La meg fortelle deg om min Gud

La meg fortelle deg om min Gud

Jeg går til en gateprest som gav meg en lekse. Han ville jeg skulle forklare Gud til noen som aldri har hørt om Han før. Her er resultatet! :) Det ble fryktelig langt, men jeg håper du vil lese:)

Det er lagt opp slik at hver overskrift sier; «La meg fortelle deg om min Gud».
Likevel er overskriftene forskjellige, da jeg legger vekt på ett og ett ord. For de som synes dette blir for mye å lese, tenkte jeg at jeg skulle skrive litt om hva hver overskrift handler om, så kan du lese det som interesserer deg:)

LA meg fortelle deg om min Gud: Denne er ganske kort. Skriver litt om postmodernismen som sier at; min sannhet trenger ikke være din sannhet, og at tro kan gjøres noe personlig der man kan velge å vrake litt hva i en religion man ønsker å tro på.
La MEG fortelle deg om min Gud: Her skriver jeg litt om hva jeg mener er menneskets innebygde hull som kun kan fylles med noe gudommelig.
La meg FORTELLE deg om min Gud:Her har jeg rett og slett skrevet om hva Bibelen sier om menneskelighetens historie med Gud er. Dette er veldig basic, oppgaven var som sagt fortelle om Gud til noen som aldri har hørt om Han
La meg fortelle DEG om min Gud:  Her skriver jeg litt om hvordan Jesus ser på deg.
La meg fortelle deg OM min Gud:Det er denne og den neste overskriften jeg anbefaler dere å få med med dere.  Fordi det er her det begynner det å bli personlig. Jeg skriver om hvordan det var for meg å høre om Gud for første gang, og hvor voldsomt det kræsjet med min virkelighet som incestutsatt. Jeg skriver om hvor vanskelig det har vært for meg å se på Gud som en far, når min pappa har vært så vond mot meg.
La meg fortelle deg om MIN Gud: Her sentrer jeg rundt hvordan min Gud har «tillatt» alt det vonde som har skjedd meg. Jeg skriver mye om det ondes problem (hvordan kan Gud være god og allmektig i en vond verden). Jeg skriver også litt om hvilke bibelvers vi kan bruke for å vise hva Bibelen forteller oss om smerte.
La meg fortelle deg om min GUDHer skrive jeg om hvor stor min Gud er. Jeg tar også for meg «svaralternativene» ang om Jesus er den Han sa at Han var. 1.Han var en løgner. 2. Han var gal. 3. Han var Guds sønn.

Mitt håp er at du leser alt, men blir dette for langt, håper jeg i hvertfall at du får med deg «OM min Gud», «om MIN Gud»

Enjoy:)

LA meg fortelle deg om min Gud

Mange mener tro er noe fullstendig privat. Det ligger i den postmoderne tiden vi lever i at noe som er sant for meg ikke trenger å være sant for deg. At Gud tilpasses oss, hvordan vi vil se på Han. Men vi er skapt i Guds bilde, ikke omvendt.

Et vanlig utsagn er at alle religioner fører til Gud. Men å si at alle religioner er like, er nedverdigende – både for religionen, «gudene» og de religiøse.  Som om alle satt på en restaurant, noen bestiller fisk, noen kjøtt, andre vegetarmat, men når maten kommer på bordet får alle samme maten. Det er ikke slik min Gud ønsker å ha det.

Igrunnen tror jeg at religion aldri var Guds hensikt.

Religion says do, Jesus says done. Religion says slave, Jesus says son, Religion puts you in shackles but Jesus sets you free.  Religion makes you blind, but Jesus lets you see.

Er du åpen?

For det er noe jeg ønsker å dele med deg.

 

La MEG fortelle deg om min Gud

Det er en sang av Plumb som heter God-shaped hole. Tiffany spør oss om ikke noe mangler? Hun  mener at det er et Guds-formet hull i hver og en av oss, at vi alle ar et hull som kun Gud kan fylle.

Dette tror jeg kommer frem i mye av menneskets historie. Mennesket har alltid lett etter noe å tro på. Stammer langt inni jungelen, som aldri har blitt introdusert for Bibelen eller Koranen, har ofte også guder, for å forklare godt og ondt i verden. Visste du at 90% av verdensbefolkningen tror at det finnes en Gud/guder?

Jeg hørte en fin definisjon en gang om forskjellen på religion og kristendom.

Religion er menneskets lengsel etter en gud. Kristendom er Guds lengsel etter mennesker.

Mange mener at man må ha en utrolig tro for å tro på en skaper. Jeg mener det er like stort sprang å tro at den vanvittig komplekse menneskekroppen, økosystemet, dyrelivet, verdensrommet osv., kom ved en tilfeldighet. Noe som kom av seg selv. For meg er det lettere å tro at noen stod bak.

La meg FORTELLE  deg om min Gud

Jeg tror på en bok som heter Bibelen. Bibelen er delt opp i to deler, Det Gamle Testamentet(GT) og Det Nye Testamentet (NT). Vendepunktet kommer da Jesus blir født, dette er det som skiller GT og NT. Jeg skal komme tilbake til hvem Jesus er. Bibelen forteller om de kristnes Gud. Hvem er Han, spør du? La meg referere fra et av evangeliene skrevet om Jesus. Det ble sannsynligvis skrevet av en av disiplene hans, men det som er sikkert er at det er et øyevitne til da Jesus levde.

I Johannes sitt første kapittel står dette;

«I begynnelsen var Ordet(ordet er Jesus), og Ordet var hos Gud. Alt ble til ved Han, og uten Han ble ingenting til av det som ble til. I Han var liv, og livet var menneskets lys. Lyset skinner i mørket, men mørket forstod det ikke. Dette var det sanne lyset, som gir lys til hvert menneske i verden.»

Jeg tror på en Gud som var før begynnelsen av jorden. En som har mye kjærlighet at Han ønsket noen å dele den med. Han skapte først himmelen og jorden, så lyset. Han skapte hav og land, gress, planter og trær. Han skapte stjernene, dyr, fugler og fisker. Til slutt kom det jeg tror Han gledet seg mest til. Han ville skape mennesket. Han ville ha noen å elske, som kunne elske Han tilbake. Og Hans kjærlighet er ubetinget. Han visste om deg og meg lenge før vi ble født, Han skapte oss i mors liv, og Han elsker oss av hele sitt hjerte. Gud skapte menneskene for å få og gi kjærlighet. Men å gi og motta kjærlighet er et valg. Han ville ikke ha noen roboter som elsket fordi de var programmert til det. Men når menneskene fikk dette valget fikk de også en valgmulighet. En mulighet til å svikte Gud. Og det gjorde de. Da kom synden inn i verden. Gud kunne blitt sint. Han kunne sagt screw you, dere har valgt å forråde meg, jeg gidder ikke bruke mer tid på dere. Men vi ser videre i gamle testamentet at Han fortsetter å strekke seg etter menneskene. Vi følger Hans utvalgte folk, jødene, gjennom oppturer og nedturer. Vi ser at de stadig glemmer Hans tegn og under. Et eksempel  er da Gud befrir dem fra slaveriet i Egypt, og de er i ørkenen i 40 år. Gud viser seg for dem som en skysøyle på dagen for å vise de vei, og en ildsøyle på natten for å lyse for dem. Han gir dem mat hver dag. Likevel begynner jødene  blant annet å  tilbe andre guder. Men Gud gav ikke opp.

Gud er hellig. Han tåler ikke synd, med andre ord, Han kan ikke tåle oss. I det gamle testamentet (GT) var det mange lover og regler for å passe på at Gud kunne ha noe med oss å gjøre i det hele tatt. Noe av det de måtte gjøre var å ofre for å ta bort synden som skilte oss fra Han.  Ofte ofret de lam. Men Gud hadde en plan for at vi kunne bli renset en gang for alle. Han sendte sin sønn, som av flere ble kalt «Guds lam». Det er her Det Nye Testamentet starter. Guds sønn sitt navn var Jesus. Det finnes over 300 profetier om Jesus i GT. Disse handler om alt fra hvem som fødte han og hva hans skulle gjøre –  til hvordan han døde. Jødene hadde da, på grunn av GT, mange forventninger til Han som skulle komme. De var under romerne på Jesu tid, og jødene forventet at han det var profetert om, skulle komme og bli en politisk konge. Men Jesus ble født inn i fattigdom, han ble født i et fjøs. Det var ikke rom for Han i den verden Han kom for å frelse.  I stedet for å bli denne kongen, vokser han opp som sønn til en snekker, før Han står frem som 30 åring, begynner å gjøre tegn og under og sier etterhvert at Han er Guds sønn. Før dette hadde det ikke stått frem noen profeter eller skjedd noen store tegn fra Gud sin side på noen hundre år!  Forholdet jødene hadde med Gud var ofring, og bønn i tempelet.  Møtestedet der de kunne møte han, var «det aller helligste», bak et  spesielt forheng. Dette rommet var stengt-  kun en gang i året gikk øverstepresten inn med et offer for å gjøre opp for menneskets synd (3 mosebok 16:34). Gud sendte Jesus, fordi Han ønsket å være nær menneskene igjen. For å kunne gjøre dette, måtte Gud hamle opp med synden en gang for alle. Jesus måtte dø for å betale for vår synd, slik at vi kunne møte Gud igjen. Vi trenger ikke lengre dyreblod, Jesu blod er nok. Jesus ble torturert, forlatt av vennene sine, korsfestet og døde. I det sekundet Jesus døde revnet det utrolig tykke forhenget til det aller helligste. Dette var et tegn på at vi aldri mer trenger å være adskilt fra Gud. I Matteus 18:20 står det at der hvor to eller tre er samlet i Hans navn, er Han midt iblant dem.   Dette viser at Gud kan komme nær oss på en helt annet måte enn før Kristus. Det at Jesus stod opp igjen gjorde at Han vant over døden og djevelen, og vi får seier i Han. Han satte oss fri!

Hadde det stoppet der hadde dette bare vært en mindre kul religion. Men Jesus stod opp igjen fra de døde! Dette er ikke et eventyr med snipp, snapp, snute. Det slutter heller ikke som nederlag, selv om det var det disiplene trodde. Han møtte dem igjen. Han lot dem ta i sårene etter korfestelsen, og han spiste mat for å vise at Han var menneske.

risen

La meg fortelle DEG om min Gud

Jeg vet ikke hvem du er, hvilket forhold du har til Gud. Men jeg vil du skal vite at min Gud elsket deg først, som elsket deg før du noen gang tenkte på Han. Vi har en Gud som elsker på tross av, ikke på grunn av. Det er ingenting i hele verden som kan gjøre at Gud elsker deg mindre. Det er heller ingenting som kan gjøre at Han elsker deg mer. Kjærligheten er fullkommen. Nå kan du tenke at dette er veldig rosenrødt. At kristne er svake, som bare trenger en som elsker oss. Men kjærligheten er alt annet enn rosenrød. Jeg har en Gud som tenkte på deg mens han ble slått og spyttet på. Som kjente deg på innsiden da han ble naglet på et kors. Som døde, fordi det var den eneste måten Han kunne komme i kontakt med deg på. Og Han hadde gått gjennom alt dette tusen ganger til, hvis det gjorde at du ville snu deg til Han. Jeg har en Gud som roper navnet mitt hver dag, selv når jeg snur meg bort. Og Han roper ditt navn også.

Som jeg skrev vil vårt postmoderne samfunn fortelle oss at din tro er hva du vil ha den til. Du kan tro på Gud – eller Jesus – eller ingen av dem – det er det din tro som avgjør.

Men blir Gud mindre virkelig om du velger å ikke tro på ham?  Forsvinner Gud, Himmel og helvete ved at vi ikke tror på de?

La meg fortelle deg OM min Gud

Da jeg begynte på barnearbeidet i menigheten nære meg, var det to ting jeg  grublet mye over. For det første hørte vi ofte at Gud var hos oss og så oss hele tiden. Dette er betryggende for mange barn. For meg var dette et mareritt. Tanken på at Gud hadde sett alle overgrepene var vanskelig. Dette var det jeg skammet meg mest over i hele verden, og dette stod Han og på? Og ikke minst, hemmelighetene jeg hadde blitt truet på livet, både mitt og de jeg var glad i, disse hemmelighetene risikerte nå å komme frem!

Det andre var hvor mye det rusket i meg når de brukte ordet «far» på Gud. Hvis Gud var som pappa ville jeg ikke noe med han å gjøre.

Når pappa aldri har vært trygg, kan Gud Faderen være trygg?  I Salomos ordspråk 29:25 står det at menneskefrykt fører inn i feller, men den som stoler på Herren skal være trygg. Dette er et vers som kan virke langt unna, i hvert fall for meg. Men det står flere steder i Bibelen, at den som holder seg til Gud og Hans ord skal være trygg, i blant annet Salme 32:7 står det at Han er vårt gjemmested. Men hva betyr dette for oss? Fordi vi vet at vonde ting skjer med gode mennesker hele tiden. Det at man er kristen, gjør ikke at livet automatisk blir rosenrødt og trygt. Kristne opplever forferdelige ting, akkurat som alle andre. Men, jeg vil komme tilbake til en historie i Bibelen, den da Jesus stilnet stormen. Han startet ferden med å si; «La oss dra over til andre siden». Gud sier at vi ikke skal være redde. For selv om livet er fult av utfordringer, lidelse og død, er Han den som står fast.  Han var ombord, også i stormen.

«Frykt ikke, for jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, jeg hjelper deg. Jeg holder deg oppe med min rettferds høyre hånd.» (Jesaja 41:10)

En annen utfordring jeg har hatt med å se på Gud som far, er dette med krav. I kampen om å være god nok for pappa, har dette smittet over på mitt Gudsbilde. Jeg føler at skal Gud kunne elske meg må jeg gjøre ting, fikse dem og gjøre dem godt nok. Dette har resultert i at jeg for eksempel føler jeg må være kjempeaktiv i menigheten, lede lovsang, be flotte bønner, skjære frukt og bære stoler til gudstjenesten. Jeg har blitt oppdratt til at kjærlighet er noe som må fortjenes. At det kreves ting av meg for at noen skal kunne elske meg. Dette har vært en vegg mellom meg og Gud. Jeg har slitt veldig med å tenke at noen kan være glad i meg uten at jeg må gjøre meg fortjent til det, spesielt med Gud. Så når jeg tenker på Gud som far, blir hele Gud skygget av en kravstor far som aldri er fornøyd.

Jeg merker også på den kritiske delen av pappa. Setningene;  «Det er aldri noen som vil ha deg når du er slik.» «Ingen vil noen gang ønske deg sånn som du er.» «Det er aldri noen som kommer til å ville gifte seg med deg, du som er så stygg.» «Ingen kommer til å godta deg når du er så feit», osv, var setninger jeg hørte nesten hver dag. Tanken på at Gud vil ha meg er vanskelig. Du har hørt meg snakke opp og ned om Guds kjærlighet til deg i dette innlegget. Men når det kommer til om jeg klarer å kjenne på denne kjærligheten;  det er verre.  Jeg ønsker å tro at Han elsker meg ubetinget. Men jeg har så mange arr i hjertet etter svik. Hvor mye vondere det er å bli sveket når man har latt seg selv bli glad i en person. Det er så fælt å møte noen lukkede når man endelig har klart å åpne seg. Dette er noe alle kjenner seg igjen i, avvisning er for mange en av de verste følelsene som finnes. Min pappa har alltid vært slik. Jeg vet ikke hva som er verst, at han hadde for høye forventninger, eller at han ikke hadde noen forventninger i det hele tatt. Uansett, jeg har aldri vært god nok for pappa. Jeg vet at Bibelen sier at jeg er god nok for Gud, men å tro det, det er noe annet.

Pappa har også alltid brukt bibelvers mot meg, både i seksuelle overgrep og vold. «Du skal hedre din mor og din far.» «Kvinnen skal underkaste seg mannen.» «Dere barn, vær lydige mot foreldrene deres i alt, det er til glede i Herren». «Man tukter den man elsker» er bibelvers som har gått igjen. Dette har ikke vært lett, fordi jeg også her har fått et forvridd bilde av Gud. Før jeg ble kjent med Gud selv, tenkte jeg at Gud måtte jo stå inne for det pappa gjorde, det stod jo i Bibelen. Pappa viste meg aldri versene der det stod at Gud hatet vold (Salme 7:5), at det kun skal komme oppbyggende ord ut av munnen vår(Efeserne 4:29), at all bitterhet og vrede skal være langt fra oss, fordi vi skal være gode med hverandre (Efeserne 4:31-32), at man aldri skal røre en familiemedlem for å vise henne fram naken(3. mosebok 18:6), eller der det står at for den som fører en av de troende små til fall, ville det vært bedre å bli druknet (Matteus 18:6).

Men dette er ikke bibelversene som holder meg kristen. Bibelversene som holder meg kristen snakker om Hans enorme kjærlighet til meg, at Han lengtet sånn etter meg at Han døde for at jeg skulle få komme nær Han.

Med en gang Gud kalte seg Far i Bibelen må Han ha visst at dette ville skape problemer for noen av oss. Ganske mange av oss faktisk. Jeg har en jordisk far som gav meg fysiske og psykiske arr. Men jeg har en guddommelig Far som har arr av meg i hendene sine (Jesaja 49:16)

La meg fortelle deg om MIN Gud.

Dette er delen som blir komplisert. Jeg har skrevet om min tro før, du kan lese om det HER.

Jeg kan se på det på en måte.

Som at jeg har en Gud som tillot min far å utsatte meg for orale ovegrep da jeg bare var 5 måneder.
Som at jeg har en Gud som lot meg bli voldtatt som 3-åring.
Jeg har en Gud som gjorde at de eneste voksne jeg hadde for å hjelpe meg og elske meg, misbrukte meg og neglisjerte meg.
En Gud som lot meg bli utsatt for menneskehandel som 5 åring.
Jeg har en Gud som tolererte at jeg ble introdusert for en pedofil-ring som 6 åring.
Som gjorde at jeg ble kalt stygg og verdiløs hver dag.
Som så på at jeg ble kastet ut av klasserommet hvert friminutt i flere år, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.
En Gud som lot meg bli misbrukt i 21 år til sammen.

Som skapte 3 liv i magen min, alle barn av overgripere, alle barn som ble tatt eller som jeg mistet.

Men.

Jeg tror ikke det er slik.

For jeg, jeg har en Gud som kan bruke vonde erfaringer til noe godt. Ja, meningsløse ting skjer, men Gud kan gjøre noe meningsløst til noe meningsfylt.
Jeg har en Gud som er i bunnen av alt, lengst nede.
En Gud som aldri svikter.
Jeg har en Gud som ligger våken om natta, med sorg i blikket.
Som kommer til utsetning når livet får krampeanfall.
Jeg
tror på en Gud som får vondt i ryggen og armene, etter å ha båret meg dag og natt.
Jeg har en Gud som har sett meg hele tiden.
Jeg har en Gud som aldri ønsket at dette skulle skje. Men for at mennesker skal kunne elske, må de få valget til å la være.

ja, det finnes mennesker som utnytter dette. De som hater i stedet for å elske, som tar i stedet for å gi, som bryter tillit i stedet for å skape den, som utnytter i stedet for å passe på. Jeg har vært uheldig og møtt på mange slike mennesker i løpet av livet mitt. Jeg skrev at jeg kunne se på det som at jeg har en Gud som lot meg bli misbrukt, som tillot alt dette å skje meg. Jeg tror ikke dette.  Skriver mer om det lengre ned.

Jeg vet ikke hvorfor dette skjedde. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble født i min familie, i mitt nabolag. Men jeg vet ta Gud aldri ville at dette skulle skje. Mange tror det, men jeg tror at dette er en konsekvens av synden. Som jeg har skrevet før, må kjærlighet være et valg hvis den er virkelig. Ja, for at vi i det hele tatt skal være mennesker og ikke dyr, må vi ha dette valget.  Dette gjør at mennesker kan velge den bort, og dette har aldri Gud ønsket.

Jesus var veldig glad i å fortelle lignelser og i Johannes, kapittel 15, leser vi om vintreet. Jesus forklarer at vi er alle grener på et tre. Treet er Jesus,  grenene kan ikke leve uten næring og må sitte fast på treet. Men Jesus forklarer at grenene trenger  å beskjæres om de skal bære frukt.  Dette er en smertefull prosess.  Men jeg tror den er nødvendig!  Slik tror jeg det kan være vondt når Gud jobber med oss.  Men tenk om det på den måten kan komme gode ting fra livet mitt!

Gud har ser også ting vi ikke ser. Et eksempel er at foreldre vet at barnet må få vaksine gjennom sprøyter. Barnet forstår ikke hvorfor de må gjennom en smertefull opplevelse, men foreldrene vet at dette er til barnets beste.

Jeg har en Gud som har opplevd dyp smerte. En av Jesus sine beste venner bannet 3 ganger på at han ikke kjente Jesus. En annen venn gav Han opp til myndighetene som skulle drepe han, for 30 sølvpenger. Jesus ble torturert og drept.

Jesus døde før forventet da Han hang på korset. Men det virker ikke som om det var den fysiske lidelsen som drepte Han. Fredrik Wisløff skriver;

«Den egentlige dødsårsak ved en korsfestelse var blodtapet. Det kunne ofte ta meget lang tid innen forbryteren døde.
Men Jesus døde ikke av blodtapet. Det viser denne lille tildragelsen oss: Da soldaten stakk ham i siden, rant vann og blod ut. Det viser at Jesu hjerte hadde bristet.
I ett dødt legeme størkner blodet. Men når hjertet brister, renner blodet ned i hjertesekken, og her skiller de røde blodlegemer seg ut. Sverd (CR: spyd-) spissen nådde akkurat inn til hjerteposen og derfor rant blod og vann ut.
Hvilket blikk vi får inn i Jesu smerte. Så grufull hans kval må ha vært, både den legemlige – og ennå mer den sjelelige – at hans hjerte ikke holdt ut lenger. Det brast! Det brast av lidelse. Det brast av å se all synden. Det brast av kjærlighet. (…)»

Jesus døde av et knust hjerte

kors by bakgrunn

Før Han dør roper han ut; min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?  Jeg hørte noe veldig fint om det en gang:  Når Gud så bort fra Jesus, så Han på oss.. 💘 Jesus har opplevd mye smerte, det gjør det lettere for meg å relatere meg til Han.

Når det gjelder det ondes problem,  er det også viktig at vi ser på løsning, ikke bare forklaring. La oss si at du er først på et ulykkessted, og du kaster deg over den skadede. Hvis du da sier; «Jeg tror jeg vet hva som skjedde! Du gikk over veien uten å se deg for, og traileren kom i stor fart. Jeg tror det er derfor du har brukket ryggen og blør i alle retninger. Det er forklaringen, skjønner du det?!?»

Dette trenger jo ikke den skadede å høre. Hvis du begynner med masse forklaringer, hjelper ikke det noen ting. Han trenger hjelp.

Slik er det med spørsmålet om det ondes problem. Det de trenger, de som har det vondt, er ikke en masse forklaringer på hvorfor ting er som de er.  De trenger løsninger. Vi ser opp på Gud og spør:  «Bryr du deg ikke om alle denne ondskapen?»  Men det er jo det samme Gud kan spørre oss tilbake! Hver dag lages det nok mat for å mette hele verden. Hver dag er mennesker fæle med hverandre. Vi kan be Gud gripe inn, men hva ber vi egentlig om? At en usynlig kraft skal stoppe oss hver gang vi er i ferd med å si eller gjøre noe sårende? Hva slags mennesker blir vi da?

Guds løsning var å sende sin egen sønn for å redde oss.

Jeg nevnte historien om da Jesus ba disiplene om å sette over til andre siden av sjøen.  Den står i Markus, kapittel 4. De kommer ut på vannet, og Jesus legger seg til å sove. Så kommer det en storm, og disiplene er sikre på at de kommer til å gå under. De vekker da Jesus og spør:  «Vi går under, bryr du deg ikke?» Jesus reiser seg, truer stormen, og det blir blikk stille. Jesus spør dem om de ikke har noen tro.

Det er to poeng jeg vil dra frem i denne historien. Det åpenbare poenget er jo at Jesus har mulighet til å stille stormen i livene våre. Det andre er at jeg alltid har tenkt at Jesus har vært litt streng som spør disiplene om de ikke har noen tro. Men, legg merke til begynnelsen:  Jesus sier «La oss sette over til den andre siden».  Jesus har allerede lovt at de skal komme over til andre siden. Slik tror jeg det er i livene våre også. Jesus har sagt til meg; «Fragile, vi skal komme oss gjennom dette livet her sammen.» Det er et løfte jeg vil stole på.

I går lå jeg og hulket til Gud. Spørsmålene, frustrasjonen og tvilen raste. Men jeg valgte en bønn;

Jeg vil prise deg gjennom denne stormen, og jeg vil løfte mine hender! Nettopp fordi du er den du er, uansett hvor jeg befinner meg. Hver tåre jeg har grått ligger i dine hender. Selv om hjertet mitt er revet i fillebiter, vil jeg prise deg i denne stormen.

Og jeg tror at på tross av maskara i hele trynet, snørr, hyperventilering og blod, blir jeg aldri vakrere for Gud enn når jeg ber slike bønner.

Så, konklusjonen:

Gud er ansvarlig for å gi menneskene frihet til å velge. Men Han er ikke ansvarlig for hva mennesker gjør med den friheten.

La meg fortelle deg om min GUD

En Gud som er så stor at Han ikke trenger meg, men som vil ha meg allikevel.

En Gud som sier:  Ikke på grunn av hva du har gjort, men på grunn av hvem Jeg er. Ikke på grunn av hvem du er, men på grunn av hva Jeg har gjort!

En Gud som ikke bare ser de vellykkede, men også de utenfor. Bibelen er full av eksempler på hvordan Jesus tar kontakt med folk som blir sett ned på i samfunnet på den tiden; kvinner, samaritaner, tollere, syndere, prostituerte, gjetere, syke, spedalske osv.

En Gud som døde for at jeg skal bli satt fri.

Nå blir du kanskje forvirret, jeg sa jo at det var Jesus som døde, ikke Gud.

La meg fortelle deg om noe om Gud. Han er en treenig Gud. Ett forsøk på forklaring er at Gud er sola, Jesus er lyset og Den Hellige Ånd er varmen. Syns du den er for simpel, så tygg litt på denne:

H₂O er en kjemisk forbindelse.  Nettopp, EN kjemisk forbindelse.  Er vi enige? Fint :)

Den har likevel 3 forskjellige former, is, vann og damp. Dette kan være et bilde på at Gud, Jesus og Den Hellige Ånd er ett, men har ulike utrykk.

Jesus sier flere ganger at Han er Gud. Hva tenker vi om dette? De aller fleste historikere er enige om Han, Han var en mann som levde for 2000 år siden.

Han sa han var Guds sønn – dette gir oss tre muligheter.

  1. Han sa Han var Guds sønn, men visste Han ikke var det = Han var en løgner.
  2. Han trodde Han var Guds sønn, men var det jo ikke = Han var gal.
  3. Han var den Han sa Han var = Han var – og er – Guds sønn.

C.S Lewis(forfatter av en del kristne bøker, men også Narnia-bøkene) sier dette:  «Mange ser på Han som en god lærer, en flott moralsk mann. Likevel kunne han ikke vært dette hvis han var gal eller løy. Han er ingen god moralsk lærer hvis han påstår å være Gud uten å være det!»

La oss ta for oss disse 3 mulighetene.

  1. Jesus var en løgner.

Den viktigste kilden til kunnskap om Jesus finner vi i de fire evangeliene i Bibelen. Forfatterne av disse skriftene hadde direkte kjennskap til Jesus og hans liv. Dessuten levde fortsatt mange andre øyenvitner som dermed kunne ha avkreftet det som evangeliene fortalte dersom det ikke stemte med virkeligheten. Det er altså gode grunner for å stole på at evangeliene gir et troverdig bilde av Jesus, både som menneske og som Guds sønn.  Jesus sine beste venner, disiplene, gir oss også et spesielt holdepunkt:  De fulgte Jesus tett i 3 år. Alle, bortsett fra Johannes og Judas, led martyrdøden. Ville de dødd hvis de ikke trodde på Jesus?

  1. Jesus var gal.

Her tenker jeg på en av mine favoritthistorier i Bibelen, kvinnen som var tatt i ekteskapsbrudd (Joh 8, 2-11) Det var mange høyt utdannede jøder som ikke trodde på Jesus. De ville gjerne sette Han fast, vise mennesker rundt dem at Jesus ikke var den Han sa Han var. Jesus satt i tempelet og underviste da det kom en folkemengde med en kvinne i midten. De dyttet henne foran seg frem for Jesus. De forteller at denne kvinnen vært utro mot mannen sin. I Moseloven står det at slike kvinner skal steines til døde. Men Jesus sier noe så vakkert til folkemengden som står der med steiner i hendene, klare til å drepe;

«Den som aldri har syndet (gjort noe galt), kan kaste den første steinen». Ingen kunne kaste steinen og kvinnen fikk berget livet. Jesus spør henne om hvem som nå dømmer henne? Da hun svarer «ingen», forteller Jesus henne; «Heller ikke jeg dømmer deg.»

Her har vi et eksempel på at Jesus blir satt i en vanskelig situasjon. De skriftlærde prøver å finne noe de kan ta ham på. Men selv i denne krevende situasjonen beholder Jesus roen, og gir dem et godt svar, med en dyp mening. Jesu liv og det han underviste om, hadde en klar sammenheng. Han levde selv slik som han oppfordret andre til å leve. Han sa også mye klokt som har blitt brukt i to tusen  år og Han har blitt fulgt av millioner av mennesker.

Jesus viste også enorm medlidenhet.  Alt dette hadde vært vanskelig hvis han var mentalt forstyrret. Det er ikke sannsynlig at Jesus var en gal mann.

  1. Jesus var den Han sa han var.

Så da sitter vi igjen med ett svar. At Jesus var – og er – verdens frelser og Guds sønn.

Det er mange som spør hvorfor Jesus ikke viser seg mer.  Kanskje det er et bevis for at Han ikke finnes. Men jeg spør deg:  Når en blind ikke kan se, betyr det at det ikke finnes form og farger? Og når en lam ikke kan føle, betyr det at det ikke finnes varmt og kaldt? Det at vi ikke har sanser til å avsløre Gud, tror jeg ikke betyr at Han ikke finnes.

Gjør du?

(Kilder; google, Bibelen.no, Møtepunkt PodCast, og en god dose egne erfaringer)
Reklamer

Kjære julenissen..

Kjære Julenissen…

Om du finnes, ikke vet jeg.

Jeg husker 4 årige meg som satt og ventet på deg. Jeg hadde på meg den rosa kjolen jeg elsket, de nye brillene og en hårbøyle med glitter på. Jeg ventet på deg. Jeg skulle så gjerne ønske at du kunne ta meg med. Putte meg i sekken og ta meg med til nordpolen. Ja, det hadde vært kaldt, men alt var bedre enn her. Jeg ville heller ha fysisk kulde enn kulden i hjertet mitt Jeg ville bort, vekk fra ondskapen. Vekk fra de slemme hendene. For du har snille hender, har du ikke?

Men julenisse, er du like glad som jeg så på TV?
Du som har sett alle barn?
For jeg var vel ikke den eneste 4 åringen som har det vondt?
Jeg ble lei meg når jeg tenkte på at barn hadde det slik som meg,
blir du også det?

Jeg ville så gjerne at du skulle hjelpe meg. Jeg gjorde alt jeg klarte for å være snill. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt. Jeg lå stille når han tok på meg, bet i meg skrikene da han voldtok. Jeg prøvd alt jeg kunne å høre på mamma og pappa, spiste alltid opp maten min og ryddet rommet. Jeg prøvde å være snill med lillebror, låne bort lekene mine i barnehagen og hjelpe til med husarbeid.

Den 4 år gamle jenta ble nemlig voksen alt for fort. Fikk jobber som å tilfredstrille de seksuelle lystene til far og ta vare på en deprimert mor.
Jeg hadde alltid klær, mat og leker. Vi dro på ferier og familiebesøk.
Men familien bar en hemmelighet.

Den 4 årige meg følte seg så alene.
Hvordan kunne jeg stole på noen voksne i det hele tatt?
Ingen sa de var glade i meg, den eneste gangen jeg ble tatt opp på fanget var når vi hadde gjester eller det var et kamera der.

Jeg holdt fast ved at mamma ikke visste hva pappa gjorde.
Nå vet jeg at hun må ha visst.
Det synes når en 5 måneder gammel baby blir utsatt for orale overgrep.
Jeg husker til å med at jeg revnet første gang pappa voldtok meg, rett før min 4 års bursdag.
Visste du, julenissen?
Var det derfor du ikke tok meg med, du så alt det ekle som skjedde?
Var ingen hemmeligheter skjult for deg?
Stod det på listen din, at Fragile hadde ekle hemmeligheter med far, derfor fortjente hun ikke et godt liv?

Jeg ventet og ventet på deg. Men jeg så at det var onkel bak maska den julaften. Jeg forsto ikke hvorfor du ikke kom. Forsto ikke hva jeg hadde gjort som var så galt at selv du, han som tar vare på alle barn, ikke brydde seg om meg.

fa39ebb1f93a309d4d0b44710349hd437

Jeg er voksen nå.
Jeg er ikke helt sikker på når jeg sluttet å håpe, men jeg forsto vel omsider at det kun var masker, at de som var bak ikke alltid var snille.

Men om du faktisk finnes, er det lov å tro på nissen når en er stor? Stor og liten i samme kropp, alt for stor og alt for liten på samme tid.

Men om du fantes vet jeg hva jeg skulle ønsket meg.
Jeg vil ønske meg gode juleopplevelser.
At julaften ikke blir preget av masker og falske smil.
At det kunne komme noen ekte smil innimellom der.
Jeg ønsker meg et bedre liv.
Du skjønner nisse, nå er det to av de gamle overgriperne som fortsatt forgriper seg på meg. Jeg ønsker meg å kunne vokse opp på nytt, uten voldt og overgrep.
En barndom med folk som var glade i meg, med snille hender. Der jeg ikke ble kalt stygg og verdiløs hver dag, der jeg ikke ble slått og voldtatt.
Voksne som ikke mente seksuelle ting når de skulle «vise kjærlighet».
Jeg ønsker meg en hverdag uten åpne sår, uten minner som dreper og angst som kveler.

Men jeg vet nå at dette er noe jeg må jobbe med selv, jeg kan ikke legge alt ansvar og håp over på deg.

Men du skal vite at det er flere ting som har blitt bedre nå som jeg er stor.

Jeg vet nå at menneskene rundt juletreet er viktigere enn gave under treet.
Jeg vet nå hvordan jeg velger venner. Jeg har gode venner rundt meg som liker meg tross det jeg har vært gjennom, mennesker som liker meg som meg, ikke bare masken jeg viser de.
Jeg har fantastiske hjelpere rundt meg, både behandlere og boligen.

Men julenisse, jeg skulle fortsatt ha litt av din magi.
Litt av dine glede, av din omsorg.

Så dette er mitt juleønske i år.

Kjære nisse, selv om du skuffet, fylte du også en 4 åring med håp.
Takk for det.

Vil ønske alle mine lesere en god jul <3

images

(Ideen om brev til julenissen ble inspirert av A.L)

Enda et barn som aldri ble

Jeg løper så fort jeg bare kan. Alt jeg har, inn i mørket, ut fra septemberluften og inn i varmen i T-bane tunellen. Jeg hørte fortvilte rop etter meg,  noen hadde sett meg løpe inn, skjønte hva jeg skulle.
Skjønte at jeg løp for å dø.
Men jeg fortsatte å løpe.

Prøver å ikke tenke på hva jeg løper for.

Jeg hadde nemlig blitt gravid. Igjen. Etter pågående overgrep kom det en liten i magen. Jeg husker levende da jeg satt sjelvende med den tredje positive graviditetstesten. Tårene rant, de gjorde meg bare tommere og tommere for alt.

Med blodsmak i munnen løper og jeg og husker alt blodet kvelden før. Det hadde startet med intense smerter i magen og ryggen. Det kom enorme menger mørkt blod, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste babyen.
Den nydelige lille. Den som ikke hadde gjort noe galt, uskyldig og redd.
Jeg hadde sviktet babyen. Ja, jeg hadde hørt tusen ganger at det ikke var min feil, men babyen var ønsket. Ønsket av meg.
Mange ville sagt at det var et foster, ikke en baby.
Men jeg har det verdisynet av forsteret får verdi fra unnfangelse.

Dere som har fulgt meg har lest dette innlegget( handler om mine to graviditer i tenårene som overgriperne tok livet av mens de var i magen min),

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Pga M og hans venner ble jeg gravid på nytt i august. 

Det er disse tankene som følger meg inn i den lange T-bane tunellen denne kvelden i september 2014.Jeg legger meg ned i mørket i det jeg hører en T bane nærme seg. Tårene sprenger på da jeg hører at han bremser og stopper under 3 meter fra hodet mitt. I ren frustrasjon reiser jeg meg og begynner å skrike til sjårføren. Hvofor kunne han ikke bare ha drept meg?

Lyset kommer på i hele tunellen og jeg møter blikket hans. Jeg ser frykten Jeg ser noe sinne. Men mest av alt ser jeg en intense medfølelsen.
Jeg  slår blikket ned i bakken før jeg løper lengre inn i tunellen.

Etter en liten stund ser jeg en ny vogn komme sakte mot meg. Den stopper og en mann kommer mot meg.
Jeg stopper opp og rygger bakover.
Vent, roper han.
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø! roper jeg tilbake.
Han begynner å småløpe mot meg, og begynner å skjønne at dette ikke kommer til å gå. Jeg segner om i utmattelse og hulk.

Han kommer rolig bort til meg og setter seg på huk. Han legger armen forsiktig rundt meg. Jeg blir redd, reiser meg, og vil løpe, men han holder meg igjen. Panikken begynner å komme jeg begynner å kjempe, men han er sterkere enn meg. Jeg hulker og lar han omsider trøste meg.

En ny vogn nærmer seg, og jeg blir dratt inn. Jeg får beskjed at vi må kjøre mot neste stasjon, der ventet det folk som skulle hjelpe meg. Jeg hvisker at jeg ikke vil ha hjelp, men de hører iikke. Vi begynner å kjøre, jeg prøver å kaste meg ut i fart, men mannen setter seg på meg. Vi kommer frem til stassjonen og to store tar over. Jeg får helt panikk da de prøver å holde meg fast, og de roper; «Politiet må komme NÅ, vi har IKKE kontroll.»
Jeg blir lagt i håndjern og politiet kommer og drar meg ut i en ambulanse.

Jeg sitter på legevakta 6 timer. Politimennene skifter vakt, men alle 4 var fantastiske. Jeg ble likevell holdt i håndjern til jeg ble lagt inn på akuttavldelingen.

Da vi kommer opp til psykehuset møter 5 anastte oss på parkeringsplassen. Jeg blir rask lagt i belter. Jeg hyperventilerte og strigråt. Men mens de legger meg i belter holder en av de ansatte hodet mitt i hendene sine og snakker rolig med meg. Hjalp virkelig.

Jeg ligger i belter til dagen etter da overlegen kommer inn i rommet.
Jeg visste at jeg ikke kom til å få bli der, pga en diagnose(les mer om det her). Men vanligvis får jeg et par døgn og var forberedt på å ta i mot det.

Overlegen kommer inn og sier så grufult, jeg har aldri følt meg så krenket.

Tross at jeg nettopp hadde opplevd en spontanabort.

Tross at politiet hadde sagt at jeg hadde hatt det mest alvorlige selvmordsforsøket de hadde sett i forbindelse med T–bane.

Tross at jeg hadde ligget i håndjern og belter i nesten 12 timer.

Tross at sykehuset hadde hørt for første gang om at jeg fortsatt blir utsatt for overgrep.

Så kommer han inn og sier;
Nå som babyen er død har du ikke noe problem lengre! Du kan være her i 2-3 så nå du hjem!

Det å kalle det lille verdifulle fosteret et problem, så ble borte fordi noe så forferdelig skjedde.

Ja, jeg mistet et barn i september i år.
Men er virkelig problemet borte nå?
Hvordan kunne han si noe sånt?
At livet mitt liksom skal være riktig igjen, skal ting være lettere?
Kun fordi jeg mistet babyen min?

Alle mine aborter har hatt enorme ettervirkninger for meg.

Skal jeg liksom ha det bedre nå som babyen er borte?

Store vesle Lillebror..

«You are a murderer, you are killing me»
Ordene skriker fra dagboka mi..
Jeg har skrevet opp noen av sms’ene jeg fikk fra min lillebror..

Dagboka har ligget gjemt lenge..
Jeg fikk en lekse fra psykiateren og fant den frem igjen.
Mørkets hemmeligheter..
Jeg hadde ikke skrevet noe om overgrepene, jeg var for redd at noen skulle finne den.. Det stod masse om troen min i denne dagboka.. Hvor mye jeg sleit..

Men det var en spesiell ting jeg la merke til..

Lillebroren min (4 år yngre) ville stadig sove i senga mi om natta..
Det er for så vidt normalt hvis han hadde vært 4 år.. Eller 6, kanskje til og med 8.
Men min lillebror ville sove i senga mi frem til han var 14(!) år, og jeg var 18..

Når jeg leser i dagboka ser jeg ofte sms’er han har sendt meg.
Noen bedende, noen sinte.
Men alltid det samme..
Kan jeg please sove hos deg i natt?
Jeg hadde veldig problemer med guttekroppen.. Så jeg sa nei..
Nesten hver gang…

Jeg har vært mye bekymret for lillebror, men når sluttet jeg å ta vare på han?

Lillebror har alltid slitt med sinne..
Han har raseriet sitt fra pappa.

En ting er å arve.. Men noe jeg faktisk er en stor faktor er at han fikk aldri snakke om sinnet sitt. Han fikk beskjed om å gå på rommet sitt til han var blid igjen!
Han fikk aldri mulighet til å bearbeide eller snakke.

Der mine foreldre burde spurt;
Hvorfor er du egentlig sint nå?
Har det skjedd noe på skolen i dag?
Hvorfor føler du deg misforstått?
Er det noe du vil snakke om?
Hva kan vi gjøre for at du skal føle deg bedre?
Reagerte de med
Dette gidder vi ikke høre på.
Er du sint er det ditt problem.
Dette gidder vi faktisk ikke forholde oss til!

Jeg husker at frem til lillebror var rundt 16-17 år
var jeg sikker på at han kom til å bli konemishandler.
Jeg var livredd han når han var sint.
Han har skadet meg før.
Jeg husker hvor sint han var.. Fordi han ble mobbet fordi han var min bror.

Jeg husker alle gangene han sa han skulle drepe meg, mamma eller pappa.
Da han kom hjem i friminuttet og begynte å lete etter
pappas hagle fordi han skulle skyte rektor.
Alle slåsskampene han kom i.
Gangen han gikk løs på en bamse med en stor kjøkkenkniv.
Vennene han hang med som også var sinte, og som
drev med ulovlige ting.

Men han har faktisk klart seg greit!
På VGS fikk ha gode karakterer.
Han fikk nye venner.
Nå har han kjæreste, bor for seg selv, har jobb og er over halvveis i en bachelor.

Han klarer seg greit..

Jeg har prøvd å involvere han i hva som har skjedd siden jeg kom inn i psykiatrien. Vi har hatt et litt hemmelig språk.
Vi har alltid kilt hverandre på armene og ryggen.
Når jeg begynte å dekke armene mine (pga selvskading)
kilte han alltid rundt..

Men jeg får han ikke i snakk!

Dagen han for første gang ble dratt inn i min psyke verden var han 14..
Jeg hadde stukket av fra psykiatrisk for å ta livet mitt.
Foreldrene mine ble ringt.
Pappa fikk panikk og ringte hele slekta.
Mens lillebror hørte om hvordan jeg hadde prøvd å hoppe fra en bru.
Ikke særlig taktisk.

Etter dette har jeg også prøvd å snakke med han.
Hverdagslige ting er jo en sak, de merker jo ikke han noe til.
Problemet startet da jeg havnet i koma og respirator etter selvmordsforsøk
og ble liggende på somatisk ganske lenge.
Så ble jeg jo (som dere vet) flyttet til psykiatrisk på tvang
og var der i nesten to år.
I denne perioden nektet han å besøke meg.
Jeg skjønner at han ikke vil se meg på psykehus..
Men jeg skulle så gjerne ha pratet med han om
hvorfor jeg sliter på måten jeg gjør.
Jeg kommer nok aldri til å fortelle om overgrepene, men bare det
å forklare hvorfor jeg for eksempel skader meg..
Jeg husker da han skjønte det..
Han gikk på ungdomsskolen.
De selvskaderne han ser der er de som risper seg i timen,
de som går med kortermet dagen etterpå..

scarlet_tears_by_broken_girlx-d4i2rxy

Det var garantert slike som meg, de som gjør det for å døyve smerte,
men tingen er at disse menneskene skjuler det.
Men det er ikke de han ser, de han ser er de som
gjør det for å for å få oppmerksomhet.
Jeg ønsker å dele med han at denne enorme indre smerten er grunnen,
ikke for å få oppmerksomhet!
Men han nekter å prate..

Det er spesielt i det siste jeg ønsker å prate med han, finne ut av om noe har skjedd han også.. Jeg har aldri følt sinne ovenfor pappa over hva han gjorde med meg, men har han rørt lillebror, da..!!!

Store vesle Lillebror…
Hvilke hemmeligheter bar du på?

 

Behind the smile

Her er et dikt/sang jeg skrev da jeg var 14-15..

Det heter Behind the Smile

 

Behind the smile is a hurt lonely girl

Hiding her feelings from the rest of the world

Behind the mask is her world messed up

Behind the smile is the pain that won’t stop

 

She cries inside, but noboddy knows

She cuts her self, but not so it shows

 

Who knows her, who sees her

Behind her wall

Who cares that she feels

So worthless and small

 

Behind the smile is a girl stumbeling in the darkness

With no hand to hold, stuck in her own emptyness

Behind the smile is a fragile soul

Waiting for something to make her whole

 

She hates herself, but nobody knows

She’s so scared from her past, but not so it shows

i__ll_smile_for_you_by_chabruphotography-d2y3ias

 

Who knows her, who sees her

Who feels her pain

Who sees all the tears

She has cried in vain

 

She desperatly tries to cover her pain

Let noboddy see all of her shame

She smiles and she laughs

To convinse she’s okay

But she alone knows the pain

behind the play

Everyday she feels it,

not a day goes by

without that aweful feeling

of dying inside

 

Behind the smile are the scars she’s had to pay

It seems as they will never go away

Behind the smile is a heart that is torn

Behind the mask is a girl that sometimes

Wishes she was never born

 

Who knows her, who sees her

Crying at night

Praying that one day,

it will be alright

 

Behind the mask are the feelings

that never shows

Behind the smile is a girl

Noboddy really knows

Litt forsinket 17. mai takk <3

Takk for en fin 17. mai.. Takk for Norge! Takk for fred og frihet! Takk at jeg kan elske den jeg vil! Takk at jeg har stemmerett! Takk at jeg kan tro på Gud uten å bli forfulgt! Takk at jeg lever i overflod! Takk at jeg bor i dette landet og at vi kan være glade sammen på en dag som dette! Og takk for at vi hadde noen som ordnet opp for 200 år siden, så vi har et land å feire <3  Takk <3

 

«Æsj!!»

Jeg sitter på bussen hjem og hører på musikk.
Jeg skvetter da jeg plutselig hører et rop fra setet bak meg.
Idet jeg snur meg i refleks for å sjekke hva det var,
ser jeg to gutter i tidlig tenårene. Da han til venstre ser at jeg snur meg,
roper han ut; ÆSJ!!

Vanligvis tror jeg at jeg er litt sterkere enn reaksjonen som kom fra meg.
Hadde han sagt noe annet kunne jeg lett svart tilbake;
Er ikke du litt vel gammel til å oppføre deg sånn mot fremmede?

Men det var noe i meg som reagerte bastant på ordet; Æsj..

Jeg får ikke forklart hvor mange ganger jeg har hørt det ordet gjennom barndommen. Av pappa, overgripere og ikke minst mobbere.
Jeg har hørt at jeg er stygg hver dag fra tidlig barneskole til videregående.

Gutten på bussen traff et utrolig sårt punkt.

Jeg har skrevet om mobbing før, her. Men jeg vil dra frem noen av episodene jeg opplevde, de som har påvirket meg mest.

Effektene av mobbing er utrolig undervurdert.
Jeg husker da jeg ble innlagt de første gangene fortalte fagfolk meg at jeg hadde symptomer som tydet på seksuelle overgrep, men jeg blånektet.

Det var bare mobbinga.
Jeg fikk høre at jeg ikke burde slite så mye som jeg gjorde hvis jeg kun hadde en mobbehistorie bak meg. Jeg har også vært i forum og grupper der mobbeofferets smerte blir bagatellisert.

Dette er feil.

Som jeg skrev i innlegget som jeg linket til over her har jeg skrevet lite om mobbingen jeg ble utsatt for, fordi jeg har, frem til nå, følt at jeg var ganske ferdig med hele mobbehistorien min.

Nå er jeg ikke så sikker lengre..

Det at denne gutten på bussen sa æsj da han så meg,
har satt større spor jeg jeg trodde var mulig.

Image7

Som jeg sa, på skolen hørte jeg daglig at jeg var stygg i nesten 10 år.

Jeg ble jaget ut av klasserommet i 2 år hvert friminutt, fordi de andre elevene sa jeg var så stygg at de mistet matlysten av meg.

Jeg fikk gaffateip rundt hele hodet mitt en gang, fordi de sa jeg var så stygg at de
orker ikke å se på meg lengre.

Når jeg begynte på ungdomsskolen var jeg ivrig på å få en ny start. Ingen av guttene som mobbet kom i min klasse, og jeg tenkte at skulle det snu!
Jeg skulle få venner, kjæreste, og ikke minst; bli godtatt og akseptert.
Men den følelsen varte ikke lenge.
Jeg satt i kunst og håndverk timen noen uker etter skolestart..
Jeg satt med sommerfugler i magen, fordi mange av jentene fikk hemmelige lapper fra guttene der det sto at de var pene, snille, kule og at guttene inviterte de på fest, gjøre noe etter skolen, osv..
Jeg prøvde alt jeg kunne å ikke få forhåpninger da, jeg regnet jo
ikke med å få noen lapp fra de.. Men mot slutten av timen var det en gutt som gikk forbi pulten min og la fra seg en lapp.
Jeg holdt på å hyle et lite gledesskrik da jeg fikk den.
Endelig, endelig, endelig kom jeg også til å vite
hvordan det var at en gutt likte meg.
Jeg åpnet lappen forsiktig.
Tårene holdt på å sprenge innsiden av øya mine da jeg leste;
Du er så stygg at foreldrene dine burde blitt anmeldt for hærverk!
…….
Jeg hadde hørt den setningen før og kom til å høre den igjen,
men ingen av gangene var fult så vonde som lappen
jeg fikk den kunst og håndverk timen.

Mens tankene mine går tilbake til disse hendelsene mens jeg satt på bussen, merket jeg plutselig noe vått i bakhodet.
De satt og kastet is på meg.

Jeg skammet meg sånn…
Hvordan kunne jeg tro at folk faktisk orket å se på meg?
Hvilken rett har jeg til å utsette de  for å måtte se på meg??

Jeg hadde så lyst til å reise meg, si at disse tankene faktisk ikke er noe de
har rett til å påføre meg. Likevel krympet jeg meg sammen og rett og slett bare skammet meg noe helt enormt. Lette etter utveier.
Skal jeg tørre å flytte meg?
Skal jeg gå av før stoppet mitt?
Jeg turte i hvert fall ikke å si noe, det var helt sikkert.

Hvordan kan to fjortiser få meg til å føle meg så ille om  meg selv?

Den makten de har, den er det faktisk jeg som har gitt de.

Det er jeg som lar de påvirke meg. Kun meg.

Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om meg som 8 åring, som 10 åring, som 14 åring. Men meg som 26 åring, ja, denne makten kunne jeg tatt tilbake.

Likevel satt jeg der og krympet meg sammen, lette etter fluktmuligheter.
Heldigvis satt de der ikke lenge før de gikk av.
Som en siste hilsen viste han meg fingeren og kastet resten av isen
sin på ruta rett utenfor vinduet der jeg satt.

Tankene vandrer til hva jeg kunne gjort annerledes..
Hva om jeg hadde klart å sagt i fra? Ville de latt meg være eller tatt meg mer?

Jeg skulle ønske jeg var sterkere, at jeg hadde mer å stille opp med..

Jeg skulle ønske at min selvtillit var sterkere..

Eller at jeg klarte å stå opp for meg selv..

Men jeg tror at mest av alt ønsker jeg bare var et verdig menneske.
At jeg kan gå ut uten å skamme meg om hvordan jeg ser ut, hvordan folk oppfatter meg..

Jeg ble avvist av to gutter i løpet av en time forrige helg..
Håpet på at noen ville ha meg gikk i knus..
Jeg vet ikke om jeg bare skal gi opp hele greia, bare
innse at ting kommer ikke til å ordne seg for meg…

Jeg venter forgjeves på supermann..

She’s watching the taxi driver, he pulls away
She’s been locked up inside her apartment a hundred days

She says, “Yeah, he’s still coming, just a little bit late
He got stuck at the laundromat washing his cape”
She’s just watching the clouds roll by and they spell her name like Lois Lane
And she smiles, oh the way she smiles

She’s talking to angels,
Counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
Falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
Waiting for Superman

She’s out on the corner trying to catch a glimpse
Nothing’s making sense
She’s been chasing an answer, a sign lost in the abyss,
This Metropolis

She says, «Yeah, he’s still coming, just a little bit late
He got stuck at the Five and Dime saving the day”
She says, «If life was a movie, then it wouldn’t end like this,
Left without a kiss.»
Still, she smiles, the way she smiles, yeah

She’s talking to angels,
She’s counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
She’s falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
She’s waiting for Superman…

…to lift her up and take her anywhere
Show her love and flying through the air
Save her now before it’s too late tonight
Oh, at the speed of light
And she smiles

She’s talking to angels,
She’s counting the stars
Making a wish on a passing car
She’s dancing with strangers,
She’s falling apart
Waiting for Superman to pick her up
In his arms, yeah, in his arms, yeah
She’s waiting for Superman…

…to lift her up and take her anywhere
Show her love, oh, and flying through the air
Save her now before it’s too late tonight
She’s waiting for Superman 
(Waiting for Superman, Doughtry)