Hva er viktig i troen min?

Jeg har snakket litt med Kirkelig Ressurssenter mot Vold og Seksuelle Overgrep, og fikk en lekse jeg vil skrive litt om.

Presten spurte;

«Hva er viktig i troen min, og hva holder jeg fast ved i møte med Gud?»

Jeg setter meg ned i et stille rom for å smake på ordene.

Det viktigste er han står der. Uansett hvor mange ganger jeg skammer seg så mye at jeg ber han ikke se på meg. Uansett hvor mange ganger han sier navnet mitt, og jeg snur meg bort.

Han blir stående!

Klart kan det være triggende. Det er ikke lett at han er der når jeg blir fortsatt blir voldtatt, når jeg kutter meg, når jeg kaster opp. Tankene flyr, vil han ha meg nå? Er sårene for åpne og dype til at han orker å bandasjere de? Hadde svaret vært nei hadde nok ikke jeg vært kristen i dag.

Fordi han sitter der nede. Der nede jeg trodde det var for mørkt for han. Helt der nede i mørket jeg ikke trodde han nådde. Han venter bare på at øynene mine skal venne seg til mørket, så jeg ser han.

For han er der.

Han har stått der når grusomme ord ble kastet over meg.
Han har bøyd seg over meg, så slagene ikke ble så harde mot min lille kropp, fordi de slo han først.
Hans naglede hender legges over mine armer før jeg kutter, så sårene ikke blir like dype som i hans hender.
Hans armer som løfter meg opp og bærer meg frem, selv om jeg er så urolig at jeg ikke klarer å være holde meg stille.
Hans øyne som ser det ingen andre orker å se.
Hans ører som lytter til ting jeg nesten ikke klarer å sette ord på.
Hans tårer treffer mine, når han holder rundt meg mens jeg har angstanfall.

Min smerte blir hans smerte, min sår blir hans sår. Det burde vært omvendt, vi burde tatt hans smerte, han døde jo tross alt for vår skyld. Men Jesus, som ser alle verdens mennesker, og setter seg likevel ved min sengekant når jeg gråter.

Når jeg går tilbake fra å løpe til å kravle, står han der og heier.
Når jeg ikke klarer å tro, tror han for meg.
Når jeg ikke klarer å la meg selv elskes av han, fordi ordet; «vi gjør dette fordi vi er glad i deg», ble misbrukt så til de grader, venter han tålmodig.
Når jeg ber han snu seg bort fra meg i skam, står han fast.

For jeg, jeg har en Gud som kan bruke vonde erfaringer til noe godt. Ja, meningsløse ting skjer, men Gud kan gjøre noe meningsløst til noe meningsfylt.
En Gud som aldri svikter.
Jeg har en Gud som er i bunnen av alt, helt lengst nede.
Jeg har en Gud som ligger våken om natta, med sorg i blikket.
Som kommer til utsetning når livet får krampeanfall.

Jeg tror på en Gud som får vondt i ryggen og armene, etter å ha båret meg dag og natt.
Jeg har en Gud som har sett meg hele tiden.
Jeg har en Gud som aldri ønsket at dette skulle skje. Men for at mennesker skal kunne elske, må de få valget til å la være.

Tankene kjennes utenpå meg. Fordi det er så greit å være svak, for Gud er sterk. Gud er der, midt i mitt mørke og venter på at mine øyne skal bli vant til mørket, så jeg ser han. Vitnesbyrdet mitt er ikke ferdig før jeg er gjennom all denne dritten, men jeg kan holde hodet høyt så lenge, helt til jeg er gjennom.

For når jeg ikke klarer å møte øynene til Jesus er det fordi jeg står på skuldrene hans!