Litt om hvordan de forskjellige personlighetene spiller inn..

Tenkte jeg skulle bruke et innlegg på å forklare litt rundt dette med de andre personlighetene. I terapien kaller vi det deler, men tror jeg skal bruke personligheter her inne, fordi det er lettere for folk å forstå.

Kort om dissosiasjon. Dissosiasjon er noe som alle mennesker har i seg, og de fleste bruker det i en liten grad. Du har kanskje opplevd å sitte bak rattet, eller ved vinduet, med ett oppdager du at du har kjørt flere kilometer uten å huske at du kjørte dem. Du vet du var våken men det siste la merke til var noe du kjørte forbi for lenge siden.

Men dissosiasjon er også en forsvarsmekanisme. Hvis man opplever noe som er så vondt at man ikke klarer å ta det innover seg, kan hjernen spalte det bort. Jeg fikk ofte ut av kroppen opplevelser, at mange av minnene jeg har ser jeg meg selv utenifra. Dette tror jeg hjernen gjorde som et forsvar, sa; dette skjer ikke med meg, det skjer bare med kroppen min, og derfor spaltet det bort for å klare å overleve. Jeg husker ingenting når jeg har dissosiert, men slik jeg har forstått det, lagres dissosiative minner på en annen måte, slik at de da kommer tilbake i flashbacks.

Den diagnosen jeg skal beskrive nå, kalles DID (disosiative identity disorder) Man kan kun dissosiere, men det som har skjedd med meg, er da at jeg ble splittet i flere personligheter. Alle er kommet for en grunn, og det er for å på en eller annen måte gjøre overgrepene lettere. Disse er ikke forskjellige personligheter uavhengig av meg, men de er deler av meg, hvis du skjønner. Jeg har for eksempel noen personligheter som bærer alt sinne jeg ikke har fått ut. Noen er rasende på alle andre, men de fleste er også rasende på meg, de bærer selvbebreidelsen. Jeg har ei som heter prinsesse, hun er 5 år og har veldig behov for å leve ut alt barn trenger av uskyldighet, hun er veldig opptatt av å få være en prinsesse, en som folk hører på, om er pen, osv. jeg har noen personligheter som er der for å gjøre overgrepene så smertefri som mulig, som for eksempel reagerte ved å bare ligge stille til de var ferdig, for ikke å bli slått. Jeg har noen som er helt apatiske, kjenner verken smerte, sorg, frykt, men heller ikke glede eller kjærlighet. Noen er der for å ta over sosiale situasjoner når jeg ikke klarer det. De er utadvendte, morsomme og pratsomme, de er der for å kunne takle familieselskaper, fester osv når jeg ikke fikser det. Noen er vettskremte, noen er selvsikre. Fellesnevneren var at de skulle ta over når jeg ikke orket/orker å være til stede. Når disse er fremme, husker jeg lite eller ingenting. Mange har fått meg i trøbbel. Noen har stjålet, andre er utagerende, noen bruker alt mulig for å selvskade, noen får meg nesten alltid i belter, noen er så desperate til å ta selvmord at jeg har risikert å sitte igjen med hjerneskade, brukket rygg, osv. Men selv om mange har fått meg i trøbbel skjer det at jeg bare er glad de tok over. Når det er situasjoner som er så smertefulle at jeg ikke orker å være tilstede, har det vært utrolig godt å bare få en pause, at jeg slipper å komme tilbake før det er over. Noen ganger skjer det for eksempel til voldtekten er over. Men andre ganger kan jeg være borte i mange timer, noen ganger dager av gangen. Det er utrolig ekkelt, ikke vite hvem jeg har snakket med, hvor jeg har vært, hva jeg har gjort.

Noen har som sagt spesifikke oppgaver, som for eksempel å bære sinne, smerte, noen bærer minner jeg ikke har klart å bære. Men jeg tror også noen er der bare fordi de som allerede var der ikke orket mer, så noen kom for å dele på alt det vonde som skjedde.

Så.. ja.. Det var litt om hvordan det fungerer for meg, rett og slett. Kommer jo til å snakke en del om de forskjellige delene, så tenkte det kunne vært greit å ha en forklaring..

Bare spør hvis det er noe jeg har glemt å nevne som du lurer på! :)