Øyeblikk # 2, gutten med kysset

Opplevd sommeren 2008 da jeg jobbet i barnehage.

Jeg lar blikket sakte gli utover barna som leker rundt meg,
før jeg titter på klokken og ser jeg snart må gå
inn og forberede maten.
Det er veldig varmt i dag, så etter mye
krangling med meg selv hadde jeg tatt av meg genseren og gikk i singlet med
to pulsvarmere som skjulte det jeg skammer meg mest om her i verden.
Sårene, arrene.. Bevisene  som snakket høyere om min smerte enn mine ord noen gang kunne gjøre.
År med selvskading hadde satt spor jeg ville gjort hva som helst for å fjerne. Plutselig hører jeg gråt skjærer gjennom lufta og jeg ser at Anders har falt av huska. Jeg småløp bort den lille veien til han. Jeg løfter opp den vesle kroppen hans og bærer han bort til den nærmeste benken, og vugger han sakte mens jeg kommer med trøstende ord. Jeg blåser han på albuen og stryker han på ryggen. Sakte, men sikkert begynner han å slappe av i armene mine og gråten stilner. Han slipper taket rundt nakken min og blir sittende på
fanget mitt og slapper av i den nærheten som oppstår mellom oss.
Jeg stryker han på armene og de 4 år gamle hendene
begynner å stryke meg tilbake.
Blodet stivner i meg da et arr kom frem.
Tankene går på høygir og jeg tenker på historien jeg har
fortalt før når barna spør.
Jeg liker ikke juge for de, men jeg kan ikke forklare en
4 åring at jeg gjør slikt med meg selv.

Tankene vandrer tilbake til forrige gang da jeg forklarte
5 år gamle Marius at jeg hadde vært i Afrika og at jeg
hadde vært i slosskamp med en tiger.
Jeg la i all innlevelse jeg hadde og innen jeg var ferdig med
historien hadde Marius glemt hva han spurte om.
Det verste var da jeg stod i gangen og pratet med
faren hans da han skulle bli hentet.
Han kom løpende ut med en tegning av en arm full av røde streker.
«Dette er armen til Fragile, hun har vært i slosskamp med en tiger helt nede i Afrika!!»
Mens Marius la ut om historien stoppet jeg å puste.
Men heldigvis tok faren det greit, og ble med på leken.
Jeg gav han et takknemlig blikk i det de gikk ut.

Det knyter seg i magen min mens jeg febrilsk prøvde å
finne ut av hva jeg skulle fortelle Anders .
Han bøyer seg ned og blåser forsiktig på arret.
Anders ser opp på meg og spør forsiktig om det gjør vondt?
Jeg forsikret han om at det ikke gjorde vondt.
Han fortsetter å stryke sakte på
arret før han gir det et lite kyss og løper for å leke videre.
Jeg sitter igjen med tårer i øyene og et helere sinn.
Takknemligheten over å bli akseptert, og å kunne
respondere med omsorg istedet for løgner.

Takk Anders.. ♡

 

 

 

Advertisements

26 responses to “Øyeblikk # 2, gutten med kysset

  1. Ååh det er det skjønneste! Bare vakkert, det var som jeg så øyeblikket du beskrev, herlig <3

  2. Så utrolig vakkert. Skjøn liten gutt må jeg bare si <3

  3. Wow, nydelig historie <3

    Barn er virkelig bare nydelige og fantastiske mennesker.
    Barn dømmer ikke når de er så små, den lille gutten så deg <3 som det fantastiske mennesket du er <3
    Ta det med deg i hjertet ditt <3

    Og husk at det gutten så det som er deg, nemlig at du er et fantastisk vakkert menneske, han brydde seg ikke om arret, hvor det kom fra, men hadde kun ren omsorg og ubetinget kjærlighet.

    Takk for at du delte den historien skjønne du <3

    God klem til deg nydelige menneske <3

    • AAW, du kommer alltid med de skjønneste kommentarene!! :) Det er noe i det du sier det er en renhet og ærlighet med små barn.. :) Glad i deg, jeg ♥♥ Stoor klem til deg og ♥♥

  4. Herlighet, for en herlig unge i et fantastisk øyeblikk! Godt å ha noe slikt å se tilbake til. Barn er så mye bedre enn uvitende voksne.
    Storstor klem <3

  5. Det eneste Anders interessete seg for var at du skulle ha det bra. Hvis vi alle kunne møte hverandre med slike holdninger, ville verden bli et godt sted å være.

  6. Ååhhh.. Barn er virkelig fantastiske! Jeg har lest store deler av bloggen din nå, og jeg må virkelig si at du er helt ufattelig sterk. Virkelig verdt å se opp til <3

    ♥ Lizbethosnes.com – Min hverdag med mine interesser – og livet med spiseforstyrrelser og angst.

  7. så utrolig bra måte å bli møtt på av ett så lite barn helt rørende å lese fragile barn har ikke fordommer utrolig fin historie om ett så vanskelig tema selvskadingskampen som går dag og natt stå på<3

  8. Utrolig vakker. Har ikke ord. Barns grenseløse kjærlighet og tillit er helt utrolig. Fikk en tåre i øyekroken av dette innlegget!

  9. å gurimalla så rørende <3 <3

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s