Self-injury awerness day

I dag, 1 mars, er det self-injury awerness day, altså skal det i dag gjøres folk oppmerksomme på dette problemet.. Jeg har vært veldig ambivalent ang å tildele en post til å informere om selvskading, mye fordi det er en smitte effekt rundt dette. Dette er ikke fordi jeg tror noen syns det er «kult» å skade seg, men fordi det finnes mange som har det utrolig vondt psykisk og tenker at;
hm, kanskje selvskading hjelper for meg også?
Jeg har vært litt skeptisk til å at det før jul kom en bølge i media rundt en del som skadet seg. Jeg syns det er kjempeflott at det spres mer informasjon da det desverre finnes en del der ute som fortsatt tenker at selvskading handler om oppmerksomhet!
Det dumme er at det blir litt som en alkoholliker ble tildelt et medium for å dele alle grunnen til hvorfor en drikker, altså hvorfor det «hjelper»  å drikke. Hvis feks dette menneske står frem og sier;
det er så deilig når angsten slipper etter noen flasker alkohol,
er jeg redd at flere med angst tenker;
kanskje min angst blir bedre hvis jeg tar noen øl!

Jeg vet at mange av mine lesere siter psykisk, og jeg har vært redd for at om jeg skriver om det gir jeg videre mine (destruktive, lite gjennomtenkte og ikke langsiktige) «tips» for hvordan jeg kommer meg gjennom smerten..

Min selvskading begynte før jeg visste at noen andre gjorde det, men min kutting kom da en venninne snakket om hvor mye det hjalp for henne. Jeg tror nok at min selvskading hadde tatt meg til kuttingen før eller senere, men første gang jeg kuttet meg var det fordi I hadde sagt at det fungerte. Jeg var helt fra meg av psykisk smerte og jeg prøvde.

Jeg har derfor vært veldig frem og tilbake om jeg ønsker å blogge om dette.
Jeg har bestemt meg for å gjøre det, men jeg ber deg om dette; vurderer du å starte så er kanskje dette en post du vil unngå å lese.. Jeg vil også gjerne at du sender meg en mail på itsafragilelife@hotmail.com, jeg vil gjøre alt jeg kan for at du ikke tyr til dette. Er det noe her i livet jeg angrer på så er det det valget å begynne med selvskading.. Jeg vil gjerne hjelpe deg slik at du ikke tar de samme valgene som gjorde livet mitt vanskeligere.

Ta kontakt..

Nå som det er sagt kan jeg begynne å komme med den infoen jeg ønsker..

Definisjoner
Selvskading kan ofte omtales som som bevisste selvdestruktive handlinger uten hensikt av å dø. Det er klart mye kan ses på som selvdestruktive handlinger, som å røyke, drikke eller spise mye usunn mat, men dette blir blir noe som kalles ikke-dirkete selvskading. Dirkete selvskadig/villet egenskade blir da det mange tenker på som selvskading, som kutting, brenning, slå hode i veggen, overdoser(som ikke er i hensikt å dø), klore, lugge og bite seg selv osv.. Ting som spiseforstyrrelser kan også være i hensikt av å selvskade, men jeg kommer til å snakke mest om de først nevnte,.

Meg og selvskading
Jeg begynte å selvskade da voldtektene begynte, altså i 9 års alderen. Jeg slo hodet i veggen mens de holdt på fordi jeg ønsket å fokusere på smerte i hodet i stede for smerten de påførte meg.  Det var også en desperat måte å beholde kontroll på fordi smerten i hodet var smerten jeg hadde kontroll over. Første gang jeg merket at det hjalp med kutting var vel egentlig en gang jeg  barberte leggene, men bevisst kutting startet ikke før jeg var 14 gjennom erfaringene til venninne I. Det begynte med veldig uskyldige risp, men ble verre. Det ble heldigvis ingen sår som trengtes å sy før jeg ble 19..
Grunnene til at jeg skader meg er flere.
Hovedsakelig er det av den enkle grunn at hjernen klarer bare å ha hovedfokus på en smerte av gangen(det lærte jeg på serien House faktisk). Når jeg skader meg kan jeg la hjernen fokusere på den fysiske smerten, ikke bare den overveldende uutholdelige smerten inni meg…
En annen setting jeg skader meg i er når jeg er veldig dissosiativ. Da kan jeg slite veldig med å skjønne hva som er nå og hva som var da. Jeg kan lukte, føle, se og kjenne alt jeg gikk gjennom under overgrep, og jeg faller helt tilbake i overgrepet. Enten det ellers så blir jeg så fjern at jeg blir nummen, jeg kjenner ingenting. Da blir det slik at når jeg skader meg tar det meg tilbake til virkeligheten. Jeg kan fokusere på at det såret jeg får her og nå hadde jeg ikke når jeg var liten. Jeg kommer i kontakt med kroppen og med nåtiden.
Det med å straffe seg selv bruker jeg sjelden ,men jeg vet at en del av del-personlighetene bruker selvskading som straff..Blir litt som jeg har beskrevet før, hvis man konstant går rudt med dårlig samvittighet kan det hjelpe å bli straffet. Litt som en som etter en fengselstraff har ”gjort opp for seg”. Jeg går rundt med skyldfølelse ovenfor det vonde som skjedde meg når jeg var liten og det at jeg straffes gjør at jeg kan slappe av litt, fordi jeg er ”skuls” med livet.. Jeg husker også noe av det første jeg sa etter at noen hadde oppdaget selvskadingen;
Når du hater noe ønsker du å ødelegge det..

Det finnes også fysiologiske grunner til selvskading.
Når kroppen blir utsatt for skade sender den ut noe som kalles kroppens egne smertestillende; endorfiner. Det kommer også etter feks e veldig hard treningsøkt, men også da etter selvskading. Det at den kommer kan gi en ro mange leter etter.

Det vondeste jeg hører er; gjør du det for oppmerksomhet?
Faktum var at det tok 3 år før jeg sa noe i det hele tatt. Mange forbinner selvskadingen sin med skam.. Jeg skammer meg enormt.. Det at jeg ikke har klart å takle det på en annen måte blir nok samme skammen som en rusmisbruker eller alkoholliker har.. Man føler seg svak fordi man ikke har klart å mestre smerten på en annen måte enn noe så destruktivt..

Jeg sliter med å vise arr på grunn av skammen.. Likevel har jeg bestemt meg for at jeg ikke skal skamme meg for alltid! Disse arrene er battlescars.. Disse sårene har jeg brukt for å overleve! Det kan være vanskelig å forstå den setningen, men når jeg har skadet meg har det vært for å orke litt mer av livet, det har vært for å overleve.. Jeg vil gjerne ta en tatovering når arrene er klare for det. Det skal det stå dette;

Dette ble tatt av mine armer i sommer. Dette leder meg inn på det jeg vil avslutte med. Dette gjør jeg for at ingen skal tenke at det er en ”god” idé å bruke sevskading som mestringsstrategi. Selvskading er det dummeste jeg noen gang har startet på. Jeg angrer veldig, hver dag. Alle jeg har snakket med om selvskading sier dette; det eskalerer alltid. Jeg begynte med saks som så vidt laget merker og på et så lite område som kunne dekkes av et svettebånd. Nå har arr over hele armene mine, jeg hatt kutt som er så dype at jeg har fått permanente skader. Jeg har måttet opperere for å sy sammen igjen en sene. Jeg har mistet følelsen steder på armene mine fordi det er kuttet så mye. Jeg har så tykk arr hud at det er et mareritt å sy enkelte steder. Jeg har truffet nerver slik at får jeg et trykk på feil sted på armen skyter det smerter opp i hele hånden. Ikke minst, jeg ser ut som jeg gjør. Jeg kan ikke ha et plagg uten å tenke på hvordan jeg skal dekke arrene. Dette er merker som må være med på bryllupdagen min, dagen hver jente bare vil se pen ut. Jeg må tåle at mine fremtidige barn og venner lurer på hva som har skjedd med armen min – det er ikke et morsomt spørsmål å få av en 3 åring. Jeg regner med at jeg ikke kommer til å dekke til armene resten av livet, og da ka jeg oppleve at armene mine blir første innstrykket, at folk stirrer blir en del av min hverdag.

Jeg sier ikke dette for at noen skal syns synd på meg, dette er selvforskyldt.

De jeg skriver dette til er de som har uutholdelige liv og leter etter en måte å lindre det på.
Ikke gå ned den veien jeg gjorde.

Er det noen som har noen spørsmål så bare kommenter her, så skal jeg prøve så godt jeg kan å svare. Leter du etter litteratur kan jeg anbefale ”For å overleve – en bok om selvskading” av Sofia Åkerman. Det er den eneste fagboken jeg har lest, er det noen som har noe å tilføye så gjør det i kommentarfeltet så legger jeg det til! :)

Jeg velger å avslutte med noe av mitt eget, bilde jeg har redigert, tekst jeg har skrevet(har brukt det diktet før, men siden jeg tilegner dette innlegget til selvskading er dette som beskriver selvskading best av alt jeg har skrevet. Husk copywright folkens!

Translations of an arm

The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain

The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night

My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line

The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear

Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it

So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!

© Fragile  2009