Kjellergulvet

Jeg kniper igjen øynene og holder pusten.
Kanskje de ikke ser meg, kanskje de ikke hører meg hvis jeg later som jeg er heeelt usynlig.
Likevel kjenner jeg fire sterke armer ta tak i meg, og jeg  begynner instinktivt å skrike.
Jeg spreller alt jeg har, bruker alle mine krefter på å komme meg løs.
Luktene fra kjelleren river i nesa og jeg hører kjellerdøra lukke seg og mannstemmene nærmer seg meg.
Jeg blir dratt med på gulvet og kjenner jorden under hendene mine og jeg begynner å fryse noe enormt..
Da jeg blir lagt i bakken mister jeg det siste av kontroll og skriker og sparker vilt rundt meg for å komme meg løs.

Plutselig er det 6 armer som er med på å holde meg, og jeg er så redd at jeg nesten ikke får puste.
Jeg roper etter hjelp og trygler de om å ikke skade meg mer men de fortsetter å holde meg fast.
Plutselig hører jeg kjente stemmer langt unna.
Stemmer som sier navnet mitt og som lover at de passer på meg.
Jeg glimter lys i den mørke kjelleren.
Jeg skjønner hvor jeg er.
Jeg kjenner igjen rommet jeg er i.
Jeg er på skjermet på psykehuset.
Det er ikke slemme mennesker som holder meg, det er ansatte.
Jeg prøver å hele meg å holde meg der, snakker innover til de redde delene, jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er trygg.
Men plutselig begynner parfymen og alkoholånden til overgriperne å dra meg i nesa. Jeg får smerter i kroppen, spesielt der nede. Jeg begynner å fryse, og mørket omslutter meg. Hendene som holder meg blir fremmede, og jeg er tilbake i helvete i kjelleren..


Jeg skriker og spreller i det jeg hører buksesmekker åpnes.
Jeg kjenner jeg blir bundet fast, og blir mer og mer desperat.
Jeg vet hva de skal når de binder meg fast.
De groveste overgrepene i kjelleren skjer når jeg blir bundet fast.
Jeg stivner i frykt.
Jeg vet jeg blir slått hvis jeg spreller mer nå.
Likevel da smertene begynner kommer hikstene, gråten blandet med hyperventilering.
Jeg hyler og prøver å komme meg løs fra båndene som binner armer og bein.
Plutselig tar noen hånden min og klemmer og slipper, klemmer og slipper..
Det begynner i ryggen, jeg kjenner at jeg ligger på en seng og ikke på et bord som jeg alltid gjør i kjelleren. Lyset begynner å piple inn, smertene begynner å avta.
Igjen kan jeg sakte men sikkert se meg rundt å skjønne hvor jeg egentlig er.
Jeg ser nedover og ser at jeg er i beltesenga.
Jeg hiver fortsatt etter pusten og tårene er fortsatt på kinnet mitt, men jeg vet hvor jeg er. Endelig..

Sammen med «Du er trygg» prøver jeg å forklarte hvordan det er med de verste flashbackene er, hvordan jeg -i dissosiasjon- mister kontakt med ting rundt meg.
Det er helt grusomt.
Finner lissom ikke ord for å  beskrive det, det er helt forferdelig.
Jeg mister helt kontakten med ting rundt meg, dissosiasjonen blandet med flashbackene gjør at jeg lukter kjellerluktene, jeg hører lydene, jeg fryser, jeg ser bildene like virkelig som jeg ser alt rundt meg og jeg får fantomsmerter der de skadet meg.
Jeg er helt tilbake i overgrepet..
______Jeg er helt tilbake i overgrepet..
____________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
_________________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
Noe som også er vondt er hvor mye det påvirker de rundt meg..
Når jeg har bare flashbacks eller fantomsmerter kan jeg ligge rolig og bite i meg smertene.
Men når disse gjenopplevelse anfallene skjer dras så mange inn.
Det verste er nok at så lenge jeg er her på psykehuset kan  gjøre de andre pasientene urolige..
Ja, jeg er skjermet, men jeg vet at jeg har hørt skrik komme inn hit, det sier da meg at mine skrik kommer ut til dem.
Og jeg vet hvor vanskelig det er å høre skrikende pasienter, hvor mye det trigger meg..

Uff, dette var et tøft innlegg å skrive.. Jeg skrev det likevel for å hjelpe uteforstående til å forstå hvor (unnskyld utrykket) jævlig det kan være å leve med PTSD og dissosiative lidelser..

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at etter denne opplevelsen da gav dette seg. Men dette skjedde 5-6 ganger til den kvelden, det skjer stort sett hver gang jeg ligger i belter fordi det trigger så mye å bli bundet fast. Det er bedre enn å bli holdt, men det trigger mye..

Jeg har ikke flere ord..

Men jeg vil gjerne minne om spørrerunden jeg hadde for noen måneder siden.. Fikk veldig lite tilbakemelding, så legger det ut igjen…

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

Reklamer

14 responses to “Kjellergulvet

  1. Det er virkelig tøft å lese hvordan du har det :( Skulle ønske det var en bedre oppskrift ut av dette helvete.

    Spørsmål:
    Hvor gammel var du når du begynte å gå i behandling?
    Fant de fort ut at du hadde dissosiativ lidelse eller var du igjennom en haug med andre diagnoser før du fikk hjelp for det?
    Har du vært innlagt lenge og er du det ofte? Hvordan klarer du deg hjemme?
    Hvor ofte dissosierer du og hvor lenge pleier det å vare?
    Kan du fortelle litt mer om hvordan de ulike delene kan være til hjelp for deg i dagliglivet (som f.eks i butikken og sånne vanskelige ting)?
    Hvor gammel var du når du først skjønte at du var «annerledes» enn andre som ikke hadde deler/stemmer?

  2. Huff, jeg har ikke ord, dette er sterkt å lese, og det er vondt at en så nydelig og herlig person som deg har vært i gjennom noe så forferdelig. Ingen, noen gang, burde vært i gjennom det du har vært, det er helt forferdelig at noen kan gjøre noe sånt mot et barn, mot et menneske, mot noen i det hele tatt. Et uskyldig menneske som kun er god mot alle andre rundt seg og som ønsker alle godt. Jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg. (hjerte) Jeg heier på deg, og jeg vil du skal vite at du er UTROLIG sterk, du er tøff og du har et hjerte av gull, og jeg er utrolig takknemlig for at jeg har blitt kjent med deg. du er så god (hjerte)

    Husk:
    DU ER STERK
    DU ER STERK
    DU ER STERK

    Det å si noe 3 ganger manifisterer det=) og gjør det enklere å huske, da får man det inn i underbevisstheten har jeg blitt fortalt! =) Så husk: du er sterk, du er fantastisk og du klarer dette, om noen klarer seg gjennom dette, så er det deg! Du er sterk og du er fortsatt her, du har masse å gi. du er fantastisk kjære du. Jeg bryr meg veldig om deg! (hjerte)

    du er et fantastisk menneske, og jeg ønsker deg ALT godt søte deg (hjerte)

    • Tusen tusen TUSEN takk for de gode ordene, jenta mi.. Det betyr mer enn du kan forestille deg!! Og jeg kan si ALT tilbake til deg.. DU er fantastisk og jeg er så glad jeg har fått blitt kjent med deg!! ♥♥♥ Klem ♥♥♥

  3. Forferdelig det du har måttet oppleve :-( Ingen barn eller voksne skal oppleve det du har :-(

    Du er utrolig sterk også skriver du så godt <3

    Hvor lenge har du vært på lukket avdeling?
    Vet du hvor mye lenger du må være der?
    Har du fått lov til å snakke om det du har opplevd utenom her på bloggen?
    .. vet jo at ikke alle i psykiatrien er mottakelig for at vi skal snakke om det.

    Ønsker deg alt godt og at du skal klare komme deg ut fra lukket snarest mulig <3

  4. Ville egentlig bare legge igjen et hjerte, for å vise at jeg har lest, men ikke har noen ord jeg føler blir gode nok.

    <3

  5. Fyttifillen, du skriver så jeg vil grine! Glad i deg Fragile <3

  6. Tilbaketråkk: Overgrepshistorien nr 2.. | It's a fragile life

  7. Tilbaketråkk: Belønningen ble vond.. | It's a fragile life

  8. Tilbaketråkk: Hemmeligheten i år og… | It's a fragile life

  9. Dette er lenge siden du skrev, men jeg fant det når jeg googlet rundt etter noen som har mine opplevelser, mine redsler, mine tanker.

    Takk for at du deler; det hjelper når en tror at man er helt alene. Og hvis jeg ikke er alene, så er ikke du heller.

    Jeg vil bare minne deg på hvor ufattelig sterk, tøff og utholdende du er som lever, puster og sloss selv om du har blitt utsatt for alt dette. Jeg håper du har det bedre nå, og jeg lurer på om jeg treffer deg når jeg begynner på SMI neste uke…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s