Øyeblikk..

Øyeblikk #1.

Jeg sitter på med HM på vei til kirken. Han er politi. En politimann som jeg stoler på. Jeg har lyst til å spørre på veien ned. Men hvordan forklare? Jeg prøver å smile, prøver å snakke bort smerten. Og jeg klarer det.

Øyeblikk #2.

Jeg sitter ved kirkebenken, mens tårnene presses ned i den tomme sjela mi. Vil Gud ha meg nå? Er sårene for åpne og for dype til at han vil ha noe med de å gjøre? Orker han å bandasjere de? Tåler og tolererer han meg slik jeg er nå?

Jeg som sulter kroppen min, hans tempel? Jeg som kuttet den opp rett før jeg dro til kirken? Jeg har som nylig nesten døde i et selvmordsforsøk? Jeg som ikke makter å gjøre noe med at kroppen blir voldtatt flere ganger i uken?

Jeg ser ned og blunker og blunker, vil ikke vise tårene. Jeg har det vanskelige å tenke på, pluss kontrastene mellojm hva de sier her på Gudsrjenesten og hva livet mitt er. Jeg har hatt voksesmerter med Gud en god stund nå. Ja, jeg vokser i forholdet, men det gjør kjempevondt. Men likevell… Tankene kjennes utenpå meg. Fordi det er så greit å være svak, for Gud er sterk. Gud er der, midt i mitt mørke og venter på at mine øyne skal bli vant til mørket, så jeg ser han. Vitnesbyrdet mitt er ikke ferdig før jeg er gjennom all denne dritten, men jeg kan holde hodet høyt så lenge, helt til jeg er gjennom. For når jeg ikke klarer å møte øynene til Jesus er det fordi jeg står på skuldrene hans!

Men ting er jo utrolig vanskelige, selv med en Gud som står ved min side…

Det jeg ikke har skrevet, eller egentlig innrømmet for noen, er at M er tilbake. Dere som har fulgt meg fra begynnelsen kjenner M. For resten, her kommer et kortfattet tilbakeblikk. I 2010 fikk jeg en melding av en som var et barn i samme pedo-ring (pedo-ring er en ring med flere pedofile og flere ofre). Han er kun fire år eldre enn meg, men var såpass ødelagt at han også begynte å misbruke meg da han var 12 og jeg var 8. Han sendte altså melding i 2010 og sa han trengte å snakke med noen om alt det som skjedde da vi var små. Jeg gikk med på det, og vi tok en kaffe. Han fulgte etter meg hjem, tvang seg inn døra og den første voldtekten skjedde. Dette foregikk ukentlig med ofte flere menn, i mange år. Men så ble det stopp. Jeg var lettet. Livet begynte å bli bitterlitt bedre hvert år. Men så kom del-personligheten Karina inn i bildet. Det siste året har hun tatt over ukentlig og oppsøkt menn på strøket, på gata, på barer, på hotell osv. Hun får sin etterlengtede oppmerksomhet, jeg sitter igjen med voldtekten.

Øyeblikk #3. Hele gudstjenesten satt jeg og mannet meg opp til å snakke med han da han kjørte meg hjem.

Men kom han til å bry seg?

Jeg mener, jeg har blitt voldtatt siden spedbarnsalder. Jeg har blitt solgt som 3 åring, jeg ble gruppevoldtatt og dopet første gang som 4 åring, som hørte pappas ord; det ligger en dopet 4 åring på soverommet, bare forskyn dere. Jeg har blitt torturert, banket opp, blitt utført aborter på i skitne kjellere, bindet fast i ukesvis av gangen uten mat, sett dyr blitt torturert og drept pga noe jeg hadde gjort feil, Gud hatet meg. Jeg burde tåle voldtekter jeg nå, jeg er jo ikke et barn lengre. Ikke sant? Når han truer mine nærmeste på livet, er det vel bedre at jeg holder ut. Holdt på å ta livet av meg i prosessen, men hva så? Er det ikke bedre at en mark lider enn et verdifullt menneske? Jeg er jo ingenting. Jeg er verdiløs.

Likevel vil jeg jo selvfølgelig ut av dette. Men er det trygt?

Øyeblikk #4. Etter møtet sitter jeg og HM i bilen på den korte 10 minutters turen opp til meg. Jeg gjør meg så modig kroppen makter og begynner rolig å fortelle. Om M. Han som er tilbake. Jeg nevner ikke Karina (kommer mer om henne lengre ned), da vi kun har disse 10 minuttene, og jeg ikke har tid til å begynne å forklare alt rundt DID og henne. Så jeg begynner å stotre frem. Dette med M. Vi har kun våre 10 minutter, og han lar meg snakke mesteparten av tiden. Han kommer til slutt med ord om alvorligheten, og at han ønsker jeg skal gå til politiet med dette. At han vil jeg skal snakke med Støttesenter mot Kriminalitteutsatte på telefonen. Jeg blir overveldet, men lar han gi nummeret til Støttesenteret, så de skal ringe meg. Skjelven går jeg ut.

Hvordan skal jeg si at det ikke bare er M? Hvordan skal jeg forklare del-personligheten Karina?

Som lovt vil jeg snakke litt om del-personligheten Karina. Hun kom når jeg var tolv år, rett inn i grove overgrep, tortur, grov vold og grov mobbing. Hun kom fordi det kom en veldig voldelig mann inn, vi kaller han Frode. Han kunne si ting som; hvis du ikke kaster deg ned den trappen der, kommer jeg til å banke deg opp. Han brakk armen min på tre steder en gang. I vinter begynte Karina å utsette meg for nye overgrep. Hun oppsøker folk som gir henne den bekreftelsen hun humrer hetter, både at hun er «flink» og «fin», men også da denne bekreftelsen som sier at Gud kun vil ha henne hvis hun lar seg straffe.

Dette er fra et annet blogginnlegg fra i fjor vinter. Innlegget beskriver hennes samtale med en av terapeutene mine. Det sammenfatter det meste av hennes essens, hvorfor hun gjør det hun gjør, og hvilke mekanismer som starter i henne før hun faktisk går til det ekstreme å ta kontakt med overgriper for å få den etterlengtede bekreftelsen hun kun kjenner på en måte.

Dette er hennes ord…………

Hun forteller om frykten for Gud. Forklarer at hun er det onde barnet, at hvis hun ikke ble straffet, ble hun ikke tilgitt. Og hun ville ikke til helvete! Hun prøver å forsvare mennene med at de var ikke like hardhendte som Frode var, at det sikkert betydde at de brydde seg om henne. At de ikke slo når hun prøvde å komme seg unna eller ropte nei. Og de sa hun var flink som ikke kastet opp spermen. Hun hadde spurt om Gud ville tilgi henne hvis hun gjorde som de sa, og de hadde forsikret henne om at det gjorde han. Det er noe hun alltid har vært veldig opptatt av. At hun var det onde barnet, som var på vei til helvete, fordi Gud hatet henne. Den eneste måten hun kunne bli tilgitt her og få komme til himmelen, var å bli straffet her på jorda. Hun forklarer psykolog M at dette er forutsigbart. Det er mye lettere å forholde seg til de hun vet hva de forventer av henne. At selv om de tvang seg på, var det en viss nærhet der, og er det noe Karina er, så er det sultefôret på nærhet og kjærlighet.

Jeg vet Karina er en del av meg, en fragment del av meg. Men det er veldig viktig for meg at du ikke tror at jeg, som voksne Fragile, ville blitt med tre fremmede menn opp på et hotellrom. Det er viktig for meg å forklare at hun er veldig traumatisert barn som ble skadet i en ung alder. Det var et barn i meg som lette etter den eneste genuine bekreftelsen hun aldri noen gang har fått. Hun som er så sulteforet etter kjærlighet at hun får vrangforestillinger om hva kjærlighet egentlig er og skal være.

Øyeblikk #5

Jeg sitter på legevakta etter å ha sydd rundt 260 sting etter selvskading. Jeg har nettopp åpnet opp om jeg hadde blitt voldtatt den natta. Ordene henger igjen på tungen, og jeg ønsker straks at de hadde stoppet i munnhulen. Legen ble satt ut. Ville jeg gjerne skulle snakke med voldtektsmottaket. Jeg rister på hodet med tårer i øynene. Jeg forklarer at jeg ikke orker undersøkelse, men hun forsikrer meg om at de bare vil snakke. En kvinne kommer inn i rommet. Setter seg ned med sine rutinespørsmål, som tar 15 minutter.. Dette gjør meg enda sikrere på at jeg ikke hadde overlevd timeslange avhør med masse detaljer om voldtektene.

Øyeblikk #6.

Telefonen ringer. Jeg begynner å hyperventilere og tårene presser på. Jeg har utrolig lite lyst til å ta den, men velger å gjøre det. Mellom tunge pust presser jeg frem et «Hallo». Stemmen som svarer er rolig og fattet, alt annet enn hva jeg er. Jeg presser tårene tilbake og prøver å snakke normalt. Det første jeg spør om er min anonymitet. Hun sier den gjelder, så lenge det ikke går på liv og helse. Liv og helse….. Hvem vet hva det er? Selv om jeg har vært redd for livet mitt, både fra han og fra meg selv, hvilken rolle spiller det? Ja, og helse, hva betyr vel det. Hun mente uansett det ville vært et nytt overgrep å ta avgjørelsen om en anmeldese mot min vilje, og det ble heller avtalt om at hun skal ringe igjen om 2 uker.

Denne uken har jeg altså vært på voldtektsmottaket to ganger, hatt fire timer hos behandlere, samt vært i kontakt med Politiets Støttesenter for Voldsutsatte. Vanskelig uke meda andre ord.

Barnet i meg sier; jeg holder meg nær overgripere fordi jeg trenger å være nær de knuste bitene av hjertet mitt, som han rev i fillebiter. Min verdi har alltid vært i de som misbruker. Den eneste positive bekreftelsen jeg fikk var fordi jeg gjorde ting for han, han som var verdt noe. Følelsen av at han er alt jeg er. Når min verdi smuldrer når han ikke ser meg lengre, når han ikke anerkjenner at jeg er noe. Følelsen at jeg ikke har sjans her i livet uten.

– Jeg, 4 år

For noen uker siden hadde jeg også et alvorlig selvmordsforsøk, som nesten tok livet mitt. Det ble blålys for så å hasteopereres .. De rundt meg tok det blodalvorlig, samme med HM, politiet og voldtektsmottaket ang M.

Det er både godt og vondt.

Godt fordi det finnes mennesker som ikke mener jeg fortjener dette. Vondt fordi jeg vet at det er nøyaktig dette jeg fortjener.

I know I don’t deserve

Don’t deserve any more

Than to lie there naked and beaten

On the cold bathroom floor

I know I don’t deserve

Don’t deserve any more love than his

Don’t deserve any care

And his love runs short like this

What I do know I deserve

Is the pain afflicted on me

The rape and beating

Hardly being able to breathe

I know they deserve better

The people that are close to me

And its better for me to suffer

My secret is the key

So as I surrender to my abuser

My last words seem to fit

That all to familiar voice whispers

note to self; It’s because you’re worth it.