Hun skulle skrives ut, skulle ut og møte en venninne rett etterpå, hadde lyst til å føle seg fin. Hun fant frem et plagg med utrigning, men tenkte ikke at det gjorde noe, hun følte seg fin i det.
Men i bakgrunnen var det to personligheter i hodet som kommenterte. Fragile tenkte meste på da hun skulle ut etter utskrivningssamtalen, men disse to ville bruke anledningen til å finne ut mer om mannelig psykolog A som skulle ha utskrivningssamtalen.
Marianne tar en titt på utringingen og sier;;
«Dette ser bra ut. Du har jo lyst til å på en eller annen måte takke for det du har fått ut av oppholdet. Dette er virkelig det eneste du har å stille opp med, puppene er det eneste menn noen sinne har villet ha på den stygge kroppen din.»
Marte har en litt annen agenda;
”La oss teste han! Er det det han vil ha, er det det mannfolket er ute etter?”
Fragile prøvde å ignorere de. Så seg i speilet en siste gang før hun gikk ut, likte følelsen av å føle seg litt fin.
Så kom samtalen.
Det skjedde med en gang.
Han så et blikk på henne og gav en lav latter.
”Det var da en voldsom måte å kommunisere på! Dekk deg litt til, det distraherer”
Fragile bøyer hode, mens personlighetene raser.
Marianne er rask til å kommentere,
”Det var det jeg visste. Du har nå gitt det eneste du hadde å gi, og det ble avvist. Du kommer aldri til å bli god nok”
Marte kom like etter;
”Jeg visste han var ute etter å skade deg, hørte du ikke hvor mye han dret deg ut nå?”
De andre personligheten var også aktive, mange meninger om hva som hadde skjedd.
Mens bak det hele høres fragiles sårede stemme;
”Jeg trodde jeg var fin, jeg”
It's a fragile life 
*klemme på*
Takk for klem kjære, legger igjen en klem tilbake.. <3
Tilbaketråkk: Utskrivningssamtale, del 2 | It's a fragile life