Vi sitter i det hvite, alt for kalde rommet på akutt psykiatrisk.
Jeg klarer ikke se opp, jeg bare sitter her og vet hva som kommer.
«Du kan ikke være her!»
Ordene skjærer gjennom lufta og rett inn i hjertet mitt.
Jeg kjempet mot tårene.
Jeg hadde kommet inn morgenen før, etter jeg først hadde prøvd
å kutte pulsårene på håndleddene,
og så vært 3 meter fra å bli drept av en t-bane.
Etter flere titalls sting på håndleddene ble jeg holdt fast
av vaktene på legevakta. Jeg hadde hatt så store tanker om å skade meg at jeg hadde prøvd å hoppe ned på armen min for å brekke den, jeg slo hodet i veggen og prøvde å bite opp stingene.
Vaktene var fantastiske, varme og forståelsesfulle.
Etter at jeg ble holdt i 3 timer ble jeg sendt med
politi og ambulanse opp til akutt psykiatrisk avdeling.
Jeg har vært her før.
Noe av det første som møtte meg på morgenen av kontakten min,
bare timer etter at jeg hadde kommet inn,
var at jeg måtte forberede meg på å reise hjem.
Det var overlegen som satt med disse ordene.
«Fragile», sa overlegen, da hun tydelig hadde sett at tankene mine
var et helt annet sted.
«Vi har ingen grunn til å holde deg igjen!»
Nå var tårene et faktum.
Jeg hadde absolutt ikke noe mål om å bli holdt igjen.
Men jeg håpet at de så hvor sårt jeg trengte et
opphold på traumeposten.
Noe i meg skrek,
Jeg var 3 meter fra å dø for
for 10 timer siden, hva ellers må til??
Ikke misforstå meg, jeg la meg ikke foran t-banen
for å komme på traumeposten.
Jeg la meg på skinnene fordi jeg ikke ønsket å leve lengre.
Men jeg ble skremt.
Veldig skremt.
Dette lignet på tiden før den første store overdosen(overdosen var på reseptbelagte medisiner, jeg driver ikke med narkotika)
Jeg hadde en periode på 11 dager der jeg ble lagt inn 6-7 ganger.
Ofte ble jeg skrevet ut på dagen og kom tilbake på kvelden.
Jeg hadde vært død hvis ikke min bestevenninne hadde vært med meg omtrent 24 timer i døgnet og ringt ambulanse og politi utallige ganger.
Det hadde jeg stadig ble avvist i døra på akutt psykiatrisk etter alvorlige selvmordsforsøk viste bare meg de mente at
livet mitt ikke var verdt å redde.
Det var slik jeg følte det igjen.
Basically sa hun en ting.
«Du er oppegående nok til å velge selv om du vil leve eller dø»
Fordi jeg ikke er psykotisk eller manisk kan jeg ta det valget selv.
Jeg vet ikke hva jeg mener om det..
Jeg liker det jo på en måte, de kommer jo ikke til å stoppe meg.
Samtidig kjenner jeg at jeg hadde blitt rasende om noen med som
stod meg nær fikk den setningen slengt i trynet.
Hadde ikke noen grepet inn i mitt liv hadde jeg vært død nå.
Hadde ikke jeg fått nærmere 2 år på psykehus hadde
ikke jeg sittet her og skrevet til dere.
Men, som jeg sa, dette bare bekrefter for meg at flere enn meg
mener at andre pasienter er viktigere enn meg, at
de som egentlig skal hjelpe meg faktisk ikke bryr seg om
jeg dør eller ikke, at mitt liv ikke er verdt å redde.
Dette var den første av 2 innleggelser jeg har hatt de siste 3 ukene.
Den siste ble jeg skrevet ut av denne uken,
det samme skjedde..
Bar først ned på legevakta med politi..
Selv om sårene absolutt burde syes,
valgte legen å ikke gjøre det fordi jeg
var så utrolig urolig, jeg falt
inn og ut av gjenopplevelsesanfall, jeg
klarte ikke være rolig mer enn et par minutter av gangen.
Vaktenes hender ble overgripernes hender
og jeg skrek og kastet på meg så
tre stykker måtte holde meg nede.
Igjen satt vaktene med meg, igjen var de
helt fantastiske. Jeg hadde to som kjente meg
godt, og det gjorde hele forskjellen i verden.
Takk.
Jeg er smertelig klar over hvorfor de behandler meg på psykehuset.
Akutt psykiatrisk har bestemt seg for at jeg har diagnosen Borderline (også kalt emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse,
men bruker Borderline fordi det er kortere).
Setningen;
«All forskning tilsier at folk med din
diagnose ikke har godt av å være innlagt.»
har fulgt meg veldig lenge.
Folk med min diagnose?!
Det er INGEN andre enn akutt psykiatrisk som mener at jeg har den diagnosen. Min behandler gjennom 3 år mente ikke jeg har den. Mine to nåværende psykologer som har kjent meg i snart 1 år mener ikke jeg har den. Langtidsavdelingen jeg var på i halvannet år mener ikke jeg har den. Min egen mor som er utdannet innenfor psykiatri
mener heller ikke at jeg lider av Borderline.
Jeg får altså ingen hjelp fordi det
menneskene på akutt psykiatrisk
behandler meg utifra en
diagnose som står på papirene mine,
de tar ikke med det faktum
at jeg ikke er en diagnose,
at jeg har individuelle behov,
og at folk med samme diganose
faktisk er individer.
Jeg har skrevet en egen post om dette,
denne finner du
her (Jasså, så du Borderline, du?)
Noen utdrag kommer her;
Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som Borderliner er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmordstrusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det liksom ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
(…)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en “krise” som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?
Minnene fra en time hos psykolog S begynner å komme.
En liten jente i en stor kropp sitter og gråter.
Det er noen minner som ikke vil forlate hodet til min vesle
hjelper, hun er ikke gammel.
Pappa var ekkel i badekaret, fikk hun endelig frem.
Helt siden psykolog S har fortalt meg hva den vesle i meg
sa har jeg bagatellisert det.
Det var vel ikke så ille.
Jeg var vel rundt 2 år, jeg vet ikke hvor alvorlig det var.
Jeg har jo mistenkt det, da jeg husker overgrep fra 5 års alderen,
og jeg har minst to deler under 4 år..
Jeg har tenkt at, sammenlignet med det andre jeg har vært gjennom,
var det sikkert ikke så fælt..
Men noe gikk opp for meg i går – selv om jeg tenker at det ikke var
så ille var det faktisk så alvorlig at jeg splittet meg, at jeg begynte å skape andre deler i bevisstheten som skulle ta seg av det.
Og det er ganske alvorlig når hjernen tyr seg til å splittes.
Noe mer slo meg.. Noe av det vondeste som har slått
meg på veldig veldig lenge…
Når overgrepene begynte i 2 års alderen og vi plusser
på M (overgrep i voksen alder) har jeg blitt misbrukt
i nesten 19 år! 19 år!
Det pluss to overfallsvoldtekter den siste tiden har gjort livet
mer eller mindre uutholdelig.
Som dere skjønte på siste post har jeg også
hatt bursdag i disse tider.
Det er en ekstra vanskelig tid..
Slangen brukte alltid min bursdag
som unnskyldning til å dra overgrpene
et skritt mot det verre..
Første voldtekt skjedde på 8 års dagen min,
første gruppe voldtekt skjedde på 9 års dagen min.
Hemmeligheten har også plaget meg noe voldsomt.
Livet gjør vondt.
Mens jeg var innlagt sist gang fikk jeg også melding av M..
Han kommer seg ikke inn der jeg bor nå, men
han skremmer vettet av meg..
Jeg vet han henger rundt her jeg bor,
jeg er redd han kommer etter meg snart.
Jeg føler meg lissom ikke trygg noen steder :(
Jeg fikk masse støtte av de på psykehuset da,
det hjalp masse.
De destruktive delene er veldig på banen.. Nå. for et par uker siden,
skjedde noe virkelig skummelt.. Og det verste var at det var ikke første gangen det skjedde :/ For femte gangen «våknet»
jeg opp i en bil på strøket. For de som ikke vet hva strøket er,
er det der de prostituertere går.
Noen på innsiden savner sånn den
seksuelle selvskadngen de fikk
gjennom M at de oppsøker folk
som vil kjøpe sex.
Heldigvis har jeg alltid kommet til meg selv før
det har skjedd noe, men mennene blir som regel
ganske rasende, men har heldigvis aldri fulgt etter
meg mens jeg løper ut i natten.
Det er mye vondt i livet mitt for tiden
Nesten hver gang jeg er med folk
forbereder jeg meg mentalt på å si farvel.
Men overlevelsesinstinktet i mennesker
er sterkt, også i meg.
Så livet fortsetter..
Spørsmålet er hvor lenge..
It's a fragile life 
Sterke, fine du ♡
Sender deg massevis av styrke ♡
Takk, vakre du ♡
Jeg blir så sint!! «Personer med din diagnose» – som om du bare er en vandrende diagnose, som om du ikke er et menneske med DINE erfaringer, DINE opplevelser og DINE utfordringer. Plassert i bås, og bagatellisert. Det skulle ikke vært lov! Man må få behandling ut i fra hva man selv trenger, ikke hva «alle andre» med samme diagnose har godt av! Jeg har selv vært feildiagnostisert med eupf, og jeg tror det må være den mest belastende diagnosen av dem alle. Kanskje spesielt om man er feildiagnostisert!
Jeg håper du ikke prøver å ta livet av deg igjen, og om du forsøker håper jeg du mislykkes. Du er en sånn fin person, og jeg skulle ønske du så det selv det som vi rundt deg ser, hvor super du er. Sender et tonn med styrkestøv og haugevis med klemmer til deg, håper du snart får det bedre. Det fortjener du, fineste jenta! ♥
Vakre Odyne, jeg er så glad i deg!!
Ja, det er noe i det du sier, det er forferdelig å bli behandlet utifra noe som står i papirene dine, og ikke som et menneske..
Takk for de gode ordene, de varmer mer enn du aner ♡
Jeg synes det er helt utrolig å avvise slik, viser ikke stingene nok handling til at det er mer enn en krise, er det ikke bedre å hjelpe før det er for sent, har de ikke lært noe av alle som forteller om sine nærmeste som tok selvmord nettopp av den grunnen…
Jeg synes det er helt utrolig at et psykehus som skal hjelpe er det psykehuset som avviser, jeg blir så sint på dine vegne. Først alt du har gått gjennom som er så alt for mye,så alt for mye du har gått gjennom.. og så skal du bli avvist der, nei uff jeg finner ikke nok ord til hva jeg egentlig synes om dette..
Som teskje skriver, sterke deg! Du er sterk som som har overlevd alt dette og jeg skjems over de som avviser deg. Skulle ønske jeg kunne gjøre noe, jeg vet hvor vondt det er å bli avvist og se at overgripere for all hjelp og støtte mens en selv bare ser en rygg og kjenner kald avvisning.
Skulle ønske jeg kunne gjøre noe <3 Legger igjen forsiktige klemmer som du kan ta i mot hvis du selv orker og vil <3 <3 <3
Takk for støtten din, det betyr SÅ mye ♡
Tar gjerne i mot klemmer, vakre du ♡
Sier det igjen… Du har blit grusomt behandlet i livet… Grusomt…
Jeg har selv vært utsatt for overgrep (i en mildere form)…og dette i kombinasjon med bibelen og psykriatri-bøker… og andre fagbøker som spesifikt gjelder overgrep… fikk jeg sterk innsikt i dette med overgrep, falsk skyldfølelse osv…
Vit at både gode og onde mennesker eksisterer….
På samme måte som det finnes to typer engler (de som ble kastet ut av himmelen (går idag under demoner), og de som skulle være igjen i himmelen), på samme måte finnes det to typer mennesker.
Du kan lese mye om dette i bibelen: «Ulv i fåreklær», «djevelens barn», «de ugudelige»… Onde mennesker.
Du har vært / er et offer for ondskap, og mest sannsynlig av hardhjertede / ondhjertede mennesker (og ikke bare mennesker som gikk for langt av andre årsaker)
Du har blitt foret med feil tilbakemeldinger iform av hva som har blitt sagt og ikke sagt, gjort og ikke gjort… og det har revet deg i «fillebiter»…
Men… Uansett hvor stor «skade» som har blitt gjort og ikke… Ting kan leges…
Den en måten å få ting leget på… er å omgåes folk som skjønner en, og som rett og slett føler det er godt å være sammen med… Personer som tar en seriøst (ikke overfladisk seriøst, men ekte seriøst og ekte varme)… Om en føler det slik, er en nok som regel ilag med folk som gir en sanne tilbakemeldinger…./ sunne folk.
Du må bli foret med sannheten… etter å direkte og indirekte i så lang tid blitt foret med løgn til det har blitt oppfattet som mer eller mindre sannhet.
Vær ilag med mennesker som skjønner deg og gjør deg godt…
Selv godhjertede mennesker kan gjøre skade på en… hvis de ikke skjønner en skikkelig (uskyldig skade en)…
Spesielt farlig er mennesker som står overgripere nærme…. De kan / blir påvirket av overgriper sin måte å forhold seg til situasjon / deg på… slik at de kan få et forvrengt syn på totalsituasjon og deg, og uskyldig tilnærme seg deg feil til deg og belaste deg.
Og så har en «fagfolk»…. Noen der er nok flinke… Men de er mennesker de som alle andre.. og feil og overgrep gjøres også der… så viktig å bytte behandler om en ikke har tillitt til personen.
Uansett… være ilag med folk som er gode å være sammen med… Folk som forer deg med sannheten…
Selv alene… selv uten å være ilag med andre… så har en dette med at sannheten er sterkest…. og sammen med tiden som tikker og går… så jobber sannheten for å hjelpe deg…. og gjør en med tiden sterkere til å motstå løgn (men viktig å samtidig unngå mennesker som stadig forer en med løgn, eller mistolker en for mye slik at det blir slitsomt å være med dem / bygger en ned eller bremser en)….
Og til slutt… men ikke minst…
Jesus sier: «Jeg er sannheten, veien og livet»….
Selv den mest knuste person… om det så er tusenvis av biter… vil der bli perfekt leget i utgangspunktet.
Men her er tro avjgørende… (eller at en oppsøker noen som har tro)…
Dvs… en selv (eller den andre) må først tro at det vil skje… og så skjer det iht ens tro
(Mat 21.22: «Og alt dere ber om i bønnene deres, skal dere få om dere ber med tro»
Tro først at det skjer… og da skjer det….
Om en ber en bønn, og når en er ferdig med å be bønnen, og tror at Gud har hørt en, og tror bønnen har begynt å virke… først da vil legedom ifra Gud komme (iht troen)
Årsaken til at det er slik…(tro at bønnen virker før den kan virke), er at Gud kun har behag i bønn som blir gjort i tro…
Gud må ha tro til seg, for at vi kan få hjelp. Uten tro til seg… kan ikke Gud hjelpe (tro er en av de store nøklene i bibelen).
Men igjen.. en kan kompensere egen manglene tro, ved å oppsøke en seriøs tros-predikant (er både useriøse og seriøse der… så også der må tunga holdes bent i munnen…)
Ok… det var veldig mye… og følgelig… kjenner ikke din situasjon i deltalj… så ikke sikkert det er like aktuelt alt som jeg har skrevet her….
Uansett… du har blitt utsatt for ondskap… og du trenger å bli foret med sannheten, og skjerme deg ifra mennesker som generelt sett får deg til å føle deg mer elendig… (enten de menneskene gjør det som overgrep, eller det er mennesker som uskyldig belaster en iform av misforståelser eller feil syn på en).
Jeg kjenner så godt til disse tingene…. ondskap og godhet, ekte og falsk skyldfølelse…. at det er ingen problem for meg å si at du er et fint menneske.
(følgelig… mye av det jeg har skrevet ovenfor… er gjerne ting du har kunskap om ifra før etc…. Er sånn sett mer ment som et generelt innspill… Uansett… du bør bli matet med sannheten… (direkte og indirekte), for du har blitt matet med løgn (direkte og indirekte) i bøtter og spann.
Og vit at i den grad en er usikker på seg selv…. så blir en også idag lettere offer for mennesker med uærlig hensikter (feil tilbakemelding på forskjellige måter etc)…. Så beskytt deg (i utgangspunktet) også idag mot feil type mennesker.. (det er nok av dem…… altfor mange (med varirende grad av hardhet ifra person))…
Og i tilfelle du er for snill (god sjanse for at du er for snill)… Ikke ofre deg selv for å gjøre godt for andre, hvis det er du som trenger minst mulig belastning av deg og den/de andre personen(e).
«Elsk din neste som deg selv» betyr også: «Elsk deg selv som din neste»…. Balanse…
Igjen… mye av det jeg skriver… er ting som nødvendigvis ikke er så mye nytt… så mer ment sånn sett som en generell tilbakemelding…
Takk for varmende ord, Magnus :)
Jeg har ikke ord <3 Så glad i deg <3
Er SÅ glad i deg og <3
Jeg har virkelig ikke ord i det hele tatt. Jeg kan ikke forestille meg smerten du bærer på. Jeg forstår ikke hvordan noen kan ha behandlet fantastiske deg på den måten. Jeg kjenner meg sånn igjen med akuttavdelingen.. Traumeavdelingen sa jeg var i målgruppen, men overlegen på akuttavdelingen ga psykologen blankt avslag da hun prøvde å få meg inn nå. Jeg har visst også fått borderline tidligere, men jeg er da faen ikke borderline i det hele tatt. Jeg skulle ønske jeg kunne gjøre noe for deg, vennen min. Styrken din er av en annen verden. Husk at jeg er utrolig glad i deg! <3
Fineste jenta mi ♡
Det er så vondt at du har opplevd det samme hos akuttavdelingen!
Og jeg kan si det samme til deg, det utrolig uretterdig at du har blitt hehandlet på den måten.. Du fortjener kjærlighet, forståelse og varme, ikke overgrep. Husk at jeg er uendelig glad i deg ♡
Tilbaketråkk: Se sammenhengen med overgrepsutsatte barn som blir voldtatte voksne. | It's a fragile life
Tilbaketråkk: Se sammenhengen mellom overgrepsutsatte barn og voldtatte voksne! | It's a fragile life