Jeg ville jo bare være frisk..

Fra tidlig barneskole var tankene om at det kunne ikke bare være meg..
Jeg tenkte at alle måtte jo ha det sånn..
Alle hadde vel hemmelige stemmer på innsiden..
Alle hadde vel dager de ikke husket noe av,
gjort ting de ikke husket at de gjorde..
Det fantes vel ingen foreldre som egentlig brydde seg om barna sine,
foreldrene jeg så tullet sikkert bare,
de slo garantert barna sine når jeg forlot huset.
Alle hadde vel slemme hemmeligheter…
Alle hadde vel blåmerker å skjule, eller blod fra det forbudte stedet.
De måtte vel være med på slemme leker de og,
gjøre ekle ting for å gjøre de voksne glade.
Det var vel ingen som virkelig hadde det bra inni seg..

Eller…?

Men etterhvert som jeg ble eldre skjønte jeg at ikke de rundt meg hadde Slanger i livet sitt. At de fikk gode ting hjemme.
At de ikke ble slått eller voldtatt.
Jeg så også at Slangen var så snill med de andre barna.
Han slo ikke de, de måtte ikke leke slemme leker med han, de  lekte snille leker sammen.
Jeg ble reddere og reddere i det jeg forsto at grunnen dette vonde som skjedde ikke handlet om han, det handlet om meg!

Jeg tror nesten at jeg var mer redd enn han for at noen skulle finne ut av det.
Det var jo jeg som dro dette frem i han! Det var ikke han som var slem,
det var jeg!
Og ikke minst.
Grunnen til at han valgte meg var jo at jeg var verdiløs.
Jeg ville ikke at noen flere skulle skjønne det!
Ingen kunne få vite hvor ekkel, mislykket, slem,
fæl og verdiløs jeg var.
Ingen kunne få vite!
Jeg ville jo bare være normal..
Jeg ville være som de andre barna..
Jeg ville jo bare være frisk..!

Men barna på skolen hadde oppdaget det også..
De ropte æsj med en gang jeg kom inn i rommet.
Guttene gav meg tips om hvordan jeg skulle ta livet mitt.
Jentene mobber som bare jenter kan, blikkene, kroppsspråket og baksnakkingen.
Jeg ble fortalt hver dag hvor stygg jeg var.
Jeg hadde ingen venner..
På ungdomsskolen ble det verre.
De begynte å bli fysiske.
I 2 år ble jeg kastet ut av klasserommet hvert friminutt,
fordi de sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
Lærerne begynte å merke det.
De sa ifra til pappa, men han sa at det var klart de mobbet,
sånn som jeg var..
Da nektet jeg enda mer ovenfor lærere og hjemme.
Sa jeg var med på det, at vi bare tullet.
Ville ikke at flere voksne skulle skjønne hvor
dum, teit, feit, verdiløs, mislykket og stygg jeg var.
Hvis de voksne skjønte det,
så kom de sikkert til å voldta og slå de også.
Det var jo det jeg fortjente, jeg visste det.

Smilet ble klistret på..
Ingen skulle få se..

Etter hvert kom også delene som hadde i oppgave å late som de var meg. Mange av de andre delene svarte på mitt navn. Ingen måtte skjønne noe..
Jeg ville jo bare være frisk..

Etterhvert var det ikke bare folk rundt meg jeg trengte å føle meg frisk ovenfor, det ble meg selv også.. Jeg hadde en blogg der jeg skrev anonymt om vanskeligheter, men til og med der løy jeg for å være friskere..
Jeg sa jeg bare hadde skadet siden jeg var 16..
Jeg sa ikke et ord om seksuelle overgrep.
Jeg ville jo bare være frisk..

Jeg jobbet så hardt for å være normal, virke frisk at jeg kom ikke inn i psykiatrien før jeg var 19.. Det første halve året var jeg innom utrolig mange behandlere, pluss psykehuset.
Mange av de sa at symptomene mine lignet noen som hadde blitt seksuelt misbrukt. Jeg blånektet.
Jeg ville jo bare være frisk..

Etter at jeg trodde alle hadde stemmer på innsiden, perioder de ikke husket noe av og fått beskjed om at en har oppført seg anderledes fortrengte jeg bare det.
Lenge.
Nektet å forholde meg til det.
Nektet for folk som mente det..
Mange av delene responderte fortsatt på mitt navn.
Men i vinter sa noe bang. Jeg vet ikke hva, men plutselig gikk ikke delene med på å bli forvekslet med meg lengre.
Den som ble lagt mest merke til var Lise.
Jeg ble spurt av de på psykehuset.
Jeg ble også utredet på Modum bad, traume avdelingen.
Der begynte jeg for første gang å inkludere litt i hva som hadde foregått hele livet mitt. Men jeg sa lite, veldig lite.
Jeg hadde begynt å være med på lasset til Lise..
Jeg satt lissom i baksetet mens hun styrte.
Jeg fikk med meg alt som skjedde, jeg hadde bare ingen styring.
Det var dette jeg begynte å dele med psykologen som utredet meg.
At jeg gjorde ting som feks falle på isen for så å sette meg ned å gråte.
Men det var kun Lise jeg innrømte ovenfor henne..
Det var ikke før innleggelsen i Mai at jeg begynte å være ærlig om flere av delene med psykolog A. Og da fortalte jeg heller ikke om alle.

Jeg tar meg selv i å fortsatt dysse det ned.. Snakket med en kamerat her om dagen.. Snakket for første gang med han om delene.. Han spør hvor mange det er. Jeg sier 20-25. At jeg vet om va 20, men vet det er fler. Sa jeg.
Sannheten er at jeg vet om minst 25.

Jeg vil kunne klare å være ærlig, samtidig som et ønske er sterkere.
Jeg vil bare være som de andre rundt meg..
Jeg vil jo bare være normal..

Jeg vil jo bare være frisk!