Straff og mat..

Det går ikke så greit med maten for tiden.. Uken begynte med sulting, og er nå nede til veldig lite..
Det er flere grunner, de forandrer seg flere ganger om dagen.. Det begynte med «jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt» pluss en del deler er veldig aktive i å straffe meg.. Hjemme kunne de gjort det på mange forskjellige måter.. De kunne kontaktet M, de kunne selvskadet, de kunne fått kroppen til å gå i singlet i 3 mil i 10 minusgrader, osv.
Men her er det så få alternativer. Mat er det vi har kontroll over. Så sultingen startet.
Etter 5 prekener om hvordan jeg ødelegger forbrenningen ved sulting og jeg i meg selv hadde nok kontroll til å vite at det å ødelegge forbrenningen hjelper ikke meg i å gå ned i vekt. Dermed begynte jeg å spise bittelitt hver 4 time.. Det største måltidet jeg har hatt siden mandag er to egg.. Det er jo ikke noe å ta til vei over, jeg får hvertfall lov til å spise litt.. Jeg er bare så DRITT lei av å være sulten hele tiden.. Etter en tid uten mat går sultfølelsen min som regel over.. Jeg gikk nesten 4 uker uten å spise en gang, jeg er alltid like vrak å slutten. Orker verken trapper eller oppoverbakker, blir andpusten av alt mulig.. Jeg orker ikke det, jeg prøver å trene nå! Jeg er lei av konstant sultfølelse, svimmelhet og ikke minst savnet etter bulimien..
Det blir en kamp hver gang det er måltider, hver gang de  begynner å mase om at jeg burde spise. Valget mellom et bittelite måltid eller om jeg skal sulte meg kan bestemmes av forskjellige grunner hver gang.
Spiseforstyrrelsen kan blomstre under innleggelser, mest fordi plutselig vet folk hva jeg spiser, når jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Det stresser meg. Jeg blir besatt på tanken av at de tenker at jeg ikke burde spise i det hele tatt, slik som jeg ser ut.. En av primærene mine har sagt tusen ganger at det tenker de aldri, at jeg er normalvektig, bla bla bla.. Det hjelper ikke..
Jeg har lyst til å drukne ned i spiseforstyrrelsen til jeg ikke veier mer førti-og-noe…

Samtidig vet  jeg at det er dumt. Jeg vet at så lenge jeg går ned masse før jeg er kvitt spiseforstyrrelsen kommer jeg aldri til å bli fornøyd. Jeg kan veie 40 kilo og forsatt føle jeg ser ut som en val. Jeg har nå begynt å trene, noe jeg er fornøyd med. Men sulter jeg meg lenge nok kommer jeg ikke til å klare å trene uten å besvime. Jeg vet at jeg ødelegger forbrenningen slik at jeg går opp i vekt når jeg begynner å spise igjen. Jeg vil gå ned sunt slik at jeg kan bli der nede! Jeg er likevel ikke sterk nok til å klare å ta kontroll over maten.
Min dårlige samvittighet står i mellom..
Skammen over å la de se meg spise er for stor..
Hungeren etter å være tynn blir større enn den fysiske hungeren..
Og dette er bare de gangene jeg har kontroll! Over halvparten av gangene er det jo de personlighetene på innsiden som ikke lar meg spise..
Dette blir en hard kamp jeg ikke vet hvordan jeg skal vinne..