«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

Redigert:
I dag (18.08.12) kom jeg over dette posten igjen.. Den er en av de mest leste, og jeg vil ikke at denne posten skal representere meg lengre! Jeg lar den stå for å minnes om hvordan det har vært, og fokusere på at dette er ikke lengre alt jeg vil. Jeg bare slenger innom denne linken her som det står om positive ting ), spesielt Happy new year..? Jeg er ikke på stadiet at jeg ikke ønsker hjelp lengre, og jeg vil dere skal vite det..! Okei, her kommer original posten;

Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!

Disse ordene har fulgt meg veldig de siste årene.
Alle gangene jeg har møtt legevakt, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleiere, akutten, intensiven, og ikke minst på tvungen observasjon på psykehus.

Jeg har blitt dratt av bruer, ut av togtunneler, funnet etter overdoser, dratt blødende ut av toaletter, kuttet ned fra stranguleringsforsøk, holdt fast,
tvunget til å leve.
Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes. Pusten som ikke vil puste. Et knust hjerte som ikke ønsker å slå! En kropp som er for sliten til å fortsette. Et liv som ikke vil leve.

Jeg har skreket, grått og tryglet samme setningen;
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil!

Dette har det kommet mye av denne uken..
Det har blitt mye tvang.. Slik som jeg beskrev  i det forrige innlegget har dissosiasjon blitt kombinert med intense flashbacks at jeg mister helt orienteringen om hvor og når jeg er.. Og når jeg tror at jeg er tilbake i kjelleren, jeg hører Slangen komme, jeg lukter ånden hans, ser han foran meg, kjenner fantomsmertene der de skadet meg, fryser slik jeg gjorde i kjelleren og armene fra psykehusansatte blir armene til overgripere som holdt meg fast mens resten voldtok.
Jeg blir helt overmannet av gjennopplevelsene, jeg blir liggende å sparke og slå for å komme meg løs fra overgripernes grep før jeg skjønner at det er hjelpende hender som holder meg for at jeg ikke skal slå meg for hardt.

Men det som har regjert mest er nettopp dette..
Jeg vet at de bare vil hjelpe.
Jeg vet at det er jobben deres å holde meg i live!
Men jeg vil ikke ha hjelpen.
Jeg vil få lov til å dø snart..
Denne uken har det vært selvmordsforsøk nesten hver kveld.
Ikke alle like alvorlige. I går kom desperasjonen igjen.
Etter mange vonde timer med gråt og angst lå jeg skjelvende i fosterstilling under pulten. Jeg hadde holdt på å tisse på meg i halvannen time før jeg til slutt kom meg gråtende og hyperventilerende opp bare for å gå på do. Det gikk ikke bra, jeg havnet i hjørne der selvmordsimpulsene kom for fullt. Jeg prøvde strangulering, men det gikk. Med fotfølging var det ikke lett å få til noe, men jeg knyttet knute på en strikk og klarte å sette den i halsen. Men da de fikk den opp igjen var det ingen nåde og jeg ble dratt inn på skjermet. Der var selvmordsimpulsene så sterke, jeg gjorde alt jeg kunne finne på.
Men med tre i rommet gikk det jo ikke.
Uroen tok så over at jeg måtte bli holdt fordi de mente det var fare for at jeg skadet meg selv alvorlig. Men med holding gjør det jo ofte ting verre. Jeg tryglet de om og om igjen om å la meg slippe livet, la meg dø. At om de virkelig brydde seg måtte de la meg dø, de så jeg hvor vondt jeg hadde det?!? Men de hørte jo ikke på meg.. To holdt meg mesteparten av tiden, men ting ble så vanskelig at plutselig forsvant jeg. Det neste jeg husker er at jeg ligger i belter. Jeg ble fortalt at jeg hadde switchet til en veldig destruktiv personlighet. Hun hadde sparket og slått etter personalet. Hun hadde sagt at hun skulle drepe meg før de fikk gjort det, at hun visste de ville skade henne. At de holdt fordi de skulle voldta. Da ble det visst tre stykker som måtte holde, og da ble det belter.
Jeg ble så skuffet. Det er månedsvis siden sist jeg trengte å bli beltelagt. Det var en periode det ble veldig ofte, men nå var det lenge siden sist. Veldig nedtur :(

I dag var ikke så veldig mye bedre. Det var mye uro på avdelingen. En pasient prøvde å knuse noe i fellesarialet, det ble løping, skriking og beltesenga kom rullende. Jeg har den utrolig vanskelig greia at jeg sliter med at jeg tar på meg andre pasienters smerte. Er de redde blir jeg redd, er de urolige blir jeg urolig, er de fortvilet blir jeg fortvilet, er det desperate blir jeg DESPERAT. Og ikke minst.
Selvskadingstrang smitter. Selvskadingssituasjoner trigger. Jeg ble kjempe fortvilet og urolig.. Jeg gråt så jeg ikke fikk puste og selvskadingstrangen drev meg på jakt ut i avdelingen for å finne noe. Jeg ble dratt tilbake til rommet og der eskalerte det. Jeg visste jeg kunne trengt en sobril, men jeg får bare 3 i uka. Og jeg hadde allerede brukt to, og jeg vet at kveldene blir tøffere enn dagene, og jeg måtte spare. Heldigvis hadde jeg en god kontakt som ringte legen og passet på at jeg fikk meg en ekstra. Det gjorde at jeg ble motorisk rolig nok til å legge meg under pulten. Den innvendige uroen derimot gikk ikke bort. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg prøvde å se favoritt episoden min av «Family Guy» som vanligvis får meg til å le, men jeg gråt bare enda mer fordi det ikke muntret meg opp. Så plutselig slo det meg. Jeg kom på at etter en skading hadde jeg gjemt unna en glassbit. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte på do. Tross fotfølgingen har jeg fått lov til å gå på do alene.  Kontakten min skjønte raskt det var noe galt, så jeg ble stanset fort. Men det ble ganske dypt og de slet med å stoppe blødningen, den ble litt for stor.
De ville sy. Det ville ikke jeg.
Som jeg har skrevet før er det så vanskelig for meg å bli sydd, fordi at smerte som påføres av noen andre gir meg helt insane overgreprelaterte følelser. Det blir rett og slett en overgrepsituasjon for meg. Jeg prøvde å nekte, men ble tvunget ned på benken og holdt av 3 stk mens de sydde. Det er det vondeste jeg har vært med på lenge. Jeg klarer ikke ligge på ryggen i senga en gang, det trigger så mange flashbacks. Da de la meg på rygg og holdt meg fast klikket det for meg. Legen var irritert og sa at jeg la opp til at det skulle bli overgrepsituasjon, men når jeg blir holdt fast har jeg null kontroll Det ble så vanskelig, gråt, hyperventilerte og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs. Dissosiasjonen fulgte med flashbacksene og jeg slet noe enormt.
Ja jeg vet at når jeg kutter burde jeg skjønne at sying kommer. Men planer var jo ikke å måtte bli lappet sammen igjen, planen var jo å dø :(
Det ble tøft, men vi ble nå ferdig..

Dette skjeddde i 4-5 tiden, etter det har blitt holdt mye på skjermet.

Uff, hvis ikke de kveldene blir lettere snart vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :(

De holder meg her mot min vilje, har gjort det i over et halvt år. Bare for å holde meg i live

M e n    j e g   v i l    i k  k e    h a    h  je  l p .

J e g    v i  l    d ø ! !

Advertisements

11 responses to “«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

  1. Forstår det kan være vanskelig å leve når du har det slik, og at det dermed oppleves som fristende å dø. Likevel er jeg glad for at du lever. Kanskje synes du jeg er egoistisk som ønsker deg i live, men jeg ønsker deg i live fordi jeg tror og vet du kan komme deg gjennom dette. Og ikke tenk på belter som nedtur. Jeg tenker at langvarig holding av en person som er utsatt for overgrep ofte kan være traumatisk i seg selv og at belter kan være langt bedre og tryggere for personen. Håper uansett at det snart går bedre for deg.

    Klem

  2. Trist å lese at du fortsatt er så bestemt på at du vil dø. Jeg vil så gjerne at du skal komme deg ut av det, at du skal få oppleve livets lyse sider. Jeg håper at det vil bli bedre snart, tror at det ikke er lenge igjen og vet at det kommer til å gå bra, bare du gir det tid!! Du fortjener virkelig å slippe dette, det gjør du!! Du skal klare dette, du skal slippe denne smerten! Mye av jobben må du gjøre, og det er veldig vanskelig å høre – men jeg vet at du kan klare det, hvis du har de rette personene rundt deg. Og, jeg vet at du har noen flotte mennesker som står ved din side! <3 Jeg heier på deg, kjære!! <3

  3. Tilbaketråkk: ♫ Like you and everyone else ♫ | It's a fragile life

  4. Lag en liste over ting du liker / elsker. Ta tilskudd av b-vitamin og be legen om oxytocin, seretonin og melatonin. Forsøk å kutte ut alkohol og andre rusmidler samt koffein

  5. Har du hørt om vegetoterapi?

  6. Kos i allverden kom du deg opp igjen?? . Det får ikkje Eg te.. Du er god.

  7. hjelp meg bringe min ex tilbake 2014

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s