Vi har begynt å løse opp..
Etter 8 måneder som skjermet og ikke mindre tilsyn enn hvert 5. minutt(noe som tilsier at de sitter utenfor døra mi med døra oppe og jeg er kun alene på do) er tilsynet satt til hvert 10ende minutt og døra til skjermet skal åpnes til kl 18. Døra til rommet mitt må fortsatt stå oppe, men de sitter der ikke hele tiden – bare ser meg minst en gang i løpet av 10 minutter.
Hva syns jeg om det..?
Det er befriende og skremmende på en gang.
Det jeg er mest redd for er disse impuls selvmordsforsøkene som da feks kan ende med hjerneskade fordi hjernen ikke får luft. At jeg rekker å prøve men ikke å gjennomføre.
Samtidig er dette bra! De kan ikke holde meg på så tett oppfølging til jeg ikke er suicidal lengre. Jeg har fått den ræva diagnosen kronisk suicidal, så det vil vel si at det kan gå en stund før jeg ikke er suicidal lengre.
Dessuten må jeg begynne å ta disse valgene selv. Selv om de gjør alt de kan for å holde meg i live er det ikke deres ansvar om jeg lever eller dør, det er mitt.
Det er også litt krevende.
I lang tid nå har ikke jeg tatt noen endelige avgjørelser om jeg vil leve eller dø.
Det valget har blitt tatt for meg. Jeg har selvfølgelig prøvd, men visst innerst inne at det blir veeldig vanskelig å få til når jeg har hatt så tett oppfølging.
Nå er det opp til meg igjen.
Nå må jeg ta stilling til hva jeg virkelig vil.
Vil jeg dø er muligheten tilbake.
Jeg merker at det kan da hende at dette ikke har vært så bra for meg..
At jeg fordi jeg har hatt så tett oppfølging så lenge har ansvaret havnet på at de skal holde meg i live (Drit i å si at det er veldig EUPF, jeg finner deg og pisser deg i øret!! ;) )..
Likevel tror jeg det har vært nødvendig. At hadde jeg hatt muligheten når jeg har vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året har jeg nok hatt så lite kontroll at jeg hadde tatt livet mitt eller skadet meg alvorlig i et forsøk på å dø..
Så det var nok nødvendig med fotfølging eller tilsyn hvert 5 minutt, skjerming og rett og slett veldig tett oppfølging.
Så vanskelig det der…
De må ta ta ansvaret for meg samtidig som jeg må lære meg å ta ansvar selv..
I går kveld var en tøff kveld.. Det begynte med at jeg fikk to anrop av blokkert nr.. Første gangen tar jeg den ikke. Andre gang tar jeg den, jeg hørte bare noen puste. Det var drit ekkelt!! Jeg vet jeg er paranoid, meg jeg blir kjemeperedd for at det er var M eller noen andre overgripere.. Skjønner ikke hvem som har blokkert nummer som skulle ringe meg lissom..
Jeg ble veldig urolig, men heldigvis var ikke kontaktene mine langt unna. T satt seg ned på gulvet ved siden av meg og begynte å snakke om progressiv tankegang ( tror hvertfall det var ordet han brukte).. Om at tankene mine fort går til negative utfall fordi det er det jeg har oppvokst med. Jeg er vant til at folk er slemme, derfor forventer jeg fort at de fortsatt er det, og tar veldig sorgene på forskudd. Han brukte eksempelet om hypokondere som kan tro at de virkelig kommer til å dø hvis noen hoster på de. Den frykten er enorm, selv om det er urasjonell. Han sa han forsto kjempegodt at jeg var redd og at han respekterte det, mens han samtidig prøvde å berolige meg med at det sannsynligvis var en selger eller noe, ingen som faktisk ringte for å skade meg. Vi jobbet med grunningsøvelser fordi jeg var fryktelig anspent. Jeg satt med skuldrene under ørene og skalv, men jeg klarte til slutt å roe meg ned.. Så bar det på kino med to ansatte! :) Det var gøy, så diktatoren, syns den var kjempe artig..
Etter kinoen skulle vi gå til bilen. Da stivnet jeg til og alt blodet i meg frøs til is – det var M som satt på en kafe der..
Han så på meg i noen sekunder, jeg så ned ganske raskt og vi gikk fordi der han og de andre satt. Jeg kom meg raskt videre, men skjelvingene var der og jeg mistet kontroll over pusten. Da vi kom inn i bilen brøt jeg sammen i gråt. Jeg klarte til slutt å si hva som hadde skjedd til de to personale som var med meg. Reaksjonen deres ble vondt. De sa det garantert ikke var han, at det var hjernen min som hadde spilt meg et puss.
Jeg vet da hvordan han ser ut!
Ting ble ikke lettere da vi kom tilbake til sykehuset.. Dissosiasjonen var så nære meg at igjen slet med å skille nåtid fra fortid. De måtte holde meg fast for at jeg ikke skulle skade meg selv og når jeg da ble holdt faller jeg helt inn i flashbacksene. I dissosiasjonen hører jeg buksesmekker åpne seg, jeg lukter alkohol ånder og de ansattes hender blir overgriperens hender (har beskrevet lignende anfall i “Du er trygg” og “Kjellergulvet“.). Endte i belter i 3 1/2 time :(
Jeg er så skuffet.. Hadde ikke ligget belter siden 18 mai, og hver uke jeg har klart meg uten belter blir det en belønning.. Den kinoturen var en belønning fordi det ikke ble belter forrige helg.. Det skulle lissom gå så mye bedre!
Jeg visst at det kom til å smelle. Jeg visste det.
Når jeg jobber så hardt for å holde tankene unna og bruker så mange destruktive måter å rømme på så kommer smellet. Jeg har klart å holde kontrollen via spiseforstyrrelsen. Første uken spiste jeg ingenting. Jeg hadde kontroll. Siden det har bulimien rådet og jeg har fått det vanlige ut av det.. Jeg har også brukt delene aktivt.. Selvskadingen har også blitt brukt. Altså – destruktive måter å rømme på. Jeg visste det kom til å smelle.
I dag har vært grei nok, men nå blir det bare tøffere og tøffere.. Jeg håper jeg kommer meg gjennom kvelden på en grei måte.. Jeg håper smellet har kommet, at det var det som ble vanskelig, at det ikke kommer noe mer..
Tenker på dere, skjønningene mine ♡ Takk at nettopp du er her..
It's a fragile life 
Så utrolig trist/kjedelig at ting ble øderlagt, slik at du havnet i beltesengen igjen. Skjønner at det må ha vært utrolig vanskelig for deg med å se han på cafe. Det kunne ikke vært noen idee i fremtiden å flytte vekk fra der du bor nå, slik at du ikke risikerer å møte på han/disse mennene. Håper virkelig at ting begynner å ordne seg for deg snart *klem*
Tusen takk for gode ord ♥ Ja, kunne tenke meg å flytte laangt bort, men jeg har akkurat fått leilighet tilknyttet til psykiatrisk bolig, så gir en del opp hvis jeg dropper den. :/
Takk for klem, sender klem tilbake.. ♥
Æsj… Skulle ønske de ikke måtte holde fast sånn… Det gjør jo bare ting verre.
Men det er jo fremskritt likevel! Siden du har fått pittelitt mer frihet og det var så lenge siden sist du måtte i belter.
*klemme masse på* <3
Takk for klemmer, klemmer masse tilbake ♥
<3<3<3<3<3
♥♥♥♥♥
Selvsagt må man lære seg å ta ansvar selv, men det er ikke alltid man klarer det, og da er det utrolig godt at noen kan ta det ansvaret for en. Jeg mener at det er en ting man begynner å jobbe med når man føler seg klar for det – man trenger ikke ta det først av alt.
Synes det er bra at det har gått så fint i det siste, håper du kommer deg tilbake på den stien igjen fort ♡
Tusen takk ♥
Jeg synes det er godt å høre at du får litt mer frihet! Tenker masse på deg. Klem ♡
Takk godeste du ♥ Tenker på deg og ♥
Huff, det var vondt å høre. Likevel er det jo kjempebra at du har fått mer frihet :)
Mange klemmer til deg <3
Tusen takk! Er bra, ja! :) Mange klemmer tilbake ♥
Det er vondt å høre at du ikke blir tatt på alvor, som du sier så vet du jo hvordan han ser ut!!!
Godt du likte filmen da, jeg har sett den jeg også, den er litt syk, men på en morsom måte, hehe, SKIKKELIG drøy!! Haha, men super morsom ;)
Jeg skjønner godt du blir paranoid, jeg blir sånn selv, jeg synes det er kjempe ekkelt, og det er jo ikke rart at man begynner å tenke sånn, med tanke på hva du har vært igjennom, men som sagt så var det nok bare en selger.
Stay strong søte <3 kjempe sterk er du :) klemmer til alle deg <3
Tusen takk for de gode ordene, jenta mi ♥
Ja, filmen var DRØY, men morsom! Likte du Borat kommer du til å like den! :)
Du er sterk du og, du imponerer meg stadig! Tenker på deg.. MASSE klemmer til deg ♥
3 skritt fremover, 1 tilbake. Men husk at du klarte deg jo en stund!
Stå på vennen. Det er du selv som sitter med ansvaret ja, men det er flere som støtter deg, bryr seg og er glad i deg.
<3
Tusen takk, Stine.. ♥ Glad i deg ♥
Hei! Jeg forstår så godt hva du går og har gått igjennom. Jeg har selv blitt utsatt for overgrep og voldtekter. Jeg er selv veldig syk og er innlagt på tvang nå.. skal være på tvang i inntil et halvt år. Jeg forstår hvor grusomt det er å få diagnosen kronisk suicidal, det har de også sagt om meg. Jeg må lære meg å ta ansvar, jeg må gradvis ta kontroll og da kan de begynne å slippe opp litt.. sånn som det er nå blir jeg fotfulgt hver gang jeg går ut, men inne på rommet er jeg sånn halvveis fri. Jeg skjønner at det er stress når noen dilter etter deg hvor enn du går, har selv opplevd det, og ikke en gang få frihet på do, der du gjør det mest private. Men det som hjalp meg for å unngå selvskading, noe jeg foreslår til deg er å sette ord på ting. Det hjelper å prate, en skal ikke behøve å bære på slike tunge ting alene. Jeg forstår at å prate om slike ting er vondt. Men det hjelper. Jeg opplevde en voldtekt for noen måneder siden og et voldtektsforsøk for noen uker siden. Jeg hadde ikke vært i live i dag, hvis jeg ikke hadde pratet om det. Det ble overdose etter det siste forsøket, men jeg klarte å prate, selv om det var tungt så fikk jeg hjelp og overlevde.
Jeg blir bekymret når jeg ser hvor mye du skader deg selv.
Jeg forstår smerten din når legene ikke hører på deg og sier det er for oppmerksomhet. Men for vi som er selvskadere, så handler det ikke om oppmerksomhet, men et behov for støtte, omsorg og tillit. Jeg håper du snart blir frisk og at du kan drite i overgriperne og si til deg selv at du vandt over det uovervinnelige. Du er sterk, stå på:) Mange klemmer fra Cecilie
Vakre Cecilie.. ❤
UTROLIG vondt at du har det sånn du og! :(
Det unner jeg ingen..
Men likevel; takk for at du deler noe av din erfaring med meg ❤ Det gjør oss begge litt mindre alene ❤
Godt at du overlevde! Jeg kan love deg at en dag kommer du til å sitte og være glad for at du holdt ut,
det kommer til å bli bedre. Driit klisje, men det er sant ;)
Tenker masse på deg og sender mange varme klemmer din vet ❤