«Du er trygg»

Jeg kjenner det kalde kjellergulvet under meg, jorda mellom tærne. Fire sterke armer holder meg fast. Jeg prøver å komme meg løs, men har ikke sjans. Den forhatte knirkingen i trappa ned mot meg blir høyere og høyere. Jeg lukter alkoholen og ånden hans i det han nærmer seg ansiktet mitt. Smertene i underlivet er uutholdelige. Jeg skriker etter hjelp og spreller enda mer.
Plutselig tar den ene armen som holder meg hånden min, og begynner å klemme med korte intervaller. Jeg hører en stemme langt unna.
«Fragile, du er trygg»
Jeg skvetter å spreller mer for å komme meg løs.
«Hør på stemmen min og kjenn at jeg klemmer i hånden din. Fokuser på at dette hadde du ikke i kjelleren, du er ikke i kjelleren nå.»
Sakte men sikkert begynner jeg  å forstå hvor jeg egentlig er.
«Du er på psykethuset, du er trygg» Sier stemmen igjen.
Denne gangen kjenner jeg den igjen. Det er stemmen til P. Det er han og M som holder meg. Smerten i ryggen og hodet slår meg og jeg vrir meg i smerte.
«Du slo ryggen og hodet ganske hardt» sier M og tørker svette fra panna mi.
Jeg ligger på ryggen på rommet mitt på psykehuset. Jeg tar en rask titt på klokka på veggen og ser at jeg har ligget på gulvet og blitt holdt i halvannen time. Pusten er ute av kontroll og tårene renner. Jeg prøver å komme meg løs, men de fortsetter å holde. Jeg prøver å forsikre meg om og om igjen hvor jeg er, og ikke minst når jeg er. Flashbackene blir så virkelig at jeg ser de like godt som det jeg ser rundt meg. Luktene til Slangen begynner å rive i nesa, jeg hører han lukker døra etter seg, og takket være en god dose dissosiasjon er jeg rett tilbake i et av overgrepene igjen. Jeg blir holdt fast, jeg trygler de om å ikke tvinge meg, at jeg ikke vil. Jeg sparker og prøver å rive meg løs, men grepene blir bare hardere. Jeg kjenner smertene komme tilbake, er helt tilbake.
Dette skjedde om og om igjen i går..
Jeg switchet flere ganger.. Noen ganger til små barn som bare ville ha bamsen, en gang til en som var mer utagerende enn det jeg var.
Legen satt med meg halvtimes tid. Hun ville ha meg til å telle ting eller fortelle om dagen min.. Hjalp ikke noe særlig, men hun var veldig søt.
De snakket litt om at de egentlig burde lagt meg i belter.
Jeg vet ikke.. Jeg har sagt før at hvis jeg må bli holdt lenge er det bedre med belter, fordi det å bli holdt fast av folk er veldig re-traumatiserende for meg. Likevel ble det litt godt i går å ha hender å holde i. Jeg vet ikke.. På akutt psyk ble det belter hvis jeg ble holdt mer enn 5-10 min. De har tydeligvis ingen lignende retningslinjer på det her.

Nå sitter jeg tilbake på fotfølging..

Merker ikke så veldig forskjell.. Ette ren måned med fotfølging ble jeg tatt av den forrige uke. Etter et selvmordsforsøk ble jeg satt tilbake, men etter et døgns tid ble jeg satt tilbake til det vanlige; hvert tiende minutt.
Men hvertfall kveldene den siste halve uka har jeg vært så dårlig at jeg ikke har fått være alene. Blitt mange desperate forsøk på å dø.
Det høres sikkert dumt ut, det er å prøve å strangulere seg mens det sitter noen i rommet. Lett å bli dømt for oppmerksomhets søking.
Men jeg vil forklare…
La oss si at du er i et brennende hus. Den eneste måten du har å overleve på er å hoppe 10 meter over flammehavet til neste sted å sette bena på. Hodet ditt skjønner at du ikke klarer å hoppe 10 meter, men jeg tror de færreste bare ville satt seg ned og ventet på å dø. De fleste ville prøvd å hoppe ,selv om  hodet skjønner at det ikke går er nok instinktet sterkt nok til at man gjør det man kan for å prøve å overleve.
Litt slik blir det med meg.
Dødsønsket blir så sterkt at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å prøve. Selv om fornuften sier; «det er to stk i rommet, selv om du klarer å strangulere klarer du ikke å dø så lenge de er her», skriker kroppen; «må ut av denne smerten, MÅ ut av denne smerten», og trangen til å slippe unna det vonde blir så sterk at jeg klarer ikke la være å prøve.
Heldigvis har jeg hatt noen gode kontakter som har forstått dette. Nattevakt JK har måttet true med å dra meg inn på skjermet, men måten han sier det på viser at han forstår. På gamle sykehuset fikk jeg bare høre; «hvis ikke du tar deg sammen og slutter med det tullet blir det skjerming eller belter», mens JK bekreftet at han visste at dette var vanskelig og utenfor min kontroll, men hvis vi sammen klarte å få kontroll måtte de ta meg ut av rommet fordi det var så mye jeg kunne skade meg selv med der.
P er også veldig grei, han bekrefter stadig at ingen vet hvor mye jeg kjemper, men at han vet hvor vanskelig det er og at jeg gjør alt jeg kan for å få kontroll over selvmordsimpulsene.
Jeg har også en tendens til å ikke klare å slutte å si unnskyld mellom slagene, fordi fornuften da hersker og jeg vet hvor dumt det er å holde på slik. Han sier også om og om igjen at det ikke er  nødvendig å si unnskyld, at dette er ikke noe noen laster meg for, at det ikke er jeg som ikke strekker til, men at med mine forutsetninger er ikke dette noe jeg klarer akkurat nå.
Det er klart det er farlig hvis jeg begynner å falle tilbake på dette; jeg kan ikke noe for det, det bare er sånn. Kommer ikke til å gjøre det. Med en gang kontrollen er tilbake fokuserer vi på at dette kommer til å gå bedre og bedre for hver gang, at jo hardere jeg jobber, jo lettere kommer det til å bli..

Er full av blåmerker og har vondt over alt etter å ha ligget på gulvet og prøvde å komme meg bort fra sterke hender i over 2 timer i går.
Nå håper jeg bare virkelig at ikveld ikke blir like ille..

«Du er trygg»

Kan ikke huske sist gang jeg følte meg trygg..

Men uansett hvor forbanna jeg er for at jeg er her på tvang,
er jeg glad jeg ikke var alene i går..