Enda et barn som aldri ble

Jeg løper så fort jeg bare kan. Alt jeg har, inn i mørket, ut fra septemberluften og inn i varmen i T-bane tunellen. Jeg hørte fortvilte rop etter meg,  noen hadde sett meg løpe inn, skjønte hva jeg skulle.
Skjønte at jeg løp for å dø.
Men jeg fortsatte å løpe.

Prøver å ikke tenke på hva jeg løper for.

Jeg hadde nemlig blitt gravid. Igjen. Etter pågående overgrep kom det en liten i magen. Jeg husker levende da jeg satt sjelvende med den tredje positive graviditetstesten. Tårene rant, de gjorde meg bare tommere og tommere for alt.

Med blodsmak i munnen løper og jeg og husker alt blodet kvelden før. Det hadde startet med intense smerter i magen og ryggen. Det kom enorme menger mørkt blod, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste babyen.
Den nydelige lille. Den som ikke hadde gjort noe galt, uskyldig og redd.
Jeg hadde sviktet babyen. Ja, jeg hadde hørt tusen ganger at det ikke var min feil, men babyen var ønsket. Ønsket av meg.
Mange ville sagt at det var et foster, ikke en baby.
Men jeg har det verdisynet av forsteret får verdi fra unnfangelse.

Dere som har fulgt meg har lest dette innlegget( handler om mine to graviditer i tenårene som overgriperne tok livet av mens de var i magen min),

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Pga M og hans venner ble jeg gravid på nytt i august. 

Det er disse tankene som følger meg inn i den lange T-bane tunellen denne kvelden i september 2014.Jeg legger meg ned i mørket i det jeg hører en T bane nærme seg. Tårene sprenger på da jeg hører at han bremser og stopper under 3 meter fra hodet mitt. I ren frustrasjon reiser jeg meg og begynner å skrike til sjårføren. Hvofor kunne han ikke bare ha drept meg?

Lyset kommer på i hele tunellen og jeg møter blikket hans. Jeg ser frykten Jeg ser noe sinne. Men mest av alt ser jeg en intense medfølelsen.
Jeg  slår blikket ned i bakken før jeg løper lengre inn i tunellen.

Etter en liten stund ser jeg en ny vogn komme sakte mot meg. Den stopper og en mann kommer mot meg.
Jeg stopper opp og rygger bakover.
Vent, roper han.
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø! roper jeg tilbake.
Han begynner å småløpe mot meg, og begynner å skjønne at dette ikke kommer til å gå. Jeg segner om i utmattelse og hulk.

Han kommer rolig bort til meg og setter seg på huk. Han legger armen forsiktig rundt meg. Jeg blir redd, reiser meg, og vil løpe, men han holder meg igjen. Panikken begynner å komme jeg begynner å kjempe, men han er sterkere enn meg. Jeg hulker og lar han omsider trøste meg.

En ny vogn nærmer seg, og jeg blir dratt inn. Jeg får beskjed at vi må kjøre mot neste stasjon, der ventet det folk som skulle hjelpe meg. Jeg hvisker at jeg ikke vil ha hjelp, men de hører iikke. Vi begynner å kjøre, jeg prøver å kaste meg ut i fart, men mannen setter seg på meg. Vi kommer frem til stassjonen og to store tar over. Jeg får helt panikk da de prøver å holde meg fast, og de roper; «Politiet må komme NÅ, vi har IKKE kontroll.»
Jeg blir lagt i håndjern og politiet kommer og drar meg ut i en ambulanse.

Jeg sitter på legevakta 6 timer. Politimennene skifter vakt, men alle 4 var fantastiske. Jeg ble likevell holdt i håndjern til jeg ble lagt inn på akuttavldelingen.

Da vi kommer opp til psykehuset møter 5 anastte oss på parkeringsplassen. Jeg blir rask lagt i belter. Jeg hyperventilerte og strigråt. Men mens de legger meg i belter holder en av de ansatte hodet mitt i hendene sine og snakker rolig med meg. Hjalp virkelig.

Jeg ligger i belter til dagen etter da overlegen kommer inn i rommet.
Jeg visste at jeg ikke kom til å få bli der, pga en diagnose(les mer om det her). Men vanligvis får jeg et par døgn og var forberedt på å ta i mot det.

Overlegen kommer inn og sier så grufult, jeg har aldri følt meg så krenket.

Tross at jeg nettopp hadde opplevd en spontanabort.

Tross at politiet hadde sagt at jeg hadde hatt det mest alvorlige selvmordsforsøket de hadde sett i forbindelse med T–bane.

Tross at jeg hadde ligget i håndjern og belter i nesten 12 timer.

Tross at sykehuset hadde hørt for første gang om at jeg fortsatt blir utsatt for overgrep.

Så kommer han inn og sier;
Nå som babyen er død har du ikke noe problem lengre! Du kan være her i 2-3 så nå du hjem!

Det å kalle det lille verdifulle fosteret et problem, så ble borte fordi noe så forferdelig skjedde.

Ja, jeg mistet et barn i september i år.
Men er virkelig problemet borte nå?
Hvordan kunne han si noe sånt?
At livet mitt liksom skal være riktig igjen, skal ting være lettere?
Kun fordi jeg mistet babyen min?

Alle mine aborter har hatt enorme ettervirkninger for meg.

Skal jeg liksom ha det bedre nå som babyen er borte?

Store vesle Lillebror..

«You are a murderer, you are killing me»
Ordene skriker fra dagboka mi..
Jeg har skrevet opp noen av sms’ene jeg fikk fra min lillebror..

Dagboka har ligget gjemt lenge..
Jeg fikk en lekse fra psykiateren og fant den frem igjen.
Mørkets hemmeligheter..
Jeg hadde ikke skrevet noe om overgrepene, jeg var for redd at noen skulle finne den.. Det stod masse om troen min i denne dagboka.. Hvor mye jeg sleit..

Men det var en spesiell ting jeg la merke til..

Lillebroren min (4 år yngre) ville stadig sove i senga mi om natta..
Det er for så vidt normalt hvis han hadde vært 4 år.. Eller 6, kanskje til og med 8.
Men min lillebror ville sove i senga mi frem til han var 14(!) år, og jeg var 18..

Når jeg leser i dagboka ser jeg ofte sms’er han har sendt meg.
Noen bedende, noen sinte.
Men alltid det samme..
Kan jeg please sove hos deg i natt?
Jeg hadde veldig problemer med guttekroppen.. Så jeg sa nei..
Nesten hver gang…

Jeg har vært mye bekymret for lillebror, men når sluttet jeg å ta vare på han?

Lillebror har alltid slitt med sinne..
Han har raseriet sitt fra pappa.

En ting er å arve.. Men noe jeg faktisk er en stor faktor er at han fikk aldri snakke om sinnet sitt. Han fikk beskjed om å gå på rommet sitt til han var blid igjen!
Han fikk aldri mulighet til å bearbeide eller snakke.

Der mine foreldre burde spurt;
Hvorfor er du egentlig sint nå?
Har det skjedd noe på skolen i dag?
Hvorfor føler du deg misforstått?
Er det noe du vil snakke om?
Hva kan vi gjøre for at du skal føle deg bedre?
Reagerte de med
Dette gidder vi ikke høre på.
Er du sint er det ditt problem.
Dette gidder vi faktisk ikke forholde oss til!

Jeg husker at frem til lillebror var rundt 16-17 år
var jeg sikker på at han kom til å bli konemishandler.
Jeg var livredd han når han var sint.
Han har skadet meg før.
Jeg husker hvor sint han var.. Fordi han ble mobbet fordi han var min bror.

Jeg husker alle gangene han sa han skulle drepe meg, mamma eller pappa.
Da han kom hjem i friminuttet og begynte å lete etter
pappas hagle fordi han skulle skyte rektor.
Alle slåsskampene han kom i.
Gangen han gikk løs på en bamse med en stor kjøkkenkniv.
Vennene han hang med som også var sinte, og som
drev med ulovlige ting.

Men han har faktisk klart seg greit!
På VGS fikk ha gode karakterer.
Han fikk nye venner.
Nå har han kjæreste, bor for seg selv, har jobb og er over halvveis i en bachelor.

Han klarer seg greit..

Jeg har prøvd å involvere han i hva som har skjedd siden jeg kom inn i psykiatrien. Vi har hatt et litt hemmelig språk.
Vi har alltid kilt hverandre på armene og ryggen.
Når jeg begynte å dekke armene mine (pga selvskading)
kilte han alltid rundt..

Men jeg får han ikke i snakk!

Dagen han for første gang ble dratt inn i min psyke verden var han 14..
Jeg hadde stukket av fra psykiatrisk for å ta livet mitt.
Foreldrene mine ble ringt.
Pappa fikk panikk og ringte hele slekta.
Mens lillebror hørte om hvordan jeg hadde prøvd å hoppe fra en bru.
Ikke særlig taktisk.

Etter dette har jeg også prøvd å snakke med han.
Hverdagslige ting er jo en sak, de merker jo ikke han noe til.
Problemet startet da jeg havnet i koma og respirator etter selvmordsforsøk
og ble liggende på somatisk ganske lenge.
Så ble jeg jo (som dere vet) flyttet til psykiatrisk på tvang
og var der i nesten to år.
I denne perioden nektet han å besøke meg.
Jeg skjønner at han ikke vil se meg på psykehus..
Men jeg skulle så gjerne ha pratet med han om
hvorfor jeg sliter på måten jeg gjør.
Jeg kommer nok aldri til å fortelle om overgrepene, men bare det
å forklare hvorfor jeg for eksempel skader meg..
Jeg husker da han skjønte det..
Han gikk på ungdomsskolen.
De selvskaderne han ser der er de som risper seg i timen,
de som går med kortermet dagen etterpå..

scarlet_tears_by_broken_girlx-d4i2rxy

Det var garantert slike som meg, de som gjør det for å døyve smerte,
men tingen er at disse menneskene skjuler det.
Men det er ikke de han ser, de han ser er de som
gjør det for å for å få oppmerksomhet.
Jeg ønsker å dele med han at denne enorme indre smerten er grunnen,
ikke for å få oppmerksomhet!
Men han nekter å prate..

Det er spesielt i det siste jeg ønsker å prate med han, finne ut av om noe har skjedd han også.. Jeg har aldri følt sinne ovenfor pappa over hva han gjorde med meg, men har han rørt lillebror, da..!!!

Store vesle Lillebror…
Hvilke hemmeligheter bar du på?

 

Behind the smile

Her er et dikt/sang jeg skrev da jeg var 14-15..

Det heter Behind the Smile

 

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

 

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

 

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

 

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

i__ll_smile_for_you_by_chabruphotography-d2y3ias

 

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

 

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

 

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

 

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

 

Behind the mask are the feelings

that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows

Litt forsinket 17. mai takk <3

Takk for en fin 17. mai.. Takk for Norge! Takk for fred og frihet! Takk at jeg kan elske den jeg vil! Takk at jeg har stemmerett! Takk at jeg kan tro på Gud uten å bli forfulgt! Takk at jeg lever i overflod! Takk at jeg bor i dette landet og at vi kan være glade sammen på en dag som dette! Og takk for at vi hadde noen som ordnet opp for 200 år siden, så vi har et land å feire <3  Takk <3

 

«Æsj!!»

Jeg sitter på bussen hjem og hører på musikk.
Jeg skvetter da jeg plutselig hører et rop fra setet bak meg.
Idet jeg snur meg i refleks for å sjekke hva det var,
ser jeg to gutter i tidlig tenårene. Da han til venstre ser at jeg snur meg,
roper han ut; ÆSJ!!

Vanligvis tror jeg at jeg er litt sterkere enn reaksjonen som kom fra meg.
Hadde han sagt noe annet kunne jeg lett svart tilbake;
Er ikke du litt vel gammel til å oppføre deg sånn mot fremmede?

Men det var noe i meg som reagerte bastant på ordet; Æsj..

Jeg får ikke forklart hvor mange ganger jeg har hørt det ordet gjennom barndommen. Av pappa, overgripere og ikke minst mobbere.
Jeg har hørt at jeg er stygg hver dag fra tidlig barneskole til videregående.

Gutten på bussen traff et utrolig sårt punkt.

Jeg har skrevet om mobbing før, her. Men jeg vil dra frem noen av episodene jeg opplevde, de som har påvirket meg mest.

Effektene av mobbing er utrolig undervurdert.
Jeg husker da jeg ble innlagt de første gangene fortalte fagfolk meg at jeg hadde symptomer som tydet på seksuelle overgrep, men jeg blånektet.

Det var bare mobbinga.
Jeg fikk høre at jeg ikke burde slite så mye som jeg gjorde hvis jeg kun hadde en mobbehistorie bak meg. Jeg har også vært i forum og grupper der mobbeofferets smerte blir bagatellisert.

Dette er feil.

Som jeg skrev i innlegget som jeg linket til over her har jeg skrevet lite om mobbingen jeg ble utsatt for, fordi jeg har, frem til nå, følt at jeg var ganske ferdig med hele mobbehistorien min.

Nå er jeg ikke så sikker lengre..

Det at denne gutten på bussen sa æsj da han så meg,
har satt større spor jeg jeg trodde var mulig.

Image7

Som jeg sa, på skolen hørte jeg daglig at jeg var stygg i nesten 10 år.

Jeg ble jaget ut av klasserommet i 2 år hvert friminutt, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.

Jeg fikk gaffateip rundt hele hodet mitt en gang, fordi de sa jeg var så stygg at de
orker ikke å se på meg lengre.

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det var at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.

Mens tankene mine går tilbake til disse hendelsene mens jeg satt på bussen, merket jeg plutselig noe vått i bakhodet.
De satt og kastet is på meg.

Jeg skammet meg sånn…
Hvordan kunne jeg tro at folk faktisk orket å se på meg?
Hvilken rett har jeg til å utsette de  for å måtte se på meg??

Jeg hadde så lyst til å reise meg, si at disse tankene faktisk ikke er noe de
har rett til å påføre meg. Likevel krympet jeg meg sammen og rett og slett bare skammet meg noe helt enormt. Lette etter utveier.
Skal jeg tørre å flytte meg?
Skal jeg gå av før stoppet mitt?
Jeg turte i hvert fall ikke å si noe, det var helt sikkert.

Hvordan kan to fjortiser få meg til å føle meg så ille om  meg selv?

Den makten de har, den er det faktisk jeg som har gitt de.

Det er jeg som lar de påvirke meg. Kun meg.

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om meg som 8 åring, som 10 åring, som 14 åring. Men meg som 26 åring, ja, denne makten kunne jeg tatt tilbake.

Likevel satt jeg der og krympet meg sammen, lette etter fluktmuligheter.
Heldigvis satt de der ikke lenge før de gikk av.
Som en siste hilsen viste han meg fingeren og kastet resten av isen
sin på ruta rett utenfor vinduet der jeg satt.

Tankene vandrer til hva jeg kunne gjort annerledes..
Hva om jeg hadde klart å sagt i fra? Ville de latt meg være eller tatt meg mer?

Jeg skulle ønske jeg var sterkere, at jeg hadde mer å stille opp med..

Jeg skulle ønske at min selvtillit var sterkere..

Eller at jeg klarte å stå opp for meg selv..

Men jeg tror at mest av alt ønsker jeg bare var et verdig menneske.
At jeg kan gå ut uten å skamme meg om hvordan jeg ser ut, hvordan folk oppfatter meg..

Jeg ble avvist av to gutter i løpet av en time forrige helg..
Håpet på at noen ville ha meg gikk i knus..
Jeg vet ikke om jeg bare skal gi opp hele greia, bare
innse at ting kommer ikke til å ordne seg for meg…

Jeg venter forgjeves på supermann..

She’s watching the taxi driver, he pulls away
She’s been locked up inside her apartment a hundred days

She says, “Yeah, he’s still coming, just a little bit late
He got stuck at the laundromat washing his cape”
She’s just watching the clouds roll by and they spell her name like Lois Lane
And she smiles, oh the way she smiles

She’s talking to angels,
Counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
Falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
Waiting for Superman

She’s out on the corner trying to catch a glimpse
Nothing’s making sense
She’s been chasing an answer, a sign lost in the abyss,
This Metropolis

She says, «Yeah, he’s still coming, just a little bit late
He got stuck at the Five and Dime saving the day”
She says, «If life was a movie, then it wouldn’t end like this,
Left without a kiss.»
Still, she smiles, the way she smiles, yeah

She’s talking to angels,
She’s counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
She’s falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
She’s waiting for Superman…

…to lift her up and take her anywhere
Show her love and flying through the air
Save her now before it’s too late tonight
Oh, at the speed of light
And she smiles

She’s talking to angels,
She’s counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
She’s falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
She’s waiting for Superman…

…to lift her up and take her anywhere
Show her love, oh, and flying through the air
Save her now before it’s too late tonight
She’s waiting for Superman 
(Waiting for Superman, Doughtry)

Se sammenhengen mellom overgrepsutsatte barn og voldtatte voksne!

Det har kommet et nytt studie jeg ønsker å skrive litt om. Det ble framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Fordi jeg sliter en del med konsentrasjonen har jeg ikke klart å lese hele studiet selv. Jeg har lest gjennom sammendraget min fantastiske medblogger Tuva har skrevet. Jeg har brukt overskrifter fra hennes sammendrag og brukt noen av hennes avsnitt. Du kan lese hennes versjon her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Rape_by_lamkaaa2

Forebygging
Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

 Searching_For_Solace_by_danikaleahy2

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Når det ikke blir anmeldt
Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengre sikt så har skamfølelsen gått betraktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs, være feil-
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

 

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

I bunn og grunn forteller studiet at utsatte barn blir fort utsatte voksne.
Statistikken viser det.

Min historie

jeg er en del
You_and_your_hand_by_Suuki1620062

I 2010 ble jeg kontaktet av en tidligere bekjent. Som brakte frem vonde minner.
Det var M. Vi ble utsatt for overgrep når vi var små, av samme pedofil-ring. M sa han trengte å prate. At han slet med dette og trengte noen å prate med .Han lurte på om vi kunne møtes. Jeg så noe i han, noe jeg har sett i meg selv!

eyesEt liv som lengtet etter å deles, minner og smerte som ønsket å bli fortalt.
Vi møttes på kafé og snakket i et par timer. Men mens vi snakket danset nye bilder på netthinnen. Minner, som kom sakte men sikkert og paralyserte meg.

Jeg ble utsatt av overgrep av M også, i alder 7-9. Han er to år eldre enn meg. Jeg prøvde å fokusere på det vi var der for å snakke om.
Det å ha vært i de psykopatiske hendene til Slangen og co satt spor. Det var M sin katt de drepte den gangen. Da de kuttet av et og et bein til den stakkars katten blødde i hjel, fordi jeg hadde sparket når de voldtok meg. Den katten kunne like godt vært min, jeg var så glad i den. Kanskje det var derfor M valgte meg da vi var små. En slags straff. Fordi det var min feil at katten hans døde.

Når vi var ferdig ville ha bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og slett etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade før jeg låste opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten.

rape_awareness_1_by_octoberonyx-d4gngjb2 Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere.

the brothel

Jeg har fått noen pauser, men det siste året har det vært ekstremt.
Han har hatt med seg «venner» eller hva enn jeg skal kalle det.
Hver gang jeg har trodd at det ikke kunne blitt verre har det eskalert.
Som 9 åring opplevde jeg smerten av å bli voldtatt av 3 menn samtidig.
Dette skjedde  flere ganger i oppveksten, men jeg hadde glemt hvor utrolig smertefullt det var. En i munnen, en foran og en bak. Smerten er uutholdelig.
Visste du at når kroppen tror den skal dø bæsjer og tisser den seg på seg samtidig? Du kan forestille deg hvor mye bank det ble da dette skjedde.

Image14

Hvorfor meg?
Jeg har kjempet mye med hvorfor slike ting skjer akkurat meg.
Jeg har nå blitt utsatt for overgrep i 20 år, samt at jeg har blitt utsatt for 5 overfallsvoldtekter. Dette har gjort at jeg har slitt med tanken på at dette
ikke er min feil. Når det samme skjer, om og om igjen, er det lett å tenke at dette er det eneste livet jeg kommer til å ha. At det finnes en plan der ute som er større enn meg, en plan som tilsier at jeg fortjener ikke å ha det bra.

whyme

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Trygghet i overgrep
Jeg tror at mye av dette kommer fra min bakgrunn, som det står om øverst i innlegget. Jeg har opplevd dritt fra alle de som «liksom» skulle være der.
Det er har  nesten trygt å bli behandlet dårlig, fordi da vet jeg hva som forventes av meg. Jeg er for tiden forelsket.. Men det er utrolig mye blandede følelser..
Det at en mann er interessert uten å ville skade meg, er vanskelig.
Jeg har flere fantastiske menn hjelper meg ,men disse får betalt for det.
Rollen er allerede satt! Jeg trenger ikke tenke at det er en baktanke, fordi baktanken er at de får betalt for å være hyggelige med meg.. «Vanlige» menn derimot kan gjøre meg usikker. Hvorfor er han hyggelig mot meg? Han kan da ikke være hyggelig fordi han vil, han har nok en baktanke. Må jeg betalte han, suge han? Hva er det han vil?!?

I og med at jeg kun har hatt 5 år av livet uten overgrep, er dette noe jeg kan.
Jeg vet som sagt hva som forventes, hva min rolle er.

xcvxcvx

Avhengig og hjelpeløs
Jeg tror også, som det ble beskrevet i undersøkelsen, at man lærer seg å være avhengig og hjelpeløs. Når vonde ting skjer, og en ikke klarer å beskytte seg mot det, hengir en seg, når det vonde er utenfor kontroll slutter en å prøve.
Etter definisjon til alle støttesentrene mot incest her i landet, defineres incest som en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av tillitsperson. Dette er en person som skulle tatt vare på deg, og gitt deg det du trenger. Når om du får mat den dagen bestemmes ut i fra om du klarer å svelge spermien eller ikke, blir saken straks verre.

rape_24_by_wolfrider96-d412hc32Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpeløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpeløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje, og det er ingenting du kan gjøre med det. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser.

Venter det verste
Selv om jeg ikke kan huske at pappa forgrep seg etter 5-6 års alderen blir alltid frykten hengende der for at det skal skje igjen. I tillegg slo han, brukte psykisk vold og var alkoholiker. Som skrevet her var jeg låst inne i en kjeller i flere uker hvert år i 4 år, og da, lik med de andre gangene Slangen var barnevakt(noe han var ofte) kom det ann på hvor samarbeidsvillig jeg var under voldtektene som bestemte om jeg fikk mat, drikke og en seng å sove i. De som skulle tatt vare på meg behandlet meg uutholdelig. De som skulle jobbet med å lage tillit, drepte barnet  i meg. Når en som liten har erfart at vonde ting kommer til å skje, og en har gitt opp kampen for titalls år siden, er det ikke lett å ta opp kampen i voksen alder. Veken har liksom gått ut…

Image19

 

Grenser
Som skrevet over har dette også noe med grenser å gjøre. Hele livet har mine grenser blitt tråkket og spyttet på. Grenser er noe alle mennesker burde ha, også barn. Men når ingen bryr seg om at den vesle sier nei og stritter imot blir grensene etter hvert usynlige for barnet, fordi de virker usynlige for de voksne.
Grenser som har blitt usynlige så tidlig er vanskelige å finne igjen.
Man skulle tro at når man har opplevd at grensene ikke har betydd noe, at man utvikler behov for tydeligere grenser. Men slik er det ikke for de fleste, dessverre.gresener
Siden jeg ble voksen har jeg ikke hatt grenser på lik linje med de andre, de som kunne si nei til slaskede menn på t banen, snu ryggen til den fulle mannen på togstasjonen, og avvise tidligere overgripere. Når grenser har blitt ignorert er det vanskelig å skulle sette de opp igjen, beskytte seg mot de menneskene som er ute etter å utnytte. Fordi jeg har blitt utsatt for fare hele livet, er det vanskelig å skulle se faresignaler, fordi det har blitt en vane at slike ting skjer.
Jeg så de for sent.
Dermed var jeg et lett bytte.
Når noe er utenfor ens kontroll gir en nemlig opp å prøve. Kroppen og bevisstheten .

 

Selvskading og straff
Jeg, som mange andre med DID (splittet personlighet) har personligheter (heretter kalt deler) som har som «rolle» å skade kroppen. Mine deler har tatt kontakt med M for å skade kroppen.
Selv om jeg, som alteret, aldri ville tatt kontakt med M, kjenner jeg igjen mekanismen. Tenk deg at du har gjort noe ulovlig, la oss si ranet en butikk. Du kommer i fengsel, og der får du gjort opp for deg! Når du har sonet straffen ferdig er du ferdig, du kan starte med blanke ark.
Jeg føler meg som før jeg fikk straffen.
Jeg har gjort noe fryktelig galt, nemlig være skyld i det vonde som skjedde når jeg var liten. Det er noe i meg i dag som sier at jeg ble utsatt for incest før jeg hadde lært meg å gå, hvordan kan jeg da være skyldig? Men jeg tror det at hadde jeg skyldt på min tillitsperson hadde jeg gått under! Det var en forsvarsmekanisme å skylde på meg selv, fordi Slangen var den eneste jeg hadde! Han var den eneste som viste meg kjærlighet, det hadde ødelagt meg å tenke at han gjorde noe galt.
Uansett, poenget.
Jeg var skyldig i overgrepene, og derfor trenger jeg å straffes. Men jeg får aldri gjort opp for meg, jeg blir aldri skuls med livet. Jeg kan kutte meg, sulte meg, bli gruppevoldtatt, men uansett hvor mye straff jeg får er det aldri nok.
Så det er en blanding av straff og en måte å skade meg selv på.

De siste to ukene
M truet med å drepe meg, og jeg tenkte at det var best om jeg gjorde det selv. Natt til tirsdag forrige uke hadde jeg en liten intox. Jeg tok det jeg hadde, ikke nok til å dø, men jeg lå i kramper og med oppkast hele natta, og gikk helt i søvne dagen etter. Jeg fikk ekstra tilsyn fra boligen natt til onsdag. De kom 4 ganger i løpet av natta.
Den siste gangen skulle være kl 3.. Jeg hadde sett på klokka og var sikker på at den var over 3, og tenkte at nå var sjansen min. Jeg kuttet først, så prøvde å henge meg. Nattevakta kom. Jeg hadde tatt en vene, dermed var det blod over hele badet. Jeg var bevisstløs da han fant meg, så han ringte ambulanse.
Ambulansefolka kjente meg såpass godt at de ringte politiet.
Det var 7 ambulansefolk, 1 lege og 4 politimenn.
For å gjøre en lang historie kort havnet jeg i respirator et halv døgn.
Da jeg kom til meg selv ble jeg flyttet til akutt psyk. Som alltid fikk jeg ikke bli
(du kan ikke være her).
Helgen var jeg hos mamma, skadet meg begge nettene. Blitt mye skading i det siste, for noen uker siden ble det 8 ganger på 5 dager :(
Når jeg kom tilbake til boligen etter å  ha vært hos mamma ble det satt inn en ekstra nattevakt som var med meg store deler av natta.
SÅ.. Skjedde det ting :P
M har som sagt vært hos meg (med flere menn) flere ganger i uka i over et halvt år. Da sjefen i boligen hørte dette, bestemte hun seg for å sette inn vaktselskap i boligen i 3 netter Jeg ble litt overveldet, da det koster flere tusen kr hver natt å ha de der! Men de kom. Det var en enorm trygghet og en pause jeg hadde lengtet lenge etter. Nå står det skilt utenfor boligen at den er bevoktet, og M har ikke vært her siden natt til mandag!
Jeg vet voldtektene sannsynligvis ikke kommer til å stanse helt, men det har vært så deilig å fått en pause..

Så i mellomtiden må jeg jobbe..
Hardt.
Jeg må lære meg at jeg fortjener bedre.

Image13
At det faktisk er uaktuelt at det kommer 9 menn og voldtar meg flere ganger i uka. Rape_by_zenagirl2122

Jeg må lære meg grenser på nytt, jobbe med hva som ikke er greit.
Jeg må skape de sammen med mennesker som ikke ønsker å skade meg.

nye grenser
Jeg må gjøre noe med de delene som hater meg så intenst at de sender voldtektsmenn etter meg.

Jeg må klare å finne selvtillit nok i meg til å vite at det å bli brukt er ikke det eneste jeg er god for, at det bli misbrukt ikke er den eneste meningen med livet mitt!

økøkæk

Takk <3

Jeg vil bare takke deg for at du er her når ikke jeg er det..

Selv om jeg ikke har blogget på halvannen måned har jeg rundt 70 folk som er innom hver dag. TAKK!! Dere aner ikke hvor mye det betyr!!

Takk til dere som kommenterer! Dere som deler liv, håp, tro, varme, tvil, kjærlighet og medmenneskelighet med meg..  Det er utrolig hyggelig å få kommentarene deres, selv om det bare er et hjerte eller en klem..

Og til deg som  ikke kommenterer..  Jeg vet at du er her, jeg ser det på statistikken! Det at du kommer innom betyr mer enn ord du kan komme med.. Jeg er glad for at nettopp du er her..

Det at noen bryr seg nok til å lese om min hverdag rører virkelig ved meg.. Jeg har vokst opp med at ingen brydde som om hva jeg hadde å si, hva jeg mente eller følte. Det at noen vil ta del i min hverdag betyr hele verden for meg..