Kan ingen la meg dø snart?

(rask  forklarlig, forkortelsene på navn her er ansatte på psykehuset, slik at dere ikke forveksler det med M på jobb med M overgriper!)

Nå er jeg ikke langt fra å briste..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! :( Jeg har det så ufattelig vondt.. Men nå er jeg på kontakt nr 4 som jeg ikke klarer å prate med. H var på nattevakt, men han satt ute store deler av tiden. Kvelden har vært så vanskelig, og jeg har ikke klart å kanalisere det, og det har vist seg i sinne. Jeg tror de syns det er greit at pasienter er sinte, de er bare ikke vant til at jeg er det! Så når jeg ble sint ble kontakten min sint tilbake. Jeg prøvde å si at nå har jeg det vanskelig, jeg trenger pcen min, kan du sette den på lading. Når jeg to timer etterpå ber etter den, sier hun at hun ikke fant laderen. Da ble jeg litt sint og sa at jeg sa at jeg sa hvor viktig det var, du kunne spurt! Da ble hun frekk tilbake og sa hun ikke gadd å lete mer. Som sagt, jeg tror de bare reagerer ekstra når jeg blir sint, fordi jeg så sjelden er det, de tar det personling. Greit, M skal få lov til å ta det personlig, og det er jeg ikke langt fra å si til henne. Jeg har tatt opp flere ganger i helgen at jeg sliter veldig med å kommunisere med akuratt henne, kan jeg PLEASE få hvem som helst annen som kontakt? Men fikk henne igjen.

Jeg har holdt det sammen i vente på en kontakt jeg kunne prate med, de har ikke kommet. I natt da H kom begynte jeg bare å gråte, fordi det var så godt å se noen jeg kunne prate med. Men ble bare en halvtime eller noe. Det har vært mange på jobb jeg kunne prate med på dag og kveld, men ikke mine kontakter. Jeg har holdt alt sammen i påvente av noen jeg kunne prate med. H kommer igjen igjen, håper han havner på skjerma. Det er en venninne av meg på rommet ved siden av meg på skjerma, ei jeg har vært innlagt med før. Hun sliter skikkelig. Det er så vondt å se! Pluss at hun sliter med mye av det samme som meg. Og de trigger! Er ikke helt sikker på om det er psykose eller DID, men virker som DID. Hun har noen av de små fremme. Og da begynner de yngre personlighetene mine å mase. De vil frem, endelig noen å synge med, leke med! Men jeg kan ikke tillate at de kommer, jeg klarer ikke være på skjerma mer, dette må bare gå bra! Jeg har en del hull, men. Jeg sliter! Men jeg kan ikke prate om det heller! For hvis noen av mine 5-56åringer kommer frem, kommer både TM eller M garantert til å skrive i rapporten; pasient hermer etter medpasient for oppmerksomhet. Jeg kan forklare opp og ned hvordan dette trigger noe i meg, men jeg kjenner de, de kommer til å tolke det som; oy, nå følte Fragile at hun fikk litt lite oppmerksomhet, så da gjør hun seg litt til for å bli sett. Men jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut. På toppen av det hele har jeg kranglet med to av mine beste venninner. J giddder ikke prate med meg, og S, bestevenninnen min, pratet i dag, og hun slutter ikke å kritisere meg. Begynte med at jeg forklarte hvorfor jeg var sint og hadde en dårlig dag. Da fikk jeg en oppgitt liten latter, og da kom tårene. Hun har vært og er veldig irritert på meg. Jeg skjønner at alle reagerer forskjellig, jeg skjønner at hun har mye å utsette på meg nå, men jeg tror aldri jeg har hatt det så vanskelig som jeg har det nå. Hun er sint fordi jeg prøvde å ta livet mitt. Det som gjør meg så frustrert er at når hun gjør det, er det «greit». Når jeg prøver er jeg verdens største sviker som gir opp med en gang, mens når hun gjør det, er det forståerlig. Det er ikke lengre enn noen månedes tid siden hun prøvde sist. Jeg ville aldri kritisert henne fordi hun ikke klarte mer. Hun argumenterer med at mine forsøk er verre, at hun aldri har ligget i resperator. Det spiller da ingen rolle! Da hun tok valget at hun ville forlate meg, at alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne ikke var nok, tok jo det valget, uavhengig av hvor mye piller hun tok! Men jeg skjønner hvor vanskelig hun har det, og ville aldri brukt det mot henne! Hun bruker som argument at hun jobber hardere enn meg for å holde seg positiv. Det kan godt hende. Men hun gir meg samtidig 17 andre ting å jobbe med, jeg sliter så enormt nå, at jeg klarer nesten ikke en ting en gang!

Jeg føler meg så VANVITTIG alene.. Prøvde å ringe E. Visste han var hos foreldrene, men jeg gråt så jeg ikke klarte å sitte oppreist, trengte noen. Men han tok forståerlig ikke telefonen. Men så tenkte jeg på S. Det tok evigheter før han skjønte hva jeg sa gjennom gråten. Men det gikk da. Det var godt. Føltes litt teit, for har egentlig ikke pratet med han på et halvt år. Men det var som om vi pratet i går. Det trengte jeg virkelig da. Klokken var plutselig 20 min over kveldsmat, og jeg trodde da at jeg ikke fikk komme ut siden de ikke hadde sagt ifra. Men M kom da endelig, så jeg og S la på. Når jeg kom ut var de andre i ferden med å forlate bordet, og det var nesten ikke noe mat igjen. Så jeg gikk rett inn på datarommet og satt meg skrev. Hva hadde jeg gjort uten dere nå?

Men livet er så VANVITTIG tøft, og jeg

Og på mandag er ikke A her, jeg må prate med en vikar. FUCK MY LIFE!

Krysser fingre og tær for at H havner på skjermet ikveld. Trenger SYKT noen å prate med. Vet ikke vet den siste er, men nattevakt nr 2 har jeg egentlig aldri pratet med om vanskelig ting. Håper på en god samtale med H.

Nå er jeg så nær å falle fra hverandre. Kan ingen se hvor vondt jeg har det, kan ingen la meg dø?!?

Advertisements

One response to “Kan ingen la meg dø snart?

  1. *Sender masse styrketanker og styrkeklemmer*

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s