Ting går.. ikke bra..
Ble belter på onsdag og nesten belter i torsdag og belter igjen både fredag og lørdag..
Onsdagen husker jeg lite av.. Fikk handlet julegaver da:) Var godt å få det unnagjort.. Men kvelden visste jeg at jeg kom til å kræsje. I nesten en uke hadde personlighetene vært så aktive at jeg hadde sluppet å forholde meg til hverdagen, minnene og følelsene. Når jeg måtte begynne å kjenne etter igjen raste alt.. Husker lite av selve belteleggingen, husker bare at det begynte med et selvmordsforsøk.. Husker glimt, men veldig lite før jeg «våknet» i beltesenga.. Jeg switchet mye mens jeg lå der.. Da legen var der hadde jeg visst reagert veldig av at han skulle ta på meg(han må sjekke at ikke beltene er for stramme ved å stikke fingeren mellom beltet og hånda/foten). Først en liten jente som var redd, så ved en aggressiv en som skrek og truet. Ble liggende rundt 3 timer tror jeg..
Torsdag ble det nesten belter, fredag var gikk ting rett vest igjen.. Igjen falt jeg tilbake til deler som nektet å bli tatt på.. Jeg switchet mellom noen, men det var mest ei lita jente som bare nektet å bli tatt på.. Hun forventer overgrep med en gang og vil ikke bli tatt på. 
Det vanskelige ble at etter de et par-tre timer skulle fjerne beltene -noe jeg som voksen veldig gjerne ville- switchet jeg til den lille jenta med en gang de prøvde å ta på meg fordi ingen skulle få lov til å ta på henne. Dette skjedde 3-4 ganger med ca ti minutters mellomrom.. Jeg jobbet skikkelig for å prate innover, snakke med henne.. Jeg en forsikret henne om at de som skulle ta bort beltene var snille. At vi er på sykehus der det ikke er noen slemme mennesker. At overgrepene er over.. Osv.. Etter en stund fungerte det heldigvis…
Lørdagen var jeg veldig urolig mot kvelden.. Prøvde å gå det av meg, men det funket dårlig. Igjen husker jeg hva som utløste at jeg måtte bli holdt, men ikke hvorfor det ble belter. Jeg husker glimt av holdingen, men lite.. Ble ikke i beltene så lenge da, det var fint:) Bare en times tid..
Okai, det var litt om de vanskelige dagene jeg bare trengte å skrive av meg..
Men det er noe jeg har tenkt mye på som jeg egentlig heller vil fokusere litt på..
Torsdag var det behandler samtale.. Fikk beskjed om at jeg ikke får perm på julaften, det var en tung beskjed å få.. Jeg gråt og tryglet, men psykolog I sa de var såpass bekymret for meg nå at de ikke ville slippe meg.. Vi snakket også litt om DID’en.. At jeg føler meg svak fordi jeg trengte så mange hjelpere. Kjenner og har lest om folk som jeg mener har hatt verre historie enn meg som har betydelig færre deler! Nå er jeg kjent for å bagatellisere historien min, men jeg vet sikkert om folk som har hatt det verre som ikke har splittet og spaltet så mange ganger som meg. Man skal aldri sammenligne slike tilfeller, men jeg føler at jeg burde taklet dette uten å måtte skape så mange personligheter, det får meg til å føle meg skikkelig svak og evneveik.. Hun snakket om at det ble så ille fordi jeg ikke hadde noen å støtte meg på, men.. Flere som ikke har hatt det! Jeg føler meg bare så dum.
D u m
Alt for s k j ø r
e v n e v e i k
Og ufattelig s v a k . .
It's a fragile life 
Stakkar lille.. Du må ikke tro du er s v a k! Alt du skriver om det du har blitt utsatt for, det du skriver om hvordan kroppen din har taklet det, om det du gjennomgår nå… Janei SVAK er vel ikke what comes to mind. Du virker supersterk; du kjemper imot sykdommen du er påført. Du virker så klar og fattet, jeg kan nesten ikke tro det når du skriver det.
Lykke til, tenker på deg :))
Tusen takk for tanker og gode ord.. Og takk at du følger meg! Det betyr masse.. ❤
Uff, trist at du ikke får perm på julaften.. Ikke noe moro.
Jeg er forresten ny leser av bloggen din. Leser LilleRedd sin også, bare sånn at du vet det :)
Synes det er fint du får skrevet ut og kanskje får blåst ut litt følelser her.
Så utrolig koselig at du har begynt å lese:) Det setter jeg masse pris på:)
Dette kommer til å virke som en rar kommentar:
Opptak til spesialstyrker er kjent for å være utrivelige saker. De aller fleste som prøver, greier det ikke. Det eneste som skiller en som greier det fra en som ikke greier det, er viljen. De er ikke supermennesker fordi de er født slik, alle har potensialet til å klare det. Det er bare vilje.
Du trenger ikke å publisere denne, det viktigste er at du leser det. Du må ville komme gjennom det, du må ville leve videre, du må ville gå ennå lengre gjennom dødsskyggens dal for å komme ut. Du må være villig til å dykke ennå lengre ned i dritten, villig til å takle ennå mere smerte, for å endag bli kvitt det. Og når du står der, kan du se tilbake på det du har gått gjennom, og akkurat da er du det sterkeste mennesket på jord, fordi du har overvunnet deg selv.
Hei igjen..
Skjønner godt at du vil ha permisjon på julaften, men for ditt eget beste, har du det nok bedre der du er.
Langt der framme lyser en stjerne for deg, den lyser for håp og vennskap! Du kommer en dag sterkere utav dette og da vil alle de vonde tingene være ett minne, men ikke mer!
Sender noen gode varme klemmer til deg og sier atter en gang (som sist) at jeg er glad i deg! Du er verdifull, selv om du ikke ser det i dag!
Du fortjener livet !
hei <3 husker ikke om det er her inne jeg har sagt det, men jeg vet ikke om jeg holder hjemme helt til julaften jeg heller…alt avhenger av i morgen, om jeg får videre behandling etter nyttår eller ikke…den behandlingen som jeg trenger , ønsker å vil ha. den som jeg VET fungerer….men alt avhenger av økonomien akkurat nå….såh…jeg kjenner det skorter stort…jeg er så uendelig sliten og lei meg selv, livet jeg lever som ikke fungerer….lei av switchingen, smerten og alt det derre… men du er slettes ikke svak, du er sterk til tjusan !
en behandler sa til meg en dag, at det er slike som oss som går igjennom psykologiske tester til spesialstyrker, vi har en psyke som stål…herdet, testet til yttergrensen av hva et menneske kan tåle,,,, kom på det når jeg så *lykke* sin kommentar her oppe.
du er STERK, og du har en uendelig vakker sjel vennen.
mange mange klemmer fra meg
sender deg en veldig stor klem <3
Skulle bare ønske at jeg kunne få gitt deg en klem etter at jeg har lest det du skriver. Du er ikke sånn som du beskriver deg selv her på slutten «Svak osv» Slettes ikke! Du har vært gjennom så mye, at det er utrolig at du klarer deg så bra, at du for eksempel klarer å snakke i telefonen med meg og BRY deg! Jeg synes det er veldig synd at du har så negative tanker om deg selv. Du er et flott menneske, og nå skal jeg ringe deg :p
ÅÅh, vil ha klem av deg!!! Takk for gode ord.. Ufattelig glad i deg.. og nå skal jeg ringe deg!! :D