”Jasså, så du er borderline, du?”
Dette var de første ordene jeg hørte om borderline, eller som den også blir kalt; emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (forkortelse EUPF). Jeg satt skjelvende på badet mitt med veldig dype kutt på både hals og håndledd. En venninne som hadde fulgt nøye med meg på telefon den kvelden hadde ringt ambulanse da hun skjønte at det gikk mot selvmordsforsøk. Det var en av ambulansefolka som stod å så oppgitt på meg og stilte meg det spørsmålet.
Det var det første han sa. Ikke Hei, hva heter du, hva har skjedd eller hvordan går det.
”Jasså, så du er borderline du?”
Jeg ante ikke hva han snakket om, men det var jammen vondt å bli møtt med et slik stempel første gang jeg ble hentet av ambulanse..
Jeg har hatt dette innlegget i kladden i flere uker, men aldri følt meg «ferdig» med det. Det var en medblogger som dyttet meg i riktig retning med et innlegg som beskrev at hun har hatt noe av de samme problemene som meg..
Jeg har en del diagnoser hengende over meg.. Det er PTSD, bulimi, kronisk suicidal og DID som jeg merker i hverdagen min, dette er diagnoser jeg er enig i. EUPF derimot er ikke en jeg er enige i. Heller ikke min behandler gjennom 3 år mener at jeg har den diagnosen, det er noe sykehuset har satt på meg..
Nå skal ikke jeg ta for store ord, jeg har ingen forskning på dette, men vi er mange som mener at EUPF settes litt for lett. En psykiater fortalte meg en gang at han mente at EUPF er «inn». Den settes lett på unge kvinner som har noen av kjennetegnene. Jeg kan selv tale for dette da jeg har fått den selv om jeg bare har 3 av kriteriene. Du må ha 5 av de 9 for å få diagnosen..
Raskt om kriteriene(funnet på Wikipedia);
«The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» fjerde utgave, DSM-IV, en mye brukt manual for diagnostisering av psykiske lidelser i USA og mange ikke-europeiske land. Den definerer borderline personlighetsforstyrrelse som:
- Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:
-
- Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
- Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
- Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
- Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
- Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.
- Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
- Kronisk følelse av tomhet
- Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
- Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer
Jeg er nok redd for å bli forlatt, det er et punkt..
Ustabile forhold har jeg aldri hatt. Dette går ut på at en enten syns personen er fantastisk eller forferdelig. Det er jo litt gråsoner her, men det blir altså at en da også kan gå veldig raskt fra å elske en person til å hate den på veldig kort tid. Det er fort svart-hvit tekning med Borderline pasienter..
Identitets forstyrrelse eller ustabilt selvbilde er heller ikke meg. Jeg har aldri gått gjennom den «finne meg selv» greia. Nå er jo det normalt å gå gjennom i tenårene å ikke være sikker på hvem en er-man har ikke EUPF av den grunn. Men jeg har ikke hatt noen følelse av det. Selvbilde er heller ikke ustabilt, det har alltid vært dårlig.
Impulsivitet er derimot når jeg kjenner meg igjen i. Likevel har jeg bare en av kriteriene som ble nevnt; overspising. Jeg har også et problem med impulsivitet rundt å bruke mye penger, men vet ikke om det går under som skadelig for en selv.(Husk at det står at det ikke gjelder selvskading)
Tilbakevendende suicidal atferd er jo noe jeg ikke kan benekte. Har vel aldri truet om det, men den og selvskadingen er jo der..
Punkt nr 6 betyr rett og slett humørsvingninger. Dette er noe som også ligger i diagnosen DID, men det er vel ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er klart ting kan gå rett vest på kort tid, men dette har med ting som skjer utenfor meg selv, ikke humørsvingninger som kommer av seg selv. Jeg tror også sykehuset har sett swithcingen som humørsvingninger før de forsto at jeg faktisk switchet til en annen del med et annet stemningsleie.
Tomhetsfølelse er noe jeg aldri har hatt, klarer ikke en gang sette meg inn i hva det betyr.
Upassende, hyppig og ukontrollert sinne er heller noe som ikke er meg. Jeg blir uhyre sjeldent sint som meg selv. Har jo noen deler som er sinte, men de får jo ikke egen diagnose.
Om jeg har alvorlige dissosiative symptomer er jeg usikker på.. Vanskelig å vite hva som er alvorlig, om DID tilsier at det er alvorlig eller om det ser forskjellige grader av DID igjen..
Altså; selvskadende og suicidal atferd, redd for å bli forlatt og da muligens alvorlige dissosiative symptomer. Ergo, jeg har ikke nok til bli stemplet som EUPF..
Og EUPF er det verste stempelet jeg noen gang har fått..
Det er også mye snakk om at det er viktig at EUPF pasienter stabiliseres, men sannheten er at veldig mange av oss blir svingdørpasienter. Ei venninne bekreftet at alle hennes venner med EUPF med svingdør pasienter. På det verste hadde jeg 7 tvanginnleggelser på under to uker. Hvem blir stabilisert av sånt?
Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som EUPF’er er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmords trusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
Det er også det at det forventes at mine kriser skal liksom være over i løpet av noen dager. Det siste året før denne lange innleggelsen hadde jeg ingen mulighet til å komme inn på andre poster, jeg ble avvist ved døra på mottaket. Fikk tilbud om å være 1-2 dager, men det hjelper da ikke meg!
Det at jeg har blitt sendt ut igjen tror jeg har gjort meg mye dårligere. Hadde jeg blitt tatt inn og jobbet meg gjennom ting istedet for å tilby meg få dager på et mottak der det alltid er bråk. Det vondeste er når jeg kommer inn med følelsen av at livet mitt ikke er verdt å reddes, det bekreftes til de grader når jeg blir sendt ut etter 2 dager etter et et selvmordsforsøk. Da jeg i en periode det var flere selvmordsforsøk som endte i tvangsinnleggelser i uka, og jeg ble skrevet ut på dagen og lagt inn samme kveld føltes dette ekstra sterkt. I de periodene jeg fikk være lengre inne var gikk det lang tid før neste innleggelse var nødvendig.
Diagnoser er noe som kan være positivt. Det jeg syns har vært fint med det er at det ligger litt av historien min i diagnosene mine. Det er jo ikke alle diagnoser som er slik, men både DID og PTSD forteller at jeg har hatt en tøff oppvekst.
Diagnosen er et ord som ikke beskriver meg, men mine problemer, det kan være lettere for fagfolk å se symptomsbildet.
Men jeg er ikke symptomene mine.
Jeg er ingen diagnose..
Det er det mange føler blir vondt med EUPF’en, at man blir sett på som en gruppe som blir avvist i døra på akuttpsykiatrisk..
Det jeg har hørt er at folk med den diagnosen lett fraskriver seg ansvaret til psyekehuset og tar lite ansvar for egne handlinger selv. EUPF pasienter skal ansvarliggjøres. De skal behandles poliklinisk(altså med psykolog ute)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en «krise» som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?
It's a fragile life 
Det er vondt å lese hvor vondt du har det, nydelige <3 Men du er utrolig flink til å skrive, det skal du vite! Det du skriver om diagnosene er så rett, hvordan pasientene blir sett på med "stygge" og "faste" blikk, bestemt på at de bare er en diagnose og ikke engang et menneske! Jeg håper du blir behandlet bra!
Tusen takk for gode ord, nydelige du..
Jeg har hatt mange rare diagnoser oppigjennom, men er det èn diagnose jeg er glad for at jeg aldri har hatt så er det den, fordi jeg hører om så mange som ikke blir møtt på en bra måte fordi de har den. Jeg skjønner ikke hva det er som gjør at mennesker med den diagnosen blir sett annerledes på enn folk med andre diagnoser… Det er grusomt urettferdig rett og slett.
*klemme på*
Takk for gode ord.. Det er urettferdig at folk blir så dårlig behandlet pga en diagnose, ja.. Er også glad at du har sluppet den diagnosen!
Takk for dine alltid gode klemmer, skjønneste vennen ♥ ♥
Huff, høres ikke noe kult ut, det at du har blitt stemplet med en diagnose du ikke engang oppfyller kriteriene til :( er jo helt drøyt hvilke holdninger det finnes blant enkelte innen helsevesenet, og det er ikke så lett å bli kvitt et stempel når du først har fått det.
Jeg har nettopp fått EUP-diagnosen selv, jeg oppfylte vel 8 av de 9 kriteriene… Blir ganske bekymra av å lese de mange innleggene som har vært den siste tiden om hvordan man blir behandla av enkelte i systemet når man er borderline. Jeg synes det er forferdelig skummelt at så mange mener den er «in» å sette på hvemsomhelst. Føler meg da litt som om jeg er et av disse tilfellene som er så hippe og kule at de får denne sykdommen som er så i vinden for tiden, akkurat som bart og Bernhoft-hår. Sukk… Samtidig skjønner jeg at mange blir frustrerte når de får en diagnose med et såpass belastet rykte, som da viser seg å ikke stemme. De har blitt behandla helt feil pga den borderline-diagnosen og blitt møtt dårlig av helsepersonell, det er mer enn god grunn til å bli forbanna!
Beklager hvis jeg spør veldig veldig dumt, men jeg er ikke så opplyst innen psykiatrien ennå, jobber med saken. Siden behandleren din gjennom mange år mener at du ikke har den diagnosen, går det ikke an å få «fjernet» den eller noe? Man kan jo bli friskmeldt fra så mye annet, og når du har en del andre diagnoser som er mer dekkende for det du plages med, da burde det jo gå an å fjerne EUP-en, siden den kommer i veien for f.eks. at du har diagnosen kronisk suicidal. Det er ganske drøyt… Og hvordan kan sykehuset bare sette en diagnose, skal det ikke til mye research og en masse samtaler og skjema og alt sånt for å få en diagnose?
Uansett, jeg håper at det går an å få ryddet opp i det på en eller annen måte. Ingen fortjener å bli møtt sånn.. <3
~ Hanne ~
Hei Hanne, takk for svar! :) ♥
Skjønner at det er skummelt å fått den diagnosen etter å ha lest hva jeg skrev, sorry-det var IKKE meningen!
Jeg tenker at hvis du kjenner deg igjen i 8 av kjennetegnene er det nok sansynlig at du har har den og at du ikke fikk diagnosen fordi det er «in».
Det er håp for deg! Mange blir friske! Og det er ikke sikkert du blir møtt på denne måten, du kan møte de riktige folka, de som ser at borderline er like forskjellige som alle andre mennesker.. Dessuten er jo fakta at de har forsket mye på det og funnet ut av at den beste behandlingen er å bli behandlet ute.. Kanskje du slipper innleggelser, det ville jo være det beste:)
Jeg skal prøve å bli kvitt den ja.: Min behandler fikk ikke fjernet den fordi sykehuset mente de hadde mer grunnlag for å sette diagnosen siden de hadde obeservert meg.. Men håper på å bli kvitt den i løpet av denne innleggelsen! :)
Takk at du følger meg, setter masse stor pris på det!
Tenker på deg ♥ Bare å spørre hvis det er noe mer du lurer på:)
Klem ♥
Er ikke bare dette innlegget som setter lys på en dum problematikk med EUPF, men jeg leste det etter at jeg fikk vite at jeg hadde det selv og da ble det her bekymringene mine fikk form. Det er altså først nå jeg skal møte psykiatrien som evt. «hun med Borderline». Jeg pleier vanligvis ikke å finne på sånne sprell som gjør at jeg må på sykehuset noe særlig ofte, men blir jo litt bekymra for hva man kan møte på hvis det skulle skje noe. Jeg vet jo aldri helt sikkert. Om ikke annet får man håpe at «trenden» med EUPF gjør at holdningene rundt det endres. Det har visstnok blitt litt bedre blant psykologer de siste årene, men det er mye igjen, det er både ditt og liselitens innlegg klare på.
Er utrolig synd at vi blir sett på som en gruppe med mennesker som oppfører oss på samme måte og skal ha samme behandling, og ikke at vi er individer med like store forskjeller oss i mellom som i en hvilken som helst annen gruppe psykisk syke. Jeg håper som sagt at du får ordnet opp i det i løpet av denne innleggelsen. Har lest gjennom en god del av bloggen din, og det er ganske sår, intens lesing. Stå på <3
Takk.. Håper virkelig du slipper både sykehus og stempling! Tenker på deg ♥♥
Vis dette innlegget til behandleren din.
Skal gjøre det:)
Jeg har jo EUPF, borderline typen. Og, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er mange som får diagnosen veldig lett. En venninne av meg var innlagt på akuttpsyk og fikk diagnosen etter fem samtaler.. Hva er det for noe?? Hun oppfyller ikke engang kriteriene, eller nok kriterier da. Jeg vet ikke hva jeg skal tenke rundt det. Men, det er jo trist for hennes del. Hun har blitt en av «oss» som må snu i døra på akuttpsykiatrisk.
For min del oppfyller jeg ni av ni hovedkriterier, noe som jeg ser på som litt skummelt, men kanskje også som en lettelse. Jeg kjenner bare på det at jeg synes det er så trist å bli behandlet som «en sånn en», slik du skriver over her..
«Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som EUPF’er er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmords trusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager.» – Dette ble jeg møtt med senest natt til mandag, da jeg oppsøkte legevakten. De vrir og vender på alt som blir sagt, kun fordi de vet at jeg har EUPF. Det første han sa da han ringte Ahus var også dette. «Jeg har en jente her med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse…» Jeg blir oppgitt.. Jeg bare skjønner ikke noen ting. Hvorfor skal jeg bli behandlet som at jeg er manipulerende og falsk?! ..
Det er trist, men samtidig så er det jo diagnosen min. Jeg skulle bare ønske at de kunne behandle alle som individer. For min del så er faktisk innleggelse nyttig, ikke de hvor jeg må snu i døra da, vel og merke..
Utrolig flott innlegg vennen! <3
Takk for gode ord, jenta mi..
Er så vondt at du blir behandlet sånn! Jeg håper virkelig Ahus og legevakta tar seg sammen snart og ser det som et individ.. Det er jo en grunn for at du har fått planlagte innleggelser lissom, det er jo fordi det funker for deg, tross at du er EUPF..
Tenker på deg og en EMORMT glad i deg ♥
Jeg vet ikke egentlig om jeg har fått diagnosen selv. Jeg passer egentlig inn i alle symptomene som du skriver opp her, men jeg kan huske psykologen sa noe om ustabil personlighetsforstyrrelse, men jeg vet ikke om det er det samme.. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg er på vei inn i DBT nå, hvor man skal fokusere mer på her og nå, men jeg føler ikke at jeg klarer det. (har ptsd). I dag sa jeg at jeg vet ikke om jeg orker, og da fikk jeg bare til svar «at det pleier å hjelpe for sånne som deg». Samme når jeg har spurt om å bli lagt inn «Sånne som deg blir bare dårligere av det..» Jeg er så jævlig lei av det der, så jeg kjenner følelsen du sitter med.. Uff..
Tilbaketråkk: Svar på spørrerunden… | It's a fragile life
Jeg fikk borderline diagnosen i 2004/2005 og det har ikke alltid vært like enkelt siden den gang. Det er veldig mye stigmatisering ang den diagnosen og alle blir behandlet likt selvom alle mennesker er ulike.
Man skulle jo tro at hele psykiatrien var kommet lengre enn det den er. Vi er jo tross alt i 2012!
Helt enig, det er utrolig at det fortsatt skal være slik med all informasjonen vi har i dag! Vondt at du også har opplevd stigmatisering.. Håper du slipper det fremover!
Tenker på deg ♥
Jeg hadde også den diagnosen, men den ble fjernet når jeg heller fikk dissosiativ lidelse nettopp for det er en del av diagnosen og ha slike svingninger.
Jeg håper behandleren din kan ta vekk diagnosen og sette alt under DID hvis det er din hovedproblematikk.
Det er vondt å bli møtt av sånne blikk bare pga borderline, de som har det bør absolutt bli tatt på alvor!
Tenker på deg og hvor vondt du har det :( Men som skrevet over hadde jeg levert innlegget til psykologen din.
Mange klemmer og styrke-tanker til deg <3
Så bra du slapp unna den! Takk for gode ord, kjære du..
Takk for klemmer, legger igjen store klemmer tilbake ♥
EUPF ja, been there, done that. En diagnose som har hengt med meg lenge, jeg vet i skrivende stund ikke om den fremdeles står i papirene mine. Det mest trøblete jeg har opplevd i denne sammenheng er når jeg har blitt innlagt fordi jeg dissosierer så mye inn i destruktive deler at det er farlig, men så får beskjed om å «ta ansvar». Yeah right, hvordan gjør en det da, hvordan ta ansvar for søvngjengeri når en sover?! Vel, det er bedre nå, de forstår mer nå (tror forøvrig kanskje at diagnosen passer meg dessverre, i hvert fall av og til).
For ordens skyld: DID regnes som den mest alvorlige formen for dissosiering.
*cyberklem*
Vondt at du også har hatt den hengende over deg.. Det er ikke «bare» å ta ansvar når man har deler på innsiden som vil skade og drepe kroppen!!
Takk for kommentar.. ♥
Ja, håper du viste den til behandleren din, eller noen andre – for dette er viktig å få ut! Du er med på å gjøre en forskjell!
Og hvis du allerede har gjort det: Hvordan reagerte dem?
Gode tanker fra meg :)
Har ikke gjort det enda, behandleren min har vært sykemeldt.. Men skal nok gjøre det, ja! :)
Takk for gode tanker, tenker på deg ♡
utrolig bra innlegg:) traff dypt sitter selv med bordeline diagnose å har fra ungdomstiden fått det dere stempelet ta deg sammen dette er bare tull du hører ikke til på feks en psykriatrisk avd hyggelig i når hjelperene på godt norsk ber deg hjelpe deg selv i mitt tilfelle så har jo det resultert i mange fler problemer å har først nå som 21 åring fått en behandler som ser mer en borderline å HØRER ordene og at mennesker gennerelt ikke skal puttes i boks endelig først da for min del så nå har det jo kommet fram at jeg skåret alt for høyt på DID men også en uspesifiksert psykosetilstand som skal utredes,var jo godt å få vite men enormt nederlag å ikke bli hørt sett trod
borderline begrepet blir brukt for ofte så for min del så ble omstillingen stor sliter med å forholde meg til noe akkurat nå for jeg har mistet det jeg trodde jeg viste takket være stempelet som jeg nå mange år etterpå ikke vet som er sant!!
fin blogg foresten:) stå på:)
Utrolig trist å lese. :c
Jeg oppfyller 8 av 9 av de kriteriene, men har ikke guts nok til å be om hjelp. Selv om for meg er det egentlig veldig lett å få hjelp av fagfolk. Moren min er bipolar, og jeg og min søster er og snakker med legene hennes av og til for at de skal kunne se hvordan det går med oss, og vi skal få stille spørsmål ang. sykdommen til moren vår. Når vi er det får vi også klatre i klatreveggen som er der c: (tror det er et forsøk på å slite oss ut som ikke virker..) Men jeg må snart gjøre noe før problemene mine går over stokk og stein.
Du virker som en utrolig sterk og god person, som bare har fått alt for mye motgang i livet. Jeg er sikker på at en eller annen dag, kommer du til å komme over det som er store murvegger av problemer nå. Og da kommer du til å være den sterkeste jenta på jorden<3
Jeg har nylig fått diagnosen borderline. Hadde 7 av 9, så jeg er
trygg på at dette er riktig.
Du skriver godt, er flink til å sette ord på tingene. Og dersom du
ikke er fortrolig med en diagnose, så er det viktig å ikke «ta imot
den».
Lykke til videre:-)
Tilbaketråkk: Et “sånt” innlegg | It's a fragile life
Tilbaketråkk: «Du kan ikke være her | «It's a fragile life