(Kan trigge)
Det ble endelig mørkt.. Det neste jeg hører er alarmen som uler, raske skritt og masse stressede stemmer. Jeg hiver etter pusten mellom hostene som kommer pga tiden jeg har vært uten luft. Det står 6 stk inne på rommet mitt.
En av sommervikarene, P sitter på gulvet med
meg og stryker meg lett på armen mens han prøver å roe meg.
Tårene renner og jeg skriker ut;
kan dere ikke bare la meg dø snart?!?
Som dere skjønner går det ikke så greit for tiden.. Selvmordstankene har meldt seg tilbake på fult.. Det første jeg beskrev her skjedde i går.. Jeg hadde først kuttet uten å komme dypt nok med det sløve glasskåret og prøvde deretter å henge meg.
De siste tre dagene har jeg hatt folk med meg 24/7, selv om jeg ble satt av fotfølging på tirsdag.. Jeg skrev denne frustrasjonsposten på torsdag;
«Jeg har jobbet så hardt for å smile, le, være aktiv, ALT for å bare få 10 min alene på do. Jeg har fått nok, jeg vil ikke mer! Jeg er ferdig, livet er ikke noe for meg lengre.. Jeg føler jeg jobber mer enn noen sinne for å vise at det går bra.
Men kontaktene mine ser gjennom skuespillet mitt i dag. Så mange ganger har jeg klart å overbevise de om å få være alene på do for å skade, men i dag, når jeg endelig har mulighet til å dø, da slipper de meg ikke ute av syne.. CRAP!!!!
De sitter inne på rommet mitt, lar meg ikke gjøre noe alene. De sier de tror jeg faker, De sier de ser det på meg.. På meg?? Jeg har ikke gjort noe annet enn å smile jo! M sa i stad at hun trodde at det var noe jeg prøvde å dekke. Jeg blunket bort tårene og smilte bredt og sa jeg hadde det fint.. Jeg har snaket om fremtiden, alt jeg «vil» gjøre, i håp om at de ikke oppfatter meg som suicidal..
Av alle gangene de har trodd på det falske smilet de hule ordene,
hvorfor skal de ikke tro det nå, når jeg trenger å dø? CRAP!!»
Jeg har smilt mine største smil,
ledd mine høyeste lattere.
Men bak falske smil og hul latter har øyene mine forblitt tomme..
Jeg har snakket mye om at det går bedre, at jeg ikke vil dø hele tiden lengre. Jeg har hatt mine tilbakefall, for noen uker siden var det 4 forsøk på 3 dager.. Men for det meste har jeg smilt, holdt meg unna skading og selvmordsforsøk, gjort det jeg kan for å vise hvor «bra» det går. Snakket mye om dødsønsket og jeg har som sagt formidlet at det går bedre.. Jeg har jobbet beinhardt for at de skal tro at det går bedre, at de skal slippe opp slik at jeg får mulighet til å prøve..
På mandag gikk det ikke lengre.. I samtale med vikar P falt forsvaret sammen.
Smilet nådde ikke øyene, kroppspråket klarte ikke følge med ordene og løgnene ble for tomme. Vi snakket litt om hva som gjorde at det er så ille nå.. Jeg tror det har med den indre veggen å gjøre.. For dere som ikke har hørt det bildet før; det går ut på at alle har en indre vegg som skiller oss fra de vanskelige tingene.. Denne veggen kan bli tynnere av ting som stress, lite søvn, lite mat, dårlige opplevelser, osv.. Jeg tror ikke det har skjedd noe nytt. Jeg tror bare at veggen min har blitt så tynn.. Jeg har ikke sovet mer enn rundt 3 timer hver natt de siste 6 nettene. Jeg kaster opp mye, ergo jeg beholder ikke mye mat. Men det som sliter mest på veggen tror jeg må være en medpasient.. Vi er skjermet sammen, så vi er lissom litt oppå hverandre hele tiden.. Hun er veldig paranoid, hun tror jeg er inne på rommet hennes og stjeler ting eller tenner på, så hun skriker til meg sikkert en gang i timen der hun beskylder meg og kaller meg lesbisk hore og det som verre er.. Hun er egentlig sint på alle, det er vel for tiden bare 2 ansatte som hun tåler.. Men jeg blir så fryktelig sliten at roping og DRIT høy musikk 24/7. Det gjør veggen min tynn, og jeg tror det er det som har gjort ting vanskelig de siste ukene. Forsvaret mitt er lik null, jeg orker ikke kjempe lengre. Jeg er så vanvittig sliten :( Alt jeg ser er en enorm stor bakke og ingen grunn til å gå den. Jeg klarer ikke tro at jeg kommer til å bli frisk nok til å få en fin jobb, at jeg kommer til å finne noen mann som vil ha meg, at de barna jeg har drømt om aldri kommer til å komme.. Det an sammenlignes litt med om jeg sier til deg at du skal få en stratos av meg hvis du går fra Oslo til Trondheim. Du gidder ikke gå nesten 50 mil for å få en stratos! Det er der jeg er nå.. Jeg ser bare en kjempelang bakke og ingen grunn til å gå den :(
Jeg hadde skrevet brev, jeg hadde tatt ut penger til mamma fordi jeg skyldte henne penger, jeg hadde forberedt badet, hvem som skulle følge meg opp. Likevel gikk det ikke. Nå sitter jeg uten tilgang på rommet og resten av avdelingen (er på innerste skjermet) uten utgang og med fotfølging. Jeg har bare meg selv å takke, men det var ikke slik det var meningen det skulle bli. Ikke i det hele tatt :( Det var jo meningen at jeg ikke
Mange ville nok tenke at jeg nå har fullstendig feil holdning. At de her prøver å gi meg hjelp og jeg tar ikke imot.. At jeg har gitt opp, at jeg bare kan takke meg selv.. Da vil jeg gjerne minne om at jeg ikke har skrevet om selvmord siden midten av mai.. Jeg jobber beinhardt!
Dette er mitt fristed hvor jeg trenger å skrive det som opptar tankene mine.. Jeg vet noen dømmer meg og mener jeg ikke prøver en gang, men jeg gjør det, og jeg orker ikke bli kritisert for det..Vanligvis kan jeg ta imot konstruktiv tilbakemelding, men akkurat på dette innlegget orker jeg faktisk ikke det.. Så jeg sier rett og slett; har du ikke noe positivt å si så hold det for deg selv.. Til resten av dere; takk for at du tåler meg..
It's a fragile life 
Jeg vet at du jobber beinhardt vennen <3
du er flink og har vært flink.
Jeg skjønner deg, for plutselig, blir det mørkt og man har rett og slett bare fått nok.
Men lille venn, hold ut <3
Fordi om ting er mørkt og tungt nå, så vil det bli bedre, men hold ut når det blir vondt.
Du har et godt liv i vente, og det begynner når du er klar for det. Det kommer til å begynne, men ta tiden til hjelp og fortsett og jobbe hardt. Du er flink som står på <3
jeg heier på deg nydelige <3
og det livet du ønsker deg, det vil komme <3
Lys og kjærlighet sendes din vei <3
jeg bryr meg og er blitt veldig glad i deg <3
Mange klemmer til alle nydelige deg <3
Jeg får helt tårer i øyene mine, godeste du ♡♡♡ Du betyr SÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅÅ mye for meg!! Takk at du er her, har blitt så glad i deg.. Takk for gode ord, det betyr mer enn du kan forstå.. Tenker på deg!! ♡♡
Kjære, fine, fantastiske deg! Bare stå på. Fortsett å jobbe beinhardt. Du er bra!!
Store, varme klemmer og gode tanker sendes til deg. Hver dag. Du er i tankene mine. Heng ut <3
Tusen takk, du er i tankene mine hver dag.. ♡ Takk for klemmer, sender masse klemmer og tanker tilbake.. ♡♡
Jeg er glad de reddet deg <3 <3 <3 Fordi jeg vil du skal leve <3<3<3
Jeg vet du kjemper hardt, hver eneste dag.. Og en dag skal du bli frisk.. Det tar sikkert kjempelang tid, men det kommer til å skje, det er jeg sikker på <3<3<3
Det er vondt å lese hvor tungt du har det nå, jeg skulle ønsket jeg kunne gjort noe som hadde gjort livet lettere for deg. Men det kan jeg ikke, jeg kan bare være din venn <3<3<3 Og det vil jeg være. <3<3<3
Du er en fantastisk jente, du er verdt gull… Glem aldri det: Du betyr noe, Du er VERDIFULL <3<3<3
Mange klemmer og gode tanker til deg fra meg <3<3<3
Du er meg en god en!!! ♡♡♡ TUSEN takk for de gode ordene, får ikke helt sagt hvor mye jeg setter pris på det. ♡
Du gjør masse bare ved å være min venn, helt sant! :)
Du betyr også enormt mye for oss rundt deg bare ved å være deg.. Blitt glad i deg, jeg , du er amazing! Takk at du tar deg tid til å svare. ♡ Masse klemmer til deg og ♡
Du jobber drithardt, du er sterk som holder ut! Men jeg skal ikke si at det er lett å «holde ut». Jeg kan ikke forestille meg hva du går gjennom, hvordan det er å være fengslet, fotfulgt og alene – jeg syns ikke jeg har noen rett til å love at det blir bra. Men jeg tror.
Jeg tror at du har styrken til å overvinne. Jeg tror du kan vinne kontrollen, på at du skal bli deg. Jeg tror at det vil bli bedre. OG jeg tror på en Gud som gir deg styrke, som er med deg når det er mørkere enn noen annen tør å tenke på. Jeg tror Gud er med deg, selv når du ikke orker å tro.
Jeg ber for deg, Fragile.
Du er verdifull.
Vakreste nydeligste skjønneste snilleste herligste du. TAKK for de hode ordene, og TAKK for bønner! Det betyr enormt for meg ♡ Ber for deg også, og du er kjempe verdifull.. Masse styrkeklemmer og gode tanker til deg ♡
<3 Nydelige du.
Paradokset i å behøve å være innlagt, men samtidig oppleve ting der som gjør en dårligere, er fryktelig :/
Har du fått fortalt vikar P om hvordan du reagerer på medpasienten? Dette livet du lever nå er ikke det virkelige livet, DET livet skal du få oppleve senere, det er jeg overbevist om!
Jeg har tro på deg Fragile <3
De vet veldig godt hvordan jeg reagerer, men det er lissom ikke så mye annet valg da vi begge trenger å være skjermet :/
Takk for de gode ordene, vennen ♡ Klemmer ♡
Høres ut som en ræva situasjon, å være fanget på et sted sammen med en så tærer sånn på veggen din. Det er drøyt, og det er ikke rart at du blir helt utslitt og ødelagt av det.
Jeg er glad for at du lever, men hva hjelper vel det når du ikke ønsker det selv. Jeg skulle så inderlig ønske at du fikk bygget opp veggen tilstrekkelig slik at du klarte å holde ut igjen. At du klarte å være glad for å leve. At du slapp å kjenne på alt dette.
Det eneste jeg kan gjøre er å sende deg styrketanker og håpe at de kommer frem på et vis. Så jeg gjør det. Jeg sender så mange styrketanker jeg klarer <3
Aw, jenta mi ♡ TUSEN takk for de gode ordene!! Føler det samme for deg ♡ Glad i deg ♡ Klem ♡
Ønsker ingen andre bedre dager enn deg akkurat nå. Du trenger det såå.. Håper virkelig hun medpasienten din roer seg snart, som jeg har sagt tidligere: syns det er drøyt at du ikke får skjerming fra de andre som trenger skjerming. Som om du liksom skal tåle mer enn de andre pasientene på den «vanlige» avdelingen. Nei, det holder ikke spør du meg..
Husk at jeg er her vennen, langt unna, men jeg er her med deg hele veien..
*styrkeklem*
Tuusen takk, jenta mi.. Unner deg også noen bedre dager ♡ Er såå glad at jeg har blitt kjent med deg, du er gull for livet mitt!! :) ♡ Er her med deg og, masse masse klemmer til deg..
Kjære deg. Har lest meg gjennom hele bloggen din. Har ikke ord for hva du har vært utsatt for. Skjønner ikke at det er mulig å være så syk og likevel skrive så velformulert, innsiktsfullt og informativt om din egen kaotiske situasjon… Fatter ikke hvordan det er mulig å ha opplevd så mange svik uten å bli voldsutøver,psykopat,massemorder. Det skinner en godhet gjennom ordene dine. Fatter du hvor stort dette er? At du til tross for din tilstand skriver en blogg som tydeligvis betyr noe for mange? At du dermed gir noe,selv nå som du egentlig er for syk til annet enn å ta? Jeg skal ikke si noe på suicidaliteten din,jeg skjønner deg godt,er selv på lukket avd. med samme problematikk… Ord som hold ut blir bare tomme. Men det jeg kan si er:du sitter på en helt ufattelig mengde kunnskap som kan bli veldig,veldig viktig for veldig mange i fremtiden. Forstår at d på en måte ikke holder å skulle finnes for andre… Men: Din kompetanse er enestående verdifull. Du er så sterk. Hvordan har du klart å holde ut så lenge? Du har vært så tapper! Jeg sier det likevel: Hold ut. Du er så viktig. Jeg tenker på deg. Sender en million varme tanker. Måtte du holde ut<3
Wow.. Ordene dine gir meg helt tårevåte øyne.. TUSEN takk for alle de gode ordene dine! Det betyr enormt mye for meg.. Har aldri tenkt over det, men er jammen glad jeg ikke ble en seriemorder ;)
Vondt å lese at du også er på lukket avdeling! Jeg er her, okei+ Bare å sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com
hvis du vil prate, okei? :) Tenker på deg ♡ Stoor klem og varme tanker fra meg ♡
Det gjør vondt å lese at du har det sånn :( Sender tusen varme klemmer, og håper at det snart blir bedre for deg.
Takk for klemmer, sender mange tilbake ♡
Hold ut <3 Du er kjempe sterk, er så glad for at du er her <3 <3 <3
Om jeg går for deg, Oslo-Trondheim eller andre veien får jeg Stratosplate av deg da? Jeg skal ha besøk av gutten min nå i August/September. Når han har reist igjen, iløpet av September kan jeg gå for deg <3
Du er det SØTESTE!! ♡♡♡ Jeg ville lett gått Oslo-Trondheim for deg også, min kjære ♡ Sender masse klemmer til deg♡♡
Sterkt å lese. Det er vondt å vite at du sliter sånn, kjære deg. Jeg blir så sint – det er så urettferdig! Du, som den fantastiske personen du er, fortjener ikke dette. Virkelig ikke.
Vet ikke helt hva jeg skal si, ordene blir så fattige her, men vit at jeg er her. Når som helst, ikke nøl med å ta kontakt om du vil prate.
Sender over mange varme klemmer og tanker. Jeg heier på deg. ♥
Takk for gode ord, de betyr mer enn du tror ♡♡ Føler det samme for deg, sitter ofte så tom for ord etter å lest hvor vondt du har det.. Du fortjener det beste! Glad i deg har jeg blitt ♡♡ Gode llemmer og tanker fra meg
Nok en melding fra meg. Tenker på deg, håper ting ser lysere ut..
Jeg har flytta bloggen til svarpip.wordpress.com
*klem*
Takk vennen.. Tenker på deg og! :) Klemmer fra meg ♡
Jeg er ny leser i bloggen din, vil bare si at jeg synes du er sterk og jobber sterkt, jeg vet hvor hard den kampen er, har kjempet i mange år og vondt hvor lett den sees ut på utsiden og hvor vondt det er å bli møtt av de der ute som ikke vet.
Den beskrivelsen med bakken og stratos traff meg for slik kan jeg selv kjenne, er det vits i hvis det ikke er noe der ute, jeg prøver de gode dagene å kjempe litt med å gå den veien for da er håpet litt mer tilstede så jeg kanskje en dag ser noe annet når jeg får en vond dag igjen..
Jeg ser ut i fra det jeg har fått lest nå at du jobber beinhardt, jeg tror på deg og tåler deg. Jeg vet åssen det er. Jeg håper det blir bedre for du fortjener så mye mer, jeg heier på deg at det vil komme et lysglimt eller kanskje ei lita vogn som kan dra deg de første metrene av veien..
*klemmer* <3 <3
<3
Skjønner godt at den medpasienten tærer på deg. Har vært borti sånne selv og når jeg er skikkelig dårlig blir jeg ennå værre av musikk og støy fra medpasienter.
Tenker på deg <3
Takk vennen.. Tenker på deg og!! ♡♡