Jeg løper så fort jeg bare kan. Alt jeg har, inn i mørket, ut fra septemberluften og inn i varmen i T-bane tunellen. Jeg hørte fortvilte rop etter meg, noen hadde sett meg løpe inn, skjønte hva jeg skulle.
Skjønte at jeg løp for å dø.
Men jeg fortsatte å løpe.
Prøver å ikke tenke på hva jeg løper for.
Jeg hadde nemlig blitt gravid. Igjen. Etter pågående overgrep kom det en liten i magen. Jeg husker levende da jeg satt sjelvende med den tredje positive graviditetstesten. Tårene rant, de gjorde meg bare tommere og tommere for alt.
Med blodsmak i munnen løper og jeg og husker alt blodet kvelden før. Det hadde startet med intense smerter i magen og ryggen. Det kom enorme menger mørkt blod, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste babyen.
Den nydelige lille. Den som ikke hadde gjort noe galt, uskyldig og redd.
Jeg hadde sviktet babyen. Ja, jeg hadde hørt tusen ganger at det ikke var min feil, men babyen var ønsket. Ønsket av meg.
Mange ville sagt at det var et foster, ikke en baby.
Men jeg har det verdisynet av forsteret får verdi fra unnfangelse.
Dere som har fulgt meg har lest dette innlegget( handler om mine to graviditer i tenårene som overgriperne tok livet av mens de var i magen min),
Pga M og hans venner ble jeg gravid på nytt i august.
Det er disse tankene som følger meg inn i den lange T-bane tunellen denne kvelden i september 2014.Jeg legger meg ned i mørket i det jeg hører en T bane nærme seg. Tårene sprenger på da jeg hører at han bremser og stopper under 3 meter fra hodet mitt. I ren frustrasjon reiser jeg meg og begynner å skrike til sjårføren. Hvofor kunne han ikke bare ha drept meg?
Lyset kommer på i hele tunellen og jeg møter blikket hans. Jeg ser frykten Jeg ser noe sinne. Men mest av alt ser jeg en intense medfølelsen.
Jeg slår blikket ned i bakken før jeg løper lengre inn i tunellen.
Etter en liten stund ser jeg en ny vogn komme sakte mot meg. Den stopper og en mann kommer mot meg.
Jeg stopper opp og rygger bakover.
Vent, roper han.
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø! roper jeg tilbake.
Han begynner å småløpe mot meg, og begynner å skjønne at dette ikke kommer til å gå. Jeg segner om i utmattelse og hulk.
Han kommer rolig bort til meg og setter seg på huk. Han legger armen forsiktig rundt meg. Jeg blir redd, reiser meg, og vil løpe, men han holder meg igjen. Panikken begynner å komme jeg begynner å kjempe, men han er sterkere enn meg. Jeg hulker og lar han omsider trøste meg.
En ny vogn nærmer seg, og jeg blir dratt inn. Jeg får beskjed at vi må kjøre mot neste stasjon, der ventet det folk som skulle hjelpe meg. Jeg hvisker at jeg ikke vil ha hjelp, men de hører iikke. Vi begynner å kjøre, jeg prøver å kaste meg ut i fart, men mannen setter seg på meg. Vi kommer frem til stassjonen og to store tar over. Jeg får helt panikk da de prøver å holde meg fast, og de roper; «Politiet må komme NÅ, vi har IKKE kontroll.»
Jeg blir lagt i håndjern og politiet kommer og drar meg ut i en ambulanse.
Jeg sitter på legevakta 6 timer. Politimennene skifter vakt, men alle 4 var fantastiske. Jeg ble likevell holdt i håndjern til jeg ble lagt inn på akuttavldelingen.
Da vi kommer opp til psykehuset møter 5 anastte oss på parkeringsplassen. Jeg blir rask lagt i belter. Jeg hyperventilerte og strigråt. Men mens de legger meg i belter holder en av de ansatte hodet mitt i hendene sine og snakker rolig med meg. Hjalp virkelig.
Jeg ligger i belter til dagen etter da overlegen kommer inn i rommet.
Jeg visste at jeg ikke kom til å få bli der, pga en diagnose(les mer om det her). Men vanligvis får jeg et par døgn og var forberedt på å ta i mot det.
Overlegen kommer inn og sier så grufult, jeg har aldri følt meg så krenket.
Tross at jeg nettopp hadde opplevd en spontanabort.
Tross at politiet hadde sagt at jeg hadde hatt det mest alvorlige selvmordsforsøket de hadde sett i forbindelse med T–bane.
Tross at jeg hadde ligget i håndjern og belter i nesten 12 timer.
Tross at sykehuset hadde hørt for første gang om at jeg fortsatt blir utsatt for overgrep.
Så kommer han inn og sier;
Nå som babyen er død har du ikke noe problem lengre! Du kan være her i 2-3 så nå du hjem!
Det å kalle det lille verdifulle fosteret et problem, så ble borte fordi noe så forferdelig skjedde.
Ja, jeg mistet et barn i september i år.
Men er virkelig problemet borte nå?
Hvordan kunne han si noe sånt?
At livet mitt liksom skal være riktig igjen, skal ting være lettere?
Kun fordi jeg mistet babyen min?
Alle mine aborter har hatt enorme ettervirkninger for meg.
Skal jeg liksom ha det bedre nå som babyen er borte?
It's a fragile life 
Forsøk å hvil i Guds armer.