Jeg
d r u k n e r. . .

  Bak    m a s k e n e . . .

           i    d e l e n e. . .

      I hvor himla bra jeg
later som det går..

Skallet mellom meg og de blir bare tykkere og tykkere..
Dette er fjerde helgen på rad jeg har fotfølging..
Og den må bort..
Den MÅ bort..
For det første trenger jeg å få muligheten til å selvskade igjen. Jeg har klart det noen få ganger, men det er vanskelig å få til når noen sitter og ser på deg 24/7..  Dessuten er det noe neste søndag.. Som jeg så innmari gjerne vil være med på.. Jeg har fått med beskjed om at det vurderes fortløpende.. En av primærkontakene mine foreslo at det kunne være en motivasjon til å komme frem fra hulen under pulten. Den jeg gjemmer meg i fra morgen til kveld.. Hvis jeg hadde en grunn til å jobbe med å komme ut er det hvertfall en motivasjon til å prøve. Akkurat nå orker jeg lissom ikke bry meg. Jeg ser ikke vitsen med å utsette meg for angsten det er å være fremme. Jeg kommer frem til måltider, det er stort sett det.. Men i helgen har jeg switchet mye for å klare å være ute av hulen. Sett noen filmer, jeg har til og med spilt piano.. Jeg merker at Cecilie og Kamile har vært nære meg.. Tror de også er opptatt av å få tilbake muligheten til å skade. De er egentlig ikke veldig destruktive, men de vet at jeg trenger selvskadingen for å overleve. Selvskadingen gjør at jeg orker en time til, en dag til av livet.. Det greie med de to er at de kan late som om de er meg så godt at det er ytterst få som merker at jeg ikke er her.. Jeg ble fortalt at av de på et punkt hadde sagt; nå må jeg tilbake under pulten, Fragile liker ikke å komme til seg selv noen andre steder enn i hulen..
Uten om det tror jeg ikke noen har merket noe..

Jeg fikk besøk i dag.. Av en venninne.. Vi har ikke kjent hverandre lengre enn 8 måneder eller noe, men hun har vært veldig mye med meg når jeg har vært dårlig, så hun kjenner meg..
Hun spør hvordan det går. Jeg smiler og sier at det går greit!
Hun gransker meg og sier;
Hvorfor lyver du?
Da kom tårene.. Heldigvis switchet jeg visst. Det neste jeg husker er at jeg sitter i en latterkule. Vet ikke hva jeg lo av, men fortsatte så godt jeg kunne.. Jeg vet ikke hvem som tok over, men venninnen min så ikke særlig bekymret ut, så hvem enn det var hadde klart å snakke det bort, le det bort, ikke vet jeg.. Men samtaleemnet var hvertfall på noe annet..

En av primærkontaktene (MJ) mine og jeg snakket litt om hva som skal av for at fotfølgingen.. Og at jeg ikke skjønner at det har vart så lenge! Psykolog I er kjempe imot fotfølging, hun tenker maks et par døgn.. Nå har det gått snart 4 uker.. Men MJ sier de aldri har sett meg sånn, at de har gått gjennom journalene fra det gamle psykehuset, at de heller aldri har sett meg så redd at jeg tilbringer 95% av våken tilstand i fosterstilling under en pult. Og at så lenge jeg ligger der virker det rart å skulle løsne på oppfølgingen..

Jeg klarte(vel, kroppen klarte) å være fremme fra den trygge hulen under pulten under en film og under besøk i dag..

Men jeg sliter..

J e g     r o t e r      m e g      b o r t     i     m a s k e n e !
Jeg må spille glad men ikke så glad at de ikke tror på meg.
Jeg må spille modig, men klarer ikke spille modigere enn jeg tørr å være.
Jeg må le, men  ikke for høyt.
Jeg må skjule tårene, men la det bli for tørt.
Jeg må la de andre delene hjelpe meg, men ikke så mye at de ansatte merker noe.
Jeg må spille håpefull, men ikke så håpefull at de tror jeg bare avleder en nytt selvmordsforsøk, da tar slipper de meg hvertfall ikke ut av syne..

Men mest av alt;
Jeg må slite for å fake, men ikke så mye at jeg går på snørra.. Jo lengre og jo hardere jeg jobber for å late som ting er bra, jo hardere blir fallet.. Og fallet kom ikke komme! Det kan ikke det..