Fra de siste ukene.

Gad…! Har utsatt og utsatt å skrive..
Både pga den sårende kommentaren, pluss at det bare hoper seg opp med ting å skrive om, så jeg har ikke orket å starte på oppsummering..

Tusen takk til dere som fortsetter å komme innom tross lite aktivitet..

Tiden har gått sakte, men overraskende fort, det har skjedd mye, men samtidig lite..
Må nesten bare velge å dra frem noen ting her..

En episode som har satt seg fast er da jeg ble identifisert som ; det er hun som skader seg! Det var vondt.
En ansatt, P, skulle gå for dagen. Jeg gikk ut av rommet mitt, og så at han i refleks dyttet døra opp etter seg da han gikk. Jeg så meg rundt etter andre ansatte, men da det ikke var noen der var jeg rask og satt foten i døra. Veggene her insaine tykke, jeg klemte meg inntil døra, så ingen så meg. Ble stående der til jeg hørte at han hadde gått ut nede, så snek jeg meg ned. Ventet ved utgangsdøra til jeg så en bil kjøre, da løp jeg ut. Det første som slo meg var å komme meg til bussen. Jeg sprang, men plutselig fikk jeg en bil opp ved siden av meg. Crap. Det var P. «Hvor skal du da, jenta mi?» Jeg tenkte bare; what? Du har jobbet sikkert 6-7 vakter siden jeg kom for 3 uker siden, du har aldri vært kontakten min, jeg kjenner deg ikke! Hadde lyst til å skrike at han skulle søren meg ikke kalle meg jenta si, det er grose! Men, anyway, jeg løp av veien for å unngå han. Tingen er bare at det var en blindvei. Det var mye lettere å stikke av fra akutt psykiatrisk, der var jeg jo kjent! :p Jeg fant et hull i gjerdet og prøvde å skli ned skråningen. Men der stoppet han meg. Jeg fikk helt panikk da han holdt meg fast, og begynte og miste kontrollen over pusten. Jeg fikk så angst! Kjenner han ikke godt, pluss at det kom en frikin vaktmester som hjalp til å holde fast. Skjønner at de måtte holde meg fast, det var en bratt skråning med mye steiner, men det å bli liggende nede med to menn som holder er sykt tøft for en som har blitt utsatt for utallige gruppevoldtekter.. :( Men da han skulle ringe til avdelingen etter hjelp, det var da jeg ble sint. Han presterte å si; «du, ei har rømt. Det er hu.. hun som skader seg!!!»
Jeg er ikke sint fordi han hentet meg inn(okai, jo, skrek jo at ikke ville ha hjelp, jeg ville dø, men fornuften sier meg at ville gjort det samme hvis jeg hadde vært på jobb).
Jeg er ikke sint fordi han ikke husket navnet mitt(selv om han sikkert har hatt 6-7 vakter siden jeg ble lagt inn for en måned siden).
Men jeg er sint fordi det eneste han så meg for var «hun som skader seg». Det var SÅ mye annet han kunne sagt.
Hun nye, hun blonde, hun unge(det er bare ei dame til her, og hun er over femti), hun på rom 4, ooosv.. Jeg pratet med flere ansatte, og de forsikrer meg om at det ikke er det folk kommer til å sitte igjen med når jeg drar. Vil ikke bli husket for psykdommen min:( Det blir jo kanskje naturlig, fordi det er det jeg jobber med her, men føler jeg er mye mer enn selvskading og DID.. Det er noen her som er minner meg på det. Spesielt T. Han er flink  til å fokusere på det gode som har skjedd. Feks sist gang jeg ente med å selvskade, fokuserte han på alle timene jeg klarte å la være. Han har gjentatt ting som om at jeg er utrolig godt og vakkert menneske, at jeg er sterk, han sier til og med at jeg imponerer han og at han er stolt over å kjenne meg. Dette bringer frem mye mixa følelser. Det første som kommer er ofte forsvarsmekanismen.
– Forventer han virkelig at jeg skal tro at han mener det?
– Hva vil han med å si det? De gamle overbevisningene om at menn aldri sier sånn uten å ville ha noe tilbake blir veldig sterke. Jeg har jo vært veldig mye med han, føler meg ganske trygg på han, at han ikke vil skade meg(noe som skal ganske mye til når det gjelder menn :p ), men likevel, når menn sier sånt skjønner jeg ikke hvorfor, og blir redd de egentlig forventer noe seksuelt tilbake, da det er det eneste jeg føler jeg har å tilby noen, da jeg ikke er smart, pen, morsom, interessant, osv.
– Hvis jeg tror på han kommer han sikkert bare til å le av at jeg trodde han ikke løy.
Likevel har han aldri ledd av meg når jeg prøver å ta det inn.
Så dette blir kompleks for meg, det å vite hva jeg føler når han sier slikt. Men jeg merker jo at for hver gang han sier det, blir det litt lettere å tro at han ikke finner det opp. Jeg kommer aldri til å tro at han mener det i den graden han har sagt det. Jeg er ikke sterk, det kan ingen overbevise meg om. Men kanskje det ligger bittelitt styrke istedet for ingen styrke, slik jeg alltid har tenkt, hvis du skjønner.
Okai, det ble litt av en digresjon! :P Bra du holder ut med meg;)

Forrige uke gikk vi også på tur, slutten ble veldig vanskelig.Første del gikk ganske greit, jeg stakk kamera overalt fikk noen okai høstbilder. Det var siste del av turen som ble utfordrende. Plutselig gikk vi langs vannet, der gjerdet skilte meg fra en skråing som gikk kasnkje 3-4 meter ned til vannet. Jeg ble bombadert av stemmene til de forskjellige personlighetene om at jeg måtte jo hoppe! Jeg ble stående og se med lengsel ned skråingen, samtidig som jeg prøvde å tenke fornuftig. Det fallet  hadde ikke drept meg. Det hadde sannsynligvis bare gitt meg hjernerystelse og brekte ben. Jeg prøvde å snakke innover som jeg har lært, og minnet de på ei venninne som gikk med sånne pinner inn i benet og på krykker i over et halvt år etter at et selvmordsforsøk hadde gått galt. Jeg fortalte de om og om igjen at det kom ikke til å drepe meg, bare gi meg skader vi kom til å angre lenge på. Jeg prøvde til og med og si det høyt –med litt humor i stemmen- til de to jeg gikk med da de så at jeg ble stående litt for lenge; “det hadde bare brukket bena mine å hoppe derifra”, bare for å få bekreftelse på at; nei, det var ikke noe vits. Men delene fortsatte, spessielt Karina. Slitsomt. Jeg ble dratt bort fra stedet jeg kunne hoppe, men kampen var i gang. Jeg klarte ikke følge med i samtaler lengre, jeg ble bare gående å snakke tilbake til ideene de forkjellige personlighetene hadde om hvordan jeg skulle klare å dø. Jeg sa tilbake at ingen av forslagene kom til å drepe oss. Slenge meg ut i en vei hvor de kjører 40 km i timen hadde bare skadet meg, svelge de skarpe steinene kommer bare til å ødelegge ting på vei ned, ikke drepe, osv. Men de fortsatte; det er alltid muligheter, du må bare finne mulighetene, di jævla horeunge, klarer du ikke å dø en gang? Det siste kvarteretav turen switchet jeg mye. Husker bare biter, men i de bitene ble jeg holdt fast mellom to personale og dyttet mot sykehuset. Jeg husker ikke at jeg kom tilbake, satt bare plutselig inne på et rom på skjerma. Fikk beskjed om at Karina hadde vært fremme. Som vanlig hadde hun snakket dritt om meg, hvor mye hun hatet meg, og hvor sint hun var fordi jeg ikke hadde klart å ta livet mitt i løpet av turen. Hun hadde truet personalet, men de sa det virket som hun hadde det mest i kjeften. Hun hadde slått og sparket etter de, men ikke noe mer enn det. Fikk JM som kontakt da, det var godt.

Hadde en samtale med overlegen på fredag ang medisiner. En annen lege hadde egentlig seponert sobrilen, men jeg fortalte at jeg kjenner meg selv såpass godt nå at hadde jeg ikke hatt sobrilen noen av gangene hadde det endt i belter.
Vi pratet også litt om hvordan det gikk. Han lurte på om det var som jeg forventet her. Men jeg måtte jo innrømme at før jeg kom dit tenkte jeg ikke det var aktuelt med langtidsavdeling uansett, jeg var jo sikker på at jeg kom til å klare å dø. Han sa alvorlig på meg og sa at det var jo såvidt at jeg ikke overlevde. Gni det inn, tenkte jeg da ;) Det er nesten irriterende å ikke ha klart det, drit i å minn meg om hvor nære jeg var. :P

Forrige uke var generelt vanskelig. Flere kvelder ble jeg låst inne på skjermet, og fikk ikke være i fred uansett hvor mye jeg prøvde. Kjempet mellom delene. Egentlig vil jeg jo ikke dø på sykehus. Det er fryktelig å gjøre det mot de som finner meg, de som tenker; hadde jeg tatt tilsyn 5min før, hadde jeg skjønt at noe var i gjerdet, legene som hadde bestemt hvor ofte personalet skulle være innom, osv. Jeg har jo prøvd flere ganger, men det er i ren desperasjon. Når livet er så jævlig at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å dø, skjer det. Eller når stemmene til delene skriker så høyt at jeg ikke klarer å ignorere dem. Så har det jo skjedd at de har prøvd også.
Men det blir veldig kamp, fordi noen vil jeg skal ta livet mitt så fort som mulig, mens andre oppmuntrer meg til å vente. Det skjønner jo logikken i meg og, at skal jeg ha størst sjanse til å dø burde jeg klare å få kontroll over impulsforsøkene, slik at jeg snart blir tatt av tvangen, og kan skrive meg ut og ta livet mitt da. Noen av delene er litt mer der, opptatt av å holde meg i skinnet til jeg kan skrive meg ut. Det er til og med deler som har sladret på meg! :p Julie vil ikke jeg skal dø her inne, så hun fortalte kontakt N om det jeg endelig hadde klart å binne i vinduet for å henge meg i. Irriterende, jeg brukte laang tid på å klare å få det til (det er klin umulig å feste, pluss at jeg bare kunne holde på noen minutter av gangen pga det hyppige tilsynet.

Dagen i går var slitsom. På dagen brukte jeg all energi  jeg hadde for å ikke tenke,jeg slet så utrolig. Vi så film  i 9 tiden på morgenen (jeg hadde vært våken siden 5:p). Etter det  omorganiserte jeg hele rommet,tømte alle skuffer, skap og kommoden og ryddet alt på nytt. Rømte alt jeg kunne fra tankene. Mot slutten var jeg så deppa at jeg fikk nesten ikke frem et ord. Kontaktene mine reagertepå det, oftes når jeg sliter er jeg urolig. Men i går ble jeg bare sittende uten å klare å holde samtalen. Da kveldsvakten kom på fikk jeg gå en tur. Ble ikke den mest velykkede turen. Gikk med kontaktene mine, T og N. Det var godt å komme seg litt ut da.. Vi gikk nedover mot det området T hadde vokst opp. Jeg hadde egentlig gledet meg litt til å høre litt historier fra da han var liten. Men det ble så overveldene mange minner fra min egen barndom. Flashbacksene raste gjennom hele turen. Alle de vonde minnene.. Han fortalte hjertelig om epleslang, jeg fikk minner av hvordan jeg ble straffet over overgriper hvis noen fikk meg med på det. Minner om hvor ille det var på skolen at få turte å være venner med meg i frykt for å bli mobbet selv. Frykten for å være ute, men også for å gå hjem. Det var ikke bare minner, men også savnet etter alt jeg ikke fikk som barn! Alt jeg gikk glipp av. Trygghet, forutsigbarhet, ros, varme, bekreftelse. Istedet fikk jeg vonde ord, utrygghet, uforutsigbarhet, voldtekter og vold. Mange behandlere har spurt om jeg har sørget over tapt barndom. Kanskje begynnelsen kom i går. Vi satt oss ned på en benk på vei opp, da kom tårene ukontrollert. Fikk skryt for at jeg hadde klart å sette ord på det, men føltes ikke slik.
På vei opp prøvde jeg og løpe.
Jeg skjønner nesten ikke hvorfor selv. Jeg har prøvd å løpe fra  T utallige ganger. Han er mye raskere enn meg. Dessuten leser han meg som en åpen bok, tolker hvert blikk jeg har mot der jeg tenker å løpe.
Men selv om jeg egentlig vet at det ikke går tror jeg bare trenger å prøve. Det er noe i meg som føles ut som at jeg skylder meg selv å prøve, at jeg klikker på meg selv hvis jeg ikke gjør alt jeg kan for å prøve å dø. Og tar jeg ikke muligheten får jeg høre det av de andre delene.. Jeg løp ned en skråning, men tryna. Oh yes, the grace of it all ;)
Når jeg kom tilbake skrek koppen i skuffen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å skade meg før vi dro på tur. Skal ikke gi noen noen tips på hvordan å lure psykehuset, så hopper over innholdet til da jeg var ferdig! :P Ble så mange sår, gav meg ganske raskt fordi det hjalp ikke. Da dette ikke hjalp kom selvmordstankene. Da jeg var på vei ut for å finne det å henge meg i, kom tilsynet. Jeg hadde tatt to pakker bandasjer rundt armen og tatt over genseren, men fordi det blødde ganske mye så jeg plutselig at jeg hadde fått det på hendene og kjolen, så prøvde å gjemme det, men da skjønte hun at det var noe. T kom også inn.  Jeg prøvde å bli latt være i fred, det var ikke snakk om. Jeg visste sårene måtte bli sydd, men ville ikke ha noe styr rundt det, prøvde å snakke det bort. Men de ringte da legen allikevel. Fikk en okai lege da.. Det blødde veldig mye, men han var tålmodig med alt, satt godt med bedøvelse.. Kjente han igjen fra akutt avdelingen på psykiatrisk. Jeg husker at jeg ikke likte han, men husker ikke hvorfor:p Men han var okai i går.
Etter syingen gikk han, jeg pustet lettet ut. Men så kom han tilbake.. Han begynte å spørre om suicidalitet. Ordene mine sa klart i fra at jeg ikke hadde noen tanker om det. Problemet med å overbevise han med ordene mine, problemet var bare at jeg hadde enorme problemer med å ikke bli avslørt av kroppsspråket mitt. Tankene gikk bare på at å kunne være alene så jeg kunne bruke det jeg hadde gjort klart for å prøve å dø med,jeg prøvde alt jeg kunne for å skjule det, men følelsene ble så  sterke at jeg klarte ikke skjule det.. Ordene svarte nei, men kroppen skalv i angsten, pusten var ute av kontroll, øyene viste  kun tårer og stemmen bar så vidt ordene jeg prøvde å overbevise han med. Så det endte i forfølging. Oh joy.

Nei, nok for i dag. Skal virkelig skjerpe inn på oppdateringer her..

Takk at du leser.. <3

Sårende kommentar begrenser litt..

Vil bare beklage lite posting..

Fikk en kommentar som var veldig sårende forrige helg, så nå sliter jeg litt med å skrive, føler meg litt dømt av denne personen. Valgte å ikke godkjenne den. Tror ikke personen mente å såre, men jeg tok den kommentaren veldig tungt.. Men håper på å komme sterkere tilbake..

God helg mine kjære <3

Relasjonsrelaterte traumer

Samtalen med psykolog A gikk bra..
Vi snakket mye om hvordan det har gått her, at jeg har vært så lite fremme og sånt…
Så snakket vi litt om det jeg mener han kalte relasjonsrelaterte traumer.. At hvis jeg hadde blitt møtt på en annen måte av foreldre, familie, lærere og andre voksne som burde sett noe, hadde jeg ikke slitt like mye i dag. Hvis pappa ikke hadde avfeid den første gangen 5 åringen hans prøvde å si at det hadde skjedd noe ekkelt, kunne de neste 10-11 årene med overgrep vært unngått. (EDIT, oktober 2015), DETTE ER MENS JEG FORTSATT HADDE FORTRENGT HVA PAPPA GJORDE)

Hadde det vært åpent i min familie for å prate om slike ting hadde det kanskje ikke holdt på så lenge. At hvis lærerne hadde åpna øynene litt hadde de sett 13 åringen som vært friminutt ble kastet ut av klasserommet, fordi de andre elvene sa hun var så stygg at de mistet matlysten av henne kunne en selvtillit blitt reddet. Om noen hadde sett nøye nok til å se sårene på håndleddet kunne dette blitt stoppet da, og ikke blitt en mestring strategi som følger henne langt inn i voksenlivet. Hadde noen stoppet faren i å konstant fortelle henne at ingen ville gifte seg med henne slik som hun var hadde hun kanskje trodd at noen ville ha henne. Hadde ikke så mange menn misbrukt tilliten hennes kunne hun kanskje trodd at ikke alle menn egentlig vil skade. Hadde noen sett på henne lenge nok til å merke masken hadde hun kanskje følt at hun var verdt nok til å bli sett.
Han sa jeg fortsatt ville vært traumatisert, men at reaksjonsmønstrene mine kanskje hadde vært anderledes. At veien ikke hadde vært så lang..

Resten av kvelden ble vanskelig.. Prøvde å skade, men ble stoppet. Da de tok rundt meg og dro meg bort fra skårene forsvant jeg helt inn i angsten over at noen tok på meg uten at jeg ville det. Jeg skrek, gråt og hyperventilerte lenge, var helt fra meg, fikk ikke kontrollen. Så hørte jeg noen si at de skulle hente T. T er nok den jeg har vært mest sammen med. Han er ikke en av primærkontaktene mine, men han jobber så mye ekstra at han vært kontakten min mer enn noen av primærene mine.. Han er også en av de jeg har fått best kontakt med. Han er veldig flink. Han leser meg veldig godt(irriterende godt noen ganger :p ), sånn at han noen ganger skjønner hva som trengs før jeg gjør det. Han er veldig flink til å roe meg ned når jeg er redd, han vet lissom stort sett hva han skal si. Han er også veldig flink til å komme ned på mitt nivå, feks når jeg sitter i hjørnet bak pulten setter han seg alltid ned på gulvet ved siden av meg. Han er lett å prate med, og det har vi gjort mye av, så han kjenner meg. Jo, men tilbake til historien. :p Jeg satt i hjørne med ryggen til, og skvatt noe enormt da jeg plutselig hørte stemmen hans. Etter noen minutter fikk han snudd meg, holdt meg i hånda og pustet meg gjennom det. Resten av kvelden gikk til kort, avledningsteknikken som blir brukt mest for Fragile.. Blitt mye kortspill på psykehus.

Helgen var også tøff. Lørdagen våknet jeg opp med intense mareritt som dominerte hele formiddagen. Kveldene er alltid verst. Så det ble så og si fotfølging, fikk bare gå på do alene, ellers var de sammen med meg hele tiden. To ganger klarte jeg likevel å få tak i glass, prøvde å svelge skårene i et desperat forsøk på å dø(hvis noen tenker på dette som tips til selvmord når man er innlagt, bare glem det Legen forklarte at sjansen for å dø er veldig liten, du bare risikerer å ødelegge stemmebåndet, måtte puste gjennom tube, få utlagt tarm, veldig mye kan bli ødelagt uten at du faktisk dør). Første gang fikk jeg et lite skår, men det var så lite at det det gjorde ikke noe. Andre gangen var jeg klar for å svelge håndfuller, men det ble stoppet, ble bare fotfølging ut av det.

Jeg tror helgen ble så vanskelig fordi jeg var mye til stede.. Hvis dere skjønner.. Hvis dere har fulgt meg vet dere at de siste ukene har de andre delene vært mye mer tilstede enn det jeg har.. Jeg har vært bevisst kanskje 2-3 timer hver dag. Men i helgen var jeg heldig med kontakter jeg følte meg trygge på, jeg visste at hvis det ble vanskelig kom de til å takle det. Så da tillot kanskje underbevisstheten på et eller annet plan å.. Jeg vet ikke, dette blir veldig komplisert og diffust.. Prøver bare å forstå hvorfor jeg var mer til stede.

I dag husker jeg kanskje 5-6 timer.. så går fremover.. Har vært veldig urolig de siste kveldene, så fått sovemedisinene så tidlig som 8, bare for å komme meg gjennom kvelden. så sovner snart håper jeg…

Verste switchingen noen sinne..

CRAP. Skrev dette egentlig i går kveld(Internett skreiket så tenkte jeg skulle poste i dag tidlig), men har nesten ikke vært bevisst i dag, så fikk ikke postet før nå. Gjort om på dagene bare(slik at i morgen i går blir i dag) ;)

Ting går ikke så greit…

Perioden hvor jeg husket mer av dagene er borte, mesteparten forsvinner igjen.. :(

Som regel husker jeg at jeg står opp, og ingenting før om kvelden igjen.. Minus hvis jeg har samtale med psykolog I. Det har alle delene blitt enige om, at det er jeg som skal ta de samtalene.
Det har blitt en mønster jeg ikke skjønner så mye av; jeg switcher alltid tilbake til meg selv rett etter kveldsmat. I tiden fra jeg går fra matsalen til jeg er ferdig med å kaste opp blir jeg plutselig bevist. Ekkel måte  å våkne på, med tryne over do med fingeren i halsen. Så er det litt forskjellig om jeg blir der til jeg legger meg, eller om jeg switcher igjen.

Onsdag kveld var helt vill. Det var en veldig tøff samtale med psykolog I. Vi gikk gjennom de forskjellige delene. For det første er det krig inni meg, fordi de fleste delene liker ikke at jeg prater om de. Noen skriker i munnen på hverandre. Men det verste er å prøve å finne  ut hvorfor de er der. For det første er det vanskelig, men det tøffeste er å ta overgrepene fra hverandre for å finne ut av hvorfor de trengtes. Fortalte litt om forskjellige overgrepsituasjoner for å finne ut hvorfor jeg trengte de forskjellige delene. Har gjort dette før med psykolog A fra det forrige psykehuset, men ikke like detaljert som jeg gjorde med psykolog I.
Husker ingenting fra mellom samtalen og flere timer etterpå.. Jeg har ikke full oversikt over hva som har skjedd, men Cecilie(en av delene) har blitt flinkere til å skrive til meg om hva som har skjedd, pluss at kontakt JM hadde forklart litt. Kontakt A (har to kontakterhadde kommet inn for å høre jeg ville spille kort. Da hadde en av de små vært der, Charlotte tror jeg. Under kortspillet hadde jeg switchet igjen til en av de større en liten stund, for så til en av de små igjen. Den lille avsluttet spillet midt i en runde (jeg vet ikke hvorfor) og gikk på rommet. Kontakt A hadde fulgt etter og prøvd å snakke, men Cecilie skrev at A hadde prøvd å få henne til å skjønne at hun egentlig var meg, så den lille hadde sendt han ut. Jeg har et bilde av at hun sitter mellom pulten og veggen. Hun hadde gått inn i et dissosiativt gjennomlevelsesanfall som jeg husker. Når jeg kom ut hadde en av de aller minste, som suttet på tommelen og switchet til en av de aggressive. JM fortalte at hun så det veldig godt på ansiktsuttrykket. Videre fortalte hun at den lille(siden det var en liten aggressiv må det ha vært Sinna(6 år). Hun hadde løpt ut etter en kopp, men når hun ikke fikk det hadde hun trampet og skreket og små slått etter de som holdt henne tilbake. Da hun forsto at hun ikke fikk tak i noe å skade seg med, løp hun tilbake til rommet, fant en tråd og prøvde å strangulere seg. Da den ble tatt hadde hun skreket og slått i veggen en stund, før hun switchet til Prinsesse(5 år). Prinsesse er som regel mer rolig, det visste JM. De hadde visst spilt ludo, helt til hun switchet til Cecilie. Cecilie var fremme kanskje 15 min, før jeg kom til meg selv.

Det er aldri skjedd før. 7 forskjellige deler på halvannen time! JM trodde det kunne ha noe med samtalen å gjøre. Både at det ble tøff, pluss at flere fikk behov for å manifestere seg etter det hadde vært så mye snakk om de.
SHIT, det var en slitsom kveld.. Men hadde fått eventuell medisin x2, pluss den vanlige kveldsmedisinen, så jeg sovnet ganske tidlig.

I går fikk jeg lov til å dra på kjøpesenteret med to ansatte! Hadde gledet meg skikkelig, men det var ikke jeg som fikk dra :( Jeg vet ikke helt hvem det var, husker noen glimt av det, men det var nok en av de eldre. Heldigvis hadde den delen ganske lik smak som meg:P Det ble bare kjøpt sko, men jeg er fornøyd med de.

Nå kommer snart psykolog A fra den gamle psykehuset for å besøke meg! :) Det varmer at han gidder å komme helt ut hit bare for å si hei.

Hadde mad drøm i natt, skriver om den etterpå…

God fredag <3

Min måte å forsvinne på..

Hei mine gode faste lesere.
Beklager dårlig med oppdatering. Tingen har vel egentlig vært at jeg rett og slett nesten ikke har vært tilstede. De andre delene spiller enormt inn. Siden jeg kom hit for halvannen uke siden husker jeg vel gjennomsnittelig to timer pr døgn. Så at Sofia hadde skrevet litt om det. Vurderte å slette, men.. De er jo deler av meg, det er jo jeg som på en eller annen måte har disse følelsene delene kjenner på.

Det føles ut som om alt har blitt snudd rundt. Før så  var det jeg som måtte passe på at de mest destruktive delene ikke skadet for mye eller hadde impulsive selvmordsforsøk. Nå er det omvendt. Den lille tiden jeg er fremme er såuutholdelig at det er jeg som prøver de dummeste tingene. Delene må passe på meg, ikke omvendt. Alle delene vil dø, men de fleste skjønner at skal vi dø er det lurere å oppføre seg, slik at vi kan bli skrevet ut. Det vet jo jeg også, men ting er så vanvittige vanskelige, at det går ikke mye lengre.

Så når jeg ikke klarer å stikke av, ikke klarer å skade, ikke klarer å dø, da forsvinner jeg på min egen måte, jeg lar de andre delene ta over slik at jeg slipper å være til stede, slippe å leve.

Jeg har kalt de mye negativt opp gjennom, men nå er det blitt en lettelse.

For å overleve enda en dag, må jeg bruke de. For å overleve enda en time, trenger jeg hjelperne mine.

Skulle fortsatt ønske at de var der hele tiden, at jeg slapp unna.

Å la de ta over blir min måte å dø på

Greit å gråte?

«Det er greit å gråte, Fragile», sier han stille.
Jeg ligger på knærne og hikster i gråt. Vrir meg  i hendene, angrer på at jeg minutter før hadde gitt fra meg glasset, gitt fra meg muligheten til å selvskade.
Han har satt seg på gulvet ved siden av meg. Jeg prøver å gi et takknemlig blikk for at han også kom inn i rommet, selv om han ikke var kontakten min. Hun som hadde fulgt etter meg kjente jeg lite, tror ikke jeg hadde klart å gitt fra meg glasset til henne.
Jeg prøver å få kontroll over gråten. Jeg kjenner en hånd på skulderen, og hører han gjenta;
«Det er greit å gråte»

Jeg får lyst til å skrike tilbake. Greit å gråte? Det er ikke greit at jeg gråter! Det har aldri vært greit at jeg gråter. Jeg får pappas og overgriperenes stemme i hodet som skriker til meg; det er bare drittunger som griner, slutt å grin din jævla svekling!
Dessuten har jeg blitt lært opp av pappa at smerte er svakhet, og svakhet er min feil.
Ergo; blir jeg mobbet, slått,voldtatt, alt dette var jo min feil. Føler alle ser ned på meg når jeg gråter og tenker;men det er jo din feil at du har det vondt, så slutt å grin over det!

Men må bare si at jeg IKKE mener at gråt er svakhet for noen andre enn meg! At andre gråter syns jeg er bra! Eller, ikke bra at de har noe å gråte over, men at folk kan få det ut på den måten. Syns gråt er viktig og nødvendig. Føler bare at når det kommer til meg, går det ikke.

Håper dere skjønner forskjellen, vil ikke at noen skal tro at jeg mener at det ikke er greit å gråte.. Det blir bare anderledes med meg.. På en måte.

ser ingen oss?

Er det ingen som ser hvor vondt vi har det?!?

Er det ingen som kan la oss dø snart?

Ser de ikke at livet er så tungt nå at vi er 9 forskjellige personligheter som nå må bytte på for å holde ut?

Skjønner de ikke hvor mye vi jobber for at Fragile skal klare å leve en time til?

Ser de ikke at hun har det så jævlig at hun prøver å slutte å leve på denne måten? At hun ikke har klart å ta selvmord, så hun bruker oss for å slippe å være tilstede, slippe å leve?

Ser de ikke hvor utrolig redd Hanne, Charlotte, Skremt og Sara er? Eller hvor vanvittig deprimert Line og Julie er? Hvor desperat Cecilie er etter å smile bort det vonde? Eller hvor sint Marte, Karina og Sinna er?

Skjønner dere ikke at livet nå faktisk er så uutholdelig at vi må bytte på etter bare noen timer? At ingen av oss klarer å være fremme mer enn et par timer før den ikke klarer mer og må få en annen personlighet frem?

Skjønner dere ikke hvor vondt vi har det?

Fragile er jo nesten ikke her, hun klarer ikke.
Dessuten har hun det så vondt at halvparten av gangene hun er fremme prøver hun å skade seg, stikke av, eller ta livet sitt. Hun kom frem bare noen timer søndag og mandag, søndag hang hun seg og mandag prøvde hun å stikke av.

Dermed er det en salig blanding av at hun ikke vil og ikke får være bevisst.

Kan ingen se hvor vondt vi har det?

Kan ingen la oss dø snart?!?

– Sofia

Kanskje jeg bare skal la de ta over?

De siste dagene husker jeg bare noen timer av.. Jeg vet ikke om det er dette jeg vil..

Jeg har i de siste dagene bedt de komme, bedt de være her, jeg klarer ikke, jeg orker ikke. Det har de gjort. Jeg har nesten ikke vært bevisst, om det er det man kan kalle det. De andre delene har tatt over utrolig mye av tiden. Det er deilig! samtidig som jeg kanskje ikke skjønte helt hva jeg ba om.. i dag kom jeg til meg selv i telefonen med bestevenninnen min. Vet ikke om hun skjønte hva som foregikk, men sa jo at jeg spurte om de samme tingene om igjen! :p Har vært her i et par timer nå. sittet på nettet. prøver å være sosial på min måte før jeg forsvinner igjen.

Men, CRAP! Jeg har bedt de som jobber her om å passe litt på handling til bulimien. Når jeg kom til meg selv var det 2 fulle poser med godteri som stod på rommet mitt. Det var visst to med meg å handlet, og begge lot Teah/Marianne(usikker på hvem, vet bare at Teah bruker mye penger og Marianne er drøy på bulimi) kjøpe godteri for sikkert 400-500 kr. Takk, lissom. De fortalte meg btw i stad at de kommer til å holde meg igjen hvis jeg stikker. WTF? alle andre psykehus ringer politiet! De har ikke rett til å holde meg igjen! Jeg får et forsprang! :p Men neida, disse kommer til å stoppe meg fysisk. Kanskje en grunn til at de andre tar over når vi gikk ut.

Ja, det er kanskje en grunn til at jeg har vært så lite tilstede. De mest fornuftige vet at jeg er åndedrag fra et nytt selvmordsforsøk. Men de vet også at jeg har tilsyn hvert tiende minutt, oftere hvis de ser at jeg slier, ERGO; sjansen på å finne noe å ta livet sitt med og faktisk rekke det er minimal. Det kommer bare til å resultere i fotfølging, ingen utgang, beltelegging, og i verste fall ting som hjerneskade(da med oksygenmangel). De og jeg skjønner at jeg klarer faktisk ikke leve akkurat nå.

Og det at jeg ikke er tilstede er min måte å dø på.

Dagen er borte vekk..

Ja, dagen er snart over. Husker nesten ingenting.. UTORLIG ubehagelig..!!

Husker at jeg stod opp, litt av turen innover, litt av innkomssamtalen. Husker at vi gikk gjennom tingene, så at jeg gikk å la meg. Da var kl 14. Husker så å si ingenting før kl 22.. FML.

Blitt fortalt at den første tiden merket de ingenting. Tipper det var Cecilie som var fremme, hun er flinkest på å late som hun er meg. Merker også på henne at hun er kjempe opptatt av å si vi har det bra, hun PROPPER siden full med positive ting, masse morsomme linker og stæsj. Men var visst en av de små som etterpå. M sa hun bare hvisket i begynnelsen. Så ble hun mer utadvent etterhvert da. Men shit, så flaut. Nå har en av pasientene begynt å kalle meg Hanne, så regner med det var hun som var der :p

Nå skal jeg bare gjøre alt jeg kan for å ikke freake ut. Vil ha utgang, vil av tvang, vil bli frisk. Nei, blir ikke frisk av å fake, men da føler jeg at jeg har mer kontroll.

Kl ble plutselig 21, de stenger nettet her da..

Men takk at DU leser.. Selv om noen blir mindre interessante, slik som denne;)

God onsdag

Nye pasient roller..

Hvilken rolle skal jeg ta.. I morgen skal jeg over på langstidspsykehus. OMG! Jeg dæver.. Har jo vært her i snart et halvt år, nå er det plutselig ny behandler, nye pasienter, nye rutiner, nytt sted, og ikke MINST nytt miljøpersonalet. Det er det verste. Shit. Dagen i dag har vært tøff. Mye hull! Ser på anropslogg at jeg har tatt telefonen når noen har ringt, IKKE gøy.. Heldigvis var det en som vet om det som ringte. Mange deler liker å prate med E, han er en av de få som jeg tror gidder å prate tilbake på deres nivå.

Men jo.. tenkte jeg skulle bruke denne posten på litt tanker rundt hva som forventes av meg av den nye avdelingen, og hva jeg forventer av meg selv.. Det er utrolig mange roller jeg har hatt, både som jeg har bestemt, og som psykehuset har lagt på meg. Jeg må ta litt bestemmelser om hva slags type pasient jeg kommer til være. Noen er mer opplagte enn andre. Noen blir vanskeligere enn resten. Bare with me.

Den friske pasienten eller den psyke pasienten. Her finnes det selvfølgelig mellomting.. Men noen valg må jeg ta. En ting jeg har gjort mye er at jeg vil IKKE være psyk ,og jeg faker. Det tok 22 år før jeg begynte å nærme meg å være ærlig om de andre delene, at jeg visste at jeg hadde mistet dager av gangen og oppført meg på måter jeg aldri ville oppført meg på. Som jeg har skrevet før så psykiatrien tegn hos meg på seksuelle overgrep, men jeg blånektet i 2 år. Jeg vil ikke være psyk!!! I tillegg vil jeg på frivillig så fort som mulig, lyst til å komme dit og vise hvor frisk jeg er! Og det er klart det er positive ting med det og, det er å tenke som frisk gjør at jeg ikke graver meg ned i psykdomssmørja.. Men samtidig er det vanskelig å bli frisk når en nekter å vise at en er psyk. Hvis jeg kommer og dytter bort alt vondt hver gang det kommer kaster jeg bort en mulighet til å bli bedre.

Pasienten som er der for seg selv eller for andre. Jeg har vært innlagt mye for andre, for folk som er glad i megsom ønsker å holde meg i live. Noen ganger føles det lettere å være herfor noen andre, liker ikke alltid å skulle ta imot hjelp, fortjener det liksom ikke. Når jeg først er her blir det også lett fokus på de andre pasientene. Å kunne hjelpe å til med å skape et godt miljø er noe som er veldig viktig for meg. Jeg finner mestring i å kunne klare å samle alle til en god samtale, feks. Men noen ganger blir jo fokuset der og ikke på meg. Det er lettere forholde meg til det, og ikke til meg selv. Det kan nok ødelegge litt, ogsåfordi jeg noen ganger ikke tillater megå ha en dårlig dag, fordi jeg vil ut i miljøet og fikse, fikse.

Å være ærlig eller ha masken på. Dette går jo litt på psyk/frisk. Men jeg har levd oppveksten min med en maske, vise hvor bra jeg har det. Det er vanskelig å slippe den. Som jeg har skrevet litt før går jeg lett i forsvar, avise deg før du aviser meg. Med så mange nye folk, så mange avisningssituasjoner. Lett å gå i forsvar eller lete etter avvisning for å få det overstått. Det tror jeg blir en av de største utfordringene.

En rolle psykiatrien har satt meg i er for gammel/ung. Du er for gammel til å fortsatt skade deg! Du er for ung for tung psykiatri! Det har vært positive ting og, som SMI som minner megom at det er incest utsatte som går halve livet uten å ta tak i ting,går tidlig ut av arbeidslivet eller kommer seg ikke inn i det hele tatt

Jeg følger bloggen til Liseliten, og jeg syns hun sier noe utrolig bra om det å være den snille, den stille pasienten i sin post; Kan du se meg? De siste innleggelelsene har de andre delene markert seg litt, men før og i perioder nå passer dette veldig meg..

Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Jeg kan skade meg mens du ser på, jeg kan knuse ting ute i avdelingen slik at alle ser det. Jeg kan utløse alarmen og få dere alle til å se meg. Også jeg kan. Om jeg må. Også jeg har gjort det, en sjelden gang i desperat rop om hjelp.
For jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten. Jeg smiler høflig, selvom det er det vondeste i verden. Jeg sier takk, selvom stemmen min knapt klarer å bære ordene. Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som krever lite og ingenting av tid og krefter og ekstra tiltak.
Men også jeg gråter. Også jeg har det vondt. Munnen min skriker kanskje ikke, men det gjør barnet inni meg. Høyt og skjærende og smertefullt. Kroppen min slår ikke, kroppen min sparker ikke, men inni meg slåss jeg alt jeg kan mot demoner, angst og kaos som sakte spiser meg opp.
Jeg kan også skrike. Jeg kan slå og sparke og hyle. Kan du se meg da?
Jeg er den snille pasienten. Jeg er den stille og medgjørlige pasienten som smiler høflig, sier takk og ikke kan lyve. Men også jeg trenger å bli sett. Også jeg trenger å bli hørt.
Kan du se meg? Kan du høre meg?

Noe som er vanskelig er det enorme behovet jeg har etter å bli sett, samtidig som jeg ikke vil være i veien. Jeg er redd for at de skal fortelle meg at de vet at jeg ikke er verdt tiden deres. Jeg vil ikke være i veien. Det blir mye dobbeltkommunikasjon; jeg vil ikke ta opp tiden din, men PLEASE ikke gå fra meg…!! Så må jeg bestemme meg for å leve eller dø. Dette er noe som burde være mest åpenbart, men som er vanskeligst. Prøv å ha dundrende migrene og bestemme deg for at du ikke skal ta medisiner. Ja, alle kommer til å si at jeg burde bestemme meg forå leve, gi dette en sjanse, og jeg skal virkelig prøve alt jeg kan!!

Mye å tenke på…

Bitteliten btw, jeg vil takke for alle som er innom!! Var innom statestikken, og så at jeg har fått over 1500 visninger siden jeg startet i midten av august.. Dette setter jeg pris på, folkens! Vært litt lite kommentarer de siste dagene da, sleng dere på, vil så gjerne ha tilbakemeldinger!! :)

«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»

«Du er en oppgave vi har fått fra samfunnet»

Vikaroverleges V velvalgte ord.

Tusen takk. Jeg har jobbet så sykt med tro at de kanskje bryr seg litt om åssen det går med meg, at det er derfor de bruker tid  på, at jeg ikke bare er en jobb.

Men ikke er jeg bare en jobb, jeg er en oppgave. Når jeg prøvde å si hvor tøft det var å høre fikk jeg slengt tilbake; det er jo du som velger å reagere slik, typisk din problematikk(les: borderline)

Fuck of

He’s hurting me

Nevermind me, nevermind me,
I’ll just cast shaddows on your wall
My God, I feel so small
Nevermind me, nevermind me
I’ll let myself out

Caution the floor’s wet in here been crying
I don’t know why he seems convinced I’m lying
I don’t know what he’s capable of doing
but he’s hurting me

 – Maria Mena, Nevermind, He’s hurting me

Vi vil ut, men er det lurt?

Vi vil ut!!

Vikar i dag var en jeg bare har møtt et par ganger. Veldig overfladisk samtale, bare om praktiske ting egentlig. No more skjermings for Fragile, high five! ;)

Skulle likevell gjerne ut, for svingende! Av litt for mange forskjellige grunner, det er nesten like mange grunner som det er personligheter.

Cecilie er en av de konstruktive. Hun vet at det hjelper på bulimien å begynne et måltid ikke skrubbsulten, så jeg pleier å ha frukt og yougort i kjøleskapet som jeg spiser før hvert måltid, slik at jeg ikke skal overspise så veldig.

Veldig mange vil ut å dø. Få det overstått. 3-4 har skreket i dagesvis, prøver å få meg til å prøve å overtale psykehuset til å la meg dø. Yeah, like that’s gonna work.

Mange vil ut å skade. Men det er ikke de som skremmer meg.

Så er det noen som er så destruktive at det skremmer meg.

Lise, Mari, Sinna og prinsesse (under 7 år alle sammen) snakker om slemme mannen. De vil oppsøke noen som kan drepe oss. Marte prøvde det med M, men hun fikk han ikke sint nok. Jeg vet ikke hvor de har tenkt til å oppsøke denne slemme mannen, eller om de vet hvem det er. Men om de tar meg med til noen heeavy kriminelle miljøer kan jo andre ting skje enn å bli drept :(

Marianne skriker etter å ikke skade selv, men å la andre skade. Oppsøke strøket, M, hva som helst som kan skade, voldtekt.. Hun har brukt seksuell selvskading veldig mye som straff, som jeg har skrevet litt før.. At etter noen har skadet oss på en slik måte gjør opp for noe av det som skjedde når vi var små, vi soner, samvittigheten blir ren for et øyeblikk.

Hanna er bare så despereat etter å være god nok for en mann. Men å bli voldtatt er den eneste måten noen noen gang har sagt at jeg strekker til. Eneste måten menn har vist kjærlighet. Eneste gang jeg har følt meg god nok for noen er etter en voldtekt. Sykt, men sant. Det nærmeste jeg har kommet å føle meg elsket. Leter etter hvilket som helst tegn etter kjærlighet. Dette har alteregoet Hanna tatt.

Igjen går vi også tilbake til Miriam, der smertefulle kjente erfaringer er bedre enn ukjente nye.

Jeg er redd for hva som skjer, hvem som tar over. Jeg VIL ut, men kanskje det ikke var så dumt å vente litt. Hadde talen klar for hva jeg skulle si før jeg løp (de kan ikke løpe etter, de må bare ringe portvakt eller politi)..  At jeg ikke skulle prøve å dø(selv), men at jeg bare trengte å være alene.

I morgen derimot skal jeg ut. Hjem, med en ansatt, pakke. Det må jo bare gå bra. Vet ikke om jeg skal prate med kontakten min om dette eller ikke. Hadde vært godtå ha en alliert, men kan ikke ta sjansen på å ikke få dra!

Uff, valg, valg, valg….!!!!!

Translation of an arm

Begge er gamle, fra 2007 tipper jeg… Veldig simpelt, men sier hva jeg vil si..

Copywirte på begge, folkens!! :P

Translations of an arm

The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain

The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night

My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line

The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear

Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it

So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!

© Fragile 2007

 

Bakgrunn til bildet

3 åringen Fragile..

Dagen i dag har vært tøff.. Men en positiv ting!! D var kontakten min! Etter flere vakter på rad hvor jeg ikke har hatt noen jeg har klart å prate med som kontakt, var det D’s smilende ansikt som fortalte meg at frokosten var klar. Jo! Også sov jeg i natt! SWEET! Mareritt, but what else is new.. Litt tunge ting har skjedd. En M ting jeg ikke kan skrive om, fordi det er noen som leser denne bloggen som ikke kan få vite det. Ikke M, men folk som har truet med å gå til politiet. Psykehuset har truet fordi det er helsetruende, venner har truet. Det kan ikke skje. Men SHIT å vanskelig det er å sitte med alene! :( Holdt på å fortelle det til D. Av miljøpersonalet er D jeg har pratet med mest med om M. Men gjorde det ikke. Ringte E, men han tok den ikke. Glad for det nå. Nå har jeg mer kontroll, kommer ikke til å si det. Han skal ringe etterpå da, det blir godt. Føler meg som en 3 åring. En venninne hadde sagt hun hadde snakket med han, og at han hadde spurt henne om hun visste hva jeg ville. Da kom forsvaret med en gang! Nå skal jeg avvise han før han rekker å avvise meg. Nå skal jeg vise han at jeg skjønner at han egentlig ikke vil prate med meg. Så jeg sender kort mld til han om at han ikke trenger å ringe. Ikke sur melding, var med smilefjes og skrevet på en hyggelig måte. Han sa han gjerne ville ringe etterpå, jeg sa det var opp til han. Da svarte han at han gjerne ville. Så la han til; «du er virkelig rask til å gå i forsvar». Da måtte jeg smile. Er jeg så lett å lese? Jeg forklarte situasjonen. Sa at jeg egentlig ikke hadde lyst til å si noe, ville ikke at folk skal måtte begynne å tenke over hva de sier til meg, fordi jeg skal overreagere. Men forklarte at, ja, forsvaret kom opp, fordi jeg er så redd for å bli avvist, og desverre tar mye som avvisning. Ja, veldig emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse av meg! :p Også måtte jeg jo bare legge till at det ikke talte til hans favør at han var mann! hehe.. Jeje.. Jo, også la en av overgriperne meg til på facebook i dag, for 2-3 gang. GIDD! Jeg har blokkert han før, men han har slettet seg og laget ny profil noen ganger tror jeg. Liker ikke at han tenker på meg!! :( Og hva i huleste får han til å tro at jeg vil ha kontakt med han?!? Det var jo slikt det begynte med M :( STRESS. Så har vært litt slitsom dag. Blitt litt switching, noen andre deler har tatt over. Men rolige deler. Ingen har skreket, kastet noe eller skadet seg. Så det er bra. Bare ekkelt å miste så mye tid :(

«Det føles som om så syk som jeg er nå er skal det mer til enn ord for å redde meg. Det er så uendelig mye verre enn som så. Jeg mener, hvis du finner et knust speil, finner alle bitene, alle glasskårene og alle de bitte små fragmenteene og ha hvilken evne og tålmodighet det kreves for å sette alt det knuset glasset sammen igjen så er det på nå nytt blir helt, ville det ikke reparere speilet likevell. Det ville bare blitt et spindelvev av sprekker, det er fortsatt en ubrukelig sammenlimt versjon av sitt tidligere jet, som bare kunne vise fragmenterte reflektsjoner av det som speilet i seg selv var. Visse ting kan ikke repareres. Jeg prøver å ikke tenke slik, men det føles som om det er slik. Det er alt for mye skade.»

Et par sanger som gjøre meg glad:)

Nå har det vært ALT for mye negativt, nå vil jeg bare poppe innom med et par sanger som gjør meg glad..

enjoy <3

Am I supposed to want to live?

When every bit of my  heart feels sore
When life doesn’t seem worth fighting for
When I can’t see the light anymore
What am I supposed to do?

When I want to run away from my mind
When hope seems impossible to find
When I can’t remember life being kind
Who am I supposed to turn to?

When the translation of my cuts screams of my pain
This is pain to deep for tears to contain
It’s also to strong for words to explain
When I feel this pain will always remain?

When my life seems so worthless it’s just stopped to matter
When everything I do just seems to shatter
When I am writing my suicide letter
How am I supposed to sub stain?

When my inner eye keeps to see
Memories of people hitting, raping me
People I trusted deserting me
But it’s still me I can’t forgive

When I’m lost and don’t know how to be found
When I’m screaming but nobody hears the sound
When I’m falling, just waiting to hit the ground
How am I supposed to live?

When everyday I’m reminded of my fears
When my heart is daily pearsed
When I haven’t seen hope for years
Seriously, am I supposed to want to live?

© Fragile 2006

Kan ingen la meg dø snart?

(rask  forklarlig, forkortelsene på navn her er ansatte på psykehuset, slik at dere ikke forveksler det med M på jobb med M overgriper!)

Nå er jeg ikke langt fra å briste..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! :( Jeg har det så ufattelig vondt.. Men nå er jeg på kontakt nr 4 som jeg ikke klarer å prate med. H var på nattevakt, men han satt ute store deler av tiden. Kvelden har vært så vanskelig, og jeg har ikke klart å kanalisere det, og det har vist seg i sinne. Jeg tror de syns det er greit at pasienter er sinte, de er bare ikke vant til at jeg er det! Så når jeg ble sint ble kontakten min sint tilbake. Jeg prøvde å si at nå har jeg det vanskelig, jeg trenger pcen min, kan du sette den på lading. Når jeg to timer etterpå ber etter den, sier hun at hun ikke fant laderen. Da ble jeg litt sint og sa at jeg sa at jeg sa hvor viktig det var, du kunne spurt! Da ble hun frekk tilbake og sa hun ikke gadd å lete mer. Som sagt, jeg tror de bare reagerer ekstra når jeg blir sint, fordi jeg så sjelden er det, de tar det personling. Greit, M skal få lov til å ta det personlig, og det er jeg ikke langt fra å si til henne. Jeg har tatt opp flere ganger i helgen at jeg sliter veldig med å kommunisere med akuratt henne, kan jeg PLEASE få hvem som helst annen som kontakt? Men fikk henne igjen.

Jeg har holdt det sammen i vente på en kontakt jeg kunne prate med, de har ikke kommet. I natt da H kom begynte jeg bare å gråte, fordi det var så godt å se noen jeg kunne prate med. Men ble bare en halvtime eller noe. Det har vært mange på jobb jeg kunne prate med på dag og kveld, men ikke mine kontakter. Jeg har holdt alt sammen i påvente av noen jeg kunne prate med. H kommer igjen igjen, håper han havner på skjerma. Det er en venninne av meg på rommet ved siden av meg på skjerma, ei jeg har vært innlagt med før. Hun sliter skikkelig. Det er så vondt å se! Pluss at hun sliter med mye av det samme som meg. Og de trigger! Er ikke helt sikker på om det er psykose eller DID, men virker som DID. Hun har noen av de små fremme. Og da begynner de yngre personlighetene mine å mase. De vil frem, endelig noen å synge med, leke med! Men jeg kan ikke tillate at de kommer, jeg klarer ikke være på skjerma mer, dette må bare gå bra! Jeg har en del hull, men. Jeg sliter! Men jeg kan ikke prate om det heller! For hvis noen av mine 5-56åringer kommer frem, kommer både TM eller M garantert til å skrive i rapporten; pasient hermer etter medpasient for oppmerksomhet. Jeg kan forklare opp og ned hvordan dette trigger noe i meg, men jeg kjenner de, de kommer til å tolke det som; oy, nå følte Fragile at hun fikk litt lite oppmerksomhet, så da gjør hun seg litt til for å bli sett. Men jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut. På toppen av det hele har jeg kranglet med to av mine beste venninner. J giddder ikke prate med meg, og S, bestevenninnen min, pratet i dag, og hun slutter ikke å kritisere meg. Begynte med at jeg forklarte hvorfor jeg var sint og hadde en dårlig dag. Da fikk jeg en oppgitt liten latter, og da kom tårene. Hun har vært og er veldig irritert på meg. Jeg skjønner at alle reagerer forskjellig, jeg skjønner at hun har mye å utsette på meg nå, men jeg tror aldri jeg har hatt det så vanskelig som jeg har det nå. Hun er sint fordi jeg prøvde å ta livet mitt. Det som gjør meg så frustrert er at når hun gjør det, er det «greit». Når jeg prøver er jeg verdens største sviker som gir opp med en gang, mens når hun gjør det, er det forståerlig. Det er ikke lengre enn noen månedes tid siden hun prøvde sist. Jeg ville aldri kritisert henne fordi hun ikke klarte mer. Hun argumenterer med at mine forsøk er verre, at hun aldri har ligget i resperator. Det spiller da ingen rolle! Da hun tok valget at hun ville forlate meg, at alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne ikke var nok, tok jo det valget, uavhengig av hvor mye piller hun tok! Men jeg skjønner hvor vanskelig hun har det, og ville aldri brukt det mot henne! Hun bruker som argument at hun jobber hardere enn meg for å holde seg positiv. Det kan godt hende. Men hun gir meg samtidig 17 andre ting å jobbe med, jeg sliter så enormt nå, at jeg klarer nesten ikke en ting en gang!

Jeg føler meg så VANVITTIG alene.. Prøvde å ringe E. Visste han var hos foreldrene, men jeg gråt så jeg ikke klarte å sitte oppreist, trengte noen. Men han tok forståerlig ikke telefonen. Men så tenkte jeg på S. Det tok evigheter før han skjønte hva jeg sa gjennom gråten. Men det gikk da. Det var godt. Føltes litt teit, for har egentlig ikke pratet med han på et halvt år. Men det var som om vi pratet i går. Det trengte jeg virkelig da. Klokken var plutselig 20 min over kveldsmat, og jeg trodde da at jeg ikke fikk komme ut siden de ikke hadde sagt ifra. Men M kom da endelig, så jeg og S la på. Når jeg kom ut var de andre i ferden med å forlate bordet, og det var nesten ikke noe mat igjen. Så jeg gikk rett inn på datarommet og satt meg skrev. Hva hadde jeg gjort uten dere nå?

Men livet er så VANVITTIG tøft, og jeg

Og på mandag er ikke A her, jeg må prate med en vikar. FUCK MY LIFE!

Krysser fingre og tær for at H havner på skjermet ikveld. Trenger SYKT noen å prate med. Vet ikke vet den siste er, men nattevakt nr 2 har jeg egentlig aldri pratet med om vanskelig ting. Håper på en god samtale med H.

Nå er jeg så nær å falle fra hverandre. Kan ingen se hvor vondt jeg har det, kan ingen la meg dø?!?

Var jeg kun en jobb?

Jeg har grått og grått. Dette blir… jeg skjønner at for mange blir det vanskelig å skjønne hvorfor dette blir så vanskelig. Men jeg tror ikke alle har kjent hvordan avvisning ikke bare bli avvisning. At avvisning er vondt er noe alle vet. Likevel skjønner man ofte at avvisning kan være pga andre ting, for eksempel at noe uforutsett har kommet opp. Men når all avvisning føles som at personen står å peker på deg og sier; HA! Jeg sa du ikke er verdt noe, betydde noe, spiller noen rolle. Jeg jobber med å tro, prøver å ta innover meg at jeg betyr nok, er verdt nok til å bli tatt med i tellingen. Men jeg er så utrolig oversensitiv, følehornene er så til de grader ute, leter nesten etter avvisning. Bare for å få det overstått. Bare for å vise at jeg ikke forventet å få bekreftet at jeg betydde noe for noen.

I dag ble en veldig sånn sitasjon.

Samtalen med psykolog A gikk greit. Fikk beskjed om at jeg skal over på langtidsavdeling på onsdag, at det blir på tvang.

Helt på slutten av samtalen, idet han viser at han gjør seg klar til å avslutte, sier han;
”Jeg blir borte neste uke”

En sånn liten by the way, dette blir den siste samtalen vår.

Jeg vet at dette bare er jobben hans. Jeg vet at det at han ikke kommer neste uke ikke har noe med meg å gjøre. Men jeg skulle ønske at vår relasjon betydde mer for han enn at den skulle avsluttes på 10 minutter! Han har vært behandleren min under flere innleggelser, vi har pratet sammen 4-5ganger i uka i 4-5 måneder. Han vet jeg har fortalt ting til han jeg aldri har fortalt til noen. Jeg har hatt mange av mine tøffeste samtaler noen sinne med han. Det blir en relasjon! Han har sagt at han bryr seg, at han har vært oppriktig bekymret for meg.

Men handlinger taler høyere enn ord.

Jeg visste at han kom til å slutte å være behandleren min. men jeg trodde at vår relasjon betydde mer enn at den skulle avsluttes på 10 minutter. Han kunne sagt ifra på onsdag, ikke 5 min før han må gå. Han visste det var flere ting jeg ønsket å snakke med han om.
Han sa han skulle komme en tur på langtidsavdelingen, men det blir jo ikke sikkert bare hei hade.

Jeg følte bare at denne handlingen snakket høyere enn hans ord har gjort!

D u    s p i l l e r     i n g e n    r o l l e

D u    v a r     k u n    e n     j o b b.

V å r    r e l a s j o n    b e t y d d e    i n g e n t i n g    f o r    n o e n   a n d r e   e n n   d e g

Det er dårlig gjort å si, fordi jeg vet han har gjort mye for å hjelpe meg, men jeg føler at måten han avslutter på sier noe om at det han har gjort så langt viste at dette kun var en jobb.

Pratet med 3 ansatte etter å ha grått og grått, pluss selvskadet. De foreslo jeg skulle si noe til han, ta en prat, forklare, kanskje få avbekrfetet dette.
Men det er jo enda en ny avvisningssituasjon. Kommer han til å tas seg tid? Hvor vondt kommer det ikke til å gjøre om jeg ikke er verdt 10 minutter en gang. Blir han sittende i døra eller gidder han sette seg ned?

Noen kommer sikkert til å tenke at dette har blitt en usunn relasjon, at jeg har blitt for avhenging av hans reaksjon. Men jeg tror at de fleste som har gått så tett med en behandler over så lang tid vet hva jeg snakker om. Dette hadde nok noe med at det var nettopp han fordi han har gått med meg inn i slike enormt personlige og vanskelige ting. Hadde jeg hatt en behandler som snakket om været og overfladiske ting, hadde nok ikke reaksjonen vært slik den har vært. Men jeg tror ikke dette har vært noe mer usunn eller unormal enn noen andre behandlingsavslutninger jeg har hatt. Ville bare si det. Ble også bare etter den vanskelige samtalen i går, litt spesielt. Vi begynte jo samtalen

Sitter å venter. Hoping for the best, but expecting the worst. Klarer ikke gjøre noe annet enn å forvente avvisning, nettopp pga det jeg skrev i stad. Føler meg dum når jeg ikke forventer det, fordi blir overbevist om at folk vet at det er det jeg burde forventet noe annet.

*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*-*

Da er samtalen ferdig. Begynte å gråte igjen bare jeg så han komme mot rommet. Han satt seg ned ved siden av meg, og kroppspråket talte ikke om dårlig tid. Det betydde mye. Han hadde skjønt hva jeg ville snakke om. Lurte på om det var derfor jeg hadde ”rispet” meg. Det order irriterer meg. Ikke kall nesten sy-sår risping! Det spiller jo ingen rolle egentlig hvor dypt det er, men risping har ikke jeg drevet med siden jeg var 15. Føler det bagatelliserer.

Anyways.. Jeg mistet litt ordene mine, gjentok meg selv, hoppet i setningene, gråt. Men han vet godt hvorfor avvisning blir så vanskelig for meg. Han har også sagt at det er ett av mine grunnproblemer, det at alt bli tatt som avvisning, og avvisning er grunnet at jeg er lite verdt. Det er jeg litt enig i. Han lovte han skulle komme på besøk på langtidsavdelingen, at vi skulle prate mer, avslutte mer da. Han sa også at det hadde litt plutselig gått opp for han at det ble siste samtale, og at han egentlig hadde regnet med å treffe meg igjen i en eller annen sammenheng.

Nå er jeg litt snurt. Føler meg behandlet som en treåring i forhold til dette med skjerming. Så og så mange timer, all spising og eventuell kortspill på skje i løpet av de to timene, osv. Men gidder ikke klage over det.

Regner med jeg skriver mer i kveld..

Tenkte jeg skulle avlsutte med et par bilder.. Jeg tar jo en del bilder.. Vært litt reserverende, fordi disse bildene ligger også på facebook, og jeg har vært redd for at noen jeg ikke vil skal identifisere meg kommer til å skjønne at det er meg. Men scru it…

Disse bildet er jeg ikke sån ekstremt fornøyd med, men syns det representerer det jeg har lyst til å tro nå.. At et eller annet sted der fremme finnes sol som skinner..

Enjoy..

Alt ble satt i tvil..

Okai, har ikke så mye tid å skrive på, bli litt kort.

Natta var lang, sov ikke mer enn en times tid.
Begynte crap.

Er på skjermet(det er en del av delingen på 3 rom, som kan lukkes av, pluss røyekrom og belterom. Ligner på de andre rommene, bare mindre møbler, alle tingene dine låses inn i skap, og det er ikke lov å ha glass der). Har vært der før, men alltid fått lov å gå ut! Men i dag, når jeg skulle ut for å gå på morgenmøte  ble jeg møtt i døra med at jeg ikke fikk lov å forlate skjermet. Jeg bare; kødder du? Jeg fikk jo fotfølging i går pga selvmordsforsøk med pose over hodet, og hadde oppført meg eksemplarisk for å kunne få lov til å slippe det. Så får jeg ikke gå ut? Men der satt jeg, fikk ikke forlate skjermet. Jeg trodde jeg skulle gå i veggen, følte meg så trampet på og ikke minst, shit så kjedelig! Jeg fikk noen blader og mobilen(kun til å høre på musikk på, ikke lov å ringe). Vær så god, underhold deg selv i 5 timer. I tillegg fikk jeg den ene ansatte på hele posten som ikke spiller kort! :p

Samtalen med A var lang og tøff. Snakket først om seøvmordsforsøket. Han mente ikke at jeg har truet, men at jeg hadde kommunisert hva jeg hadde tenkt til å gjøre, og dermed var ambivalent. Jeg prøvde å si at grunnen til at jeg har vært mer åpen om tanker om død er at så  lenge jeg kan huske har jeg alltid sittet alene med tanken å ville dø. Tror noen av de tøffeste avgjørelsene et menneske kan ta er om man skal velge å dø. Det er enormt tøft å sitte med alle disse tankene alene, jeg har ikke klart det mer! Det er klart det var noen prosent ambivalens, men jeg mener ikke at jeg har kommunisert at jeg skulle gjøre det, og derfor ønsket å bli stoppet. Er ikke enig. Jeg fløy ut i skogen for svarte, de brukte 4 timer på å finne meg!

Han snakket om at jeg har løyet, det vet jeg at jeg har. At jeg har latt som det er har gått bedre for å bli skrevet ut. Men han sa at pga dette kunne han tvile på alt jeg har fortalt! Spurte meg om det i dete hele tatt fantes en M! Jeg kan ikke huske sist gang jeg følte meg så krenket. Det tok meg 9 måneder å klare å fortelle noen i det hele tatt om M,. Og dette var etter han hadde brukt nesten halvannen måned på å dra det ut av meg. Det tok meg 20 år før jeg pratet om overgrepene! De to første årene jeg var i psykiatrien var det flere som sa jeg hadde tegn etter seksuelle overgrep, jeg blånektet. Det var helt sykt mye å klare å innrømme det som hadde skjedd, å bli beskyldt for å ha løyet var helt sykt vondt. Jeg har vurdert å si at jeg ikke klarer å ha han som behandler. Kommer ikke til å gjøre det, han er utrolig flink, har aldri kommet så langt på så kort tid. Det var ufattelig sårt. Dessuten sa han at jeg var helt tilbake på scratch når det gjelder tilliten. Får en halvtime med nett, ellers må jeg være på rommet. Sa dette var så alvorlig, livsfarlig, osv. syns ikke det er så farlig jeg. Skal vurderes om jeg får mer utgang etter hvordan dette går.

Men nå må jeg løpe, halvtimen er over..

Takk at du leser <3

Litt fra den siste uka; overdosen kom..

Det gikk galt.. Veldig galt.

Overdosen kom på onsdag. Ganske stor. Alt for mye drama. Jeg tok en del piller, gikk til skogs for å ta resten. På vei begynte nok tankene å spinne. Jeg husker ikke noe av det. Jeg hadde en trygg voksenperson som holdt et nøye med meg da jeg skrev meg ut. Han skjønte noe var i gjerdet, og spurte; hva skjer? Jeg hadde sendt mld tilbake å prøvd å snakke de bort, sa ingenting, alt var bra, skulle pakke litt og ta en tidlig kveld. Men han skjønte at noe var på ferde, da ringte han meg. Da hadde han skjønt hva som hadde skjedd, og ringte politiet. Jeg kom meg ut i skogen og tok resten av pillene. Jeg lå der 4 timer før de fant meg. De hadde rundt 100 stk som lette, helikopter, politi, hunder, to ambulanser og en legeambulanse. KØDDER DU!?!?! Omg. Overdramatisering. Det var bare meg! Jeg skjønner at de hadde gjort det for noen andre, men dette er meg vi snakker om!

Kunne drept bestevenninna mi. Hun fortalt mamma om  Slangen og M! Jeg ble helt satt ut da S fortalte det, hadde virkelig ikke trodd hun ville gjort det mot meg. Klarer jo ikke være sint, skjønner jo at det var for å hjelpe, men. CRAP!

Jeg satt og hørte på 8 mobilsvar i går, det ble utrolig sterkt, gråt en del. Den første var fra bestevenninna mi. Hun spurte gjennom tårene hvor jeg var, hva jeg hadde gjort. Tryglet meg om å si hvor jeg var, ba meg ta vare på meg selv, sa om og om igjen hvor glad hun var i meg. Neste var fra en bekymret behandler fordi jeg ikke hadde møtt opp til timen. Så var det en del fra politiet. Litt overveldende at folk bryr seg sånn.

Lå på intensiven i en uke, koma og respirator. I går ble jeg flyttet på tvang til psykiatrisk. Livet er så hilma digg!

Er så sliten. Sov 20 min i går natt og tre kverter-time i natt. Pga jeg fikk oppkast ned i lungene har jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg føler fortsatt jeg har mye medisiner i kroppen, sjanglet mye i går. Jeg har dessuten ikke klar å spise noe særlig, så er svak pga det..

Blir samtale med psykolog A i dag.. Veldig spent. Hørt han kanskje kommer i trøbbel fordi jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk så tett oppå utskrivelse.. Håper han slipper det, da…
Lurer litt på temaene. Jeg skal på langtidssykehus neste uke da! Shit, det blir scary. Har jo vært sykt mye innom akutt psyk, sikkert 24-25 siden desember 2008

Hvem er jeg?

Tenkte jeg skulle dele en novelle jeg skrev 2 år på videregående.

Hvem er jeg?

Hvem er jeg? Hva slags spørsmål er det? Tankene raser i et evig kaos, så jeg prøver å bli et med tomheten rundt meg. Prøver å fange tankene mine, men jeg klarer det ikke. Det har begynt å regne her jeg går, men jeg bryr meg ikke. Jeg får ikke Kato’s alt for ransakende spørsmål ut av hodet.

”Hvem er du egentlig, Camilla?”

Han hadde sett så intenst på meg, det var som om å han lette etter noe i øyene mine. Blikket hans hadde tatovert seg fast i sjela mi, og jeg har ikke blitt kvitt det. Jeg hadde tviholdt på maska, spøkt det bort pg funnet en unnskylding på hvorfor jeg måtte gå. Fiksa ikke at han var så direkte.

Hvem er jeg? Han veit da det. Jeg er Camilla og er 18 år. Jeg liker snowboard og  Lnkin Park. Jeg går alt for mye på tærne, smiler skjevt og ler hele tiden. Men, Kato har jo kjent meg lenge, han veit alt dette. Han må ha ment noe mer.

Regnet omslutter meg og vannet blander seg med tårene mine. Hvordan ble det slik? Jeg går litt fortere, vil fram, må fram, orker ikke dette.

Tankene ombringer det spørsmålet jeg fikk for noen dager siden. Hvem er jeg? Det er et komplisert spørsmål – jeg er ikke den bekymringsfrie jenta jeg velger å vise. Noen ganger føles det ut som om jeg ligger i fosterstilling bak smilet mitt.

Det er som om jeg er i et gammelt hus som stadig blir vedlikeholdt på utsiden, men råtner innvendig. Jeg jobber hele tiden med å male på smilet, men det er inni her jeg har gjemt meg.. Og her er det mange mørke, kalde rom, og de råtnet rundt meg. Til slutt gav gulvet etter, og jeg falt ned i kjelleren. Det er visst slik depresjoner slår til. Gradevis, så plutselig. Huset råtnet sakte, og så plutselig kollapset gulvet, og jeg falt. Det var da mørket begynte å komme for alvor. Da jeg begynte å legge meg i håp om å ikke våkne neste morgen. Da livet mitt ble konstant natt. Jeg veit jo at sola er der et sted, det er ikke det. Det er bare så lenge siden den har varmet meg.

Hvem er jeg? Jeg er som den smarte lille grisen i eventyret, han som bygget huset av murstein for å beskytte seg for ulven. Det er bare det at jeg har vært så utrolig redd for min ulv at jeg murte meg inne i et lite mursteinshus, uten fører og vinduer. Og her jeg sittet her inne, alene og uten lys, veldig lenge. Helt til Kato begynte å merke at jeg er veldig mye mer enn det jeg viser. Så vi begynt på snakke litt, han og jeg, og vi begynte å jobbe på muren min. forsiktig fjernet vi murstein for murstein. Hullene begynte å komme og lyset traff med små spede stråler. Noen mursteiner klarte jeg å dytte ut helt selv, andre duttet han inn. Noen steder var muren så tykk at jeg måtte dytte og la han dra ,eller omvendt. Men hullene begynner stadig å bli større, og lyset har begynt å treffe ting jeg har ikke orker å tenke på. Og snart er hellet blitt så stort at han kan se meg gjennom hullet, og det skremmer livet av meg. jeg er ikke klar for å bli sett for noe annet enn masken mi, og jeg veit ikke om jeg noen gang kommer til å bli det! Og jeg orker ikke slippe inn mer lys, som treffer det vonde.

Det føles ut som om jeg er på en liten øde øy, uten noe å overleve på. Jeg kan ikke bli her, det veit jeg. Da kommer jeg til å dø innvendig. Alternativet mitt er å svømme. Men jeg ser ikke noe land noe steder, og jeg er så redd for å drukne på vei til noe nytt å sete bena på.

Jeg ser meg rundt og innser at jeg har nådd målet mitt. Brua. Friheten. Jeg orker ikke fraværet av lys mer. Jeg orker ikke å tvilholde på maska. Jeg orker ikke ligge i kjelleren, det er så mørkt og kaldt og jeg er helt alene. Jeg fikser ikke alle hullene i muren min, jeg orker ikke møte blikket til noen gjennom hullene. Jeg klarer ikke legge på svøm kun i håp om å finne fastlandet jeg ikke aner om er der. Jeg orker ikke det lydløse ekkoet fra fortiden, smerten jeg ikke klarer å fange.

Hvem er jeg? Jeg er hun som maler på maska alle vil se. Jeg er jenta som ligger i fosterstilling bak smilet mitt, som har murt meg inne i frykt. Jeg stryker fingrene langs gjerdet skiller meg fra elva, skiller meg fra friheten. Frihet fra det ene jeg aldri har klart å rømme fra; meg selv. Jeg tar den ene foten på første steget mot hvile mens jeg stirrer ned i mørket. Vi passer godt sammen, jeg og mørket. Pusten min blir tyngre i det jeg rekker kroppen etter og klatrer på den andre siden av gjerdet. Elva buldrer tre meter under meg, men jeg er ikke redd. Jeg har en ro i meg som jeg aldri har hatt før.

”Hvem er jeg?”, hvisker jeg ut i tomheten. ”Jeg er ikke mer”

Og i det vinden stjeler mine siste ord, slipper jeg taket faller ned i mørket.

Jeg er ikke mer . . . .

32 gram..

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som skiller meg fra slutt fra dette helvete.

Jeg har dagdrømt om de pillene siden lørdag. Jeg var så nære å dra hjem i dag og ta de, jeg klarer virkelig ikke mer. Det som holder meg tilbake er samtalen jeg hadde med psykolog A i dag. Den var helt jævlig, har aldri følt mer trang til de pillene! Men jeg vil ikke at han skal sitte igjen med; hun gjorde det pga samtalen vår. Ingen skal ha skyldfølelse. Og kjenner jeg han rett kommer han til å tenke at jeg gjorde det for å straffe han.
Newsflash, ikke alt handler om han. Dette har jeg hatt planer om lenge.

Jeg skriver meg ut i morgen.

I’m done. Jeg klarer ikke mer, jeg orker ikke mer. Livet gjør så alt for vondt, det tar aldri slutt. Jeg prøver å se forbi dette, prøver å feste blikket på drømmene mine. Men jeg klarer ikke se forbi den sinnsyke smerten jeg har følt hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg orker ikke mer.

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som kommer til å gi meg slutt på dette helvete.

Hva er det han vil?!?

Noe jeg har slitt med veldig lenge er hvordan jeg skal forholde meg til menn. Etter å ha blitt misbrukt av så mange som liksom skulle være viktige i livet mitt blir jeg ikke kvitt følelsen av at alle menn i bunn og grunn er ute etter å skade meg. At selv om ikke alle gjør det, vil alle menn innerst inne voldta meg. Dette er noe jeg jobber med, fordi det er utrolig slitsomt å hele tiden ha det i bakhodet.

Det er litt rart, for av en eller annen grunn jeg ikke skjønner prater jeg mye lettere med menn enn det jeg gjør med damer. Jeg kan føle meg trygg og utrygg med menn på samme tid. Har jeg for eksempel hallusinasjoner (Jeg har mye hallusinasjoner av de to hovedovergriperne som var når jeg var liten) føler jeg meg tryggere, føler at menn lettere kan beskytte. Eller når jeg er veldig redd for M føles det tryggere med menn. Men jeg kan raskt skifte til frykten av at de skal skade meg de og. Jeg har kommet veldig langt, før klarte jeg ikke være alene med mennene som jobber på psykehuset. Det går fint nå. Jeg har prøvd å utforske hvorfor jeg lettere snakker med menn, jeg har ikke funnet ut hvorfor.

Har snakket litt om det med psykolog A om tankene jeg har rundt menn. Selv om jeg begynner å blir bedre, er det deler som er helt besatt av det. Det kom i utrykk i utskrivningssamtale del 1.

Jeg har måttet begynne et sted. Jeg har da begynt med de jeg har møtt på sykehuset. Fokusert på at dette er jobben deres. Jeg tror jeg har gått noen skritt, selv om ikke alle personlighetene har det..

Det er mange som er livredde for menn. Skremt er en av dem. Hun er 5 år. Hun er kanskje den som er mest skadet. Hun tar helt for gitt at menn skal misbruke henne. Når hun kommer frem og det er en mann til stede er det første hun sier ting som; hvis jeg sitter helt stille når du tar på meg, kan jeg slippe å ha tissen din i munnen min da? En gang begynte hun å kle av seg, hun er HELT overbevist om at alle menn vil misbruke, og bare gjør det hun har blitt lært, tar for gitt at de skal skade. Hun vet det kommer til å skje, så prøver å gjøre det så smertefritt som mulig ved å samarbeide.

Lise er 7 og er også overbevist at menn skal skade, men hun reagerer med sinne. Hun har fått meg mye i belter fordi hun nekter kroppsvisitering ved tvangsinnleggelser. Har blitt fortalt at hun også forventer overgrep ved å bli holdt fast, sier ting som; dere skal gjøre som de gjorde, dere skal holde meg fast, kle av meg og ta på meg, dere skal gjøre som de gjorde!

Marte er 13 og er veldig opptatt av å vise meg at menn er farlig, ofte ved å teste de for å få bekreftet at det er sex de er ute etter. Et eksempel på det her Utskrivningssamtale del 1. Går med mye utrigning, for å bevise at det er kun det menn vil ha.

Marianne er veldig usikker på hva menn vil, svarer lett seksuelt. Ikke fysisk, men for eksempel hvis hun vil takke kan hun gå med utrigning.

Det er mange flere som er skeptiske og redde for menn, men det er disse som manifesterer det mest.

Også Fragile da, oppi alt dette. Jeg har trekk fra noen av dem. Jeg blir fort usikker jeg og. Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Siste eksempelet var jo selvfølgelig M. Jeg bare føler meg så ufattelig dum som smeltet fordi han sa jeg var pen. Jeg hører liksom ikke sånt..! Jeg vet jeg ikke er pen, jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte at han sa det bare for å komme nær nok til å voldta.

Jeg begynner som sagt å klare å forholde meg greit til menn om faktisk har som jobb å være hyggelig. Jeg kommuniserer ganske greit med de fleste mennene som jobber på psykehuset, noen ganske godt. Men menn utenfor psykehusets vegger.

Hva vil han?!?

M og noen av de andre delene OPPDATERT

M..

Dette er en utrolig komplisert greie.. Du kan lese forhistorien HER

Jeg prøver fortsatt å ta innover meg at alle delene faktisk er meg. Det med M har vært tøft. Det har vært voldtekter fra første til siste gang. Jeg, som Fragile vil IKKE dette. Grunnen til at jeg ikke har melt han til politiet er frykt for hva han kommer til på finne på! Som sagt, sist gang fikk han en jeg er glad i banket opp fordi jeg truet med politi. Det at han vet at jeg har sagt noe ti sykehuset gjør at han stadig har hengt rundt på sykehusområdet for å skremme meg. Under de sist voldtektene har vært mer og mer voldelig. Jeg er redd hva han gjør hvis han blir presset mer opp i et hjørne.

Men jeg har likevel hatt deler som har kontaktet han. Selv når de har vært fremme har det vært voldtekter, men de har i perioder ringt og sagt at jeg har for eksempel vært hjemme på perm.

Dette er Marianne og Karina. Det er flere deler som har meninger, men det er kun disse som har kontaktet han.

Jeg har prøvd å skjønne at dette er deler av meg, og prøvd å skjønne hvorfor disse ville kontaktet han!

For Marianne tror jeg det handler mye om å skade seg selv. Hun sitter med mye skyldfølelse. Når noe positivt skjer med kommer alltid stemmen hennes som minner meg på at jeg ikke fortjener å ha det bra, ikke fortjener å være glad. Hun er ekstrem med bulimi og selvskading. Jeg kjenner jo igjen følelsene hennes. Av å måtte straffe seg selv, gjøre opp for meg, gjøre at jeg er skuls med livet. Jeg tror hun trenger å straffe seg selv for alt som skjedde med oss når vi var små, at hun bruker voldtekt som en straff, da kommer det en merkelig trygg følelse på at skyldfølelsen slipper en liten stund. Kanskje litt som en forbryter som føler seg bedre etter at han har sont dommen sin. Problemet er bare at straffen min føles ugyldig etter veldig kort tid, og Marianne vil straffe meg igjen.

Kaja tror jeg aldri har tatt kontakt med M, men hun har veldig behov for vise at vi vet at vi ikke fortjener å ha det bra.

Så har vi lille Hanne som rett og slett har mistet troen på at vonde ting kommer til å slutte å skje. Hun er overbevist om at hvis M slutter kommer noe nytt smertefullt til å skje. Det har alltid vært slik, når det begynner å bli bra så kommer nye ting som får livet til å falle fra hverandre igjen. Så lenge M er der vet vi hva vi går til. Tror heller ikke hun har kontaktet han.

For Miriam er alt kjent trygt. Hun vil heller oppleve smertefulle kjente erfaringer enn ukjente nye. For henne er det lettere å forholde seg til menn som hun vet hva krever av henne (altså de hun kjenner til, de som vil misbruke) enn menn som sier de vil hjelpe uten å kreve noe tilbake. Hun er overbevist om at alle menn egentlig er ute etter noe, de viser kun interesse fordi de vil ha sex. Hun bli ekstremt utsikker av menn. Og på en eller annen twisted måte er M kjent. Det er lettere å forholde seg til han, fordi hun vet hva han vil, det er kjent og at kjent er trygt. Men heller ikke hun har tatt steget å ringe han.

For Karina er det bare at hun hater meg så mye at hun gjør hva som helst for at jeg skal lide. Hun bærer selvhatet. Jeg klarer ikke helt ta innover meg at hater meg selv så ille at jeg har en del inni meg som vil utsette meg for noe sånt. Men tydeligvis.

Nå blir det jobbing med å få disse delene på mitt lag. Nå skal jeg jo flytte, det beste hadde vært om M ikke fant ut hvor. Men hvis Karina eller Marianne tar kontakt med han å sier hvor jeg bor, hvor ekstra nøkkelen ligger, er vi jo like langt..

Litt fra helgen

Da var søndagen her.. Tenkte jeg skulle skrive litt fra helgen.

Fredag var jeg urolig etter samtalen med A, men det var overkommelig. Det skulle egentlig være fellestur med en annen ansatt, men fordi det ikke var noen andre pasienter ville ble det meg og kontakten min H. Syns det var bra, liker bedre å gå med en enn mange, og H er veldig god å snakke med. Men det tok ikke mange minuttene før jeg merket av M fulgte etter oss. Angsten skrek, men ville ikke vise verken M eller H hvor redd jeg var, så svelget det ned og gikk videre. Heldigvis fulgte ikke M etter lenge. Det bare skremmer meg at han er så investert i å terrorisere meg at han faktisk gidder å henge rundt på sykehusområdet for å vente på jeg kommer ut, bare for å skremme meg.

Jeg fortalte H ganske hele historien rundt overgepene M stått for. Vi snakket litt om hva sags fyr M egentlig her. H sa han slet litt med å skjønne at mennesker kunne være så grusomme. Jeg kjente etterpå at jeg nesten fikk behov for å forsvare M. At han ikke kunne vite at det var så ille fordi det var meg han gjør det med. Hadde han gjort det med noen andre kunne man kalt han grusom, men. Jeg spiller ikke like stor rolle som andre. Føler det blir litt som en som brenner maur med forstørrelsesglass blir satt opp mot en som har drept noen. Det er ikke bra det den første har gjort med maurene, men ikke mange hadde tenkt lenge over det.

Jeg tror det bare er noen som vil tilfredsstille sine behov, koste hva det koste vil. M ser bare ikke på meg som nok verdt til å ta hensyn til, og det syns vel jeg og. Derfor kommer behovet for å dysse det ned, forsvare han som bare svidde noen maur.

Når vi kom tilbake snudde jeg i døra etter å ha hentet lommeboka, skulle bare kjøpe tyggis. Men på veien tilbake ser jeg plutselig M. Jeg stivnet helt, ville løpe, ville skrike, men turte ikke gjøre noen ting. Han tar hardt tak i armen min, før han sier lavt; ”Jeg vet du tror du er trygg her, men det er du faen ikke, jeg følger med!” Så gikk han videre. Alt jeg kunne tenke på var å komme tilbake til avdelingen. Mistet kontrollen over pusten, og innen jeg var kommet tilbake hyperventierte jeg. Jeg kom meg inn og satt meg i hjørnet bak senga. Heldigvis hadde H sett meg og kom rett etter. Han fikk meg opp på senga og rolig nok til jeg fortalte hva som hadde skjedd. Fikk medisiner, og det roet seg etter hvert. Ble helt borte av de! :p Går på en del for å få sove, men fikk da de sammen med angstdempende. Jeg var helt borte. Prøvde å ha oppsummeringssamtale med H, men det var så ille at jeg kunne avslutte en setning for så etter 3 sekunder ikke huske hva jeg hadde sagt. Da måtte jeg prøve å skjønne utifra hva H sa for å skjønne hva vi snakket om.. hehe.. Jeg sovnet 22 eller noe, var helt ute av det. Mye mareritt, men sov sikkert 4-5 timer, så fornøyd med det..

Lørdagen gikk greit. Var hjemme en tur med en venninne. Vi skulle egentlig pakke, men jeg fikk så himla flashbacks av å være inne i leiligheten etter alt som har skjedd med M, at vi endte i hagen.

I dag begynte greit, helt til M sendte mld. Den var utrolig pervers, skal ikke gjengi den her. Han beskrev hvordan han og kameraten skulle voldta meg. Ble ganske urolig etter det. Men gikk en tur, satt på nettet, spilte litt kort, prøver å a det roe seg. Tok en bulimirunde på måltidet isted, hjalp ikke så mye.

Jeg har egentlig holdt meg på rommet hele kveldsvakta, orker ikke forholde meg til folk.

Skadetrangen er enorm.

Tankene vandrer til pillene hjemme. Har hentet ut 3 resepter denne uken. Gamle resepter vel å merke, hadde aldri fått noe av noen av behandlerne mine. Med de jeg hadde fra før er  detmer enn nok til å aldri trenge å ha det vondt mer. Jeg har holdt på å si at jeg drar hjem for å pakke flere ganger i dag. Hjem til evig hvile. Jeg klarer seriøst ikke ha det så vondt lengre :( Vurderer å skrive meg ut neste uke, må bare overbevise de om at jeg er så frisk at de ikke holder meg tilbake.

Har vurdert perm, men er ikke sikkert jeg rekker å dø da. Må bare få skrevet meg ut. Tror jeg har bestemt meg nå, jeg klarer ikke mer..!

Sang/dikt; Notes from a pedofile

Her er et sang jeg skrev i vinter..

Det er kanskje litt vel ærlig i begynnelsen, men det ender bedre enn det starter!

Notes from a pedofile

 

Little girl, I see that you’re vulnerable
So to me, that makes you touchable
Since you look up to me, trust me-it must be true!
There can’t be me there’s something wrong with, it must be you!

Little girl, where I touch you can never be told
But I’ll carry on until you heart turns cold
Little girl, know that you are to blame
And you need to carry all of this shame 

Because of the fear she is hiding
Because of the secret she is lying
Because of the pain she is crying
Because she wants to die she’s stopped fighting
Because of the guilt she keeps on dying
Until the very end 

Young girl, do you think they can’t see you arm?
Do you think they don’t get that you self harm?
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
You need physical hurt to deal with your pain

Are you sure you haven’t gone insane?
You keep gaining weight – it’s as simple as that
Hoping I won’t want you if you turn fat
But I will never let you be
Won’t let you get away from me

Because of the fear she is hiding
Because of the secret she is lying
Because of the pain she is crying
Because she wants to die she’s stopped fighting
Because of the guilt she keeps on dying
Until the very end 

 

Young woman, even though I’m thru
Don’t ever think that I have left you
Even though I don’t abuse you anymore
You still lie vomiting on the bathroom floor
I told you – let me remind you how weak you are
What I have done is still a wound, not a scar
Your heart is in a shallow grave
It is too late for it to save 

Because of the fear she is hiding
Because of the secret she is lying
Because of the pain she is crying
Because she wants to die she’s stopped fighting
Because of the guilt she keeps on dying
Until the very end 

 

Young adult, do you still see me in the shades?
Do you still try to chase my memory with razorblades?
Young adult, do you still shake with fear?
Thinking that everywhere you turn, I’m there?
Young adult, I’m sorry, I didn’t realize
That you still believe in all of my lies
These lies I told you so long ago
Don’t believe that it still is so
Young adult, stand up, look around you and see
That there is no reason to still be afraid of me

She is so done hiding
She can’t keep on lying
She doesn’t keep on crying
She is ready for fighting
She is ready to be living
Until the very end 

This woman wants to dream again
She wants to dare to go where she has never been
The shadows now seem out of sight
They can’t face her in the light
His actions can never be undone
But she can change what will come!

Musikk som roer meg..

Nå har det vært veldig mye negativt, tenkte jeg skulle dra frem en av de gode tingene i livet mitt; MUSIKK!!

Jeg har alltid vært veldig glad i musikk, og bruker det masse. Om jeg er urolig, glad, har angst, er sint, lei meg, såret, what ever, så kommer ipoden fort frem. jeg spiller o gsynger en del selv, det har også hjulpet en del..

Vil dele en sang jeg nettopp har oppdaget.. Teksten er litt trist, men syns den er så behagelig.. Enjoy:)

Hersens spiseforstyrrelse!

Æh, nå blir det mye, men dette bli kort post, jeg lover.

I går bestemte jeg meg for en ting.

jeg skal ikke spise noe særlig på stund. Jeg får trang til å spy av å se meg i speilet, jeg har dusjet i mørket, jeg TAKLER ikke å se ut slik som jeg ser ut. Fornuften prøver har prøvd å skyte inn, prøvd å minne meg om at tallene på BMIen sier at jeg er normalvektig. Men jeg klarer ikke tro at det er riktig, jeg skjeller ned fornuften med; JEG ER IKKE BLIND!

Jeg fikser ikke hvordan jeg ser ut nå. no way.

Og, ja, det er dust å slutte å spise, vekten går fort opp igjen, bla bla bla. men det er vel egentlig samvittigheten min. får dårlig samvittighet av å spise, føler at alle tenker; hvordan kan hun spise sånn som hun ser ut!?!

men, jo, poenget var at jeg hadde bestemt meg for å ikke spise. ikke helt faste, har spist en youguort og noen druer.
Men jeg blir så himla sulten!! Og i dag kom det skikkelig digg kyllingsalat. Jeg satt ved bordet lenge, ville vise meg selv at jeg klarte. Men bulimien skrek, og jeg spiste og spiste og spiste. SKAM! FAIL! Har mad dårlig samvittighet. Lå på doskåla til jeg kastet opp blod. Men føler meg ikke noe bedre, ass.

I dag tok A opp det med bulimien, lurte på hvorfor jeg sa nei til hjelp. Måtte da fortelle om avgjørelsen min, uansett hvor dum jeg følte meg.
Nå kunne jeg dødd, skulle aldri sagt noe. Jeg var redd for at dette skulle skje. Sier jeg at jeg ikke skal spise, men spise likevel høres det jo ut som om jeg bare sier det for oppmerksomhet. DØD! ÆSJ

Sur på meg selv, sur på bulimien, sur på verden. måtte bare skrive av meg.

for stakkarslig?

Okai, leste over det forrige innlegget. Er jeg virkelig så sytete? :p Jeg kan forstå hvis mange syns at det blir litt stakkarslig. Det jeg på en måte trenger at du forstår er hvor virkelige disse følelsene blir for meg. Selv om jeg ikke burde få følelsen av å ikke spille noen rolle kommer ganske lett, blir den likevel utrolig vond! Og den blir veldig sterk. Jeg er også sånn tolker ting som avisning veldig lett. Jeg går litt på tærne og ser kanskje litt etter det. Ser ikke etter det for å få det bekreftet, fordi det er veldig vondt. Men i noen tilfeller får jeg litt behov for å avvise noen selv før de rekker å avvise meg. Det har skjedd med veldig mange behandlere gjennom tidene, det er en så sårbar situasjon, og fordi jeg er så redd for å bli avvist, er det lettere å avvise selv, eller bare rømme fra hele situasjonen. Jeg forstår at dere syns kanskje jeg overdriver når jeg tar ting så tungt, men alle vet hvor vondt det er å bli avvist, og hos meg blir den følelsen forsterket med 10, og jeg føler den hver dag.

Samtalen med psykologen gikk greit. Jeg klarte å lese litt fra bloggen ang utskrivelsessamtalen. Jeg sliter fortsatt med å tenke at delene er meg. Hvis dere
skjønner. At tankene som Marianne og Marte kom med egentlig kommer fra.. undertrykte sider kanskje? Jeg ville sagt at Marianne brukte utrigning for å prøve å takke fordi det er det hun tror menn vi ha (ikke at det skal foregå noe mellom meg og mannen, men det er det eneste hun har opplevd menn har satt pris på ved henne). Mens A sier at det er jo jeg som sier det! Han forstår at det virkelig ikke var det jeg tenkte på når jeg kledde på meg den dagen, men at det er noe i underbevisstheten min.
Det er vanskelig å høre at jeg er verdt noe, eller spiller noen rolle. Hele livet mitt har jeg fått høre det motsatte, og jeg blir helt overbevist om at de lyver. I dag i samtalen sa A at jeg er verdt nok til å spille en rolle for noen. En liten del av meg prøvde å tro på han, men jeg hadde mest lyst til å skrike; ”SLUTT å late som om jeg spiller noen rolle!!” Det er en personligheter som raser; de vil bare få deg til å tro at du er det, så kan de le av deg etterpå! Litt som om hvis en person på 300 kilo snakket om hvor fint det var å være undervektig. Føler alle rundt jeg er ikke verdt noe, hadde følt meg dum hvis jeg gikk rundt å sa det.
Jeg tror det er viktig at de sier det, jeg prøver jo å tro mer og mer på det, men gash, det kommer til å ta lang tid.
Etter jeg hadde lest del 2 var noe av det første han tok frem at jeg hadde løyet for han. Sa jeg visste det var dumt, men jeg kunne ikke gi han noen unnskyldning til å ringe politiet pga den hersens meldeplikten hans. Ble en litt kort samtale. Resten av dagen har blitt tilbrakt mye i senga. Gikk en tur, men ellers har depresjonen meldt seg litt, jeg orker lissom ingenting. Men håper det går bedre utover kvelden..
Jepp.. har jobbet litt med historien min, tenkte jeg skulle legge den ut. Men lager en egen post ;)

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..

ikke lurt.

Dust, dust dust.

Ble veldig desperat for noen timer siden.

For desperat.

Tok en del piller. Orket ikke mer, ville bare forsvinne.
Men så kom etterpåklokskapen. Sykehuset ventet meg tilbake om noen timer. Vet ikke sikkert hva de hadde gjort hvis jeg ikke hadde møtt og ikke tatt telefonen, men regner med noen hadde kommet hjem hit. Sikkert ikke ambulanse, men mamma eller what ever. Hadde ikke rukket å dødd av den overdosen.
Så jeg ombestemte meg etter ganske kort tid, la meg over toalettet med fingeren i halsen.
Tror jeg fikk opp det meste, men jeg er så kvalm. IDIOT!!!!

Har ikke nok hjerne til å ta livet av meg en gang.

F A I L!

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3

Orker jeg mer..?

Tanken om jeg klarer livet mer har vært konstant i tankene mine. om jeg orker mer.
Jeg vet folk har kommet seg gjennom incest før, men dette er for stort for meg, skrittene er for tunge å gå. Smerten slutter aldri. Jeg har blitt misbrukt så mye og så lenge at jeg har ikke helt trua lengre. Det slutter liksom aldri, folk som er ute etter å skade meg tar aldri slutt.
Har alltid tenkt at det er en del ting jeg vil gjøre først
Tenkte for eksempel å fikse leilighet først.. Har ikke alltid tenkt på å pakke ned, men som regel på det å rydde, slik at familien slipper det. Nå driver jeg derimot og flytter.. Det vil si at hele leiligheten pakkes ned, jeg blir mellom boliger, og blir ikke så i veien hvis jeg tar livet mitt
Jeg har jo planlagt det en stund. må bare få de til å tro at det går bedre. Jeg fortsetter å engasjere meg i jakt på bolig, innleggelse og skolegang, møte opp når de forventer. men jeg tror valget er tatt.

Det er klart dette er ambivalent, som alltid. Men det føles trygt å ha metode, sted, tid, osv.

Løsningen er der hvis dette blir for tøft.

Utskrivningssamtale, del 2

Utskrivelsessamtalen for denne gangen begynte veldig sårt… (Utskrivningssamtale, del 1)

Fortsettelsen gikk ikke noe bedre. Fokuset var jo selvsagt at jeg skulle hjem! Men dette ble vanskelig, fordi jeg visste hva jeg dro hjem til. Han. Flere voldtekter. Psykolog A hadde catchet at det var noe jeg ikke visste om jeg ville si, på grunn av hans meldeplikt. Jeg hadde da sagt at M hadde sagt at han skulle la meg være i fred etter at jeg sa at sykehuset hadde truet med politi. Sannheten var at jeg hadde sagt det til han, men i retur fikk jeg enda flere trusler. Jeg tørr ikke gå til politiet. Så jeg løy og sa at alt kom til å gå bra, men igjen sviktet kontrollen meg, og kroppsspråket sa noe annet enn leppene mine. Jeg gråt mye. Først lydløst, så ble det hulk.
A foreslo at vi skulle utsette samtalen, men jeg ville bare komme meg gjennom utskrivelses samtalen uten noe mer snakk om politi, så jeg ville avslutte.
A sa han syns jeg var vanskelig, fordi jeg sa det gikk bra mens kroppsspråket sa noe annet. Jeg gråt enda mer, så at jeg virkelig ikke mente å være vanskelig, jeg hadde det bare veldig vondt. Det var tøft å høre at jeg var vanskelig, fordi jeg ville virkelig sammarbeide, jeg bare klarte ikke.
Da han sa jeg var vanskelig for andre gang måtte jeg bare gå. Jeg falt sammen på rommet. Satt på høy musikk, la meg i hjørnet og gråt så jeg ikke fikk puste. Kontakten min kom etter. Sa A gjerne ville avslutte, at vi skule prøve igjen om 15 min. jeg klarte ikke reagere gjennom gråten. Kontakten min kom inn igjen etter 5 min og satt seg ned på gulvet med meg.
”Fragile, hjelp meg å forstå hva som foregår, hvorfor du gråter sånn”
Men jeg klarte ikke si noe, klarte ikke fortelle hvor livredd jeg var for å dra hjem, men hvor mye reddere jeg var for å si noe om det.

Jeg ble med ut etter en 20 min tid. A foreslo at vi skulle gå en tur, det gjorde godt. Han prøvde seg inn på samtale emnet, men jeg bare skiftet tema hver gang. Han prøvde å fokusere på evaluering av oppholdet, jeg hadde ikke sjans.
men dro da, uten noe telefon til politiet.
Skulle være hjemme en uke, altså skal jeg tilbake til sykehuset på torsdag.
M har vært her noen ganger. Være borte noen dager da, det hjalp jo litt…

Må prøve å finne noe lurt å si ang evalueringen til jeg kommer tilbake..

Nå får jeg forhåpentligvis sove snart..

God natt <3

Utskrivningssamtalen, del 1

Hun skulle skrives ut, skulle ut og møte en venninne rett etterpå, hadde lyst til å føle seg fin. Hun fant frem et plagg med utrigning, men tenkte ikke at det gjorde noe, hun følte seg fin i det.

Men i bakgrunnen var det to personligheter i hodet som kommenterte. Fragile tenkte meste på da hun skulle ut etter utskrivningssamtalen, men disse to ville bruke anledningen til å finne ut mer om mannelig psykolog A som skulle ha utskrivningssamtalen.

Marianne tar en titt på utringingen og sier;;
«Dette ser bra ut. Du har jo lyst til å på en eller annen måte takke for det du har fått ut av oppholdet. Dette er virkelig det eneste du har å stille opp med, puppene er det eneste menn noen sinne har villet ha på den stygge kroppen din.»

Marte har en litt annen agenda;
”La oss teste han! Er det det han vil ha, er det det mannfolket er ute etter?”

Fragile prøvde å ignorere de. Så seg i speilet en siste gang før hun gikk ut, likte følelsen av å føle seg litt fin.

Så kom samtalen.

Det skjedde med en gang.

Han så et blikk på henne og gav en lav latter.
”Det var da en voldsom måte å kommunisere på! Dekk deg litt til, det distraherer”

Fragile bøyer hode, mens personlighetene raser.

Marianne er rask til å kommentere,
”Det var det jeg visste. Du har nå gitt det eneste du hadde å gi, og det ble avvist. Du kommer aldri til å bli god nok”

Marte kom like etter;
”Jeg visste han var ute etter å skade deg, hørte du ikke hvor mye han dret deg ut nå?”

De andre personligheten var også aktive, mange meninger om hva som hadde skjedd.

Mens bak det hele høres fragiles sårede stemme;
”Jeg trodde jeg var fin, jeg”

Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.

 

Litt om hvordan de forskjellige personlighetene spiller inn..

Tenkte jeg skulle bruke et innlegg på å forklare litt rundt dette med de andre personlighetene. I terapien kaller vi det deler, men tror jeg skal bruke personligheter her inne, fordi det er lettere for folk å forstå.

Kort om dissosiasjon. Dissosiasjon er noe som alle mennesker har i seg, og de fleste bruker det i en liten grad. Du har kanskje opplevd å sitte bak rattet, eller ved vinduet, med ett oppdager du at du har kjørt flere kilometer uten å huske at du kjørte dem. Du vet du var våken men det siste la merke til var noe du kjørte forbi for lenge siden.

Men dissosiasjon er også en forsvarsmekanisme. Hvis man opplever noe som er så vondt at man ikke klarer å ta det innover seg, kan hjernen spalte det bort. Jeg fikk ofte ut av kroppen opplevelser, at mange av minnene jeg har ser jeg meg selv utenifra. Dette tror jeg hjernen gjorde som et forsvar, sa; dette skjer ikke med meg, det skjer bare med kroppen min, og derfor spaltet det bort for å klare å overleve. Jeg husker ingenting når jeg har dissosiert, men slik jeg har forstått det, lagres dissosiative minner på en annen måte, slik at de da kommer tilbake i flashbacks.

Den diagnosen jeg skal beskrive nå, kalles DID (disosiative identity disorder) Man kan kun dissosiere, men det som har skjedd med meg, er da at jeg ble splittet i flere personligheter. Alle er kommet for en grunn, og det er for å på en eller annen måte gjøre overgrepene lettere. Disse er ikke forskjellige personligheter uavhengig av meg, men de er deler av meg, hvis du skjønner. Jeg har for eksempel noen personligheter som bærer alt sinne jeg ikke har fått ut. Noen er rasende på alle andre, men de fleste er også rasende på meg, de bærer selvbebreidelsen. Jeg har ei som heter prinsesse, hun er 5 år og har veldig behov for å leve ut alt barn trenger av uskyldighet, hun er veldig opptatt av å få være en prinsesse, en som folk hører på, om er pen, osv. jeg har noen personligheter som er der for å gjøre overgrepene så smertefri som mulig, som for eksempel reagerte ved å bare ligge stille til de var ferdig, for ikke å bli slått. Jeg har noen som er helt apatiske, kjenner verken smerte, sorg, frykt, men heller ikke glede eller kjærlighet. Noen er der for å ta over sosiale situasjoner når jeg ikke klarer det. De er utadvendte, morsomme og pratsomme, de er der for å kunne takle familieselskaper, fester osv når jeg ikke fikser det. Noen er vettskremte, noen er selvsikre. Fellesnevneren var at de skulle ta over når jeg ikke orket/orker å være til stede. Når disse er fremme, husker jeg lite eller ingenting. Mange har fått meg i trøbbel. Noen har stjålet, andre er utagerende, noen bruker alt mulig for å selvskade, noen får meg nesten alltid i belter, noen er så desperate til å ta selvmord at jeg har risikert å sitte igjen med hjerneskade, brukket rygg, osv. Men selv om mange har fått meg i trøbbel skjer det at jeg bare er glad de tok over. Når det er situasjoner som er så smertefulle at jeg ikke orker å være tilstede, har det vært utrolig godt å bare få en pause, at jeg slipper å komme tilbake før det er over. Noen ganger skjer det for eksempel til voldtekten er over. Men andre ganger kan jeg være borte i mange timer, noen ganger dager av gangen. Det er utrolig ekkelt, ikke vite hvem jeg har snakket med, hvor jeg har vært, hva jeg har gjort.

Noen har som sagt spesifikke oppgaver, som for eksempel å bære sinne, smerte, noen bærer minner jeg ikke har klart å bære. Men jeg tror også noen er der bare fordi de som allerede var der ikke orket mer, så noen kom for å dele på alt det vonde som skjedde.

Så.. ja.. Det var litt om hvordan det fungerer for meg, rett og slett. Kommer jo til å snakke en del om de forskjellige delene, så tenkte det kunne vært greit å ha en forklaring..

Bare spør hvis det er noe jeg har glemt å nevne som du lurer på! :)

Sprakk:(

Okai, jeg har egentlig et dokument fullt av poster som skulle komme før jeg begynte med her og nå poster..

men

ÆSJ!

hadde ikke skadet 8 dager! og nå gikk det galt.. jeg klarte ikke mer! uroen skrek, og jeg trengte pausen! den pausen jeg får når hjernen får en annen type smerte å fokusere på, å klare  glemme alt det vonde inni meg, selv bare for et sekund..

flere sår burde sys. men jeg har rett og slett ikke tid.skal i bryllup i morgen, om en halvtime reiser jeg hjemover. skal reise rundt en time ut fra byen til ei venninne jeg skal overnatte hos før vi drar til venners bryllup i morgen. jeg har rett og slett ikke tid. dessuten sverget jeg til meg selv at jeg ikke skulle tilbake til denne legevakten igjen.. forrige gang jeg var på legevakta for å sy var legen helt stille, og jeg blir så usikker av det, tenker de er sure eller noe. da jeg spurte han hvorfor han ikke snakket fortalte han meg at de hadde vært på kurs, og der hadde de lært at vi selvskadere var jo der for å få positiv oppmerksomhet, så de skulle ikke gi oss det.

KØDDER DU!?!?

Hadde dette vært 1993 hadde jeg forstått det. men med all kunnskapen de nå har om selvskading skulle det ikke være mulig å fortsatt tro at dette handler om å få oppmerksomhet. Noe så vondt! har jo hørt det før, men trodde jeg skulle slippe å høre det fra en lege som egentlig kjenner meg, bare fordi han har vært å kurs! selvskading er så personlig, sårt og skamfullt, hvordan kan de tro at dette gjøres for oppmerksomhet? jeg er klar over at det finnes slike tilfeller, men tror det er få som setter seg gjennom hele sy-prosessen bare for å få litt oppmerksomhet. ikke bare den fysiske smerten, men all venting, alle nedlatende blikk.

etter den turen på legevakta har jeg flere ganger latt være å sys sår som burde sys, av den grunnen.

Nei, anyways. måtte bare skrive av meg litt. har jo virkelig mange ganger ikke sydd før, jeg er bare så dritt lei infeksjonene.

det var det jeg hadde for nå.

kommer som sagt med mer etterhvert. virker ikke som jeg har noen lesere foreløpig, kanskje like greit! :P

ha en fin fredag <3

Meg og mitt, en liten presentasjon..

Hei..

Velkommen til min blogg, It’s a Fragile life.. Eller hva jeg heller vil kalle det, en virtuelle dagbok. Dette blir nok en anonym side. Dette blir de tankene jeg ikke klarer å dele med folk rundt meg.

Dette blir fra min hverdag! Den har dessverre de siste årene sentrert rundt alvorlig selvskading, bulimi, selvmordsforsøk og sykehus. Jeg har hatt en veldig tøff barndom full av overgrep fra flere forskjellige, både psykisk, fysisk og seksuelt. Jeg har pga dette fått PTSD og DID. PTSD er en diagnose som kommer etter traumer. DID er den nye betegnelsen på multippel personlighet. Dette er en diagnose jeg har benektet lenge, selv om jeg alltid har visst det har vært noe, innrømmet jeg det ikke og fikk ikke hjelp for det før for mars 2011.Dette er derfor noe jeg har behov å skrive litt om, det er på en viss måte litt nytt for meg. Vil blogge om utfordringer, men også om vegen mot en frisk hverdag, et helt liv.

Det var litt om hva bloggen vil handle om..

For å ta litt om meg selv.. Jeg er en jente på snart 23 år som kommer fra Østlandet. Hehe. Mer vil jeg egentlig ikke si! :P Kommer til å omtale meg selv som Fragile.

Jeg vil prøve å slippe dere inn i tankene jeg sliter og har slitt med.

De første postene kommer til å inneholde ting som har skjedd i løpet av den siste innleggelsen min, som var fra mai og frem til nå, minus en uke. Noen skal jeg prøve å tidsfeste litt, andre er det ikke så nødvendig med.

Takk at du leser, håper du vil fortsette å ta en del i min hverdag:)