Alt ble satt i tvil..

Okai, har ikke så mye tid å skrive på, bli litt kort.

Natta var lang, sov ikke mer enn en times tid.
Begynte crap.

Er på skjermet(det er en del av delingen på 3 rom, som kan lukkes av, pluss røyekrom og belterom. Ligner på de andre rommene, bare mindre møbler, alle tingene dine låses inn i skap, og det er ikke lov å ha glass der). Har vært der før, men alltid fått lov å gå ut! Men i dag, når jeg skulle ut for å gå på morgenmøte  ble jeg møtt i døra med at jeg ikke fikk lov å forlate skjermet. Jeg bare; kødder du? Jeg fikk jo fotfølging i går pga selvmordsforsøk med pose over hodet, og hadde oppført meg eksemplarisk for å kunne få lov til å slippe det. Så får jeg ikke gå ut? Men der satt jeg, fikk ikke forlate skjermet. Jeg trodde jeg skulle gå i veggen, følte meg så trampet på og ikke minst, shit så kjedelig! Jeg fikk noen blader og mobilen(kun til å høre på musikk på, ikke lov å ringe). Vær så god, underhold deg selv i 5 timer. I tillegg fikk jeg den ene ansatte på hele posten som ikke spiller kort! :p

Samtalen med A var lang og tøff. Snakket først om seøvmordsforsøket. Han mente ikke at jeg har truet, men at jeg hadde kommunisert hva jeg hadde tenkt til å gjøre, og dermed var ambivalent. Jeg prøvde å si at grunnen til at jeg har vært mer åpen om tanker om død er at så  lenge jeg kan huske har jeg alltid sittet alene med tanken å ville dø. Tror noen av de tøffeste avgjørelsene et menneske kan ta er om man skal velge å dø. Det er enormt tøft å sitte med alle disse tankene alene, jeg har ikke klart det mer! Det er klart det var noen prosent ambivalens, men jeg mener ikke at jeg har kommunisert at jeg skulle gjøre det, og derfor ønsket å bli stoppet. Er ikke enig. Jeg fløy ut i skogen for svarte, de brukte 4 timer på å finne meg!

Han snakket om at jeg har løyet, det vet jeg at jeg har. At jeg har latt som det er har gått bedre for å bli skrevet ut. Men han sa at pga dette kunne han tvile på alt jeg har fortalt! Spurte meg om det i dete hele tatt fantes en M! Jeg kan ikke huske sist gang jeg følte meg så krenket. Det tok meg 9 måneder å klare å fortelle noen i det hele tatt om M,. Og dette var etter han hadde brukt nesten halvannen måned på å dra det ut av meg. Det tok meg 20 år før jeg pratet om overgrepene! De to første årene jeg var i psykiatrien var det flere som sa jeg hadde tegn etter seksuelle overgrep, jeg blånektet. Det var helt sykt mye å klare å innrømme det som hadde skjedd, å bli beskyldt for å ha løyet var helt sykt vondt. Jeg har vurdert å si at jeg ikke klarer å ha han som behandler. Kommer ikke til å gjøre det, han er utrolig flink, har aldri kommet så langt på så kort tid. Det var ufattelig sårt. Dessuten sa han at jeg var helt tilbake på scratch når det gjelder tilliten. Får en halvtime med nett, ellers må jeg være på rommet. Sa dette var så alvorlig, livsfarlig, osv. syns ikke det er så farlig jeg. Skal vurderes om jeg får mer utgang etter hvordan dette går.

Men nå må jeg løpe, halvtimen er over..

Takk at du leser <3