Stikkordarkiv: slangen

Overgrepshistorien nr 2..

Posted on 18. april 2012 | 26 kommentarer

Dette kan være et tøft innlegg å lese.
Dette er den ærlige tøffe historien om overgrepene jeg opplevde..
Jeg skriver fordi det er det jeg har blitt rådet til av incestsenteret og fordi det er mange som ønsker å bli mer kjent med min historie..
Jeg har også lest andre blogger der folk skriver om sin historie  på denne måten, og det hjelper dem.
Som før klarer jeg ikke bruke “jeg” ordet så mye, det blir lettere for meg å skrive om den lille jenta.. Minner også på at hovedovergriper blir betegnet som “Slangen”.

Den lille jenta i barnehagen var utadvendt og sang hele tiden..
Hun følte seg ikke trygg hjemme, så søkte trygghet hos andre voksne.
Men det vonde startet da hun søkte trygghet hos feil menneske.


Hun søkte trygghet hos han.
Han ville leke leker.
Men da hun var 5 år ble lekene slemme og ekle.
Slangen mente hun nå var klar for hemmelige leker.
Leker hvor hun måtte ta av seg klærne, leker som gjorde vondt,
leker der det føltes som det ekle hvite som kom ut av han var overalt.
Det tok ikke lang tid før hun måtte ta den slemme tingen hans i munnen.
Hun gjorde alt hun kunne for å ikke kaste opp, fordi da ble hun slått..
Men den slemme tingen var for stor for en liten barnemunn..
Hun ble reddere og reddere..
Likevel kunne han ta henne på fanget og si at han var glad i henne.
Likevel kunne han gi noe av kjærligheten hun lengtet etter.
Og det var jo ikke hans feil, det var hennes..
Det var hun som gjorde noe med han, han var jo snill med de andre barna!
Han var til og med snill mot henne noen ganger..
Det var ikke alltid han slo.
Noen ganger trakk han den slemme tingen ut slik at hun
slapp å få det ekle hvite i halsen.
Det var nesten lettere å skylde på seg selv, fordi da hadde hun fortsatt
den gode Slangen, han hun kunne stole på.

Den lille jenta gjorde alt hun kunne for å være god nok..
Kanskje hvis hun var litt flinkere ville ikke voldtektene gjøre så vondt.
Hadde hun vært god ville hun ikke bli straffet.
Kanskje hvis hun var snillere, ville Gud hjelpe henne da..?
Hvis hun var bedre hadde kanskje hun ikke dro frem det fæle i mennesker,
både på skolen, hjemme og hos Slangen..

Hun prøvde å si ifra til pappa’n sin en gang om at det hadde skjedd noe ekkelt..
Han ristet på hodet og gikk. Det var siste gang på 15 år at jenta snakket om det vonde som skjedde med henne i den kjelleren.
Regresjonen kom, men den ble sett ned på av de få som visste.
Store jenter gjør jo ikke sånt.

Hun hadde likevel yndlings bamsen, den som gjorde alt godt og trygt igjen.
Men en gang rakk hun ikke snu ryggen dens til når den slemme mannen kom,
og bamsen fikk med seg alt.
Med tårer kastet hun den i søpla dagen etter.
Den hadde sett hemmeligheten, hvor ekkel, ødelagt og brukt hun var,
den___ville___nok___ikke___ha___henne___lengre . .
Hun skammet seg for mye over at noen visste.

Underbevisstheten til jenta begynte å skape hjelpere..
Skape nye barn, nye personligheter som kunne
ta over smerten når jenta ikke maktet mer.
Når jenta ikke holdt ut lengre kom det andre til som kunne hjelpe henne
å bære det vanskelige, ta situasjonene hun ikke klarte å komme gjennom.

Hun var 6 år da hun lærte at man ikke får skrike.
Hvis man skrek ble man kvalt til man besvimte.
Hun trodde de kom til å drepe henne hver gang det skjedde.
Da hun lærte at det var hennes feil hvis hun måtte bli kvelt.
Hvis gråten ble så høy at noen kunne høre den skjedde det også..
Han ville jo ikke gjøre det men hvis jenta ikke klarte å
kontrollere gråten måtte han kvele henne.
Hvis hun ikke var snill nok, ikke flink nok, da kom straffen.
Sånn er det bare.

Hemmelighetene ble bare større og farligere

Hun var så redd for at hvis noen andre fikk vite om overgrepene hadde de skjønt hvorfor hun ble misbrukt og de kom til å misbruke henne de også..
Ingen kunne se det de slemme mennene så..
At hun ble mobbet fordi hun var stygg og teit, slått fordi hun var så mislykket og misbrukt fordi hun var uten verdi.
Ingen flere måtte vite det.

Da hun var 7 kom det andre menn inn i bilde.
Nye slemme og skumle hemmeligheter.
Noen ganger var det flere på en gang, ellers ble hun og ble leid bort til andre slemme menn som gav enda flere slemme hemmeligheter.
Noen var bedre enn Slangen, men de fleste var verre.
De stakk ting inn i henne og tok på henne overalt.

Litt før 9 årsdagen kom den første voldtekten.
Det var som hele henne ble revnet i to…
På 9års dagen lærte hun at det gikk ann å bli voldtatt av to menn samtidig.
Det var så mange av dem og de trodde det bare var en av henne.
Det de ikke visste var at to noe nye hjelpere ble skapt i henne den kvelden.

Da hun var 10 år hadde jenta lært hvordan hun skulle ligge for at voldtekten skulle gjøre så lite vondt som mulig. Hun hadde lært hvordan hun skulle gjennomføre de slemme lekene så det skulle bli så få slag som mulig.
Hun kunne dusje i evigheter uten å føle seg ren fra deres berøringen,
svette og det hvite ekle. Hun ble aldri kvitt lukten av gamle kroppsvæsker på huden hennes. Tenk om noen skjønte hvor skitten hun var?

Da hun var 11 hadde hun så mange hjelpere at hun slapp unna mye av det verste:
Hun orket ikke være tilstede, så hun løp inn i mørket inni seg og en annen personlighet tok over da hun trengte det. Hun forsto ikke enda at det var del-personligheter, men hun hadde ikke klart seg uten
å kunne gjemme seg i mørket til det verste var over..

Mellom hun var 8 og 12 var Slangen barnevakt noen uker hvert år.
I de ukene var jenta låst inn i kjelleren..
Det var kaldt og vått, og det var mus der.
Hvis hun var heldig fikk hun mat hver dag,
men det var langt fra tilfelle hver uke..
Det var voldtekter hver dag, men noen ganger var det heldigvis bare han..
Andre ganger kunne det være opptil 10 menn som byttet på.

Alt jenta gjorde dreide seg om å skjule, gjemme og dytte bort.
Hun handlet masse undertøy i smug,
fordi hun ikke sende de med blod på vask hjemme.
Selvskadingen ble skjult så godt hun kunne,
Spiseproblemene skjedde i smug.

Da hun var 15 år kom det vesle nr to i magen.
Andre gangen hun ble gravid.
Hun ante ikke hvem av de 15 mennene som hadde vært innom kjelleren den siste måneden som var faren, men det spilte ingen rolle.
Endelig skulle hun få det lille som elsket henne like mye som hun elsket barnet.
Men de fant ut av det.Slangen var veldig nøye med å sjekke i den månedlige tiden for å passe på at det ikke var noe barn i magen.
Det positive var at dette gjorde at overgrepene sluttet,
men det verste var at de ville ikke la henne beholde barnet.
De var 5 stk som sparket henne i magen i en halvtime for å passe på at
babyen aldri kom til å se dagens lys.

Det de ikke visste var at det var jenta følte at hun aldri kom til å se lyset igjen

Lignende innlegg om min historie finner du her;;
Første innlegget jeg skrev om min historie;
Jeg ville jo bare være frisk
2 var;
Overgrepshistorien nr 2
Et dikt;
“Notes from a pedofile”
Nederste delen av
“Ingen beskyttet meg”
Et minne;
“Fælt bursdagsminne”
Litt om hvordan ting kunne vært
anderledes hvis noen hadde sett meg;
Relasjonsrelaterte traumer
Disse to er skildringer av når jeg gjenopplever traumer;
“Kjellergulvet”
Første del av “Du er trygg”

→ 26 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , , ,

Stykker av Hemmeligheten..

Posted on 3. desember 2011 | 4 kommentarer

Hemmeligheten..

For de som har fulgt meg vet dere at jeg har skrevet en del om denne Hemmeligheten som har gjort ting vanskelige..

Dette har vært en vanskelig tid lenge..

Flashbacksene har blandet seg med dissosiasjonen og blitt så ille at jeg er rett tilbake i overgrepet pga at jeg lukter luktene, hører lydene, får fantomsmerter der de holdt, slo og voldtok, jeg kan fryse slik jeg gjorde, kjenne kjellergulvet under meg, og minnene i hodet blir like virkelige at jeg ser de like godt som øynene mine gjør. Har skildret det her..

Minnene har gjort meg så utrygg at i over en måned har jeg i 90% av tiden jeg har vært våken har ligget under pulten. Sover på gulvet på skjermet og er nesten ikke ut av soverommet.
Jeg har blitt så dårlig i det siste at det har snart gått 6 uker der jeg bare har vært uten forfølging 5-6 dager.
Jeg har prøvd utallige ganger å ta livet mitt, og jeg har mistet så kontrollen at jeg til og med har prøvd med ansatte i rommet bare fordi livet er så uutholdelig at jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn å slippe unna..
Jeg har blitt tvunget på skjermet, lagt i belter og blitt holdt i timesvis.
Jeg har switchet og switchet, latt de andre personlighetene tatt smerten jeg ikke  klarer å bære.
Jeg har skadet meg selv med alt jeg kommer over bare for å få en liten pause fra smerten innvendig fordi den har vært så vanvittig vond.

Jeg har vært gjennom denne tiden av året før.
Men den har aldri vært så vond som nå.
En ting som sikkert har gjort det er at jeg har kommet mer i kontakt med delene mine. De har begynt å vise meg sine minner. Dette er minner jeg har sluppet å bære før nå..

Okai.. Tårene har begynt å renne og kontrollen over pusten er over skog og hei, men… Jeg vil klare å fortelle, jeg trenger å klare å fortelle..

Det var noen uker hvert år fra jeg var 8 til jeg var 12 som slangen skulle være barnevakt. Mellom midten av oktober og midten av november. Det var aldri en hel måned, men det var perioden ukene var i.

De ukene var jeg låst nede i kjelleren

Det var en kald, mørk og fuktig jordkjeller. Det var mus.
Det var ikke toalett. Jeg hadde en bøtte som han tømte annenhver dag om jeg var heldig. Jeg fikk lite mat. Den maten jeg fikk måtte jeg “jobbe for”, det vil si å  være med på overgrepene og gjøre det de ville frivillig..
Det var mange folk innom.
Overgrepene var daglige, men noen ganger var det heldigvis bare han.
Noen ganger kunne det være opptil 10 menn i gruppevoldtektene.
Mine minner har alltid vært stykkevis. Det er etter at personlighetene har begynt å dele sine minner at jeg har fått styr på hvor lenge det var og litt mer om hva som skjedde.

Okai. Det var nok for i dag. Jeg klarer ikke mer i dag. Jeg har snakket innover som jeg har lært og spurt delene med de verste minnene om de kan skrive de ned. Jeg har noen minner skrevet ned.
Kanskje jeg klarer å dele de snart.
Okai. Puh. Nok.
Takk at du tåler meg.

→ 4 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

“Du er trygg”

Posted on 24. november 2011 | 8 kommentarer

Jeg kjenner det kalde kjellergulvet under meg, jorda mellom tærne. Fire sterke armer holder meg fast. Jeg prøver å komme meg løs, men har ikke sjans. Den forhatte knirkingen i trappa ned mot meg blir høyere og høyere. Jeg lukter alkoholen og ånden hans i det han nærmer seg ansiktet mitt. Smertene i underlivet er uutholdelige. Jeg skriker etter hjelp og spreller enda mer.
Plutselig tar den ene armen som holder meg hånden min, og begynner å klemme med korte intervaller. Jeg hører en stemme langt unna.
“Fragile, du er trygg”
Jeg skvetter å spreller mer for å komme meg løs.
“Hør på stemmen min og kjenn at jeg klemmer i hånden din. Fokuser på at dette hadde du ikke i kjelleren, du er ikke i kjelleren nå.”
Sakte men sikkert begynner jeg  å forstå hvor jeg egentlig er.
“Du er på psykethuset, du er trygg” Sier stemmen igjen.
Denne gangen kjenner jeg den igjen. Det er stemmen til P. Det er han og M som holder meg. Smerten i ryggen og hodet slår meg og jeg vrir meg i smerte.
“Du slo ryggen og hodet ganske hardt” sier M og tørker svette fra panna mi.
Jeg ligger på ryggen på rommet mitt på psykehuset. Jeg tar en rask titt på klokka på veggen og ser at jeg har ligget på gulvet og blitt holdt i halvannen time. Pusten er ute av kontroll og tårene renner. Jeg prøver å komme meg løs, men de fortsetter å holde. Jeg prøver å forsikre meg om og om igjen hvor jeg er, og ikke minst når jeg er. Flashbackene blir så virkelig at jeg ser de like godt som det jeg ser rundt meg. Luktene til Slangen begynner å rive i nesa, jeg hører han lukker døra etter seg, og takket være en god dose dissosiasjon er jeg rett tilbake i et av overgrepene igjen. Jeg blir holdt fast, jeg trygler de om å ikke tvinge meg, at jeg ikke vil. Jeg sparker og prøver å rive meg løs, men grepene blir bare hardere. Jeg kjenner smertene komme tilbake, er helt tilbake.
Dette skjedde om og om igjen i går..
Jeg switchet flere ganger.. Noen ganger til små barn som bare ville ha bamsen, en gang til en som var mer utagerende enn det jeg var.
Legen satt med meg halvtimes tid. Hun ville ha meg til å telle ting eller fortelle om dagen min.. Hjalp ikke noe særlig, men hun var veldig søt.
De snakket litt om at de egentlig burde lagt meg i belter.
Jeg vet ikke.. Jeg har sagt før at hvis jeg må bli holdt lenge er det bedre med belter, fordi det å bli holdt fast av folk er veldig re-traumatiserende for meg. Likevel ble det litt godt i går å ha hender å holde i. Jeg vet ikke.. På akutt psyk ble det belter hvis jeg ble holdt mer enn 5-10 min. De har tydeligvis ingen lignende retningslinjer på det her.

Nå sitter jeg tilbake på fotfølging..

Merker ikke så veldig forskjell.. Ette ren måned med fotfølging ble jeg tatt av den forrige uke. Etter et selvmordsforsøk ble jeg satt tilbake, men etter et døgns tid ble jeg satt tilbake til det vanlige; hvert tiende minutt.
Men hvertfall kveldene den siste halve uka har jeg vært så dårlig at jeg ikke har fått være alene. Blitt mange desperate forsøk på å dø.
Det høres sikkert dumt ut, det er å prøve å strangulere seg mens det sitter noen i rommet. Lett å bli dømt for oppmerksomhets søking.
Men jeg vil forklare…
La oss si at du er i et brennende hus. Den eneste måten du har å overleve på er å hoppe 10 meter over flammehavet til neste sted å sette bena på. Hodet ditt skjønner at du ikke klarer å hoppe 10 meter, men jeg tror de færreste bare ville satt seg ned og ventet på å dø. De fleste ville prøvd å hoppe ,selv om  hodet skjønner at det ikke går er nok instinktet sterkt nok til at man gjør det man kan for å prøve å overleve.
Litt slik blir det med meg.
Dødsønsket blir så sterkt at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å prøve. Selv om fornuften sier; “det er to stk i rommet, selv om du klarer å strangulere klarer du ikke å dø så lenge de er her”, skriker kroppen; “må ut av denne smerten, MÅ ut av denne smerten”, og trangen til å slippe unna det vonde blir så sterk at jeg klarer ikke la være å prøve.
Heldigvis har jeg hatt noen gode kontakter som har forstått dette. Nattevakt JK har måttet true med å dra meg inn på skjermet, men måten han sier det på viser at han forstår. På gamle sykehuset fikk jeg bare høre; “hvis ikke du tar deg sammen og slutter med det tullet blir det skjerming eller belter”, mens JK bekreftet at han visste at dette var vanskelig og utenfor min kontroll, men hvis vi sammen klarte å få kontroll måtte de ta meg ut av rommet fordi det var så mye jeg kunne skade meg selv med der.
P er også veldig grei, han bekrefter stadig at ingen vet hvor mye jeg kjemper, men at han vet hvor vanskelig det er og at jeg gjør alt jeg kan for å få kontroll over selvmordsimpulsene.
Jeg har også en tendens til å ikke klare å slutte å si unnskyld mellom slagene, fordi fornuften da hersker og jeg vet hvor dumt det er å holde på slik. Han sier også om og om igjen at det ikke er  nødvendig å si unnskyld, at dette er ikke noe noen laster meg for, at det ikke er jeg som ikke strekker til, men at med mine forutsetninger er ikke dette noe jeg klarer akkurat nå.
Det er klart det er farlig hvis jeg begynner å falle tilbake på dette; jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn. Kommer ikke til å gjøre det. Med en gang kontrollen er tilbake fokuserer vi på at dette kommer til å gå bedre og bedre for hver gang, at jo hardere jeg jobber, jo lettere kommer det til å bli..

Er full av blåmerker og har vondt over alt etter å ha ligget på gulvet og prøvde å komme meg bort fra sterke hender i over 2 timer i går.
Nå håper jeg bare virkelig at ikveld ikke blir like ille..

“Du er trygg”

Kan ikke huske sist gang jeg følte meg trygg..

Men uansett hvor forbanna jeg er for at jeg er her på tvang,
er jeg glad jeg ikke var alene i går..

→ 8 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , ,

Jeg ville jo bare være frisk..

Posted on 21. november 2011 | 12 kommentarer

Fra tidlig barneskole var tankene om at det kunne ikke bare være meg..
Jeg tenkte at alle måtte jo ha det sånn..
Alle hadde vel hemmelige stemmer på innsiden..
Alle hadde vel dager de ikke husket noe av,
gjort ting de ikke husket at de gjorde..
Det fantes vel ingen foreldre som egentlig brydde seg om barna sine,
foreldrene jeg så tullet sikkert bare,
de slo garantert barna sine når jeg forlot huset.
Alle hadde vel slemme hemmeligheter…
Alle hadde vel blåmerker å skjule, eller blod fra det forbudte stedet.
De måtte vel være med på slemme leker de og,
gjøre ekle ting for å gjøre de voksne glade.
Det var vel ingen som virkelig hadde det bra inni seg..

Eller…?

Men etterhvert som jeg ble eldre skjønte jeg at ikke de rundt meg hadde Slanger i livet sitt. At de fikk gode ting hjemme.
At de ikke ble slått eller voldtatt.
Jeg så også at Slangen var så snill med de andre barna.
Han slo ikke de, de måtte ikke leke slemme leker med han, de  lekte snille leker sammen.
Jeg ble reddere og reddere i det jeg forsto at grunnen dette vonde som skjedde ikke handlet om han, det handlet om meg!

Jeg tror nesten at jeg var mer redd enn han for at noen skulle finne ut av det.
Det var jo jeg som dro dette frem i han! Det var ikke han som var slem,
det var jeg!
Og ikke minst.
Grunnen til at han valgte meg var jo at jeg var verdiløs.
Jeg ville ikke at noen flere skulle skjønne det!
Ingen kunne få vite hvor ekkel, mislykket, slem,
fæl og verdiløs jeg var.
Ingen kunne få vite!
Jeg ville jo bare være normal..
Jeg ville være som de andre barna..
Jeg ville jo bare være frisk..!

Men barna på skolen hadde oppdaget det også..
De ropte æsj med en gang jeg kom inn i rommet.
Guttene gav meg tips om hvordan jeg skulle ta livet mitt.
Jentene mobber som bare jenter kan, blikkene, kroppsspråket og baksnakkingen.
Jeg ble fortalt hver dag hvor stygg jeg var.
Jeg hadde ingen venner..
På ungdomsskolen ble det verre.
De begynte å bli fysiske.
I 2 år ble jeg kastet ut av klasserommet hvert friminutt,
fordi de sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
Lærerne begynte å merke det.
De sa ifra til pappa, men han sa at det var klart de mobbet,
sånn som jeg var..
Da nektet jeg enda mer ovenfor lærere og hjemme.
Sa jeg var med på det, at vi bare tullet.
Ville ikke at flere voksne skulle skjønne hvor
dum, teit, feit, verdiløs, mislykket og stygg jeg var.
Hvis de voksne skjønte det,
så kom de sikkert til å voldta og slå de også.
Det var jo det jeg fortjente, jeg visste det.

Smilet ble klistret på..
Ingen skulle få se..

Etter hvert kom også delene som hadde i oppgave å late som de var meg. Mange av de andre delene svarte på mitt navn. Ingen måtte skjønne noe..
Jeg ville jo bare være frisk..

Etterhvert var det ikke bare folk rundt meg jeg trengte å føle meg frisk ovenfor, det ble meg selv også.. Jeg hadde en blogg der jeg skrev anonymt om vanskeligheter, men til og med der løy jeg for å være friskere..
Jeg sa jeg bare hadde skadet siden jeg var 16..
Jeg sa ikke et ord om seksuelle overgrep.
Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg jobbet så hardt for å være normal, virke frisk at jeg kom ikke inn i psykiatrien før jeg var 19.. Det første halve året var jeg innom utrolig mange behandlere, pluss psykehuset.
Mange av de sa at symptomene mine lignet noen som hadde blitt seksuelt misbrukt. Jeg blånektet.
Jeg ville jo bare være frisk..

Etter at jeg trodde alle hadde stemmer på innsiden, perioder de ikke husket noe av og fått beskjed om at en har oppført seg anderledes fortrengte jeg bare det.
Lenge.
Nektet å forholde meg til det.
Nektet for folk som mente det..
Mange av delene responderte fortsatt på mitt navn.
Men i vinter sa noe bang. Jeg vet ikke hva, men plutselig gikk ikke delene med på å bli forvekslet med meg lengre.
Den som ble lagt mest merke til var Lise.
Jeg ble spurt av de på psykehuset.
Jeg ble også utredet på Modum bad, traume avdelingen.
Der begynte jeg for første gang å inkludere litt i hva som hadde foregått hele livet mitt. Men jeg sa lite, veldig lite.
Jeg hadde begynt å være med på lasset til Lise..
Jeg satt lissom i baksetet mens hun styrte.
Jeg fikk med meg alt som skjedde, jeg hadde bare ingen styring.
Det var dette jeg begynte å dele med psykologen som utredet meg.
At jeg gjorde ting som feks falle på isen for så å sette meg ned å gråte.
Men det var kun Lise jeg innrømte ovenfor henne..
Det var ikke før innleggelsen i Mai at jeg begynte å være ærlig om flere av delene med psykolog A. Og da fortalte jeg heller ikke om alle.

Jeg tar meg selv i å fortsatt dysse det ned.. Snakket med en kamerat her om dagen.. Snakket for første gang med han om delene.. Han spør hvor mange det er. Jeg sier 20-25. At jeg vet om va 20, men vet det er fler. Sa jeg.
Sannheten er at jeg vet om minst 25.

Jeg vil kunne klare å være ærlig, samtidig som et ønske er sterkere.
Jeg vil bare være som de andre rundt meg..
Jeg vil jo bare være normal..


Jeg vil jo bare være frisk!

→ 12 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

Fælt bursdagsminne..

Posted on 6. november 2011 | 15 kommentarer

Det er bursdagen min i disse tider.. Jeg liker det ikke.. Enda flere vanskelige minner å snakke om.. Det er ikke dette som er det den tøffe Hemmeligheten for tiden, men det blir tøft nok..
Dette er et minne jeg skrev forrige bursdagen min.. Skriving har jo vært en måte å få ut ting på, få minnene på plass. Jeg har aldri delt dette jeg har skrevet her med noen, men nå har jeg endelig noen å dele det med. Dette kan være veldig sterk lesning, noe er detaljert. Mange synes sikkert det er for detaljert, men det som hjelper meg er å sette ord på detaljene, flytte de ut av hodet. Jeg har også fått anbefalt av incestsenteret å skrive dette ned, har også lest lignende skildringer hos andre bloggere som har fått ting ut av å skrive på denne måten. Igjen, dette er den tøffe og ærlige skildringen av et overgrep, det er  ikke for alle.. Hvis du er i tvil om dette kan trigge egne traumer kan det være lurt å hoppe over denne posten.. Da ordene “jeg” og “meg” blir for tøffe, forteller jeg historien fra den lille jentas synsvinkel, det blir lettere da, jeg trenger å distansere meg litt,,
Til resten; takk at du tåler meg..

Hun hørte stemmen hans rope på henne. Stemmen får blodet til å stivne og kroppen til å skjelve. Hun later som hun ikke hører han, og fortsetter på huska. Stemmen kommer igjen, sintere denne gangen. Nei. Hun svelger tungt og går mot han. Hun ser nervøst etter tegn, hun  vet det er den skumle tiden på døgnet, døgnet med flaskene. Hun ser en flaske med noe blankt i, og stopper fortvilet opp. Men  et blikk fra han gjør at hun ikke tørr å gjøre noe annet enn å komme. Men da han lukker døren etter seg blir ansiktet mildt.
“Tenk at du blir 9 år i dag! Gratulerer med dagen, jenta mi,” sier han og gir henne en stor klem. Hun holder pusten og venter på at hånden skal gå under kjolen, men det gjør den ikke. Pusten slippes ut i et lettet sukk.
“Jeg har en bursdagsgave til deg”, sier han og smiler det slemme smilet. “Det er en overraskelsefest!” Han smiler lurt. “Nå er det ingen overraskelse lengre, men dette skal bli så fint! Det er mange her som gleder seg til å se deg!”
Hun tittet opp med litt forventning. Hadde noen gjort noe sånt for henne? Var det noen som var glad i henne allikevel? Noen som likte henne nok til å feire bursdagen hennes? Frykten satt i magen, minnene av alle de slemme lekene til Slangen dukket opp, men den lille forventningen skyldte det bort.. Det var alt hun rakk og tenke før han tok henne i hånden og dro  henne mot stua. Hun sitret i forventning, men det var ingen der. Plutselig skjønte  hun hvor de var på vei. Kjelleren! Det farlige stedet!! Hun begynte å kjempe imot, men han var alt for sterk. Kjellerlukt blandet med alkohol møtte henne da han åpnet døren. Han dro henne ned trappa og dyttet henne de siste trinnene. Hun falt ned på den kalde møkkete betongen. Hun var rask med å gjemme seg bak den sitge-lignende trappa som gikk fra overetasjen. Hun tittet forsiktig frem, mens hun telte mennene som stod der. Det var 9 stykker, 10 med Slangen.. Noen hadde hun sett før, men de fleste ikke. Alle så på henne, alle hadde slemme smil.
“Kom frem da, fittemor” Stemmen til Slangen er sint igjen nå. Hun la hodet mellom knærne og lekte usynlighetsleken. Plutselig tar noen tak i håret hennes og drar henne frem.
“Husker du hva som skjedde forrige gang du ikke ville kle av deg, da genseren din ble ødelagt fordi du ikke gjorde som jeg sa?”
Hun nikker med tårene i øynene, og husker at for to dager siden ble hun slått da hun kom hjem, fordi genseren var ødelagt.
Krevende øyne så på henne. “Skal du kle av deg selv, eller må jeg bli sint som sist gang?!?”
Øynene ble overfylt av tårer.
“Jeg vil ikke, vær så snill å ikke tving meg” Stemmen klarer nesten ikke bære ordene.  “Vær så snill!
Slangen gidder ikke vente på svar, han griper den ene armen mens han begynner å rive av henne jakka. En av mennene tar av seg buksene og tar frem den store stygge og begynner å dra i den. Hun prøver å rope på hjelp, men den ene mannen slår henne så hardt at det føles som om hun kommer til å besvime. Det kommer en til for å hjelpe, den slemme flaske-ånden puster henne i fjeset. Når hun er helt naken blir hun slengt i et hjørne. Hun skalv, ikke bare i frykt lengre, men gulvet er så fryktelig kaldt. Hun titter skremt bort på de. Hun ser at mange av de har drukket veldig mye av flaskene.
“Nå, få se hva hun er god til” snøvler en av de og kommer mot henne. Han trekker ned buksen og det store slemme kommer frem.
“Du vet hva du skal gjøre?” Sa Slangen strengt.
Hun kniper igjen munnen alt hun hadde, ville ikke ha det store slemme i munnen. Hun venter et slag, men mannen bare ler. “Trodde du at du var smart nå?” Han tar fingrene sine og kniper nesa hennes. Hun vil fortsatt ikke lukke opp munnen, men lungene skriker etter luft, og i det sekundet hun må åpne munnen etter luft stikker han den inn. Hun brekker seg, men han bare fortsetter. Plutselig ser hun en til komme mot henne med buksene  nede. Han løfter rumpa hennes så hun står på alle fire før han drar ned buksen og trusen sin. Han går bak henne, og hun kjenner kalde hender spre rumpeballene hennes, og det føles ut som om hun eksploderer da han dytter hans store farlige inn i henne. Hun prøver å skrike, men da han foran tetter luften, og  smerte og brekninger kaster hun opp. Mannen foran bruker kneet til å sparke henne i magen. Hun faller i det pusten blir slått ut av henne. Hun hører han bak banner i det han faller ut av henne. Mannen foran tar henne etter håret og drar henne opp til alle fire igjen slik at den slemme mannen bak kan trenge inn i henne igjen. Slangen ser på henne med det skumle blikket som sier mye om hva som kommer til å skje med  henne hvis hun våger å skrike. Hun biter leppa så hardt hun bare kan i det han stikker det store slemme inn i rompa igjen. Mannen hun kastet opp på slår henne, i ansiktet denne gangen.
«Jeg har fått spy på pikken, din jævla hore! Slikk det av!»
Hun ser på han med tårer i øyene og ber han; vær så snill, la meg slippe!
Slangen ser på henne.
«Gjør du det skal du få gå rett etterpå, okai?»
Tårene blander seg med oppkastet i ansiktet  hennes mens hun gjør som han sa. Smaken fikk henne til å brekke seg enda mer, men hun klarte å ikke kaste opp en gang til. Da den var ren stakk han den inn i munnen hennes igjen og holdt på til det hvite ekle kom. Den slemme mannen bak er heldigvis ferdig. Hun satt seg opp, glad for at hun var ferdig. Hun begynte å trekke på seg buksa, men Slangen stoppet henne.
«Hva tror du at du driver med?!»
Hun kjente redselen nesten kvelte henne.
«M-men du sa, d-du s-sa at je-jeg kunne  gå!» Storet hun. Hun tok seg sammen og så på han med bedende øyne. «Du sa jeg fikk gå hvis jeg gjorde som du sa!»
Slangen tar en slurk av flaska før det slemme smilet kom.
«Hva trodde du? Du er faen ikke ferdig enda!»
Han løfter den lille kroppen hennes opp og legger den på det gamle møkkete bordet. Han nikker til en som tar armene hennes  og holder de fast over hodet hennes. Første kommer og stikker det farlige inni i henne. Hun lukker øyene og tenker på følelsen hun hadde når hun trodde de hadde en fest for henne. Hun tenkte på hvordan hun skulle ønske bursdagen hennes hadde vært. Hun merker at mannen trekker seg ut, at det ekle hvite blander seg med blodet nedover lårene hennes. Da neste mann trenger seg inn begynner hun å slå hodet i bordet. Prøver å få en annen smerte å fokusere på,og kanskje – bare kanskje, hvis hun begynte å blø, kanskje de da ville syns hun var ekkel og slutte. Men da satt deg seg en over henne og stakk det store farlige inn i munnen hennes samtidig som noen presset seg inn i rumpa. Da forsvinner hun inn i det trygge mørket.
Det neste hun husker at det hvite ekle treffer ansiktet hennes. Hun ser ned og ser at den siste i køen av mennene akkurat hadde trukket seg ut. Hun er forvirret men takknemlig for at hun ikke husket det de andre 7 hadde gjort.

I det de andre forlater kjelleren faller hun om i smerter og gråt. Slangen kommer bort til henne.
«Det hadde ikke vært så vondt hvis du hadde vært flinkere. Du vet hva som kommer til  å skje hvis du forteller dette til noen? De kommer til å skjønne hvor ekkel du er som har vært med på noe sånt, de kommer til å forlate deg! Dessuten vet de vi aldri ville gjort dette mot noen som var verdt noe, du vil vel ikke at flere skal skjønne hvor verdiløs du er? De som ikke forlater deg
kommer til å misbruke deg og.»
Blikket  ble plutselig mildere, og han hjelper henne å ta på buksa.
«Dessuten gjør jeg dette fordi jeg er glad i deg, du vet det, ikke sant?

Gratulerer med 9 års dagen da, jenta mi..»

→ 15 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,

Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Posted on 29. oktober 2011 | 2 kommentarer

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; “ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen”.. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 9 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…

→ 2 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , , , , , , , ,

Ingen beskyttet meg..

Posted on 23. oktober 2011 | 3 kommentarer

Torsdagen ble ganske tøft.. 3 venninner var rimelig suicidale.. Ei venninne jeg hadde besøk av på onsdag tok en overdose noen timer etter hun hadde vært hos meg, og havnet på sykehuset. Jeg fikk ikke tak i bestevenninnen min som jeg visste var veldig suicidal, og en tredje veldig god venninne hadde jeg på telefonen mens hun gikk rundt i byen og var helt sikker på at hun skal ta livet sitt. Alle lever nå, men det ble en veldig vanskelig dag… Da kveldsvakten kom var jeg rolig jeg bare klarte, og sa jeg ville ta en dusj. Jeg hadde smuglet med meg et glass og ville rett og slett gjøre alt i min makt for å ende det. Satt meg på badet med dusjen på og kjempet mot tårene.. Jeg bestemte meg for å prøve å skade meg først, se om det hjalp mot selvmordsimpulsene. Det gjorde det ikke.. Men tingen med mine selvmordsimpulser er at de ikke er veldig langvarige. Tanken på å skulle dø er der hele tiden, men som regel tenker jeg at jeg ikke vil dø på sykehus av hensyn til de som finner meg og at det er liten sjanse for å dø med så hyppig tilsyn. Kuttet ble dypt, men ikke dypt nok, og i letingen etter et skarpere skår falt jeg sammen og forsto at jeg ikke kunne gjøre dette mot kontaktene mine,  og tanken på at jeg heller burde oppføre meg slik at tvangen blir oppløftet, og jeg kunne skrevet meg ut og gjort det skikkelig. Så jeg stoppet. Men jeg skammet meg sånn over å ikke klare å gjennomføre :( Som sist gang valgte jeg må prøve å bandasjere og bare la være å si noe. Men jeg rakk det ikke da heller. Ble sting, men verst; fotfølging. Den har jeg hatt siden torsdag. Flott. Håper den blir opphevet i morgen..

I går kveld var også tøff.. Hallusinasjonene ble sterkere og sterkere. Jeg ser da slangen og meg som 5-6 åring.. Hører jeg ikke på slangen begynner han å voldta lille meg.. Jeg vet det ikke er virkelig. Jeg vet det hører til fortiden og ikke kan skade meg nå. Men tenk om Breivik hadde hatt et kamera med seg når han løp rundt på utøya, og du ble tvunget til å se på videoen etterpå. Du vet det ikke skjer nå og at det ikke kan  skade deg, men det er vondt å se på! Det vanskeligste blir ansvaret jeg føler for den lille jenta. Jeg blir så desperat etter å beskytte henne fordi hun er jo meg, og jeg skulle så ønske noen hjalp meg.
Jeg skulle ønske noen dro meg bort, og sa jeg ikke kunne stole på han..
At jeg hadde noen som sa at jeg var mer verdt nok til å ha rett til å si nei når noen gjorde meg vondt.
Skulle ønske noen hadde sett på meg lenge nok til å se hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor vondt jeg hadde det.
Jeg skriker til hallusinasjonen, trygler han om å ikke skade meg. Var det noen som brydde seg nok om meg til å gjort det samme hvis de visste?
Jeg spør han om han ikke ser hvor redd hun er når han holder henne fast. Så han det da jeg var liten? Lukket han øynene? Brydde han seg ikke? Han må ha sett de redde øyene, den skjelvende lille kroppen han nektet å slippe.

Ja, jeg vet det ikke skjer nå. Men det er kanskje behovet for å beskytte lille 5åringen Fragile at jeg blir helt hysterisk at jeg må holdes fast når han skader henne.

Hun trenger beskyttelsen!

For den fikk aldri jeg.

→ 3 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , , ,

Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

Posted on 13. august 2011 | 18 kommentarer

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.

 

→ 18 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , , , , ,