«Bare» overleve…

Beklager lite oppdatering, tenkte jeg skulle innom og skrive litt om hvordan det går..

Det.. går.. Rett og slett.. Hulen under pulten fengsler meg mye.. Rett før jul ble det verre en kveld.. Jeg klarte ikke komme frem etter jeg spiste i 3 tiden.. Lå og prøvde å identifisere frykten for å klare å vinne over den. Jeg visste at da kl ble 2400 måtte jeg bytte rom (jeg må sove i strippet rom). Jeg jobbet med å få kroppen til å høre på fornuften.. At Slangen og de andre overgriperne(minus M) ikke vet hvor vi er. Og selv om de gjorde det må de gjennom 3 låste dører og ansatte (med alarmer som er trent til å overmanne folk) for å komme i nærheten av meg. Og selv om de skulle klare det er ikke jeg tryggere under pulten.
Simple as that.. Likevel var kroppen så redd at jeg begynte å gråte  og hyperventilere ved tanken å komme frem.
Jeg tror de små var veldig til stede – uten å ta over.. At de var veldig nærme meg. I overgrepssituasjoner hjalp det ikke å slå, sparke, skrike eller stikke av. Det eneste forsvaret jeg hadde som liten var å gjemme meg, tror det er derfor jeg har ligget under pulten stort sett hele dagen de siste månedene. Det endte som jeg fryktet og nattevaktene måtte dra meg ut og slepe meg inn på det strippede rommet.. Husker ikke alt, men jeg endte i belter :( Slitsomt..

Julaften gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke innse ta det var julaften. Det ble jo julemiddag, men ellers prøvde vi å gjøre det så lik som en vanlig kveld som mulig.. Jeg ble utrolig urolig utover kvelden, klarte ikke unngå det vanskelige og det endte i  belter det og..

Siden julaften gjør jeg alt jeg kan for å bare overleve.. Jeg switcher  mye.. Men noe av det positive om dagen er at overlegen bestemte før jul at jeg skulle få mer eventuelt! Jeg får nå to faste 50 mg truxal på kvelden, i tillegg til 100 mg jeg får til å sove pluss de vanlige 50 ganger 3 OG jeg får en sobril om dagen frem til 2 januar.. Det har og kommer til å redde julen min, spesielt den sobrilen..

Må bare fortsette å gjøre alt jeg kan for å få hverdagen til å gå.
Bare overleve.. Hele meg strider imot hele overlevelses greia, men jeg tror jeg har begynt å fatte at jeg ikke kommer til å klare å dø her inni.. Så da blir det å overleve til jeg kommer meg ut.. «Bare» overleve..