Hvor stor del har psykdommen?

Inni  min kropp finnes det både mørke og lys, konstruktivitet og destruktivitet,

Sofia Åkeram er en svensk forfatter som har skrevet en bok
som heter «Sebrapiken», en selvbiografi fra hennes
ungdomstid som var full av selvskading og spiseforstyrrelser.
For å forklare litt av sykdommens gang inni henne forklarer
hun den friske delen av seg som Sofia og sykdommen og destruktiviteten som Lucifer. Jeg låner litt bildet og kampen mellom den destruktive
psykdommen (Lucifer) og meg (Fragile) som prøver å holde fast ved det rasjonelle, det sannsynlige og det friske. Dette kan være ganske vanskelig å skille, hva som er psykdommen og hva som er meg. Hvor stor del eier jeg og hvor stor del eier psykdommen? Jeg kjenner folk som gir seg helt hen til psykdommen, som identifiserer seg med psykdommen, de er psykdommen.
Jeg håper virkelig jeg aldri kommer dit.

Men det kan være forvirrende å skille mellom meg og Lucifer,
den psyke stemmen og den friske stemmen.
Utfordringen blir å finne ut av hva som er Lucifer og hva som er meg.
Hvem snakker, tenker og handler nå, er det meg eller er det psykdommen/Lucifer? Og hvilken stemme skal jeg høre på?
Hvordan vet jeg hva som er hva?
Jeg har vært innlagt lenge nå, men jeg ville ikke venne meg til å være pasient.
Jeg vil ikke at Lucifers stemme skal vinne, han som sier at jeg er hans for alltid.

La meg komme med noen eksempler..
Et av de første møtene jeg hadde med overlegen i den nye avdelingen
kom han med noen ord som Lucifer aldri har sluppet.
Han snakket litt om hvordan ting var der, så kom det vanskelige;
«Disse pasientene her er betydelig dårligere enn deg»
Det var som et spark i magen.
Lucifer var rask med å rope
«Det han mener er at din smerte ikke kan sammenlignes
med de andre, alle her har det mye verre enn deg.»
«Du har ikke blitt lagt i belter på en stund og har ikke sydd på en måned,
han mener at du ikke har det vondt lengre og at du ikke er verdt hjelp like mye som de andre pasientene her.»
Det kommer et lite hvisk fra meg om at det er ikke sikkert han måler smerten i hvor dårlige pasientene er, «at han kanskje bare mente at det at de er psykotiske gjør at de sliter med andre problemstillinger og»- Lucifer avbryter meg.
«Holdt kjeft, er du dum?? Selvfølelig er det det han at de har
det vondere enn deg!»
Som jeg gjør alt for mange ganger faller jeg under Lucifers overbevisning.

Forrige uke hadde vi et samarbeidsmøte og da ble det en ny vond ting..
Det var snakk om at hvordan medisinene skulle håndteres da både både jeg og flere var bekymret for at jeg skulle begynne å spare til et nytt selvmordsforsøk og at det derfor burde blitt utdelt ikke så mye av gangen.
Overlegen skjøt inn;
«Vi er vel ikke så bekymret for det»
Lucifer er straks på banen.
«Han tar oss ikke på alvor. Hva mener han?
At vi  ikke vil dø, at vi ikke tørr å prøve,
at vi ikke klarer å gjennomføre det?!?»

Det vondeste som finnes for meg er å ikke bli tatt på alvor,
at smerten blir bagatellisert. Samtidig som jeg vet
at jeg ikke fortjener å leve, at jeg er verdiløs og mislykket
blir jeg like redd hver gang det virker som om noen er enige med
meg. Å bli skrevet ut av psykiatrisk et døgn etter et selvmordsforsøk,
å bli sluppet for tidlig under en innleggelse,
at noen bekrefter at jeg ikke er verdt nok til å ta en plass i verden.
Dette kan være ved slike eksempler jeg har skrevet om før her,
men det kan også være når jeg får mer og mer ansvar.
Lucifer oversetter mer ansvar som at de ikke bryr seg.
Får jeg mindre tilsyn og mer utgang tar han det som;
vel, nå bryr de seg ikke om om  vi tar livet vårt lengre,
nå tar de meg ikke på alvor lengre.

Men det er ikke bare negative ting med Lucifer.
Han bærer frem mye av smerten.
Lucifer er den som viser smerten
mens jeg skjuler den..
Lucifer er den som gråter,
den som skjelver og hyperventilerer,
den som sier ifra at har vi det vondt.
Jeg klarer ikke vise det.
Når jeg er større enn Lucifer
synker alt inn i meg selv.
Jeg sier aldri fra,
jeg forsvinner inn i  meg selv,
jeg er den som skjuler,
den som holder smerten for meg selv,
det er jeg som skader uten å si ifra
det er Lucifer som er tøff nok til å si
at noe har skjedd.

Så kanskje jeg holder fast litt ved Lucifer noen ganger.
For Lucifer er det greit og naturlig å si i fra om at nå sliter vi
nå har vi angst,
nå har vi kuttet oss.
Han er vant til å være pasienten.
Det er jeg som er den opptatte av å være frisk,
det er jeg som føler jeg ikke kan ta i mot hjelp.
Lucifer skammer seg ikke over å være psyk,
jeg skammer meg veldig.

Ja. Så om Lucifer gjør mest skade eller godt, det vet jeg ikke.
Jeg begynte dette innlegget med å snakke negativt om han,
nå er jeg sannelig ikke sikker på om jeg hadde klart meg uten.
Det er også en trygghet i å være vant til at alle tenker det verste.
Da vet jeg hvor jeg har folk!

Jeg må kanskje bare leve med den lille stemmen som henger over meg
og overbeviser meg om at alle har den verste mening i ordene de kommer med.
Uten han hadde jeg kanskje ikke klart å gå i behandling,
sagt i fra når jeg hadde skadet meg eller når jeg trenger noen hos meg.
Så han gjør kanskje litt nytte for seg likevel..

Oooog jeg gleder meg til jeg blir skrevet ut.
Da kan jeg endelig være ærlig igjen,
nå blir alt farget av at noen kan ringe psykehuset og sladre
lenger slik at jeg kan skrive det jeg vil uten å gå
med hjertet i halsen fordi noen kanskje ringer psykehuset
og sladrer.
Advertisements

15 responses to “Hvor stor del har psykdommen?

  1. Kjenner veldig igjen dette med Lucifer og Fragile – satt i min sammenheng. Lurer på hvorfor det er sånn.. Egentlig burde vi jo roe oss med Fragile sin del liksom, det er jo på den måten man kommer seg framover. Fornuften liksom. Lucifer vil jo bare dras tilbake, selvom han også er med på å klargjøre endel av problemene som MÅ fram før fornuften kan ta over.
    Gleder meg til å treffe deg en dag søta <3

  2. Kjente meg veldig igjen i det du skrev her. Veldig mange av blogginnleggene dine har gitt meg en litt sånn «aha, jeg er ikke alene om det eller det allikevel, jo»-opplevelse, og det betyr mye for meg. Virkelig. Takk for at du deler. ♥

    Stå på, vakreste du. Tenker masse på deg. ♥

    • Så godt å høre at du får noe ut av ordene mine!! :) Vondt at du kjenner deg igjen, men det er som du sier-vi blir mindre alene ❤ Tenker på deg og er glad i deg, skjønne du.. Masse klemmer fra meg ❤❤

  3. Jeg ser det er mange som beskriver det slik du gjør her, at noen av tingene som skjer/blir sagt er sykdommen sine handlinger eller sykdommen sin stemme. Jeg klarer ikke å relatere meg til det, klarer ikke å se det på samme måten – for meg så er alt som blir sagt, gjort og tenkt MEG. Jeg klarer på en måte ikke å «skylde på sykdommen» om du skjønner, for det er jo jeg som tenker og sier og gjør alt som blir tenkt og sagt og gjort.

    Jeg tror at det å kunne klare å tenke slik som det du beskriver her, gjør at man kanskje blir mer rasjonell? At man, med trening selvsagt, klarer å forstå at det man tenker ikke er sant selv om det føles sånn der og da..? Bare noen tanker fra meg.

  4. Adresse: Til et vakkert menneske, som fortiden kaller seg Fragile, men senere vil kalle seg Whole:

  5. Dette her var så godt skrevet at jeg sitter igjen med tårer i øynene og klump i magen. Du er dyktig, og jeg forstår så alt for godt hvordan du har det. Skulle ønske jeg klarte å sette like godt ord på det som du klarer, men det er så tåkete i hodet mitt for tiden, så det er ikke så lett å få frem ting som jeg ønsker.

    Stå på videre. Du er sterk!

    • Så godt at ordene mine har rørt deg ❤
      Du kommer nok til å klare det! Jeg har ikke alltid vært klar jeg heller..
      Heier på deg, du er sterk du og! :)
      Stor klem hvis du vil ha ❤

  6. Du skriver så bra! Jeg er glad for at du ikke har blitt psykdommen, men at du har et JEG i tillegg til alt det vonde.

    <3<3

  7. Hadde bare lyst å si igjen…. at jeg ser et godt menneske bak denne bloggen.

    Når du er ilag med andre mennesker… (om du studerer deg selv)…så vil du se, at du ikke ønsker å skade / ødelegge, uskyldige mennesker, men du ønsker å behandle andre mennesker godt…Fordi du er en godhjertet person.

    Du ønsker ikke å pine dyr… slik hardhjertede mennesker liker…
    Fordi, du er et godhjertet menneske.

    Når andre blir trist etc….nyter du ikke det….Fordi ditt hjerte er godt.

    Hvis du hadde to knapper du kunne trykt på, hvor den grønne knappen ville ført til at 10 personer ble glade, og den røde knappen ville ført til at 10 personer ble litt lei seg, så ville du trykt på den grønne knappen…
    Hvorfor? Fordi du er et godt menneske….

    Vet forøvrig ikke, om det er dette som er belastningen, men om du tenker slike tanker..så kan du se blant annet ifra eksemplene ovenfor…at du er et godt menneske…

    F.eks å stille tvil til egen verdi… er ydmyke tanker…Stikk det motsattet av naturen til hardhjerthet…

    Og med tanke på et menneske i seg selv, der har vi følgelig lik verdi….
    At Jesus valgte å lide og død for oss, sier litt om hvilken verdi vi har.

    Det er kun løgn du har blitt foret med tidligere…løgn iform av ting som ble sagt og ikke sagt…gjort og ikke gjort….og når du først ble usikker etter alle de feile tilbakemeldingene…..utnyttet andre usikkerheten…

    Du har blitt utnyttet av harde mennesker, som beskrevet nedenfor ifra bibelen:

    Esekiel 13.18 «…………Dere fanger sjelene til folket mitt for å holde deres egne sjeler i live»

    Esekiel 13.20-22: «Derfor sier Herren Gud: Se, de båndene som dere fanger sjeler med slik som man fanger fugler, river jeg av armene deres. Og sjelene som dere fanger, vil jeg slippe fri som fugler.
    Så river jeg tørklærne deres i filler og berger folket mitt ut av hendene på dere. De skal aldri mer bli et bytte i deres hånd. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.
    Med løgn tar dere motet fra den rettferdige, selv om ikke jeg vil gjøre ham noe vondt……»

  8. Takk for gode ord ❤

  9. Kjenner igjen en del av det du skriver det er en evig kamp om å få de litt høyere oppe til å forstå ikke bare lese fagboka si! Stå på jente! Bare å få en bekreftelse som du sier er nok til å holde fast noe i virkeligheten og også føle en form for tilhørlighet! Jeg er så lei av at de skal alltid ha en eller annen mening så er d pasientens oppgave å kjempe frem sitt synspunkt,selv blitt møtt ganske dorlig av en psykiater her for litt siden,fikk jo slengt i trynet at det var ikke observert at jeg hadde dissosiert en gang stakk om kniv rett inn i kroppen å vri rundt,min opplevelse er i allefall at ofte vet de for lite om mer sammensatt problematikk. Som de også har en tendens å skylde på borderline og at modusene er delene om du skjønner meg der er ikke jeg enig hehe så det er min nye kamp:P Du er råtøff som forsatt er på beina uansett hvor jævlig det er husk styrken i deg selv!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s