Hvem skulle vel ellers elsket meg?

Dette er et innlegg jeg egentlig tenkte å sette passord på, da det er et ekstremt forstyrrende minne her. Hopp gjerne over det som er strøket over. Jeg skriver det for å få det ut, for min del. Men også for å kanskje åpne øynene for at så drøye ting faktisk skjer!

I det siste har det vært noen nye minner som har vært usigelig vonde å bære. Så jeg vil prøve å skrive de ned.

Det første minnet var det del-personligheten Simen som fortalte til psykiater S. Simen er nordlending, noe som gjorde det litt komiske da det var han som tok telefonen når psykiater S ringte forrige mandag. 🤪

Simen pleide å være ANP. ANP er den/de delene i systemet som jobber for å beskytte systemet for å bli avslørt, altså de er eksperter på å imitere meg. Men han trakk seg tilbake for 10ish år siden. Uansett. Han har den egenskapen at han er følelsesløs. Han kan snakke om de verste traumene som om det var hva han handlet på Kiwi i går.

Og det var nettopp slike traumer han snakket om forrige mandag.

Som jeg var nevnt før var det en del satanistisk misbruk, som inkluderte dyr. Det jeg ikke visste, var at det var små deler som måtte utføre seksuelle handlinger på dyr. En 4-5 åring inni meg måtte utføre oralsex på en hund. Og når hun ikke klarte å svelge spermen, tente de på hunden og sa det var hennes feil. Hun måtte se det stakkars dyret brenne i hjel, i full overbevisning om at det var hennes feil.

Det andre minnet kom i går. Døden (3 år) snakket med psykiater S. Hun fikk navnet døden, fordi hun var fremme da kroppen ble kvelt med to hender til kroppen sluttet å puste.

Kvelden i kveld har vært kjempetøff. Heldigvis var N på jobb i boligen jeg bor i. Hun er bare verdens beste. Vi snakket nesten en time. Flere deler kom for å hilse på, det er mange av de som er veldig glade i N.

Vi snakket litt om hva som skjedde etter kroppen sluttet å puste.

For ca et år siden lå jeg på intensiven med masse ledninger koblet til meg etter et selvmordsforsøk. Jeg låste meg inn på badet og hang meg i ledningene. Da sluttet jeg å puste. Men jeg begynte å puste igjen da de fjernet ledningene.

Var det det som skjedde med Døden?

Begynte kroppen å puste når de slapp taket rundt halsen?

Eller brukte de HLR?

Og hvem gjorde det?

N lurte på hvorfor jeg var så opptatt av det.

Jeg svarte at jeg skulle så ønske det var pappa. At det var et snev av kjærlighet der.

N tullet med Stockholmsyndromet. Men det stikker dypere.
Jeg tror det er en forsvarsmekanisme hos barn.
Foreldre, i mitt tilfelle pappa, er liksom de som skal beskytte oss, de som skal være glad i oss, uansett hva.

Uansett om jeg stjeler en tier til godteri.

Uansett om jeg lyver for å komme ut av trøbbel.

Uansett om jeg ikke klarer å ligge stille under gruppevoldtekt.

Mitt håp har alltid vært at innerst inne,
helt innerst inne, er pappa god, og han er glad i meg.

Det er lettere for barn å skylde på seg selv enn overgriper. Jeg mener, han var jo den som skulle elske meg, det kan jo ikke være han det var noe galt med?

Jeg mener, hvem skulle vel ellers elsket meg?

Fordi da elsket vel ingen meg?

Ikke sant?

4 responses to “Hvem skulle vel ellers elsket meg?

  1. <3 Så sterkt, så sårt..

    Vit at du er unik; ingen kan erstatte deg <3

    Håper du klarer å få ut følelser, tanker, minner, traumer,
    og kan få forståelse <3 OG støtte <3

  2. Jeg vil bare legge igjen en kommentar her, for å si at jeg hører deg. Jeg har vært innom bloggen din jevnlig i mange år, men jeg tror ikke jeg har kommentert før.

    Jeg flyktet fra moren min da jeg var nesten 13 år gammel. Det tok ikke lange tiden før jeg innså at det ikke var like utopisk å være borte fra den mishandlingen hun utsatte meg for som jeg trodde det ville bli. Jeg følte det som om jeg druknet i meg selv, i mitt eget hode. Oversvømt av minner, følelser, tanker, kaos.

    Så jeg begynte å søke opp ting. Lese artikler. Skrive dagbok og dikt, lage tegninger og malerier. Jeg kom over bloggen din, og fant mye ro i å vite at det var andre som meg der ute.

    Jeg var vel rundt 14 da jeg fikk offisiell PTSD-diagnose av BUP, men jeg fikk ingen behandling. De bare småprata litt med meg en gang i blandt. De ubehandlede traumene gikk amok i hodet mitt, og jeg ble etter hvert bevisst de dissossiative delene som er der. Men uten behandling, eskalerte ting bare. Jeg utviklet psykose.

    Nå er jeg 21 og begynte først nylig med traumebehandling for første gang. En del senskader blir jeg nok aldri kvitt, fordi systemet brukte så utrolig lang tid på å gjøre noe. Jeg kan ikke gå, blandt annet. Kroppen min bare brøt sammen under alt stresset, så jeg bruker rullestol fulltid.

    Jeg vet ikke helt hvor jeg vil med dette. Men jeg hører deg. Vi deler mange erfaringer. Jeg tror på deg, og heier på deg.

    • Wow! Så utrolig sterkt å lese historien din! Tusen takk at du deler, det betyr mye for meg og flere som leser kommentaren din.

      Godt du kom det bort fra din mor, men må si jeg blir skikkelig provosert provosert over at du ikke fikk hjelpen du fortjente! 😠

      Godt å høre at du har begynt i traumebehandling! Håper du og alle de inni deg får gode møter med behandler og nyttig hjelp.

      Takk for gode ord, heier på deg også 😘
      Godt å høre at bloggen min hjalp, mye derfor jeg skriver ❤️

      Hvis du trenger å snakke mer, er det bare å sende meg en Mail på itsafragilelife@hotmail.com, så kan vi finne en plattform å chatte på.

      Alt godt 🥰

Legg igjen en kommentar til Kjerstin Avbryt svar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s