Greit å gråte?

«Det er greit å gråte, Fragile», sier han stille.
Jeg ligger på knærne og hikster i gråt. Vrir meg  i hendene, angrer på at jeg minutter før hadde gitt fra meg glasset, gitt fra meg muligheten til å selvskade.
Han har satt seg på gulvet ved siden av meg. Jeg prøver å gi et takknemlig blikk for at han også kom inn i rommet, selv om han ikke var kontakten min. Hun som hadde fulgt etter meg kjente jeg lite, tror ikke jeg hadde klart å gitt fra meg glasset til henne.
Jeg prøver å få kontroll over gråten. Jeg kjenner en hånd på skulderen, og hører han gjenta;
«Det er greit å gråte»

Jeg får lyst til å skrike tilbake. Greit å gråte? Det er ikke greit at jeg gråter! Det har aldri vært greit at jeg gråter. Jeg får pappas og overgriperenes stemme i hodet som skriker til meg; det er bare drittunger som griner, slutt å grin din jævla svekling!
Dessuten har jeg blitt lært opp av pappa at smerte er svakhet, og svakhet er min feil.
Ergo; blir jeg mobbet, slått,voldtatt, alt dette var jo min feil. Føler alle ser ned på meg når jeg gråter og tenker;men det er jo din feil at du har det vondt, så slutt å grin over det!

Men må bare si at jeg IKKE mener at gråt er svakhet for noen andre enn meg! At andre gråter syns jeg er bra! Eller, ikke bra at de har noe å gråte over, men at folk kan få det ut på den måten. Syns gråt er viktig og nødvendig. Føler bare at når det kommer til meg, går det ikke.

Håper dere skjønner forskjellen, vil ikke at noen skal tro at jeg mener at det ikke er greit å gråte.. Det blir bare anderledes med meg.. På en måte.