Humor som forsvarsmekanisme..?

Blæh, sorry at det er så lenge siden sist!
Jeg har tenkt mye på et nyttårsinnlegg,
men igjen med ordene for store, meningen for liten..

Nyttårsaften ble feiret med min beste venninne,
og det gikk overraskende bra.
(trodde jeg skulle bryte sammen fordi det var et nytt år og greier)

Reaksjonen kom kraftig natt til 2. nyttårsdag..
Det begynte med at jeg begynte å gråte av egentlig ingenting.
Men så ble det er og mer kraftig, og
jeg begynte å hyperventilere og
måtte bare komme meg ut.
Var ute var jeg og gikk i 2 timer, bare gråt og gråt..
Plutselig hører telefonen ringe.
Jeg ser i et glimt gjennom tårene at det er Hjelperne i huset,
som alltid ringer meg etter vaktskiftet..
Jeg måtte bare sette meg ned, puste og prøvde å se gjennom tårene.
Jeg la på og sendte en mld til nattevakta der jeg sa
at det ikke var noe vits å snakkes i telefonen,
jeg gråt så mye at han ikke kom til å forstå hva jeg sa.
Jeg sa at jeg bare hadde gått uten å se hvor jeg gikk – så
jeg visste ikke helt hvor jeg var –
men at jeg skulle prøve å finne veien hjem..
Det gikk heldigvis bedre når jeg kom Hjelperne i huset.
Fikk litt ekstra medisiner og gikk en liten tur  med nattevakta- det
hjalp bare masse å være sammen med noen..

Jeg hadde samtale med psykolog S forrige uke..
Vi snakket om selvmordstankene som har kommet
spesielt siden jeg ble utskrevet.
Jeg tuller og tøyser rundt det, klarer ikke være seriøs what so ever..
Vi kom inn på hvorfor jeg tuller så mye rundt,
både traumene og selvmordstankene.

Jeg har vært stille i mange år…

lkløkn

Stilnet av
trusler________skam
skyld____________ redsel
selvhat___angst

Jeg prøvde å si fra en gang,
da jeg var 5 år..
Pappa ristet på hodet og gikk.
Siden da ble jeg stilnet..
Da tok det 15 år før jeg sa noe igjen.

Når jeg da begynte å prate om det ble
jeg kjempe usikker på hva slags reaksjoner
jeg «skulle» komme med.
Jeg husker jeg var livredd for å ikke bli
trodd fordi jeg gråter sjelden foran andre.
Heldigvis har jeg alltid hatt behandlere/
psykehus ansatte som vet at
en reaksjon kan komme i flere former.
Jeg har også blitt forklart av Psykolog S at
mine følelser ligger igjen hos delene,
at spesielt sinne og sorg er følelser
jeg ikke har, fordi delene har tatt de for meg.

Følelsene ekploderer i hodet mitt, men jeg klarer ikke bære de.
nlhghjhkb

,

Hvordan skal jeg liksom  forholde meg til de rundt?
Det er mye bedre å late som jeg er sterk
enn å vise meg som sårbar..
Det er lettere å avvise
før en blir avvist.
Det er enklere å le
enn å gråte..

Jeg tror det med at jeg ler og tøyser så mye
rundt ting som er utrolig tunge å bære
er en forsvarsmekanisme..
At jeg vet at de vet at overgrepene var min feil..
Hvis du skjønner..
Det er blir litt sånn for meg, at hvis noen
kommer og skikkelig fyllesjuke og har vondt i hodet
så får ikke jeg sånn kjempe sympati for dette mennesket,
fordi det var ene alene de som valgte å drikke så mye,
ergo, jeg syns ikke synd på smerte for på en så åpenbar
måte er skyldig i ved sine egne valg.
Jeg tenker det litt slik med overgrepene også..
At jeg føler at de jeg snakker med vet at det er min feil.
Og jeg vil ikke fått det gnidd inn,
derfor ler jeg og tuller litt med det,
jeg gjemmer meg bak humoren..

silent smilejpg

Jeg tror det er en annen mekanisme også, at
historien min er så virkelig og så nære meg
at jeg trenger å distansere meg litt, bruke humor som
et skjold mellom meg og traumene.

Jeg merker at jeg også
er redd for at de
skal le
av historien min,
le av at jeg sliter så mye
av det traumet jeg har,
et traume som er min feil.
Jeg er redd de skal le,
av mine reaksjoner,
mine tanker,
mine minner
min historie,
så da ler jeg først..

Men bak latteren er en knust jente.
kjadcøasdv

I tillegg (som jeg nevnte i stad) til dette sa Psykolog S at
han trodde at delene ikke bare
eier minnene mine, men at de også bærer følelsene mine.
Han sa at jeg kan snakke ganske følelsesløst om ganske
drøye minner, og det er nettopp fordi jeg har deler jeg har
«dumpet» følelser jeg ikke fikk lov til å føle.
Jeg fikk ikke lov til å være sint, trist, redd, osv,
jeg fikk ikke lov til å gråte, skrike, kjefte, slå tilbake.
Derfor fikk jeg deler om kunne bære følelene
som var forbudt for meg å ha.
Det er sjelden jeg gråter fordi da jeg var liten ble slått av å gråte.
Jeg er nesten aldri sint på andre,
om noen er sint på meg
eller vi krangler
er det meg jeg lar det går utover,
ikke den som såret meg,
vet ikke hvor mange ganger
pappa har kjeftet på meg
for noe som egentlig ikke
var min skyld..

Så det at jeg ofte ikke
gråter når jeg er trist,
blir sint når er urettferdige mot meg,
har med å gjøre at dette var følelser jeg
ikke fikk lov til å
I stede for å kjefte tilbake,
legger jeg reaksjonen  på meg selv,
ved å kutte eller spise og spy.
Jeg noen deler som er ekstremt sinte,
og jeg tror det nettopp er det som jeg skrev;
de

En av kveldene jeg var mest nære kanten for å ta en overdose
satt jeg hos en av Hjelperne i huset. Jeg snakket om alle gangene jeg virkelig trodde ting kom til å bli bedre, så skjedde det verre overgrep, mer vold, flere overgripere, overfallsvoldtekter, osv. Jeg gråt og han gråt en liten skvett han og.
Det rørte meg virkelig, at han gråt fordi jeg hadde det så vondt.
Det var noe forunderlig skjedde..
Jeg switchet til en liten en. Det var ikke noe nytt..
Men jeg har alltid trodd at alle delene ville dø!
Det er alt jeg har hørt om på innsiden.
Men da jeg switchet kom det en liten
jente frem, som jeg tydeligvis ikke hat hørt for..
Hun sa til nattevakta noe slik som;
Fragile vil hjem til pillene sine
Da jeg kom ut av det spurte nattevakta
om pillene, og jeg latet først som
om jeg ikke visste hva han snakket om.
Men da han forklarte om den lille ble jeg så flau..
Jeg vil ikke at det skal bli noe trusler,
jeg ville aldri sagt; nå går jeg hjem til pillene mine.
Jeg ble helt paff…
Jeg trodde virkeliga alle delene også ville dø,
det er hvertfall de jeg har hørt noe fra!
Jeg prøvde å snakke innover, og fant ut
at grunnen til at den lille ikke vil dø,
var fordi hun ikke var sikker på om
favorittbamsen ble med til Himmelen.
Så hun er nok mer redd for døden
enn det resten av oss er..

Mørket rommer alt for mye,
alle grenser som har blitt
brutt har lagt igjen
spor etter seg..
Mørket holder fast i meg,
overgriperne holder fortsatt
captive darkness

Og jeg er redd de aldri vil slippe taket..

Så, hvor står jeg?

Pillene ligger der de..
En kamerat sa til meg forrige uke
at han hadde en dårlig magefølelse
da vi skilte lag
Jeg var ikke like bekymret
som han, men jeg burde kanskje være..
Jeg har klart å la være til nå.
Jeg håper at selvmordstankene gir
seg snart..
At pillene slutter å skrike,
at skalpellene lar meg være i fred,
at tankene om å ikke orke mer
slutter å være så påtrengende..
Det er klart det er en overgang,
fra å ha folk rundt seg hele tiden,
til å være så mye alene.
Det skumleste er vel å ha fått
valget tilbake.
Jeg var innlagt i 21 måneder,
der valget om jeg skal dø eller ikke
ble tatt for meg.
Nå er det min..
suicide roe

To live or not to live – that is the question

Reklamer

18 responses to “Humor som forsvarsmekanisme..?

  1. Du skriver så utrolig sterkt, Fragile. Kan kjenne meg igjen i mye av det du skriver her, spesielt at folk skal le av eller himle med øynene dersom de hadde visst hva som har gjort meg slik jeg er. «Det der burde du da ha taklet» tenker jeg at de ville tenkt (og det er også derfor ingen vet alt).

    Det er greit å kunne bruke humor og spøke litt med sykdom, det tror jeg de aller fleste gjør på en eller annen måte. Men, det er viktig at det ikke går over til å bli en forsvarsmekanisme, slik du skriver om her. Bare det at du har innsett hvordan du bruker humoren er nok et stort steg i riktig retning for å klare å bruke den på en bedre måte etterhvert.

    Og du – jeg håper inderlig du velger livet. Jeg kan godt forstå at det er vanskelig å måtte stå for dette valget selv etter at dette ansvaret har ligget på andre så lenge, men jeg både håper og tror at du klarer å velge livet – selv om det blir tøft. Du er ei fantastisk jente, og jeg er garantert ikke den eneste som ville ha savnet deg dersom du forsvant.

    Mange gode klemmer <3

    • Vakre Odyne.. ♥
      Igjen kommer du innom her med varme, visdom og oppmuntring.. ♥
      TAKK for alt du gir meg ♥
      Godt å finne at jeg ikke er alene, men vondt å høre at du kjenner deg igjen..
      Kjempestore klemmer til deg ♥

  2. Egentlig vet jeg ikke hva jeg skal si fragile… Så jeg sier bare at jeg har lest.
    KLEM!

  3. *legger igjen en klem* <3

  4. Du skriver noe om at du «vet at overgrepene var din feil»…
    Er litt usikker på om jeg tolker deg rett…Men, om du mener overgrep ifra andre imot deg…at det var din feil…så er svaret nei. Det er for all del ikke din feil, men overgripere vil få deg til å føle, at det er din feil. Men det er ikke din feil, men overgriper sin feil.
    Du har blitt foret med løgn (iform av ord og handling)…slik at du har fått feil oppfatning av deg selv (eller tvil / usikker om en selv).

  5. Du tror for smått om deg selv. Du ser ikke deg selv klart og tydelig…hvor vakker du er…

  6. Jeg vet ikke hva jeg kan skrive. Jeg vet hva jeg har _lyst_ til å skrive. Jeg har lyst til å skrive at du heller kan gi fiskene en liten tripp enn å ha pillene liggende der.

    Jo hardere motbakke, jo høyere topp.

  7. Var på et møte hos Svein Magne Pedersen for en stund siden (som gjerne får ord om sykdommer og andre ting under møtene). Under et møte, fikk han budskapet ifra Den Hellige Ånd, om at me burde be fadervår. Den bønnen, inkluderer alt, både det en selv tenker på en trenger, og det en ikke tenker på / vet om som en også trenger).

  8. Legger igjen mange klemmer til vakre deg <3

  9. Jeg tror de ulike delene har de ulike følelsene. Jeg har aldri grått en eneste gang i terapien, men switcher jeg så gråter jeg masse (av enkelte deler). Falt meg rett inn. Det er rart det er så «likt».. Godt du har noen gode hjelpere som stiller opp. Det er gull verdt.

    Masse klemmer <3<3<3

    • Takk for kommentaren din, du aner ikke hvor godt det er
      at det ikke bare er meg.. Ja, jeg er glad for hjelperne mine, og DU er en av de♥♥ :) Klemmer tilbake ♥♥

  10. Du skriver utrolig bra, kjenner meg igjen i mye av det du skriver.. Har ikke lest så mange innlegg, men hvordan sted var du innlagt siden du skriver at du gikk tur sent på kvelden? må jo ha vært et ganske åpent sted?!

    • Hei Maria! :)
      Så hyggelig at du har begynt å lese her inne, det betyr mye for meg..
      Den siste måneden jeg var innlagt hadde jeg 3-4 dager hjemme og resten på sykehuset.. Så det var under en perm de gangene jeg har fått lange destruktiviteten.. Takk for kommentaren, skal stikke innom bloggen din ! :)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s