Møte med kontroll kommisjonen..

Ting går ikke så veldig mye bedre.. Dagene ligger jeg fortsatt under pulten..

I går var det møte med kontroll kommisjon.. Det gikk ikke bra.. Jeg brøt sammen. Advokaten forberedte meg jo på at kontroll kommisjonen ikke kom til å ta min side og la meg skrive meg ut. Det begynte med at overlege gjorde rede for min historie og hvorfor jeg er her. At sist gang jeg skrev meg ut ble det koma med respirator i 5 dager(jeg trodde ikke det var så lege, men det var det han sa gitt) etter selvmordsforsøk. Om alle forsøkene jeg har hatt det siste halve året, med vekt på de jeg hadde gjort mens jeg var innlagt. Om alvorlig selvskading, sterke dissosiative symptomer, blah blah blah.. Jeg sank bare mer og mer sammenfor hvert punkt han  hadde. Han sa de visste at grunnen til at jeg ville ut var kun  for å få muligheten til å ta selvmord. Jeg jobbet i hodet for å finne løyer å overbevise de med, men da de ble min tur til å snakke begynte jeg bare å gråte. De spurte hva jeg skulle gjøre hvis jeg ble skrevet ut. Alle tankene jeg hadde laget meg forsvant, alt jeg stotret frem var at det hadde ikke de noe med. Det ble ikke så mye jeg fikk sagt den omgangen.. Advokaten min snakket litt, og de gjorde seg klar til å avslutte. Jeg ble mer og mer desperat etter å få de til å skrive meg ut, jeg visste ikke hvordan. Han som ledet så at jeg ikke følte meg fredig og spurte igjen om det var noe jeg ville si. I desperasjonen var det eneste jeg kom på å overbevise de til å la meg slippe all smerten. Mellom hikstene forklarte jeg ikke stykker om incest, om M, om motløshet, om følelsen at jeg aldri kom til å oppleve liv ute overgrep, da jeg hele livet har opplevd så ufattelig mange som vil skade meg. Jeg ble nesten litt sint over at de skulle sitte der å tvinge meg til å leve, jeg bad de slutte å late som livet mitt spiller noen rolle. Da brøt en av de ut i gråt og sa hun brydde seg selv om hun ikke kjente meg, og at livet mitt var verdt noe. Da avbrøt lederen oss og avsluttet.  Jeg følte meg som en komplett idiot. Jeg vet det var utrolig upassende av meg å begynne å legge ut om slike ting i et møte med kontroll kommisjonen. Jeg vet det ikke hørte hjemme der. Jeg angret så det holdt. Tror advokaten også syns det ble for dumt, han var veldig kort etterpå.
Jeg vet det var teit gjort.
Jeg var bare så innmari desperat.

Jeg prøvde å strangulere meg i natt.. Det gikk ikke.. Jeg var heldig med en nattevakt som satt med nesa godt begravet i en avis, så jeg fikk knytt og strammet. Men det jeg brukte var for tykt, slik at jeg måtte dra for å stanse luften for å komme ned i lungene. Det gikk helt til jeg besvimte, men da slapp jo hendene å stramme. Så jeg våknet igjen, rasende for at det ikke hadde gått.. Dette gjentok seg noen ganger, før jeg prøvde å nærme meg senga(ligger jo på madrass på gulvet) for å binne den fast der. Men da ble jeg tatt. Jeg tviholdt i knuta, men han fikk meg løs til slutt. Gråt og gråt. Hadde vært kjempe urolig hele kvelden, det var 3 timer etter kveldsmedisinene pleier å virke, og jeg var ikke trøtt.. Men fikk en sobril og en god nattevakt inne hos meg, så sovnet til slutt.. Takk og lov det..