Forrige uke hadde jeg en samtale med Psykolog V
som jeg har hatt lyst til å skrive litt om..
Mobbingen..
Det fikk meg til å tenke litt på hvordan ting hadde vært hvis jeg «bare» hadde blitt mobbet eller «bare» blitt utsatt for overgrep.. Et av tingene jeg tenkte på da var hvordan selvbildet mitt har blitt formet.. Folk forteller meg at jeg er normalvektig, likevel er jeg tilbake der at jeg sliter sånn med kroppen min at jeg går med 3 hold in’s (sånn som går fra knær til under puppene som strammer for å at jeg skal se tynnere ut) og at jeg ikke klarer å dusje uten å dekke til speilet eller/og skru av lyset.. Jeg lurer på om selvbildet hadde vært like ødelagt hvis jeg ikke hadde kun hadde blitt utsatt for overgrep.
Okei, tilbake til samtalen, rundt mobbing. Dette har vært et tema jeg ikke har skrevet så mye om her inne.. Grunnen er at jeg har vel trodd jeg hadde snakket meg litt ferdig rundt det.. Det tok tross alt ganske mange år før jeg innrømte at jeg hadde vært utsatt for seksuelle overgrep, før dette var mobbingen alt jeg snakket om når noen lurte på hvorfor jeg slet.. Selv de første gangene jeg var inne i psykiatrien sa flere at de syntes jeg hadde kjennetegn til seksuelt misbruk, men jeg blånektet.. Før jeg kom i psykiatrien hadde jeg og noen få å prate med, slik som lærere eller ungdomsledere.. Også der var det eneste jeg nevnte mobbingen. Første gang jeg var i nærheten av å innrømme noe var da lærer S på folkehøyskolen spurte meg og jeg måtte gi etter for hulkene som kom. Jeg svarte aldri på spørsmålet hans, men tror han skjønte svaret.
Så, som jeg har sagt så føler jeg meg litt ferdigsnakket ang mobbingen, men har bestemt meg for å dele litt med dere allikevel..
Mobbingen begynte for meg i 2. klasse… Det begynte med navn kalling.. Pga overgrepene var jeg nok litt svak i utgangspunktet, slik at jeg var et lett bytte.
Jeg husker godt dagen i 2 klasse hvor jeg nettopp hadde fått en kjempefin fargelegging-bok som jeg var kjempestolt av.. En av de kule jentene spurte
om hun ikke kunne låne den.. Jeg ble veldig glad over at hun ville låne den,
ble nesten litt stolt over at noe jeg hadde var bra nok for henne.
Men hun tok den tilbake til guttene der de først klusset ned alle sidene.
Jeg trengte noen som tok i mot tårene mine. Det hadde jeg ikke..
Allerede i 4 klasse begynte de og prente inn i meg hvor stygg jeg var.
Guttene sa «æsj», hver gang jeg kom inn i klasserommet.
Jeg hadde ingen venner i klassen, og de jeg hadde utenom klassen var redde for å være med meg i frykt for at de skulle bli mobbet selv.
Jeg hang i beina til læreren i friminuttet.
Etterhvert dukket delpersonligheten Jostein opp.
Han kunne ta igjen fysisk,men han tapte alltid, de var for mange for han.
Det toppet seg i 5 klasse.
Jentene hadde mobbet slik jentene gjør, ved utestenging,
baksnakking og vonde blikk.
Men nå begynte de å bruke meg som straff for guttene. De kunne si;
Bare pass deg, ellers får vi Fragile til komme å ta på deg!!
Guttene kunne går langs veggen i hele klasserommet for å unngå å måtte gå forbi min plass. Når jeg jeg var på lag med de i gymmen og kastet ballen til de skrek de alltid æsj og løp unna ballen.. Jeg husker jeg prøvde å si ifra hjemme, men jeg fikk kun høre at det var jo min feil at jeg ble mobbet..
I 5 klasse var da første gangen jeg var nære et selvmord. Jeg hadde hatt lyst til å dø før det, men i 5 klasse var første jeg holdt på å gjøre noe med tankene..
Jeg skrev også et brev til læreren min og sa at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre lengre, at jeg ikke orket å ha det slik.
Tingen var bare at han var veldig opptatt av å være kul i øynene til gutta i klassen. Han sa en gang; «Hei folkens, drit i å mobbe Fragile, da..» Det var den ene gangen han prøvde og de hørte jo ikke på en sånn beskjed..
Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at nå skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det er at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.
Læreren fulgte ikke så godt med der, så flere ting skjedde i de timene..
Jeg husker jeg satt å jobbet med oppgaven min da det kom 3 gutter bak meg.
To holdt meg fast, mens tredjemann surret en bred stor pakke med svart teip rundt hodet og ansiktet mitt.
Du er så stygg at vi orker ikke se på deg mer!
Sa han som surret med latter i stemmen..
Da kom tårene for full guffe..
Læreren kom, men jeg sa jeg var med på det, at det bare var tull og at grunnen til at jeg gråt var at det var så vondt å rive teipen ut av håret.
Lurer på om hun skjønte at det ikke var grunnen til at jeg gråt..?
8ende og 9ende klasse ble jeg kastet ut av klasserommet i friminuttene fordi de sa de mistet matlysten av å se på det stygge tryne mitt.
Jeg kunne gå mellom to klasserom uten å få slengt etter meg hvor
stygg jeg var. Det tar på! De stempelene går ikke bort med det første..
De ble også fysiske etterhvert. De så hvor redd jeg ble da de tok på meg, så de trengte meg opp i hjørner og tok meg over alt. Det var helt grusomt :(
Mobbingen gav seg heldigvis på VGS.. Jeg hadde ikke «status» nok til å være en av de kule, men det brydde jeg meg egentlig lite om.
Jeg var bare uendelig glad for at det verste gav seg..
Men likevel er det vanskelig å bli kvitt de stemplene de gav meg :(
Som jeg skrev i begynnelsen av innlegget, så lurer jeg veldig på hvordan jeg hadde blitt hvis jeg ikke hadde blitt mobbet. Jeg har en liten teori om at hvis jeg ikke hadde blitt tråkket på der hadde jeg kanskje vært sterk nok til å si ifra ang overgrepene. Hvis jeg ikke hadde fått prentet inn daliglig på skolen(og hjemme, for den saks skyld) at jeg ikke var verdt noens tid så hadde jeg kanskje turt å si ifra til noen om det ekle som skjedde i den kjelleren.. Hvis noen fortalte meg at jeg var verdt nok til å ha det bra så kanskje ikke det trengtes en graviditet får overgrepene var ble stanset..
Jeg merker også veldig det med selvbildet.. Som jeg skrev før takler jeg ikke speil for tiden.. Det er to speil som jeg bruker på rommet mitt og på badet på skjermet, vi har teipet håndklær foran begge speilene fordi
jeg takler ikke se på meg selv.. Jeg hater hvert cm av kroppen min,
og orker ikke bli minnet på hvordan jeg ser ut..
Jeg lurer på om jeg hadde sett anderledes på meg selv om jeg «bare» ble utsatt for det ene og ikke det andre.. Tenk at hvis jeg hadde blitt godtatt og blitt behandlet som om jeg var verdt noe, kanskje jeg hadde klart å si ifra om overgepene? Eller kanskje jeg ikke hadde vært så lett bytte for mobberne dersom jeg ikke hadde blitt utsatt for noe fra før av?
Her kan man fundere i det uendelige..
Jeg har uansett lyst til å avslutte med et dikt jeg skrev..
Dette ble skrevet i en bildeterapi time, det vil si at jeg hadde kun rundt 20 minutt på meg, ergo-jeg er ikke heelt fornøyd.. Men tenkte jeg skulle dele det med dere allikevel ♡
God nok…?
Krav og skuffelser møtte jeg
Harde ord som såret meg
Jenta listet seg stilt på tå
Pappa, er jeg god nok for deg nå?
Hva enn jeg gjør blir det ikke nok
Smerten gjemmes under et lokk
Ordene deres står så hardt
Er jeg verdt å elskes snart?
Det fortsetter, finner aldri roen
Kan jeg ikke være god nok for noen?
Til gutter ga jeg min nakne kropp
Mens øyene skriker; er jeg nok?
Jeg skjulte deres handlinger bedre enn dere
For at ingen skulle vite hvor håpløs jeg var, ingen flere
Armene sliter med å masken bære
Smilet blir trøtt, vil jeg aldri lære?
Arene inni meg var større en de på armen, Jeg skulte begge to
Så dere smerten bak munnen som lo?
Tullet og fjåset, var «med» på alt
Så dere alle gangene jeg falt?
Samfunnet krever; slik skal du være
Av skole, media, og skal du lære
Men bak syltynne kvinner, bøker og klær
Hviskes en sår stemme, kan jeg være slik jeg er?
Armene blir kuttet, livet renner ut av meg
Endelig kan jeg bli kvitt livet jeg er så lei
Igjen ligger en livløs kropp
Til ei jente som aldri ble god nok
© Fragile 2010
It's a fragile life 
Jeg synes du er nydelig, jeg =)
Og kjempegod, bryllupet mitt hadde ikke blitt det samme om du ikke var der. Igjen, tusen takk =)
Aw, tusen takk ♡ Takk for at jeg ble invitert til å dele den store dagen deres!! :) Jeg er glad i dere begge to ♡
Off.. Vennen.. :'( Veit ikke hva jeg skal si, for jeg veit mobbing er kjempevondt.. Jeg er her om du vil snakke om det, ok? <3
Takk jenta mi, det betyr SÅ mye at du er her for meg♡
Søteste jenta <3<3<3 Hjertet mitt gråter for deg <3<3<3 Og du er mer enn god nok <3<3<3
♡♡♡♡
Fy faen, at barn kan være så jævlige mot andre?! Jeg får helt vondt av å lese det du har skrevet her – ingen skal måtte oppleve slike ting! Helt tragisk at ingen har grepet inn og gjort noe med dette, for slike ting er det helt seriøst ikke mulig å overse.
Du fortjener mye, mye bedre, du er jo en fantastisk jente! *klem* <3
Takk for gode ord, jenta mi.. De betyr mer enn du aner! Glad i deg ♡♡
Vakre, lille venn<3
Jeg synes du er nydelig- og du er verdt noe for meg- og mange andre, det vet jeg<3
Får så vondt inni meg av å lese dette :( Du fortjener så mye mer, og jeg skjønner godt spørsmålene dine!
Mobbing ødelegger en virkelig- og barn/ungdom kan være så utrolig ondskape og slemme mot en- uten at de tenker over konsekvensene.
Jeg er her for deg om du skulle trenge å prate med noen, og igjen- du betyr mye for meg!!
Diktet ditt var veldig sterkt, og veldig bra skrevet- selv om det var vondt!
Sender deg mange varme, styrkende klemme<3<3<3
*Gir den største klemmen jeg kan tenke meg*
Takk, jenta mi ♡♡♡♡
Da jeg leste dette så kjente jeg meg igjen med en gang. Det var som og lese om meg selv. Jeg vil si til deg at du er helt enestående person som jeg er glad for å ha bltt kjent med. Du er verdifull vennen <3
Mange gode klemmer fra meg
Vondt å høre at du har blitt utsatt for lignede ting!! Det unner jeg ingen… Er også glad jeg har fått blitt kjente med deg!! :)Du er fantastisk ♡ Store klemmer fra meg♡
Barn kan være så stygge *sint*
Nydelig, men trist dikt du skrev. Du har virkelig talent!
Klem <3
Takk, jenta mi ♡♡ Stoor klem tilbake ♡
Jeg kjenner meg igjen i diktet. Du er veldig flink til å skrive.
Og jeg gråter en skvett, for jeg hadde ingen anelse om at barn kan være så grusomt slemme. Jeg ble mobbet jeg óg, men aldri i en sånn drøy grad. Det er helt over min fatteevne at noen kan gjøre sånt mot et annet menneske.
Jeg kjenner deg ikke, men leser jo bloggen din, og du virker som en vakker person. Ville bare du skulle vite det..
Kjemp videre <3
Vondt å lese at du også blitt mobbet.. :(
Må si som du, jeg har kun lest bloggen din, men bryr meg om deg alikevell.. Tenker masse på deg ♡♡ Stor klem ♡♡
Nydelige vakre du <3 Ha troen på deg selv, det er det viktigste, ikke hva andre synes å mene <3
Ufattelig at ingen så noe som helst :-O Alt du har måttet gjennomgå uten noe som helst at noen så noe :O
En god klem til deg <3 Ikke gi deg!
Tusen takk, Janne Helen. Setter utrolig stor pris på ordene dine♡
Kjære nydelige du <3
det er helt forferdelig at de behandlet deg sånn og sa sånne ting som absolutt IKKE er sant. Jeg har sett deg, og kan ikke fatte eller begripe hvordan de kunne si sånne ting!
Du er jo bare helt nydelig, en utrolig pen jente er du <3 det MENER jeg <3
Jeg har selv vært igjennom mobbing, det setter spor og gjør fryktelig vondt!
Og jeg har også vært innom samme tankegangen som deg, at kanskje hvis ikke det eller det hadde skjedd, at kanskje livet hadde vært annerledes?
Men, noe jeg har lært er at det handler faktisk VELDIG SJELDEN om utseende når man blir mobbet. Det handler mer om hva man føler man er verdt for andre, om du skjønner? Så hvis man blir "lært" fra en tidlig alder at man er mindre verdt enn andre og undergraver seg de og føler seg mindre verdt, det er da man ender opp med å bli mobbe offer, fordi andre mennesker merker hva man føler om seg selv! Selv endte jeg opp med å bli bestevenn med de som var værst med meg, de som mobbet meg mest var de jeg endte opp med å bli venn med, og de fikk en de kunne herse med og drite ut foran alle andre for å føle de hadde makt! Dette holdt på fra jeg var ca 3 år til jeg var rundt 18 år, eller nei, 24 faktisk. jeg hadde et poeng her et sted, hmmm, hva var det igjen :P
Å ja, poenget mitt var at det gikk ikke på deg som den du var, men det du allerede følte
om deg selv! Fordi det var noen andre som hadde fått deg til å føle deg mindreverdig, det er IKKE din feil! Å la meg si det sånn kjære deg, at du er en supersøt jente som ikke burde gjemme deg for hvem du er eller for hvordan du ser ut, du er vakker kjære deg, og jeg håper at du en dag lar janteloven ligge og ser for en fantastisk og nydelig person du faktisk er <3
Jeg lærte av den forrige jobben jeg hadde, at det er hva jeg synes om meg selv som blir hvordan andre behandler meg, pga utstråling.
Noen lærte oss den teite janteloven tidlig gjennom ord og handling, nå er det vår tur til å slå den forbaskete janteloven ned, en gang for alle, og reise oss! Du ER vakker <3
Menneskene du møtte var ute etter en ting og det var makt, en de kunne herse med, fordi du trodde du ikke var verdt noe, så du sa ikke i fra, har jeg rett?
Du er verdt så mye mer en du tror kjære gode du <3 du er et menneske som er vakker fra innsiden og ut <3 det vil jeg du skal vite!
Jeg skriver fra mobilen, så jeg får ikke sett hva jeg har skrevet før jeg poster det, og hjernen min har en liten tendens til å gå fortere enn jeg kan skrive ;) men, jeg håper jeg fikk poenget mitt igjennom hvertfall!
Du er en sterk person, det er ikke mange mennesker som hadde klart å overleve det du allerde HAR overlevd!
Du er sterk, du er vakker og en nydelig jente, ikke la noen andre få si noe annet!
Det handlet aldri om hvordan du så ut, men om andre som som ville ha makt, og skjønte hvilke knapper de kunne trykke på for å få deg til å føle deg ille!
Jeg har gått igjennom noe av det samme selv og det er den konklusjonen jeg har kommet frem til.
Glad i deg frøken Snupp <3
Mange gode klemmer fra meg!
Aaaaaw..!! TAKK for de gode, varme, omsorgsfulle, kjærlige, kloke ordene du kommer med. Utrolig kult at du har blitt bestevenn med noen som plaget deg! Det sier at det hvertfall IKKE var deg det var noe galt med.. Takk takk takk takk takk. Evig glad i deg ♡♡♡
utrolig fint og sterkt innlegg,får helt vondt av hvordan du ble behandlet hvor er hjelperene henne? Er ikke akkuratt lett å glemme heller og setter jo varige spor å desverre gjør en ennå mer sårbar uansett stå på videre at ikke mobbere /overgripere kan forstå hvor mye de egentlig ødelegger for ett menneske!!
Takk, jenta mi ♡
bare hyggelig<3
veldig glad å kunne finne noen som kan forstå fult ut:)
Du er så flink til å skrive. Jeg blir så sinna på verden og på menneskene som gjorde deg vondt. Ingen fortjener det du har opplevd. Ingen!
Og ikke vær redd for speilene. Du er 100 ganger finere enn det du tror. For å få andre til å elske deg, så må du lære å elske deg selv.
Jeg har blitt glad i deg og tenker ofte på deg. Glad jeg kom innom bloggen din. Glad for at jeg kommenterer, og du kommenterer tilbake.
Du er så bra. En fantastisk jente. Stå på med skrivingen. Du er virkelig flink til det. Og det hjelper mange. Spesielt meg. Og det gir deg muligheten til å åpne mange øyne, noe som trengs. Du setter ord på noe ingen tenker over.
Mange klemmer sendes til deg <3
Kan si nøyaktig det samme til deg! Du er helt utrolig flott! Er så glad jeg får lese bloggen din og være en del av din hverdag!! ♡
♥♥♥♥♥
Du har fått noen kloke kommentarer her. Mobbing har ikke noe med utseendet å gjøre, men er et resultat av at maktsyke mennesker oppdager svakheter som de kan utnytte.
Jeg tror det er viktig at vi lærer oss å se på menneskene omtrent som på blomstene i en blomstereng. Vi har alle vår verdi gjennom vår egenart. Hvem kan påstå at en blåklokke har større verdi enn en prestekrage? Noen vokser i god jord, og andre i skrinn. Noen utsettes for snyltedyr, mens andre får stå i fred. Men hvis de indre livskreftene får nye livsvilkår, kan også de uheldige blomstene skyte nye friske skudd.
Takk for de kloke ordene dine, Inger.. Tenker på deg ♡♡ Klemmer ♡♡
Så utrolig vondt å lese. Ønsker deg alt godt! Håper du får det bedre snart, for det må være grusomt å ha det slik.
Hei…Har lest litt mer på bloggen, og ser at du er kristen (det samme som meg)…
Tar du en tur til Svein Magne Pedersen (www.mjl.no) og får forbønn…så kommer du mest sannsynlig til å bli helbredet (anslår sannsynligheten til høyere enn 99 %).
Jeg har vært på 8 av hans møter, blant annet for å lære mer om helbredelse / studerer emnet….Og vet at helbredelses-ratene er svært høye (de fleste får helbredelse, og mange er ferdig helbredet før de går ut av møtet).
Svein Magne Pedersen har stor tro på helbredelse med bønn, og det er det som gjør at helbredelsene skjer (tro gir Gud «albuerom» til å utføre helbredelse).
Om du mot formodning ikke skulle bli helbredet… vil en grunn til det kunne være at, at Gud ønsker å utruste deg enda mer (få enda mer innsikt i krevende situasjoner) som en kan bruke til å skjønne mennesker i krevende situasjoner / hjelpe mennesker i krevende situasjoner i fremtiden etc…
Hjertet ditt ser jeg er godt (jeg har veldig mye kunskap / forståelse om gode og harde hjerter…og det er lett å se at det er en godhjertet person bak denne bloggen). Ditt hjerte står ikke veien for helbredelse.
Om du reiser og får forbønn av Svein Magne Pedersen på ett av møtene hans… Så tror jeg du får noe nytt å blogge om (helbredet).
Takk for tipset:) Får nok ikke gjort det før jeg kommer meg ut fra sykehuset, men skal absolutt vurdere det da:)
Herregud, hva barn kan gjøre mot hverandre. Er helt rystet, jeg. Lurer på hva de tenker i dag, er jo ren mishandling hva du har gjennomgått på skolen. Skjønner godt at du sliter med selvbildet ditt etter å ha måttet ha en sånn oppvekst, men er stolt over deg som kjemper videre. Husk at det mest sannsynlig *blir* bedre med tiden. Stå på!
Så urettferdig mykje vondt du har vore igjennom. Eg kjenner meg igjen i deler av det. Håpe du ein dag klare å sjå kor vakker du faktisk er….men eg veit, det er ein lang prosess…. Lykke til :)
http://www.incest80057000.no/
Tilbaketråkk: Blogg anbefaling: It´s a fragile life | Merete Isabell
Tilbaketråkk: «Æsj!! | «It's a fragile life