiftet behandler her på psykehuset, så det blir spennende å se om hun har en annen strategi enn psykolog I.

Caroline spør
Du sier at du ikke vil ha hjelp, at du heller vil dø. Men, hvis du kunne få den riktige hjelpen. Den som gjorde at du virkelig kunne se lyspunkter i livet, selvfølgelig vil ikke alt bli bra på null komma niks, det vet jeg alt om, og man faller ofte tilbake til der man var, kanskje også lengre ned. Det ender jo da med motløshet, man blir bare fortvilet og vil gi opp. Men, hvis du kunne fått hjelp; hjelp fra riktige personer, støtte fra personer som bryr seg og er glad i deg, personer som alltid vil være der for deg, hjelp som fungerer for deg. Vil du da velge å leve? (Jeg håper virkelig at svaret er ja, for jeg vil ikke miste deg <3)
Jeg tror det ja! Det er ikke alltid jeg klarer å se det slik, men det er jo som mange har sagt før meg, det er ikke det at jeg vil dø, det er det at jeg ikke  orker å leve. Hvis jeg får tro på at livet kan bli bedre er det klart jeg vil prøve å leve..:)

Inger vil vite
Jeg lurer på hva du synes om denne ideen.
Fysisk kontakt med holding og tilpasning til rembruk er vanskelig for deg fordi dette minner deg om overgrepene. Kunne det i stedet lages små rom hvor gulv og vegger var polstret med gummiplater? Fargen måtte være beroligende rosa eller lysegrønn. Det skulle være dempet,vakker musikk der, og lukter av f.eks. skog,hav eller blomster. Slik jeg har forstått det er du i slike situasjoner bare aggressiv mot deg selv,ikke mot andre, så du kunne også hatt et par venner med deg der inne. Noen fra sykehuset måtte passe på utenfra.
Tror du en slik løsning kunne dempe litt på de fryktelige følelsene som raser gjennom deg?
Det er vanskelig å si uten å ha prøvd, men det virker jo som en bedre løsning da jeg ofte blir mye dårligere av tvangsmidler. Vet at i mange land bruker man ikke belter i det hele tatt, kun isolasjons rom. Jeg tror nok jeg hadde fått litt panikk for å bli stengt inne i et rom helt alene, men siden jeg aldri har prøvd å skade noen andre enn meg selv burde det jo gått ann at en ansatt var der med meg. Godt forslag da, men de har ikke noe sånt her, dessverre :(

→ 8 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

“Jasså, så du er borderline, du?”

Posted on 29. mars 2012 | 22 kommentarer

”Jasså, så du er borderline, du?”
Dette var de første ordene jeg hørte om borderline, eller som den også blir kalt; emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (forkortelse EUPF). Jeg satt skjelvende på badet mitt med veldig dype kutt på både hals og håndledd. En venninne som hadde fulgt nøye med meg på telefon den kvelden hadde ringt ambulanse da hun skjønte at det gikk mot selvmordsforsøk. Det var en av ambulansefolka som stod å så oppgitt på meg og stilte meg det spørsmålet.
Det var det første han sa. Ikke Hei, hva heter du, hva har skjedd eller hvordan går det.
”Jasså, så du er borderline du?”
Jeg ante ikke hva han snakket om, men det var jammen vondt å bli møtt med et slik stempel første gang jeg ble hentet av ambulanse..

Jeg har hatt dette innlegget i kladden i flere uker, men aldri følt meg «ferdig» med det. Det var en medblogger som dyttet meg i riktig retning med et innlegg som beskrev at hun har hatt noe av de samme problemene som meg..
Jeg har en del diagnoser hengende over meg.. Det er PTSD, bulimi,  kronisk suicidal og DID som jeg merker i hverdagen min, dette er diagnoser jeg er enig i. EUPF derimot er ikke en jeg er enige i. Heller ikke min behandler gjennom 3 år mener at jeg har den diagnosen, det er noe sykehuset har satt på meg..

Nå skal ikke jeg ta for store ord, jeg har ingen forskning på dette, men vi er mange som mener at EUPF settes litt for lett. En psykiater fortalte meg en gang at han mente at EUPF er “inn”. Den settes lett på unge kvinner som har noen av kjennetegnene. Jeg kan selv tale for dette da jeg har fått den selv om jeg bare har 3 av kriteriene. Du må ha 5 av de 9 for å få diagnosen..
Raskt om kriteriene(funnet på Wikipedia);

“The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders” fjerde utgave, DSM-IV, en mye brukt manual for diagnostisering av psykiske lidelser i USA og mange ikke-europeiske land. Den definerer borderline personlighetsforstyrrelse som: 

Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:
  1. Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
  2. Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
  3. Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
  4. Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
  5. Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.
  6. Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
  7. Kronisk følelse av tomhet
  8. Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
  9. Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer

Jeg er nok redd for å bli forlatt, det er et punkt..
Ustabile forhold har jeg aldri hatt. Dette går ut på at en enten syns personen er fantastisk eller forferdelig. Det er jo litt gråsoner her, men det blir altså at en da også kan gå veldig raskt fra å elske en person til å hate den på veldig kort tid. Det er fort svart-hvit tekning med Borderline pasienter..
Identitets forstyrrelse eller ustabilt selvbilde er heller ikke meg. Jeg har aldri gått gjennom den “finne meg selv” greia. Nå er jo det normalt å gå gjennom i tenårene å ikke være sikker på hvem en er-man har ikke EUPF av den grunn. Men jeg har ikke hatt noen følelse av det. Selvbilde er heller ikke ustabilt, det har alltid vært dårlig.
Impulsivitet er derimot når jeg kjenner meg igjen i. Likevel har jeg bare en av kriteriene som ble nevnt; overspising. Jeg har også et problem med impulsivitet rundt å bruke mye penger, men vet ikke om det går under som skadelig for en selv.(Husk at det står at det ikke gjelder selvskading)
Tilbakevendende suicidal atferd er jo noe jeg ikke kan benekte. Har vel aldri truet om det, men den og selvskadingen er jo der..
Punkt nr 6 betyr rett og slett humørsvingninger. Dette er noe som også ligger i diagnosen DID, men det er vel ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er klart ting kan gå rett vest på kort tid, men dette har med ting som skjer utenfor meg selv, ikke humørsvingninger som kommer av seg selv. Jeg tror også sykehuset har sett swithcingen som humørsvingninger før de forsto at jeg faktisk switchet til en annen del med et annet stemningsleie.
Tomhetsfølelse er noe jeg aldri har hatt, klarer ikke en gang sette meg inn i hva det betyr.
Upassende, hyppig og ukontrollert sinne er heller noe som ikke er meg. Jeg blir uhyre sjeldent sint som meg selv. Har jo noen deler som er sinte, men de får jo ikke egen diagnose.
Om jeg har alvorlige dissosiative symptomer er jeg usikker på.. Vanskelig å vite hva som er alvorlig, om DID tilsier at det er alvorlig eller om det ser forskjellige grader av DID igjen..
Altså; selvskadende og suicidal atferd, redd for å bli forlatt og da muligens alvorlige dissosiative symptomer. Ergo, jeg har ikke nok til bli stemplet som EUPF..
Og EUPF er det verste stempelet jeg noen gang har fått..

Det er også mye snakk om at det er viktig at EUPF pasienter stabiliseres, men sannheten er at veldig mange av oss blir svingdørpasienter. Ei venninne bekreftet at alle hennes venner med EUPF med svingdør pasienter. På det verste hadde jeg 7 tvanginnleggelser på under to uker. Hvem blir stabilisert av sånt?

Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som EUPF’er er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmords trusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.

Det er også det at det forventes at mine kriser skal liksom være over i løpet av noen dager. Det siste året før denne lange innleggelsen hadde jeg ingen mulighet til å komme inn på andre poster, jeg ble avvist ved døra på mottaket. Fikk tilbud om å være 1-2 dager, men det hjelper da ikke meg!

Det at jeg har blitt sendt ut igjen tror jeg har gjort meg mye dårligere. Hadde jeg blitt tatt inn og jobbet meg gjennom ting istedet for å tilby meg få dager på et mottak der det alltid er bråk. Det vondeste er når jeg kommer inn med følelsen av at livet mitt ikke er verdt å reddes, det bekreftes til de grader når jeg blir sendt ut etter 2 dager etter et et selvmordsforsøk. Da jeg i en periode det var flere selvmordsforsøk som endte i tvangsinnleggelser i uka, og jeg ble skrevet ut på dagen og lagt inn samme kveld føltes dette ekstra sterkt. I de periodene jeg fikk være lengre inne var gikk det lang tid før neste innleggelse var nødvendig.

Diagnoser er noe som kan være positivt. Det jeg syns har vært fint med det er at det ligger litt av historien min i diagnosene mine. Det er jo ikke alle diagnoser som er slik, men både DID og PTSD forteller at jeg har hatt en tøff oppvekst.
Diagnosen er et ord som ikke beskriver meg, men mine problemer, det kan være lettere for fagfolk å se symptomsbildet.
Men jeg er ikke symptomene mine.
Jeg er ingen diagnose..
Det er det mange føler blir vondt med EUPF’en, at man blir sett på som en gruppe som blir avvist i døra på akuttpsykiatrisk..
Det jeg har hørt er at folk med den diagnosen lett fraskriver seg ansvaret til psyekehuset og tar lite ansvar for egne handlinger selv. EUPF pasienter  skal ansvarliggjøres. De skal behandles poliklinisk(altså med psykolog ute)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en “krise” som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?

→ 22 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med ,

Kjellergulvet

Posted on 24. mars 2012 | 11 kommentarer

Jeg kniper igjen øynene og holder pusten.
Kanskje de ikke ser meg, kanskje de ikke hører meg hvis jeg later som jeg er heeelt usynlig.
Likevel kjenner jeg fire sterke armer ta tak i meg, og jeg  begynner instinktivt å skrike.
Jeg spreller alt jeg har, bruker alle mine krefter på å komme meg løs.
Luktene fra kjelleren river i nesa og jeg hører kjellerdøra lukke seg og mannstemmene nærmer seg meg.
Jeg blir dratt med på gulvet og kjenner jorden under hendene mine og jeg begynner å fryse noe enormt..
Da jeg blir lagt i bakken mister jeg det siste av kontroll og skriker og sparker vilt rundt meg for å komme meg løs.

Plutselig er det 6 armer som er med på å holde meg, og jeg er så redd at jeg nesten ikke får puste.
Jeg roper etter hjelp og trygler de om å ikke skade meg mer men de fortsetter å holde meg fast.
Plutselig hører jeg kjente stemmer langt unna.
Stemmer som sier navnet mitt og som lover at de passer på meg.
Jeg glimter lys i den mørke kjelleren.
Jeg skjønner hvor jeg er.
Jeg kjenner igjen rommet jeg er i.
Jeg er på skjermet på psykehuset.
Det er ikke slemme mennesker som holder meg, det er ansatte.
Jeg prøver å hele meg å holde meg der, snakker innover til de redde delene, jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er trygg.
Men plutselig begynner parfymen og alkoholånden til overgriperne å dra meg i nesa. Jeg får smerter i kroppen, spesielt der nede. Jeg begynner å fryse, og mørket omslutter meg. Hendene som holder meg blir fremmede, og jeg er tilbake i helvete i kjelleren..


Jeg skriker og spreller i det jeg hører buksesmekker åpnes.
Jeg kjenner jeg blir bundet fast, og blir mer og mer desperat.
Jeg vet hva de skal når de binder meg fast.
De groveste overgrepene i kjelleren skjer når jeg blir bundet fast.
Jeg stivner i frykt.
Jeg vet jeg blir slått hvis jeg spreller mer nå.
Likevel da smertene begynner kommer hikstene, gråten blandet med hyperventilering.
Jeg hyler og prøver å komme meg løs fra båndene som binner armer og bein.
Plutselig tar noen hånden min og klemmer og slipper, klemmer og slipper..
Det begynner i ryggen, jeg kjenner at jeg ligger på en seng og ikke på et bord som jeg alltid gjør i kjelleren. Lyset begynner å piple inn, smertene begynner å avta.
Igjen kan jeg sakte men sikkert se meg rundt å skjønne hvor jeg egentlig er.
Jeg ser nedover og ser at jeg er i beltesenga.
Jeg hiver fortsatt etter pusten og tårene er fortsatt på kinnet mitt, men jeg vet hvor jeg er. Endelig..

Sammen med “Du er trygg” prøver jeg å forklarte hvordan det er med de verste flashbackene er, hvordan jeg -i dissosiasjon- mister kontakt med ting rundt meg.
Det er helt grusomt.
Finner lissom ikke ord for å  beskrive det, det er helt forferdelig.
Jeg mister helt kontakten med ting rundt meg, dissosiasjonen blandet med flashbackene gjør at jeg lukter kjellerluktene, jeg hører lydene, jeg fryser, jeg ser bildene like virkelig som jeg ser alt rundt meg og jeg får fantomsmerter der de skadet meg.
Jeg er helt tilbake i overgrepet..
______Jeg er helt tilbake i overgrepet..
____________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
_________________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
Noe som også er vondt er hvor mye det påvirker de rundt meg..
Når jeg har bare flashbacks eller fantomsmerter kan jeg ligge rolig og bite i meg smertene.
Men når disse gjenopplevelse anfallene skjer dras så mange inn.
Det verste er nok at så lenge jeg er her på psykehuset kan  gjøre de andre pasientene urolige..
Ja, jeg er skjermet, men jeg vet at jeg har hørt skrik komme inn hit, det sier da meg at mine skrik kommer ut til dem.
Og jeg vet hvor vanskelig det er å høre skrikende pasienter, hvor mye det trigger meg..

Uff, dette var et tøft innlegg å skrive.. Jeg skrev det likevel for å hjelpe uteforstående til å forstå hvor (unnskyld utrykket) jævlig det kan være å leve med PTSD og dissosiative lidelser..

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at etter denne opplevelsen da gav dette seg. Men dette skjedde 5-6 ganger til den kvelden, det skjer stort sett hver gang jeg ligger i belter fordi det trigger så mye å bli bundet fast. Det er bedre enn å bli holdt, men det trigger mye..

Jeg har ikke flere ord..

Men jeg vil gjerne minne om spørrerunden jeg hadde for noen måneder siden.. Fikk veldig lite tilbakemelding, så legger det ut igjen…

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

→ 11 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,