Jeg som delene og delene som meg..

Behandlersamtalen på onsdag var litt tøff..
Vi prater om mange av delenes negative sider.. Midt i dette prøver psykolog I å smyge inn noe.. Jeg vil ikke høre det. Det med at delene egentlig er meg er noe jeg fortsatt har så problemer med å ta innover meg.. Det var så mye lettere da jeg trodde at dette var deler som hjernen hadde funnet opp som var helt avskilt fra meg! Det var ikke før i vår i fjor at jeg begynte å skjønne at disse delene er faktisk meg. Jeg har så problemer med å se meg selv igjen i delene.
De som er så sinte at de ønsker å skade alle de ser, er det virkelig mitt sinne?
Eller de som er så skadet at hvert blikk eller berøring blir tolket som at et overgrep kommer til å skje, er det jeg som er så skeptisk?
Er det virkelig meg som hater kroppen så intenst at de oppsøker menn som voldtar oss bare for å selvskade?

Noen ganger skulle jeg likevel ønske at jeg hadde noen av deres egenskaper..

Det hadde vært godt å smile fra hjertet igjen.. En venninne påpekte at hun ikke hadde sett meg smile med øyene på flere år, en annen sa at hun så bilder på facebook og syns jeg så så liten ut i øynene mine. De siste årene har smilet mest blitt brukt når jeg skal dekke over hvor vondt jeg har det.. Jeg savner å kunne le til jeg ikke får puste, det kan Line og Cecilie..

Eller tenkt så godt å føle seg på toppen av verden som Prinsesse, 5 åringen som lever i en verden der hun er elsket av alle og hun bestemmer over det hun selv vil.

Kanskje det hadde vært fornuftig å være like skeptisk som Skremt..Kanskje ikke like skeptisk, hun forbereder seg på overgrep hver gang hun ser en mann, men hadde jeg tenkt litt mer over at noen folk faktisk er ute etter å skade kunne jeg sluppet M. Eller mer som Lise som setter masse tydelige grenser. Hvis feks en full mann er pågående på T-banen sier hun klart og bestemt nei. Jeg hadde bare fått panikk og stivnet.

Eller å få litt fra de som gjør det jeg ikke tørr(som å ringe NAV eller andre tøffe telefonsamtaler) som Cecilie tar seg av eller makter  (som å rydde og vaske lenge av gangen) som Sofia er flink til.

Tenkt hvor deilig det hadde vært å ikke huske overgrepene, slik som Silje, eller å ha bare få minner slik som Cecilie..

Hva med å slippe å føle, slik som Marie? Hvor deilig hadde det ikke vært å være så apatisk at en ikke føler smerte, redsel eller sinne? Det er klart jeg hadde savnet positive følelser, men i perioder som denne hadde det vært enormt digg å slippe å føle alt det vonde.

Og kanskje-bare kanskje hadde det vært godt å kunne være litt sint.. Ikke så sint som Karina, Jostein eller Sinna, men kanskje å gjøre som alle sier jeg burde; plassere skylden der den hører hjemme. Kanskje jeg kunne vært sint på overgripere og ikke meg selv. Hvor lettende hadde det ikke vært å ikke hate meg selv og å slippe å ta på seg ansvaret for mobbing, vold og overgrep.

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg var en av de som gjør i stedet for å tenke. At jeg kan tenke alt for mye på alt som kan gå galt i et selvmordsforsøk. Jeg nærmer meg litt.. Her om dagen var vi på kjøpesenter, alle muligheter for steder å hoppe fra, kaste seg ned, hoppe ut av bil i fart, alle disse lite gjennomtenkte forsøkene på å dø pleide å være delene sine, ikke mine tanker. Men da jeg var ute på det kjøpesenteret var følte jeg meg så nær så mange av de muligheten. Det som skjedde var det var jeg som måtte switches fra å gjøre noe dumt istede for at jeg måtte beskytte de fra å gjøre noe for destruktivt. Men før eller senere måda et av disse forsøkene da funke.. Ikke sant?

Når det er deler av meg som klarer ting som å ha kontroll over impulser betyr vel det at jeg har potensialet til å klare det som «meg»? Likevel merker jeg mest negative ting.. Det er klart jeg setter pris på å komme tilbake til ryddet rom eller at telefonen jeg hadde gruet meg til å ta er blitt tatt, men det jeg merker mest er de som er så redde på innsiden at jeg blir engstelig, de som er så sinte på innsiden at jeg blir irritabel. De små er så redde at jeg klarer ikke komme frem fra under pulten. De som tolker all berøring som overgrep slik at de blir så sinte eller så vettskremte at det blir belter.. Det er som regel jeg som må bli holdt fast, men da jeg blir holdt fast blir kroppen så redd at jeg switcher til noen som da blir utagerende fordi de kobler det med overgrep med en gang.. Har ikke tall for alle gangene jeg har «våknet» i belter.

Jeg sliter mye med selvhat, men det kommer lissom litt ut av proporsjoner når noen deler vil kaste seg ned trapper, foran biler, oppsøker voldtektere og voldsmenn kun fordi de hater meg så at de vil gjøre alt de kan for å skade kroppen. Det vil si at at det er  jeg hater meg selv så mye at jeg har til tider har oppsøkt en jeg vet kommer til å voldta meg kun i selvhat? Som går så langt som å bruke voldtekter for å «bevise» at vi vet at kroppen burde hates av alle og trenger å lide som straff for overgrep?

Det er bare så vanskelig å skulle ta ansvar for alt de gjør, at jeg lissom skal stå for å ha slått etter noen eller å ha brukt alle pengene mine på dumme ting. Jeg kjenner meg ikke igjen i det!
Delene som meg og meg som delene..
Det blir bare et uendelig kaos!
Blir dette noen gang lettere?