Øyeblikk #1 Vi delte rom, hun og jeg..

(Øyeblikk # 1, opplevd Mai 2011)

Jeg våkner stadig mer og mer, og hver gang blir ting litt mer kjent..
Det løper sykepleiere frem og tilbake rundt meg,
og det piper i maskiner over alt..
Jeg har slanger inn og ut av meg.’

Det går stadig mer opp for meg hvor jeg er.
Jeg er på sykehuset, på intensiven.
Tankene vandret tilbake til alle pillene jeg hadde tatt..

Jeg klarte det ikke
Jeg prøver å reise meg, men blir raskt
dyttet tilbake av han som sitter i stolen ved siden av meg,
han som tydeligvis har kontinuerlig
tilsyn på meg.
«Du må ligge rolig, vi er redde du går i bakken om du reiser deg nå!»
«Dessuten», legger han til, «Du får ikke dra noen steder enda,
du må nok være her en stund til før du skal over på psykiatrisk»

Jeg har ikke krefter til å sloss med han og legger meg ned igjen.
«Men jeg vil jo ikke leve mer» er det siste jeg får frem før tårene tar meg..

Plutselig kommer det en seng inn til å rommet.
Det er ei jente på min alder.
Hun blir plassert 5-6 meter fra meg og det de setter en
skillevegg mellom oss..
Jeg hører stille på legen som snakker med henne.
En stille gråte blir stadig større.

Hun har kreft.

Hun skal dø.

Vi deler rom hun og jeg..
Vi er litt like på noen måter,
hun er i tjueårene,
hun har blondt hår og blå øyne.
Hun har en hånd å holde,
noen som er der med henne.

Vi begge gråter.

Bare for to helt forskjellige grunner.
Selv om vi er like har vi to ytterpunkt
som grunn til gråten.
Hun gråter fordi hun skal dø.
Jeg gråter fordi jeg skal leve.

Det er en utrolig spesiell følelse.
Jeg hadde gjort
alt jeg kunne for å klare å dø..
Likevel må jeg leve,
men hun som ligger ved siden av meg vil
gjøre hva som helst for kunne få lov til å leve videre,
og hun skal dø!

Vi deler rom, hun og jeg..

Hun vil leve, men dø.

Jeg vil , men må leve.

Vi snakket begge til Døden på to motstridende mål.

Døden strekker ut hånden til oss begge.
Han er bare så urettferdig.
I rommet vi ligger er han
både ønsket og uønsket,
både elsket og foraktet.
Han hadde holdt meg tett til brystet sitt noen dager
tidligere, de hadde revet meg ut av armene hans da legene
reddet den døende jenta.
Nå var jenta bak skilleveggen som
kom han kom til å besøke snart.

Jeg har lyst til å gå bort til henne
og stryke henne på ryggen,
vaske vekk tårene hennes.
Fortelle henne at jeg ville gjort hva som
helst for å kunne bytte den tiden jeg
har igjen med tiden med tiden hun hadde igjen.
Jeg kunne delt hvorfor døden
ikke var så skummel for alle-men
jeg tror ikke det hadde hjulpet henne.

Jeg ligger der og tenker at jeg skulle ønske at jeg hadde
hennes lyst på livet, hennes frykt og hat for døden.

Jeg har også mennesker som ønsker at jeg ønsker å holde
meg i live for, mennesker som ikke vil jeg skal forlate dem.
..

Hennes gråt viste meg at hun hadde noe å leve for..

Kan jeg grave frem hva jeg har å leve for?

Kan noe av hennes håp smitte meg?

Kan livslysten hennes inspirere et liv som ikke ønskes å leve?

Hva skal til for at det jeg har å leve for skal bli
sterkere enn smerten som gjør at jeg ønsker å dø?

Advertisements

36 responses to “Øyeblikk #1 Vi delte rom, hun og jeg..

  1. Du skriver helt vilt bra, Fragile! Sitter her med tårer i øynene, helt revet med av det du skrev.

    Du er en fantastisk sterk jente og jeg vet at hvis du graver dypt nok, lenge nok, så vil du finne det lille glimtet av livet som ønsker deg velkommen. Som gjør at det å leve virker bedre enn å dø.

    Tankene mine er med deg! ♥♥ Mange klemmer fra lykkeansikt.

    • Tuuusen takk lykkeansikt.. Det betyr SÅ mye for meg!! :)
      Du er fantastisk du og, er så glad jeg kan bære en del av hverdagen din ved å følge deg i bloggen..
      Mine tanker finner deg og hver dag. ♥♥
      Klemmer ♥♥

  2. Vennen <3<3<3<3<3 DU er viktig for meg <3<3<3<3<3

  3. Dette var en utrolig sterk tekst. Det mangler en person i livet mitt, en person som ikke fikk vokse opp og som døde alt for ung. Det er ikke sjelden jeg tar meg i å tenke at tenk om vi kunne byttet..? Verden er urettferdig – jeg må leve, mens han måtte dø..

    Håper du en gang finner igjen lysten til å ville leve, kjære du. Tenker mye på deg. Klemmer <3

    • Tusen takk for de gode ordene, Odyne.. Setter SÅ stor pris på deg!
      Vondt at du har opplevd det, men håper du en dag kan være glad for at du lever!
      Håper det samme for meg ♥
      Tenker på deg og ♥
      Stoore klemmer fra meg.. ♥

  4. Du <3 Jeg håper virkelig du får noe du føler er verdt å leve for <3

  5. «Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske». Markus 16.17-18. (www.mjl.no)

  6. «Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få når dere ber med tro» Matteus 21.22.

    (Egen kommentar: Hvis en tror at en vil få det en ber om, da vil en få det (så sant ikke Gud har en annen og bedre plan) (tro på at en vil få det en ber om, gir Gud albuerom til å handle)

  7. Du kommer til å komme deg ut av dette….Raskt eller steg for steg, vil mørket over deg, måtte forlate deg….

  8. Kontraster…..
    *styrkeklem*

  9. Legger igjen en forsiktig klem

  10. Det var veldig sterk lesning. Sitter igjen uten ord. Det setter ting litt i perspektiv. Livet og døden er fryktelig urettferdige.

  11. Veldig bra skrevet min solstråle. Selvom jeg er mange fjell borte fra deg, er du alltid i mine bønner. JEG gleder meg til å være med deg og høre din fantastiske sangstemme igjen :)

  12. så utrolig sterkt og bra innlegg! når man har gravd seg fast så trenger man ofte hjelp til å finne hva en har å leve for stå på:)

  13. Du har fått feil tilbakemeldinger tidligere i livet…I form av hva som ble gjort imot deg, iform av hva som ikke ble gjort, iform av hva som ble sagt, iform av hva som ikke ble sagt, osv osv….

    Jeg har selv levd under overgrep (psykiske overgrep) av min far…., ser hvilke skader det påførte meg, har lest bøker om psykopati / narsisme etc, ha vært på seminar rundt temaet osv, og har begynt å bygge meg opp kunskap og forståelse rundt mennesker og overgrep….

    Menneskehjerter er ikke like…Noen er harde, noen er ydmyke…(vi tar våre valg tidlig i livet, og former våre hjerter)
    Det er lett å se at det er et ydmykt menneske som står bak denne bloggen her.

    De hardhjertede menneske (de ondhjertede menneskene), vil følgelig behandle andre mennesker, som de var mindre verd etc / gi dem feil tilbakemeldinger etc… og slik kan ydmyke mennesker, ende opp med feil bilde av seg selv (spesielt om en har vokst opp under overgrep).
    (Under oppveksten, trenger en nødvendigvis ikke se eller skjønne at en er utsatt for overgrep, spesielt psykiske overgrep)

    Vet ikke hvor langt du har komt i prosessen…Men det er viktig at du vet, at det ikke er din skyld i at du har blitt behandlet som du ble, men at skylden ligger hos de som er hardhjertet / ondhjertet.
    Ondskap er en realitet (menneskehjerter er ikke like). Du har vært utsatt for ondskap.

    «Et ondt menneske, en ugjerningsmann, er den som går omrking med falsk tale. Han blunker med øynene, han gir signal med føttene, han peker med fingrene. Det er forderv i hans hjerte, hele tiden pønsker han på ondskap, han sår splittelse rundt seg»
    Salomos Ordspråk 6.12-14

    Vet ikke hvor langt du har komt i prosessen, men det er lett å se, at det står en godhjertet person bak denne bloggen.

    Om du ikke er inne i en bedringsfase for øyblikket…Ikke gi opp…
    Spesielt om du søker helbredelse hos Gud (www.mjl.no er en seriøs aktør (stiftelse)) kan du forvente en forskjell (og forskjellen kan komme veldig hurtig, om ikke Gud ønsker å lede deg igjennom ting istedet (vise deg veien ut steg for steg) for å utruste deg enda mere).
    Gud er interresert i å hjelpe deg.

  14. Sterkt.. Ikke gi opp livet!

  15. Åh… Utrolig sterkt….!

  16. første gang jeg er inne på bloggen din, og denne teksten fanget meg virkelig..
    de kontrastene man kan oppleve,
    nå har ikke jeg vært i din situasjon direkte, men akkurat det du skriver om her var så sterkt.
    håper du vil fortsette for å leve, uansett hvor redd du er og hvor vanskelig det er å se fremgangen å frykte at det betyr at man ikke blir tatt på alvor lenger.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s