Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.

 

Advertisements

18 responses to “Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

  1. Såklart lyver man! Jeg lyver så det renner om hva som foregår på fetisjklubbbene vi drar på. Jeg nekter når Psykolog I sier at hun er redd for ar Isbjørnen/pappa fortsatt gjør ting med meg. Hun lar det ikke gå fordi hun vet at noe skjedde for fire år siden, og at det ødela meg fullstendig. Hun kjøper ikke forklaringen min når jeg sier at han har blitt snill. Men han er jo snill mot MEG, hva han gjør mot andre deler spiller jo ingen rolle… Eller hva?

    Rar logikk der altså. Men så lenge jeg nekter for at noe foregår, så kan hun ikke melde ifra. Det er ihvertfall håpet… Og hun vil så gjerne at jeg skal slutte å utsette meg selv for situasjoner hvor nye overgrep kan skje, men jeg er avhengig. Avhengig av den seksuelle selvskadingen. Av fetisjklubbene.

    Så man lyver… Hva annet kan man gjøre liksom?

    *legger igjen klemmer*

    • uff vennen, jeg håper virkelig Isjørnen ikke gjør noe med noen av dere!! du har hatt det så vondt, du fortjener å få det bra snart..!!!
      for meg er det visst noe emd den seksuelle selvskadingen. ikke for meg, men for en av delene.. men de er jo meg. hvis du skjønner! :p jeg kjenner meg ikke igjen i det, men det er noen av delene som har tatt kontakt og sagt i fra når jeg er hjemme på perm osv. det er aldri frivillig sex, selv når de delene er fremme handler det alltid om voldtekt. men noen trenger en annen type selvskading enn kutting og bulimi.. utrolig vanskelig å forholde seg til ! :(

      tusen takk for klemmer, skjønne deg, sender tilbake <3

  2. Hun jeg er glad i lever også fortsatt under overgrep. Mannen hennes er en kontrollerende og mannevond drittsekk.. Dette her er ikke din skyld og vet du hva? Du fortjener uendelig mye mer enn hva han gjør med deg. Som jeg sier til hun jeg er glad i, du fortjener trygghet og ønske om å smile. Jeg håper du klarer å snakke med de i behandlingsapparatet om M, for hvis du viser dem alle sms’ene og de anmelder ham, da vil det ikke være en tvil om at hva som har skjedd. DID er en så alvorlig diagnose at den ikke kan settes under tvil. Du vil bli trodd og han vil bli sperret inne. Familien din, de du er glad i, kan få beskyttelse av politiet fra ham og evt andre han kjenner. Men viktigst av alt, du kan vise han at han ikke vinner over deg!!! Ikke la ham vinne <3

    • tusen takk for gode ord <3
      leit at hun du elsker også sliter med dette!
      takk for råd, tror ikke jeg klarer å gjøre noe mer enn jeg har gjort, hvertfall på en stund. men håper han gir seg når jeg flytter!!

  3. sv: takk for at du tok turen innom hos meg :)
    Jeg har funnet ut av nett tv, så har fixet så jeg kan se både tv2 sine og tvnorge sine kanaler der. Er litt grønn på det med nedlasting, så hvis du har noen gode råd må du mer enn gjerne komme med dem :)

    Tenker masse på deg, håper du tar godt vare på deg selv om dagen <3

    • SORRY, glemte dette helt!! :(
      dette gjør du! :)
      gå inn på http://www.utorrent.com/ og last ned programmet der. det er selve nedlastningsprogrammet. Så går du på http://thepiratebay.org/
      Der søker du etter hva du vil ha. feks shutter island, eller south park season 9. feks ;) Det som kommer opp da er rekkefølgen etter når de ble lagt ut. ved siden av name kan du velge hva den skal sortere etter. hvis du feks vil ha alle sesongene av en serie (.. all seasons) er det lurt å sortere etter størst størrelse. På høyre er det to. hvis du vil ha det som kommer til å gå raskest å laste ned trykker du på SE. Da kommer det opp hvor mange enheter som du kan laste ned fra! :) Så bare trykker du på tittelen og velger downlad, og åpner filen i utorrent. du kan også bruke bittorrent.com hvis du skulle ha noe problemer med utorrent! :) et tips er å stoppe den med en gang den er ferdig med å laste ned 100%, fordi det er når andre står og laster av deg at nettet ditt blir tregt.. lykke til, bare spør hvis det er noe:)

  4. Tilbaketråkk: Min overgrepshistorie.. | It's a fragile life

  5. Tilbaketråkk: M og noen av de andre delene.. | It's a fragile life

  6. Du, kjære deg. Du er verdt mye – hvertfall for meg. Du er virkelig verdt mye. Det du gjorde i dag, da du sendte meg den meldingen. Det betydde så uendelig mye for meg. Du er kjempe god. Du er flott! Og, ja. Du betyr mye, for mange!!

  7. Tilbaketråkk: ♫ Like you and everyone else ♫ | It's a fragile life

  8. Tilbaketråkk: Jeg som delene og delene som meg.. | It's a fragile life

  9. Uff :(

    Ord blir fattige!

    Ingen fortjener det du har vært utsatt for!

    Sender deg en varm styrkende klem<3 :))

  10. Tilbaketråkk: Troen min.. ♡ | It's a fragile life

  11. Tilbaketråkk: Belønningen ble vond.. | It's a fragile life

  12. Tilbaketråkk: Belønningen ble vond.. | It's a fragile life

  13. Det *er* nesten for ille til å fatte… har lyst til å skrive noe genialt og fantastisk klokt og innsiktsfullt og flott her som gjør alt bedre, men ord blir rett og slett fattige.

    Eneste jeg klarer å skrive er: du skal ha all kred for at du lever.

    Men jo: Fragile, du *ER* verdt noe! Ikke hør på overgripere, svikefulle omsorgspersoner eller mobbere. Ikke hør på slemme «indre stemmer», Hør på oss. Hør på oss som bryr oss og som vil deg vel (selv om jeg skjønner at det kanskje er ekstremt vanskelig for deg å tro på akkurat den etter alt du har vært igjennom…).

    Stå på, Fragile!
    PS: stikk innom bloggen min en tur, har skrytt av en av tekstene dine i et av de siste innleggene mine (Bloggtekst-spotlight 2).

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s