Okai, jeg har egentlig et dokument fullt av poster som skulle komme før jeg begynte med her og nå poster..
men
ÆSJ!
hadde ikke skadet 8 dager! og nå gikk det galt.. jeg klarte ikke mer! uroen skrek, og jeg trengte pausen! den pausen jeg får når hjernen får en annen type smerte å fokusere på, å klare glemme alt det vonde inni meg, selv bare for et sekund..
flere sår burde sys. men jeg har rett og slett ikke tid.skal i bryllup i morgen, om en halvtime reiser jeg hjemover. skal reise rundt en time ut fra byen til ei venninne jeg skal overnatte hos før vi drar til venners bryllup i morgen. jeg har rett og slett ikke tid. dessuten sverget jeg til meg selv at jeg ikke skulle tilbake til denne legevakten igjen.. forrige gang jeg var på legevakta for å sy var legen helt stille, og jeg blir så usikker av det, tenker de er sure eller noe. da jeg spurte han hvorfor han ikke snakket fortalte han meg at de hadde vært på kurs, og der hadde de lært at vi selvskadere var jo der for å få positiv oppmerksomhet, så de skulle ikke gi oss det.
KØDDER DU!?!?
Hadde dette vært 1993 hadde jeg forstått det. men med all kunnskapen de nå har om selvskading skulle det ikke være mulig å fortsatt tro at dette handler om å få oppmerksomhet. Noe så vondt! har jo hørt det før, men trodde jeg skulle slippe å høre det fra en lege som egentlig kjenner meg, bare fordi han har vært å kurs! selvskading er så personlig, sårt og skamfullt, hvordan kan de tro at dette gjøres for oppmerksomhet? jeg er klar over at det finnes slike tilfeller, men tror det er få som setter seg gjennom hele sy-prosessen bare for å få litt oppmerksomhet. ikke bare den fysiske smerten, men all venting, alle nedlatende blikk.
etter den turen på legevakta har jeg flere ganger latt være å sys sår som burde sys, av den grunnen.
Nei, anyways. måtte bare skrive av meg litt. har jo virkelig mange ganger ikke sydd før, jeg er bare så dritt lei infeksjonene.
det var det jeg hadde for nå.
kommer som sagt med mer etterhvert. virker ikke som jeg har noen lesere foreløpig, kanskje like greit! :P
ha en fin fredag <3
It's a fragile life 
Æsj, sånne leger er så irriterende. Det er slike leger jeg alltid er redd for å møte på også. Derfor jeg aldri syr sårene, bare plastrer. Har gått greit hittil, bortsett fra ved to anledninger hvor jeg ikke fikk noe valg og ble tvunget ned på legevakta. Heldigvis var legene greie nok da. Han ene ville legge meg inn men jeg slapp unna. Den andre trodde det var et selvmordsforsøk fordi jeg kuttet på halsen, men jeg greide å finne på en unnskyldning. For alt jeg vet kan det ha vært et selvmordsforsøk, men det var ikke jeg som kuttet, men en av delene, så jeg lovte at JEG ikke ville dø :P Legen visste jo ikke at det er flere på innsiden som kanskje ikke var enig, men det tror jeg var like greit :P
Det er kjipt å sprekke sånn. Jeg har nesten greid å slutte, nå kutter jeg som regel bare i dissosiativ tilstand, og da er det alltid noen andre som holder skalpellen. Men det hender jeg sprekker selv også, uten at de andre er inni bildet, men det er veldig sjelden.
Det er synd at det skal være så vanskelig å slutte…
*klemmer*
Ja, er ikke alltid greit med slike leger :(
Uff, har også kuttet i dissosiasjon, det er ekkelt..
men så utrolig flott at du nesten har å slutte!!! Stolt av det, Lileana!!
Håper det holder:)
Det er forferdelig å høre at det finnes kurs hvor de faktisk sier noe slikt til leger. Det er jo helt absurd. Helt absurd. Det hadde jeg aldri forestilt meg. Det er akkurat derfor jeg ikke møter opp på legevakten når kuttene blir påført hjemme. Og, nå ble ikke akkurat den lysten noe større. Det er skammelig at noen kan gi en slik oppfordring til leger.
Jeg har for det meste møtt hyggelige leger innenfor helsevesenet, når det kommer til kutt og sting. Alle gangene jeg har sydd har jeg vært innlagt på sykehus, så jeg har jo ikke trengt å gå lenger enn noen meter i en kulvert. Men, de vakthavende legene i psykiatrien, der hvor de hvertfall burde være vant til det, der har jeg møtt stive blikk og kalde skuldre. Det er vondt.
Så flott at du har mange gode erfaringer! Jeg har det jeg også assa, virkelig! Det er mange hyggelige på legevakta også:)
Vakthavende som har sydd meg på psykehuset har jeg nok også ikke alltid hatt like gode erfaringer jeg heller.. Veldig forskjellig!
Vondt å lese,
lurt at du valgte alikevell å sy,
infeksjoner kan være veldi farlige,
her i stavanger var d en dame på vokse psyk som var nødt
til å amputere armen pga innfeksjon!
Håper d går bedre med deg kjære <3