«Går det bra med deg?»
Spørsmålet kommer stadig.. I dag snakket jeg med en venn.. Vi snakket om min bestevenninne, er livredd for å miste henne. Hun er veldig suicidal og ble skrevet ut av psykehuset i dag. Når han ringte visste jeg det var pga henne. Likevel starter han samtalen med; hvordan går det med deg? Jeg svelget og svelget og blunket bort det som kom av tårer. Det er ikke så farlig var ordene jeg klarte å si før jeg straks vendte samtalen over til bestevenninnen min. Da vi var ferdig med å snakke om henne spør han igjen hvordan det går med meg. Da må jeg innrømme at hadde jeg svart på det hadde jeg begynt å gråte og ikke klart å slutte. Jeg orket ikke.
Jeg orker ikke.
I hele dag har jeg fått spørsmål på spørsmål. De ser jeg sliter og spør. Jeg orker ikke forholde meg.
Jeg har hatt ekstremt behov for å ikke forholde meg til meg selv. Jeg har tatt kontakt med folk i hele dag, på sms, telefon og spesielt på chat. Vært veldig interessert i hvordan det går med de, men ikke orket å svare når de spør tilbake, bare snakket det bort og spurt enda mer om dem når de prøver å spørre..
Bestevenninnen min har virkelig trengt meg i dag. Jeg har jobbet som en gud for å være det hun trenger når hun trenger. Rolig og positiv når hun trenger det, men det har blitt mest hyper ikveld. Jeg har grått mellom slagene, så er det tilbake på telefon med høy latter og galgenhumor. Jeg har falt av lasset noen ganger,
men håper jeg gjorde nok.
Behandlersamtalen i dag gikk greit.. Vi snakket mye om holdningen på mandag. Tankene jeg hadde da jeg skrev mobilblogg. Hvorfor jeg plutselig var så sikker på at jeg kom til å klare å ta livet mitt den kvelden. Hvor mye jeg knakk da de stoppet meg, de tok fra meg den fantastiske følelsen av å vite at jeg skulle dø.
Vi snakket litt om forrige samtale, at Marie(en personlighet) hadde hjulpet meg gjennom samtalen.
Igjen fikk jeg spørsmålet; hvordan går det med deg?
Alle vennene som har spurt i dag hvordan det går med meg.
Det går rett vest. Jeg har switchet mye bare for å komme meg gjennom kvelden. Jeg har vært fremme fra under pulten 2 ganger, lunsj og middag. Jeg gjør 2-3 ting på en gang bare for å ikke rekke å tenke. Mens jeg skriver dette sitter jeg og ser film samtidig pluss at jeg må ta pauser fra skrivingen og spille kabal, bare for å holde tankene på avstand.
Bildene, luktene, fantomsmertene er der konstant. Jeg slipper ikke løs fra minnene uansett hva jeg gjør..
Orker ikke skrive mer, egentlig..
Håper jeg får sove i natt, sov ikke så godt natt i til i dag.. Lå våken fra halv 5 tiden, dagene blir lange da..
God natt <3
It's a fragile life 
Hei..
Nå har jeg fulgt med bloggen din ei stund, har lest alle innleggene dine her. Og vet du, jeg får så lyst å ta omkring deg å gi deg en klem…
Du skriver at du ikke er verdt noe, at folk ikke skal bry seg om deg.. Vet du, jeg har vært der.. Jeg har vært der du er i dag.. Jeg var heller ikke verdt noe..
Jeg ble sint da en da ukjent person sa til meg, mens jeg skulle ta mitt eget liv at han var glad i meg. Jeg kunne da ikke forstå hvordan i all verden han kunne si at han var glad i meg, han kjente meg ikke… Svaret jeg fikk, har preget mine tanker mange ganger: Jeg er glad i mine medmennesker og DU er ett medmenneske. Jeg er glad i deg, jeg bryr meg om deg..
Er ikke sikkert disse ordene kommer ordentlig inn til deg akkurat nå, men jeg tror at en dag vil du se hva jeg mener… Jeg så ikke hva han mente der og da, men i dag.. så vet jeg …
Jeg håper å få fortsette å lese bloggen din, og jeg sender varme tanker til deg og håper en dag at du finner freden du trenger, og da mener jeg ikke å ta livet av deg.. men at du kanskje en dag får det bra …
Til slutt vil jeg sende masse varme klemmer til deg… Og si Jeg er glad i deg!
Hei Heidi <3
Tusen takk for gode ord! Tar gjerne i mot en klem!! <3
Det hjelper å vite at folk har vært i samme situasjon og kommet seg ut av det!
Tusen takk at du leser, takk for gode ord, tanker og klemmer <3 <3 <3
Hva med en «ny» strategi ? dritten kommer jo uansett hvor mye man prøver å dytte det unna…..hva med å legge seg rett ned å ønske dritten, minnene , smerten å gråten velkommen ?
Innimellom når ting virkelig stormer hos meg, så er dette eneste måten ut av helvette på…….verdt et forsøk <3<3<3
gode trygge klemmer om du vil ha
Jo, ser tankegangen din.. er bare at når det vonde kommer kommer det så voldsomt! Jeg ender i belter, på fotfølging, på skjermet, osv. Og det gjør meg ikke særlig bedre! Nå er det jo skerming og fotfølging fra før av, men jeg vil jo ikke ha det lengre! og skal jeg av kan jeg ikke vise hvordan det går med meg. Ja, dumt, men jeg fikser ikke mer belter og skjerming:(
må bare si at det spørsmålet «Hvordan har du det ?» ALDRI burde stilles om de som spør ikke har tid til å lytte på svaret…..
Å spørre om det, da må man forvente et ærlig svar….å slikt kan ta tid…
Enig.. Er ikke det at de som har spurt ikke har tatt seg tid da, er bare at jeg orker ikke kjenne etter..
Liker tankegangen til lillevinkel
Jeg er veldig glad i deg, kjære <3
Jeg vet at jeg spurte i går, men det er kun fordi jeg bryr meg. Det er fordi jeg har tid til å lytte. Det er fordi jeg er kjempe glad i deg. Du betyr mye for meg <3 Håper virkelig at du slipper å være på skjermet så lenge.. <3 Og, at du snart får perm, slik at vi kan ta den etterlengtede kaffen <3
Veldig glad i deg også vennen <3
Takk! Jaaa, kafe med Caroline min <3
*klemme masse på*
Tusen takk vennen, betyr så mye med klemmene dine <3 Klemmer masse tilbake <3
Tilbaketråkk: ♫ Like you and everyone else ♫ | It's a fragile life