Jeg lurer veldig på hva Gud ser når Han ser på meg..
Jeg føler han roper navnet mitt daglig, men jeg snur meg unna.
Blir for nært, blir for personlig å la Han se hele meg. Han ser det nok allikevel, men det er nesten som jeg vil at Han skal snu seg bort mens Han prater til meg.
Skammer meg for mye.
Skammer meg over at han vet..
At Han så overgrepene..
At Han så alt jeg har skammet meg mest over..
Han vet hvor skitten jeg er, hvor brukt og ødelagt jeg er..
Hemmelighetene jeg jobbet så hardt for å holde hemmelige, hemmelighetene som var farlige, hemmelighetene som måtte holdes hemmelige, ellers kom jeg til å dø, foreldrene mine kom til å bli syke, de kom de å misbruke lillebroren min, flere voksne ville misbruke meg hvis de visste. Dette var hemmeligheter jeg trodde jeg måtte risikere livet for hvis noen visste..
Gud vet om de hemmelighetene!!
Hva ser Gud når Han ser på meg?
Jenta som ikke klarer å be om det som er viktig men som likevel er så desperat etter kontakt med Gud at at bønnene hennes handler om de latterligste små tingene, som at kabalen på pc’en skal gå opp eller at det ikke skal være kø på motorveien..
Jenta som vet Gud skapte henne slik Han ville ha henne, men som likevel hater alt ved seg selv.. Føler meg utakknemlig..
Jenta som prøver å se opp på Han, men alt hun ser er mørke skyer..
Jenta som skammer så så fælt at det som burde være befriende fanger henne..
Jenta som snubler av gårde på stien der den skumle skogen kryper seg tettere og tettere i det stien blir smalere og mer utfordrende å gå.
Jenta som gjør alt hun kan for å være fattet på utsiden, men som skriker på innsiden. Hører Han skrikene mine?
Jenta som snakker hele tiden men som likevel ikke klarer å si det som hun virkelig trenger å dele…
Jenta som avskyr at Han skal være en Far fordi hun har så vanskelig å forholde seg til sin far her på jorden.. Farsbildet mitt er så ødelagt, når jeg tenker på far tenker jeg kritikk og vold. Jeg kobler at jeg må jobbe alt jeg kan for å bli god nok til å bli elsket uten noen gang å bli det.. Det har gått igjen i kristenlivet mitt, jeg føler jeg må jobbe hardt, gjøre alt jeg kan for måtte fortjene kjærligheten Hans.. Er det noe som går igjen i Bibelen er det jo at kjærligheten er noe vi ikke trenger å jobbe for, det er der helt ubetinget..
Blir kjærligheten Hans noe mindre fordi jeg ikke klarer å sette pris på den?
Sjelesørgeren utfordrer meg i fjor.. Han spurte meg om jeg ikke mente at alle mennesker var like mye verdt. Da måtte jeg selvfølgelig si ja, det er en del av verdisystemet mitt, at alle er like mye verdt uansett hvor de kommer fra, hvem de er eller hva de har gjort, at hvert liv har verdi.. Så spurte sjelesørgeren min det utfordrende spørsmålet;
“Så du tror du er den eneste noen sinne som er født uten verdi?”
Da måtte jeg nesten le litt.. Hvordan det spørsmålet skal besvares vet jeg fortsatt ikke. Jeg har fått høre hele livet mitt at vonde ting skjedde fordi jeg var lite verdt. At overgriperne valgte meg fordi jeg var uten verdi. At jeg ble mobbet på skolen og slått hjemme kom ikke bare av noe jeg hadde gjort, men noe jeg var..
Det å da si at jeg er den eneste i verden uten verdi setter jo meg på en litt pidestall, gjør meg spesiell, det er jeg jo virkelig ikke!
Dette er noe som kan diskuteres opp og ned uten at jeg kommer til å gå bort fra dette utsagnet at jeg er uten verdi.. Jeg vet det er flere enn meg som kan kjenne seg igjen i følelsen; det gjelder bare meg.
Det er min feil at jeg ble utsatt for overgrep, men det er ALDRI noen andre barn som er skyldige.. Det er greit for andre å gråte, men ikke for meg..
Flere som kjenner seg igjen i det, sant?
Det er litt sånn med meg og verdi.. Jeg ble valgt fordi jeg var uten verdi, det betyr ikke at andre som blir utsatt for overgrep er uten verdi.
Vil Han fortsatt ha henne som som som forventer krav og straff selv om Han har bekreftet tusen ganger for henne at det ikke kommer?
Når jeg ikke vil at Han skal se, slutter Han å se på meg?
Når jeg ikke vil ha meg selv.. Vil Han fortsatt ha meg?
En annen grunn til at dette er så vanskelig å skrive her
