Tag Archives: DID

‘Hilsen Karina

(Edit fra Fragile. Dette er ett innlegg fra min mest destruktive del, Karina.
Del-personligheter kalles deler, og jeg, Fragile, eier bloggen. )

Ja, det er meg. Den beryktede farlige delen. Hun som oppfordrer seksuell vold. Hun som kutter så blodet spurter. Hun som bruker tusenvis av kroner på mat som kastes opp igjen.

Men egentlig er jeg henne som er innmari så misforstått.

Jeg er ikke slem, jeg lover!! Jeg bare klarer ikke gjøre noe med alle de vonde følelsene inni meg.

La meg prøve å forklare..

Kroppen (altså Fragile og alle oss inni henne) har opplevd to voldtekter og flere farlige situasjoner de siste månedene.

Dette var min feil.

Det er flere grunner til at dette skjedde! Fra da vi var mindre..

Jeg ble fortalt at Fragile og vi andre var onde, og dette så Gud. Derfor hadde Gud frarøvet oss verdien, og det gjorde at vi kunne brukes av alle. Og for at vi skulle oppnå tilgivelse måtte vi tilfredsstille de Gud faktisk var glade i.

En av de andre grunnene er alt hatet jeg har til Fragile. Jeg kom når hun var 12 år. Da hadde hun blitt voldtatt hele livet, og jeg ble kastet inn i en verden av vold, mobbing, overgrep, tortur, menneskehandel og mye annet dritt. jeg forstod ikke hvorfor alt dette skjedde, hva vi (jeg, Fragile og de andre delene) hadde gjort for å fortjene all denne smerten. Men jeg visste at dette startet med Fragile. Det må ha vært noe hun hadde gjort for å signalisere til slemme mennesker at de kunne gjøre som de ville.
Så ja, jeg hater Fragile. Jeg har perioder jeg ønsker å skade henne!

Jeg har satt henne i mange farlige situasjoner, som disse to voldtektene på hotellene, eller oppsøkt menn på strøket.

Hvorfor spørs du? Svaret er kompleks.

Noen ganger er det i hat. Jeg vil skade Fragile, slik hun har skadet meg.

Andre ganger er det for å tilfredsstille menn for å bli tilgitt av Gud. Gjør jeg ikke dette kommer jeg til helvete. Og jeg vil ikke til helvete! 😭

Men mest av alt lengter jeg etter bekreftelse. Jeg vil at noen skal syns jeg er pen, god, men mest av alt flink. Den eneste bekreftelsen jeg noen gang har fått av menn, er seksuelt. Vi lærer etterhvert triks for hvordan vi kunne gjøre det mer tilfredsstillende for de som voldtok. Det var ALDRI frivillig, tvert imot ble vi slått om vi ikke gjorde orgasmen bedre for de. Men når jeg klarte det fikk jeg skryt. Lille meg, jeg gjorde noe bra! Noe som fortjente at de sa; nå var du kjempeflink. Og du er sexy!
Ja, jeg innser det at når en 50åring kaller et barn sexy er ikke det bra! Men det var den eneste bekreftelsen jeg fikk! Jeg lengter sånn etter den.

Så jeg drar på bar, drar på strøket. Oppsøker menn. Jeg blir med de inn i bilen eller på hotell. Jeg graver og spør etter komplimenter. Men jeg vil ikke ha sex med de! Jeg vil bare at de skal trøste meg. Fordi det ligger mye smerte bak alt det sinne jeg har. Men når de begynner med sexhandlinger, stikker jeg som regel av. Lar noen deler andre ta voldtekten.

Dårlig gjort? Eh, ja! Men Fragile fortjener det i mine øyne.

Hvem ellers ligger stille under voldtekt?
Hvem ellers lot de komme til, og viste at de kunne gjøre det de ville med kroppen?
Hvem ellers gjorde Gud så sint at han fjernet verdien vi hadde?
Hvem ellers er skyld i alt? FRAGILE!!!

Men ikke misforstå meg…

Jeg er ikke ond i det hele tatt
Jeg trenger bare at noen er gode med meg
Selv om etterpå de skader deg

Jeg er ikke slem, ikke slem
Jeg lover!
Jeg kommer bare ut mens de andre sover

Da kommer jeg ut, tar på korte skjørt
går ut i natten for å finne en mann
Som gir bekreftelsen ingen andre kan

Jeg går ned til byen, mens den sover
Finner de våkne, noen som vil ha meg
Hvem som helst i grunn, er det deg?

Jeg blir med deg opp på hotellrommet
Du bekrefter meg etter jeg har sugd deg
Men hvem tar voldtekten? Ikke jeg

Etterpå kommer en liten del, og hun løper og løper
Bort fra hotellet med blod i trusa
Men hun fortjener ikke bedre, var det ikke det du sa?

Se sammenhengen mellom overgrepsutsatte barn og voldtatte voksne!

Det har kommet et nytt studie jeg ønsker å skrive litt om. Det ble framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Fordi jeg sliter en del med konsentrasjonen har jeg ikke klart å lese hele studiet selv. Jeg har lest gjennom sammendraget min fantastiske medblogger Tuva har skrevet. Jeg har brukt overskrifter fra hennes sammendrag og brukt noen av hennes avsnitt. Du kan lese hennes versjon her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Rape_by_lamkaaa2

Forebygging
Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

 Searching_For_Solace_by_danikaleahy2

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Når det ikke blir anmeldt
Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengre sikt så har skamfølelsen gått betraktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs, være feil-
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

 

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

I bunn og grunn forteller studiet at utsatte barn blir fort utsatte voksne.
Statistikken viser det.

Min historie

jeg er en del
You_and_your_hand_by_Suuki1620062

I 2010 ble jeg kontaktet av en tidligere bekjent. Som brakte frem vonde minner.
Det var M. Vi ble utsatt for overgrep når vi var små, av samme pedofil-ring. M sa han trengte å prate. At han slet med dette og trengte noen å prate med .Han lurte på om vi kunne møtes. Jeg så noe i han, noe jeg har sett i meg selv!

eyesEt liv som lengtet etter å deles, minner og smerte som ønsket å bli fortalt.
Vi møttes på kafé og snakket i et par timer. Men mens vi snakket danset nye bilder på netthinnen. Minner, som kom sakte men sikkert og paralyserte meg.

Jeg ble utsatt av overgrep av M også, i alder 7-9. Han er to år eldre enn meg. Jeg prøvde å fokusere på det vi var der for å snakke om.
Det å ha vært i de psykopatiske hendene til Slangen og co satt spor. Det var M sin katt de drepte den gangen. Da de kuttet av et og et bein til den stakkars katten blødde i hjel, fordi jeg hadde sparket når de voldtok meg. Den katten kunne like godt vært min, jeg var så glad i den. Kanskje det var derfor M valgte meg da vi var små. En slags straff. Fordi det var min feil at katten hans døde.

Når vi var ferdig ville ha bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og slett etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade før jeg låste opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten.

rape_awareness_1_by_octoberonyx-d4gngjb2 Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere.

the brothel

Jeg har fått noen pauser, men det siste året har det vært ekstremt.
Han har hatt med seg «venner» eller hva enn jeg skal kalle det.
Hver gang jeg har trodd at det ikke kunne blitt verre har det eskalert.
Som 9 åring opplevde jeg smerten av å bli voldtatt av 3 menn samtidig.
Dette skjedde  flere ganger i oppveksten, men jeg hadde glemt hvor utrolig smertefullt det var. En i munnen, en foran og en bak. Smerten er uutholdelig.
Visste du at når kroppen tror den skal dø bæsjer og tisser den seg på seg samtidig? Du kan forestille deg hvor mye bank det ble da dette skjedde.

Image14

Hvorfor meg?
Jeg har kjempet mye med hvorfor slike ting skjer akkurat meg.
Jeg har nå blitt utsatt for overgrep i 20 år, samt at jeg har blitt utsatt for 5 overfallsvoldtekter. Dette har gjort at jeg har slitt med tanken på at dette
ikke er min feil. Når det samme skjer, om og om igjen, er det lett å tenke at dette er det eneste livet jeg kommer til å ha. At det finnes en plan der ute som er større enn meg, en plan som tilsier at jeg fortjener ikke å ha det bra.

whyme

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Trygghet i overgrep
Jeg tror at mye av dette kommer fra min bakgrunn, som det står om øverst i innlegget. Jeg har opplevd dritt fra alle de som «liksom» skulle være der.
Det er har  nesten trygt å bli behandlet dårlig, fordi da vet jeg hva som forventes av meg. Jeg er for tiden forelsket.. Men det er utrolig mye blandede følelser..
Det at en mann er interessert uten å ville skade meg, er vanskelig.
Jeg har flere fantastiske menn hjelper meg ,men disse får betalt for det.
Rollen er allerede satt! Jeg trenger ikke tenke at det er en baktanke, fordi baktanken er at de får betalt for å være hyggelige med meg.. «Vanlige» menn derimot kan gjøre meg usikker. Hvorfor er han hyggelig mot meg? Han kan da ikke være hyggelig fordi han vil, han har nok en baktanke. Må jeg betalte han, suge han? Hva er det han vil?!?

I og med at jeg kun har hatt 5 år av livet uten overgrep, er dette noe jeg kan.
Jeg vet som sagt hva som forventes, hva min rolle er.

xcvxcvx

Avhengig og hjelpeløs
Jeg tror også, som det ble beskrevet i undersøkelsen, at man lærer seg å være avhengig og hjelpeløs. Når vonde ting skjer, og en ikke klarer å beskytte seg mot det, hengir en seg, når det vonde er utenfor kontroll slutter en å prøve.
Etter definisjon til alle støttesentrene mot incest her i landet, defineres incest som en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av tillitsperson. Dette er en person som skulle tatt vare på deg, og gitt deg det du trenger. Når om du får mat den dagen bestemmes ut i fra om du klarer å svelge spermien eller ikke, blir saken straks verre.

rape_24_by_wolfrider96-d412hc32Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpeløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpeløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje, og det er ingenting du kan gjøre med det. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser.

Venter det verste
Selv om jeg ikke kan huske at pappa forgrep seg etter 5-6 års alderen blir alltid frykten hengende der for at det skal skje igjen. I tillegg slo han, brukte psykisk vold og var alkoholiker. Som skrevet her var jeg låst inne i en kjeller i flere uker hvert år i 4 år, og da, lik med de andre gangene Slangen var barnevakt(noe han var ofte) kom det ann på hvor samarbeidsvillig jeg var under voldtektene som bestemte om jeg fikk mat, drikke og en seng å sove i. De som skulle tatt vare på meg behandlet meg uutholdelig. De som skulle jobbet med å lage tillit, drepte barnet  i meg. Når en som liten har erfart at vonde ting kommer til å skje, og en har gitt opp kampen for titalls år siden, er det ikke lett å ta opp kampen i voksen alder. Veken har liksom gått ut…

Image19

 

Grenser
Som skrevet over har dette også noe med grenser å gjøre. Hele livet har mine grenser blitt tråkket og spyttet på. Grenser er noe alle mennesker burde ha, også barn. Men når ingen bryr seg om at den vesle sier nei og stritter imot blir grensene etter hvert usynlige for barnet, fordi de virker usynlige for de voksne.
Grenser som har blitt usynlige så tidlig er vanskelige å finne igjen.
Man skulle tro at når man har opplevd at grensene ikke har betydd noe, at man utvikler behov for tydeligere grenser. Men slik er det ikke for de fleste, dessverre.gresener
Siden jeg ble voksen har jeg ikke hatt grenser på lik linje med de andre, de som kunne si nei til slaskede menn på t banen, snu ryggen til den fulle mannen på togstasjonen, og avvise tidligere overgripere. Når grenser har blitt ignorert er det vanskelig å skulle sette de opp igjen, beskytte seg mot de menneskene som er ute etter å utnytte. Fordi jeg har blitt utsatt for fare hele livet, er det vanskelig å skulle se faresignaler, fordi det har blitt en vane at slike ting skjer.
Jeg så de for sent.
Dermed var jeg et lett bytte.
Når noe er utenfor ens kontroll gir en nemlig opp å prøve. Kroppen og bevisstheten .

 

Selvskading og straff
Jeg, som mange andre med DID (splittet personlighet) har personligheter (heretter kalt deler) som har som «rolle» å skade kroppen. Mine deler har tatt kontakt med M for å skade kroppen.
Selv om jeg, som alteret, aldri ville tatt kontakt med M, kjenner jeg igjen mekanismen. Tenk deg at du har gjort noe ulovlig, la oss si ranet en butikk. Du kommer i fengsel, og der får du gjort opp for deg! Når du har sonet straffen ferdig er du ferdig, du kan starte med blanke ark.
Jeg føler meg som før jeg fikk straffen.
Jeg har gjort noe fryktelig galt, nemlig være skyld i det vonde som skjedde når jeg var liten. Det er noe i meg i dag som sier at jeg ble utsatt for incest før jeg hadde lært meg å gå, hvordan kan jeg da være skyldig? Men jeg tror det at hadde jeg skyldt på min tillitsperson hadde jeg gått under! Det var en forsvarsmekanisme å skylde på meg selv, fordi Slangen var den eneste jeg hadde! Han var den eneste som viste meg kjærlighet, det hadde ødelagt meg å tenke at han gjorde noe galt.
Uansett, poenget.
Jeg var skyldig i overgrepene, og derfor trenger jeg å straffes. Men jeg får aldri gjort opp for meg, jeg blir aldri skuls med livet. Jeg kan kutte meg, sulte meg, bli gruppevoldtatt, men uansett hvor mye straff jeg får er det aldri nok.
Så det er en blanding av straff og en måte å skade meg selv på.

De siste to ukene
M truet med å drepe meg, og jeg tenkte at det var best om jeg gjorde det selv. Natt til tirsdag forrige uke hadde jeg en liten intox. Jeg tok det jeg hadde, ikke nok til å dø, men jeg lå i kramper og med oppkast hele natta, og gikk helt i søvne dagen etter. Jeg fikk ekstra tilsyn fra boligen natt til onsdag. De kom 4 ganger i løpet av natta.
Den siste gangen skulle være kl 3.. Jeg hadde sett på klokka og var sikker på at den var over 3, og tenkte at nå var sjansen min. Jeg kuttet først, så prøvde å henge meg. Nattevakta kom. Jeg hadde tatt en vene, dermed var det blod over hele badet. Jeg var bevisstløs da han fant meg, så han ringte ambulanse.
Ambulansefolka kjente meg såpass godt at de ringte politiet.
Det var 7 ambulansefolk, 1 lege og 4 politimenn.
For å gjøre en lang historie kort havnet jeg i respirator et halv døgn.
Da jeg kom til meg selv ble jeg flyttet til akutt psyk. Som alltid fikk jeg ikke bli
(du kan ikke være her).
Helgen var jeg hos mamma, skadet meg begge nettene. Blitt mye skading i det siste, for noen uker siden ble det 8 ganger på 5 dager :(
Når jeg kom tilbake til boligen etter å  ha vært hos mamma ble det satt inn en ekstra nattevakt som var med meg store deler av natta.
SÅ.. Skjedde det ting :P
M har som sagt vært hos meg (med flere menn) flere ganger i uka i over et halvt år. Da sjefen i boligen hørte dette, bestemte hun seg for å sette inn vaktselskap i boligen i 3 netter Jeg ble litt overveldet, da det koster flere tusen kr hver natt å ha de der! Men de kom. Det var en enorm trygghet og en pause jeg hadde lengtet lenge etter. Nå står det skilt utenfor boligen at den er bevoktet, og M har ikke vært her siden natt til mandag!
Jeg vet voldtektene sannsynligvis ikke kommer til å stanse helt, men det har vært så deilig å fått en pause..

Så i mellomtiden må jeg jobbe..
Hardt.
Jeg må lære meg at jeg fortjener bedre.

Image13
At det faktisk er uaktuelt at det kommer 9 menn og voldtar meg flere ganger i uka. Rape_by_zenagirl2122

Jeg må lære meg grenser på nytt, jobbe med hva som ikke er greit.
Jeg må skape de sammen med mennesker som ikke ønsker å skade meg.

nye grenser
Jeg må gjøre noe med de delene som hater meg så intenst at de sender voldtektsmenn etter meg.

Jeg må klare å finne selvtillit nok i meg til å vite at det å bli brukt er ikke det eneste jeg er god for, at det bli misbrukt ikke er den eneste meningen med livet mitt!

økøkæk

«Det skremmer meg»

«Det skremmer meg» sier psykolog O for andre gang..
Endelig er vi tilbake i kontoret hans etter hans lange permisjon.
Første gang han uttrykket disse ordene snakket vi om natta til onsdag.
Jeg hadde skadet meg. Veldig.
Etter å ha blitt funnet av nattevakta fra Hjelperne i huset fikk han lappet meg sammen og sendt meg til legevakta.. Over 4 1/2 time og 96 sting senere ble jeg endelig sendt hjem. De ville ha meg inn til psykiatrisk vakttjeneste, men siden jeg hadde Hjelperne i huset hjemme slapp jeg. Jeg takket sykepleierne og legene (Det var i vaktskiftet, så det kom to nye) opp og ned, men jeg tror ikke de skjønte hvor godt det var å bli møtt på den måten jeg ble møtt på. Da jeg kom var jeg helt ødelagt, men sykepleieren tok meg såå godt i mot, holdt hånda mi og blikket mitt hele tiden frem til vi kom til sårstua. Jeg switchet til Skremt(5 år)
under syinga, jeg var borte ca en time og tre kvarter.
Etter jeg kom tilbake snakket jeg en del med sykepleieren om
det med DID, han sa at han ble veldig redd. Jeg ble litt forundret, siden Skremt pleier å være ganske rolig.. Sykepleieren måtte innrømme at jeg var den første han hadde truffet med splittet personlighet,
at han kun hadde hørt om det før. Sykepleieren var kjempehyggelig da,
han sa han var lei seg da han måtte gå og sa at jeg var en av de hyggeligste pasientene han hadde hatt på lenge. Det varmet.. <3
Det eneste negative var at jeg møtte vakta som hater meg..
Jeg havnet hyperventilerende under en seng på vei inn.
Plutselig hører jeg en streng og høy stemme si;
«Fragile, gi meg veska di NÅ»
Jeg skjønner at han vil gå gjennom den da jeg har hatt med meg ting å skade meg med før, men det går faktisk ann å vente til jeg har klart å roe meg eller å prate til meg på en hyggelig måte. Han har NULL respekt for selvskadere what so ever:( Eller respekt for mennesker for den saks skyld…!!)

Men tross hvor ubehagelig vakta var var det ingenting mot
det jeg satt igjen med etterpå.
Selvskadingen hjalp ikke..
Som jeg skrev i forrige post hadde jeg beskrevet det at det er mye selvskading faktisk er et positivt tegn, da jeg bruker det som en
overlevelse mekanisme. Jeg gjorde det i går fordi jeg ønsket å komme meg gjennom natta uten et selvmordsforsøk.,!
Da det ikke hjalp var håpløsheten helt fullkommen og jeg var klar for å ta livet mitt.. Hadde ikke nattevakta funnet meg vet jeg ikke helt hva som hadde skjedd.. Tror ikke jeg hadde levd nå hvis ikke han hadde funnet meg i tide..

_____KAN TRIGGE_____

På onsdag skjedde noe av det flaueste jeg har opplevd på LENGE!
Jeg kom hjem fra legevakta ca kvart på 4 på natta,
hadde tatt medisinene på legevakta, så var ganske klar for senga..
Kl 10 bråvåkner jeg av telefonen.
Det var rørleggeren, han skulle komme med en gang.
Jeg kastet meg ut av senga og inn på badet.
Jeg hadde tatt en liten arterie så det var blod overalt.
Jeg kaster meg ned på gulvet for å tørke opp, men rakk ikke mer enn en femtedel før det ringte på døra. Jeg prøvde fortvilet å forklare at jeg hadde prøvd så godt jeg kunne, men måtte bare beklage at det så helt forferdelig på badet.. Han fikk ganske sjokk. Han spurte om jeg hadde falt. Jeg sa nei, og da la han merke til pulsvarmerne jeg hadde på armene, og det virket som han skjønte hva som hadde skjedd.
Han sa at vi måtte ta badekaret fra hverandre, så ha bad meg rydde unna all shampo og sånt, så skulle ha komme tilbake i morgen.
Et kvarter senere ringer sjefen av boligen og (jeg følte) kjeftet fordi rørleggeren hadde sagt han ikke kom tilbake før blodet var borte.. Jeg ble utrolig lei meg–
Likevel kom det noen fra Hjelperne i Huset for å hjelpe meg å tørke blod.
Da sa de at sjefen hadde bedt de komme fordi jeg ikke orket å gjøre det selv..
Så kanskje hun ikke var så sint likevel:)

«Det skremmer meg«, sa psykolog O for andre gang.
Denne gangen snakket vi om menneskers grusomhet.
Alt jeg har blitt utsatt for av rundt 30 overgripere i nesten 14 år.
Med M har jeg blitt misbrukt over halvparten av livet mitt.
Overgrep startet (tydeligvis, siden jeg har to
delpersonligheter som er under 4 år) før jeg var 5,
leid ut til andre pedofile som 7åring og
blitt voldtatt for første gang som 8 åring.
På 9 årsdagen min lærte jeg at det går
ann å bi voldtatt av to menn samtidig.. (EDIT oktober 2015. NYE MINNER HAR KOMMET, DERFOR KAN DET STÅ FORSKJELLIG ALDER I NYERE INNLEGG)
Voldtektsmennene tok brutalt to fostre ut av meg, første gang i en alder av 13 år.
Det har vært TØFT.
Likevel klarer jeg ikke å la være å forsvare voldtektsmennene..
Jeg sier at de ikke visste bedre fordi jeg ikke var verdt noe mer.
Har brukt dette bildet før, men det er som en liten gutt som sitter med forstørrelsesglass og svir en maur. Ingen kommer til å ta det så tungt,
fordi mauren er ikke noe verdt.
Slik tenker jeg det har vært med mine overgripere opp igjennom..
De valgte meg fordi jeg var uten verdi.
Det handlet ikke om de, det handlet om meg.
Enkelt og greit.. Jeg måtte straffes! Ikke fordi de ville,
men fordi sånn var reglene, slik foregikk opplegget.

Vi snakket også litt om maten. Den går det ikke så greit med :/
Siden lørdag forrige uke har jeg kun spist tre knekkebrød, >
en nutrilettbar og 3 plommer. Minus to ganger.
Første gang var jeg ute og spiste med mamma. Den fikk jeg opp igjen.
Men jeg har også vært på kino denne uken.
Det gikk rett vest.
Jeg vet jo at når jeg ikke spiser på en stund øker trangen etter å overspise.. Det var det som skjedde på kinoen.
Jeg så meg helt blind i godteributikken og kjøpte popkorn og godteri og brukte 140 kr kun på det. Sa til han jeg var med at jeg ikke hadde spist middag den dagen. Sannheten var at jeg ikke hadde spist på to døgn.
Jeg hev i meg under hele kinoen.
Oppkast ble det lite av da det var flaut å forlate kinosalen,
pluss at popkorn er ca noe av det verste i verden å kaste opp :p
Men jeg hatet meg selv etterpå..
Jeg vet at dette ikke kommer til å holde lenge..
Jeg ender alltid tilbake på overspising.
Det litt vonde er at dette sjelden
blir tatt opp som noe særlig problem.
Jeg har gått ned masse kilo, en gang 20 kilo i løpet av noen måneder.
Men fordi jeg alltid har vært overvektig da det begynte
har jeg aldri vært undervektig, så det
har lissom aldri blitt lagt merke til..
Eller, folk har jo sett det, men det har som
sagt aldri blitt sett på som et stort problem.
Og jeg går jo alltid opp igjen når jeg begynner å spise..
Siste omgang gikk jeg ned 16 kilo og opp 10 kilo.
Jeg regner med at jeg kommer til å sprekke før jeg når mål-vekta mi som er ganske lav. Pga savnet av bulimien sprekker jeg alltid.
Så, ja, det kan hende jeg ikke klarer å gå ned 30 kg i vekt.. Men jeg er så flau over hvordan jeg ser ut og selvhatet er så sterkt at det å sulte meg er den eneste måten jeg klarer å leve med meg selv akkurat nå..
Psykolog O bad meg om å vente med å prøve å gå
ned i vekt, da jeg trenger å holde den indre veggen tykk
fordi jeg har så mye å jobbe gjennom i timene fremover
og fordi jeg sover så dårlig- noe som gjør den indre veggen
enda tynnere..

Vi snakket om marerittene jeg har hatt..
Jeg har lenge hatt mareritt om pappa uten at de egentlig er mareritt..
Jeg drømmer enten at jeg blir tvunget til å overnatte hos pappa, eller den gjentakene drømmen av å ligge i barnerommet og han kommer inn og lukker døra etter seg. Mot slutten av disse to drømmene våkner jeg alltid i fullstendig panikk. Jeg gråter, hyperventilerer, våkner skrikende osv.. Også har jeg aldri helt forstått hvorfor jeg våkner så livredd.
Jeg har også gjentakende drøm at pappa og en kamerat av han kommer beruset inn i kjellerstua der jeg sitter. Så holder pappa meg fast mens kameraten voldtar meg.. Psykiater S sier at det ikke er sikkert at dette har skjedd fordi drømmene er helt identiske, da minner ofte huskes forskjellige.. Jeg har heller ikke hatt dette minnet i flashbacks, noe som muligens kan tyde på at det er hjernen min som fucker med meg fordi jeg alltid har vært så redd for pappa.. Det er noen ganger jeg nesten skulle ønske det var virkelig, fordi da kunne jeg bearbeidet det og blitt kvitt marerittene. Er de ikke virkelige kan jeg ikke fått gjort noe med det, så jeg må leve med de forferdelige marerittene resten av livet.. :/ Er det noen som har noen har lignende erfaringer? Å ha drømmer som er nøyaktig like hverandre natt etter natt? Vet du om de er virkelige eller ei? Håper noen har noen erfaringer å dele..
Som jeg har nevnt før husker jeg overgrep siden jeg var 5,
men jeg har to delpersonligheter under 4, så det kan virke som det har skjedd noe mer. I nesten to måneder nå har jeg hatt mareritt hver kveld om at pappa voldtar meg. De verste drømmene er når han voldtar meg og så går igjen. Det er lettere hvis jeg våkner midt i, fordi da kan jeg ser meg rundt og skjønne at han ikke er her, at det ikke har skjedd.
Men når jeg drømmer at han drar igjen før jeg våkner blir jeg liggende og tenke at han faktisk har vært her, når jeg drømmer at han har dratt og jeg våkner med fantomsmerter og angst blir jeg helt overbevist om at han har vært der. Nettene er forferdelige for tiden. Jeg ligger i krampegråt i flere timer og hyperventilerer til jeg besvimer. Jeg sover veldig dårlig..
Derfor vil psykolog O at jeg skal vente med slanking.
Han vil selvfølgelig at jeg ikke skal sulte meg, men
han vil at den indre veggen skal være tykk og sterk
når jeg bearbeider disse minnene..

Men selv om psykolog O sa at det skremte han sa han heldigvis at han tåler det. Han er utrolig god å snakke med, og han tar historien min så på alvor! Med han kan det nesten føles ut som det som hendte meg var urettferdig. Det er en god følelse.. Jeg møtt nok av folk som har hørt vanskelige historier før som bare sitter og nikker. Psykolog O skjønner virkelig hvor vondt dette har vært, og det er noe jeg trenger nå. Jeg trenger noen som ikke sitter der som steiner fordi de har hørt så mange overgrephistorier før.  Han har sikkert hørt det han og,
men han anerkjenner hele tiden hvor vondt det har vært å være meg.
Jeg trenger det.

På fredag hadde jeg misforstått klokkeslettet, så jeg kom meg ikke til psykiater S.. Vi fik snakket litt på telefonen, men det ble kort.
Jeg gikk til legesenteret for å spørre om jeg kunne prate med legen min.
Han hadde fullt opp. Da knakk jeg sammen i gråt,det var så flaut :(
Verdens søteste legesekretær(kjenner henne godt fra før av) sjekket med han 3 ganger, men det var helt fult.
Fikk time på mandag, da. Da tror jeg at jeg skal spørre om ernæringsfysiolog.
Jeg har nå bestemt meg, for å tilfredsstille bulimiens behov,
for å spise når det er med andre, når det er naturlig.
Når jeg er alene kommer nok sultingen til å vedvare..

M har også tatt kontakt :( Jeg tror ikke han kommer til å gjøre meg noe, men det er utrolig angstfremkallende og re-traumatiserende..
Tar dette aldri slutt..?

De to som aldri ble..

***Advarsel***
Dette kan være triggende
å lese for noen,
det er grafiske
skildringer av påtvunget
aborter..

Please les med respekt…

Okei..

Dette tror jeg blir det tøffeste innlegget jeg noen gang har skrevet..
Jeg ber om at dette skal leses med respekt, fordi dette er det
såreste gjennom mine 16 år med overgrep som barn og 4 år
med overgrep som voksen.
Dette har jeg bare snakket om med sjelesørgeren, Psykolog S
og en kamerat, men jeg syns oftere det er lettere
å skrive enn å snakke, så da
prøver jeg å få det ned her..
hands on her
Dette skulle jo egentlig postes på morsdagen,
det var jo den som tippet alt..

Jeg nevnte graviditet nr 2 i et annet innlegg…
Skrev ikke så mye mer enn det at Slangen og de
sørget for at det barnet aldri så dagens lys.

Jeg føler jeg trenger å skrive litt om de to,
de som aldri ble..

Første gangen det kom noe i magen var jeg 13 år..
Jeg hadde ikke hatt mensen lenge, men den var alltid i tide.
Plutselig stoppet den opp.
Jeg ble kvalm om morgenene,
og frykten kom..
Slangen hadde vært ganske streng lenge,
passer på at jeg fikk mensen månedlig.
Hvis ikke den kom, kom han
ta seg av det, som han pleide å si.
Jeg fikk noen eldre venner til å kjøpe en test til meg
-sa det var enn tullegave til en venninne.
Svaret som kom på den var den verste beskjeden
jeg noen gang hadde fått som 13 åring.
Jeg gråt og gråt og hyperventilerte til
jeg besvimte. Jeg husker bare at
jeg ikke fikk puste, og det neste jeg husker
er at jeg ligger på bakken med
kul i bakhodet.

Slangen var borte mange uker, men
dagen kom da jeg skulle overnatte hos han igjen.
Han ble rasende..
Ingen av oss hadde noe clue
om hvem som var faren, men det var noen
flere der den natta.
Jeg husker at de bandt meg fast.
Det var 3-4 + Slangen, de kom truende mot meg.
Gjennom tårene så jeg lange og tynne objekter.

Det neste jeg husker er at jeg ligger halvveis bunnet fast.
Jeg var alene,
men det var tydelig at de hadde løsnet på tauet,
slik at jeg skulle komme meg løs derifra.
Det var størknet blod over alt.
Smertene var uutholdelige.
Jeg skvatt av en lyd og så at det var samlet
noen rotter rundt noe som så ut som en
blodig bitteliten dukke.
De spiste på den.rats

Jeg tror hjernen min var nødt til å beskytte meg da,
fordi det er noe av det verste jeg har vært med på.
Det tok flere dager før jeg skjønte at de hadde
sittet og spist på fosteret..
Det har vært et flashbacks jeg hatt mye av den siste tiden,
den bittelille hånden som syntes mellom rottene som
kaster seg over maten.
Jeg har aldri husket hva som skjedde..
Jeg trodde det skulle bli lettende, fordi det å blir gravid
som 13 åring er vel ikke akkurat noe jeg hadde taklet.
Men så kom sorgen over det lille som hadde bodd inni meg,
det vesle jeg aldri fikk tilbake,
livet som ikke fortjente å ende på den måten.

øyefoster

Som jeg skrev husket jeg faktisk ikke
hvordan de fikk barnet ut av meg.
Det var slik før en måneds-tid siden.
En av de små (tror det var Skremt)
hadde snakket med psykolog S..
Hun husket hvordan de hadde fått
ut barnet fra magen min.
De hadde brukt strikkepinner
og en stål-kleshenger for å
få fosteret ut av meg.

Når jeg fikk vite hva som hadde skjedd
ble jeg helt i sjokk..
Jeg tror ikke jeg klarte å ta det innover meg
så jeg bare fortsatt samtalen som om ingenting hadde skjedd.
Det ble for tøft..

child in hand

Andre graviditeten hendte da jeg var 15..
Slangen hadde fortsatt stein kontroll oversikt
over når det var fare for ny graviditet.
Jeg husker biter av at det var 3-4 skt som stod og
sparket meg i magen..
Denne gangen var jeg ikke så
langt på vet som forrige gang,
husker bare glimt av intense
smerter og mye blod.

Etter graviditet nr 2,
dabbet overgrepene veldig
det siste 1  1/2 året
før jeg flyttet hjemmefra.

Er det noen minner som er sykt
påtrengende for tiden, så er det nettopp minnene
av 2 de små som aldri ble.
Skyld følelsen er ENORM..
Hadde jeg sagt i fra til
noen om
overgrepene
under første graviditet
ville det første barnet overlevd.

hand in hand
Hadde jeg hatt mot nok til å si ifra til noen
kunne 2 små barn reddes.
Det er min feil at de aldri så livets lys.
To uskyldige barn kunne vært reddet
hvis jeg bare hatt turt å
si ifra til noen om hva
som hadde skjedd..
Fortelle om alle voldtektene,
alle 25-30 mennene som var innom.
Men jeg var for feig.
Og de to lille som aldri ble
måtte lide med døden..
hvordanleve med meg selv

shame.546

Har det skjedd noe mer..? + Brev til en av personlighetene..

Forrige uke hadde jeg en lang krevende samtale med Psykolog V..

Vi snakket om delene, hvilke funksjoner de har, hvor gamle de er, hva de hjalp meg med som liten og hva de hjelper meg med nå..

Det som ristet hele verdenen min var noe jeg egentlig ikke har tenkt på før..
Det jeg husker av overgrep skjedde fra 5 års alderen. Likevel har jeg minst 2 deler under 4 år..

Har det skjedd noe før jeg var 5..?
Var det samme overgriper eller var det den samme?
Jeg husker at marerittene om kjelleren startet med
at jeg gikk ned i kjelleren, og i det døra lukker seg og jeg våknet livredd, uten å egentlig skjønne hvorfor jeg er redd..
For noen års tid siden begynte jeg å ha samme mareritt ang pappa.
At han kommer inn på rommet mitt lukker døra etter seg og i det han gjør det
våkner jeg i full panikk…Okei, ,dette ble tøffere enn jeg trodde det skulle bli, så jeg stopper her..

Jeg tenkte jeg skulle lage en serie der jeg skriver brev til noen av delene.. Dette brevet skrev jeg i helgen..
Dette er til en av de som kom før de seksuelle overgrepene jeg faktisk husker..

Vesle Trist..
Beklager at jeg har ignorert deg.
Beklager at jeg har dyttet deg ned og forsømt deg.
Jeg har bare ikke orket tanken på hva du har å dele.
Din gråt har vært for sår for meg,  dine skrik har vært for høye..
Jeg har ikke vært klar for å ta innover meg både at og hvorfor du finnes..
Men jeg vil du skal vite at jeg vet at du her selv om jeg ikke forstår hvorfor.
Det vanskelige er at jeg tror ikke du er klar over at vi deler kropp.
Likevel hører gråten din på innsiden..


Jeg vet hvor redd du er for å ta over kroppen,
samtidig som du ville gjort hva som helst for å titte frem bare for
å få en liten klem og en hånd å holde i.
Det kommer ikke alltid til å være et fang å krype opp på med snille hender
når du kommer frem, men jeg vil at du skal vite at jeg er her for deg..
Jeg tror ikke du forstår det, men jeg er voksen nå!

Jeg kan passe på deg!


De slemme hendene i den kalde kjelleren vet ikke hvor vi er!
Her jeg er nå er det masse snille hender som
beskytter og tar vare på både meg og deg!
Jeg lover at jeg skal høre mer på deg..
Jeg trenger bare å bli bittelitt sterkere,
slik at jeg orker å ta innover meg den enorme smerten du bærer på.
Jeg er lei meg for at du har måttet bære det alene..!
Jeg lover at jeg skal gjøre det jeg kan for å gjøre dette lettere for deg!
Jeg må innrømme at jeg ikke vet hvordan enda,
siden det ikke virker som at du skjønner at du lever i enn voksen kropp.
Jeg skal finne noen som kan hjelpe oss vesle Trist.. Slik at vi kan jobbe
med det vonde du bærer inni deg og at kanskje jeg kan begynne å bære litt for deg.. Kanskje vi kan jobbe litt sammen?  Det kan nok ta litt tid tid,
men jeg er sikker på at vi kommer til å klare sammen.
Takk for alle minnene du tok på deg som jeg har sluppet å huske.
Takk for at du har båret det så mye av det triste ved meg,
takk for at du har tatt mange av følelsene jeg har sluppet unna.
Takk at du har grått alle tårene jeg aldri har klart å gråte.
Håper du en gang kan forstå hvor takknemlig jeg er.
Jeg lover deg at jeg skal finne en måte som gjør
ting lettere for deg, vesle Trist..
Jeg håper du en gang skjønner at vi er voksne,
og at du lar meg passe på deg, lar meg holde deg..
Hold ut!
Vi skal klare det!
Sammen…

Så du..?

Etter en hel barndom preget av overgrep og emosjonell omsorgssvikt sitter jeg igjen med mange spørsmål til de som liksom skulle sett. De som mottok mine rop om hjelp men valgte å snu seg.

Kjære barnehageonkel..

Hva tenkte du da du hørt de stygge ordene kom ut av munnen på en 5 åring? Fitte, runke, hore, hvor trodde du jeg hadde lært de fra?
Hva tenkte du da jeg med tårer hadde kastet bamsen jeg elsker over alt i verden fordi den hadde sett «den slemme hemmeligheten». Hvorfor spurte du ikke hva den hadde vært vitne til?
Hva tenkte du da jeg lydig kledde av meg første gang jeg var alene med deg? Hvorfor bad du meg bare slutte å tulle? Skjønte du at jeg var så usikker på menn at jeg var sikker på at du skulle forgripe deg på meg med en gang vi var alene?
Hva tenkte dere når regresjonen kom? Hvorfor ble den viftet bort med; store jenter gjør ikke sånn?


Kjære kona til  en av slemmingene..
Husker du da han tok meg hjem til dere? Hva tenkte du da han absolutt skulle være alene med meg, en 7 år gammel jente som han ikke kjente? Stusset du ikke på at mannen din hentet meg i bytte mot en flaske sprit og et par hundrelapper? Skjønte du at jeg ble leid ut til han?

Kjære klasseforstander..
Så du ikke hvor vettskremt jeg var når guttene i klassen kom for nære meg? Lurte du noen gang på hvorfor? Så du ikke at de var så fysiske fordi de elsket hvor mye det skremte meg? Lurte du på hvorfor jeg alltid satt utenfor klasserommet alene  og spiste i friminuttene? Visste du at jeg de andre elevene sa de mistet matlysten av hvor stygg jeg var, at jeg ikke fikk lov til å spise med de?

Kjære barnevakt..
Husker du da du sa blod i skrittet mitt og sa skarpt at jeg måtte gå å skifte bind. Skjønte du ikke at en 10åring ikke har fått mensen enda? Visste du at jeg var livredd fordi det aldri hadde blødd så mye før?

Kjære pappa..
(REDIGERT 2017. Dette innlegget ble skrevet før jeg fikk minner om pappas overgrep)
Hvorfor gikk du da jeg prøvde å fortelle deg at noen hadde vært slemme med meg? Trodde du meg ikke? Eller var jeg ikke verdt bryet?
Hvordan kunne du fortsette å slå etter at du så hvor redd deg jeg var?
Tenker du noen gang over alle de stygge tingene du har sagt til meg? At jeg er feit, stygg, verdiløs, mislykket, uten empati.. Vet du at jeg fortsatt tenker at ingen noen gang kommer til å ville gifte seg med meg fordi det var det du matet meg med gjennom barndommen? Har du tenkt over hvorfor jeg aldri var god nok for deg? Det har jeg.. Var jeg virkelig så forferdelig?

Kjære gymlærer..
Trodde du virkelig at jeg glemte gymtøy hver gang?
Hvorfor ignorerte du alle blåmerkene? Så du aldri forbi mine dårlige unnskyldninger?

Kjære rektor…
Hva tenkte du da jeg kom inn på kontoret ditt etter bråk og jeg sa jeg ikke husket hva som hadde skjedd? Skjønte du at var en av del-personlighetene som hadde bråkt? Du trodde at jeg latet som jeg ikke husket for å komme meg ut av trøbbel. Forsto du aldri at jeg faktisk fortalte sannheten?

Kjære damer i rødt..
Hva tenkte dere da dere fant meg i elva? Da jeg sa jeg hadde falt selv om jeg var midt i den. Trodde dere at jeg hadde falt, selv om jeg var rett unner den lave brua? Skjønte dere at jeg var så desperat etter å dø at jeg hadde hoppet fra den lave brua i en elv uten strøm?

Kjære Kunst og håndverk lærer..
Husker du når de teipet hele ansiktet mitt med ducktape fordi de sa jeg var så stygg at de ikke orket å se på det stygge ansiktet mitt? Visste du at jeg nesten ville la den være over ansiktet mitt fordi jeg skammet meg sånn over å være så stygg. Da jeg at jeg gråt fordi jeg var hårsår og det var vondt å fjerne tapen fra håret.. Visste du at det ikke var grunnen til at jeg gråt?

Kjære norsklærer..
Hva tenkte du når du leste mine stiler om selvmord, om vold og angst? Har du tenkt på meg i ettertid? Lurt på hvorfor jeg skrev slike stiler?

Kjære ungdomsleder..
Husker du da jeg hadde blødd igjennom etter at jeg hadde kuttet meg å armen? Husker du blikket du gav meg? Tror du ikke jeg kunne fått det bedre hvis du hadde snakket med meg og ikke bare ristet på hode og gått?

Kjære helsesøster..
Hva tenkte du når eldre venninner dro meg til deg? Når de var redde for at jeg skulle prøve å ta livet mitt.. Husker du at du sa det var et typisk rop om oppmerksomhet og at jeg måtte skjerpe meg? Hvordan hadde du reagert nå hvis du visste hva som egentlig skjedde med meg?

Kjære politimann..
Husker du da du var hjemme hos meg? Det var den natten.. Jeg hadde blitt voldtatt av M.. Jeg gikk en lang tur fordi jeg var redd han  kom til å komme tilbake. En mann hadde sett meg helt vanvittig redd, jeg skalv, og når jeg så han falt jeg sammen i frykt. Han hadde fulgt etter meg, jeg skrek at jeg allerede hadde blitt voldtatt en gang i kveld, at jeg ikke orket en gang til. Han hadde ringt politiet, så dere dukket opp hos meg.. Jeg trodde jeg skulle dø av frykt da du banket på ruta mi.. Jeg trodde dere skulle tvangsinnleggelse meg og turte ikke åpne døra. Da du sa gjennom at noen hadde ringt for å høre om det gikk greit med meg etter hva som hadde skjedd den kvelden. Jeg var likevel så redd at jeg viftet dere av gårde. Så du at jeg fulgte etter dere når dere var på vei ut? At jeg stod og så etter dere når dere kjørte av gårde? Jeg vet ikke om jeg er glad eller trist over at dere ikke så meg ombestemme meg. Men takk! Takk for at du prøvde å se meg, takk for at du syns jeg var verdt turen hjem til meg.

Var det virkelig ingen som så på meg lenge nok i barndommen min til å merke at det var noe? Merket dere ikke at jeg lå i fosterstilling bak smilet mitt?

Så dere ikke meg..?

 

 

Svar på spørrerunden…

Først vil jeg begynne med å takke for spørsmålene deres:) Det betyr mye for meg at dere tar en interesse! Jeg vil også si til både de som har skrevet inn og dere andre at kommer det flere spørsmål er det bare å komme med de:)

UnsilentShaddow lurer på;
Hvor gammel var du når du begynte å gå i behandling?
Jeg holdt meg lenge utenfor «radaren» til helsevesenet.. Det indre systemet fungerte så godt at det tok en del år før jeg kom inn i psykiatrien. Jeg hadde likevel faste voksne samtalepartnere fra 14 års alderen, i forbindelse med skole og menighet. Jeg gikk på folkehøyskole etter vgs og det var der jeg begynte å bli verre.. Der hadde jeg læreren min som hadde studert psykologi som hjalp meg mye gjennom tiden der. Men mot slutten av skoleåret ble jeg mer og mer suicidal og han turte ikke ha ansvaret for meg lengre. Han sendte meg til rektor som sa jeg måtte begynne hos psykolog for å kunne fortsette på skolen.. Da var jeg 18. Da var mars/april og jeg skulle jo flytte hjem igjen i mai, derfor var det ikke vits å søke på DPS. Da var jeg så heldig at sosialkontoret hjemme betalte for timer hos privat der jeg slapp å stå i kø. Der gikk jeg 5-6 ganger før jeg dro hjem. Der begynte kontakten hos fastlegen. Jeg hadde en fantastisk fastlege. Han ble min behandler den sommeren. Jeg fikk komme en gang i uka og prate ut. Han ble også mer og mer nervøs, så han sendte meg til et akutt team på et DPS hjemme.. Der gikk jeg først hos forskjellige der før jeg fikk en psykolog som behandler i August.. Den høsten flyttet jeg, så jeg sto på venteliste på DPS der jeg hadde flyttet, og jeg kom inn dit da i oktober 2008, og har gått hos henne siden! :) Jeg skal bytte når jeg kommer ut derifra da..

Fant de fort ut at du hadde dissosiativ lidelse eller var du igjennom en haug med andre diagnoser før du fikk hjelp for det?
Det var akutt psykiatrisk som satt de første diagnosene på meg. Jeg var nok heldig der fordi det var en traume-post og de kjenner godt til dissosiative lidelser.. Nå er det kun emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er den jeg føler er feil. Min behandler gjennom 3 år mener heller ikke at jeg har denne diagnosen, så jeg tørr å påstå at det er en feil diagnose..Har skrevet om det her.. Det har nok mye med å at jeg switchet til en annen personlighet med et annet stemningsleie og de tok det som at det var jeg som skiftet humør.
Det er mange med DID som blir sett på som psykotiske. Det har skjedd at jeg har blitt stemplet som schizofren på legevakta, men det har alltid stått noen psykose-relaterte diagnoser på mine papirer.

Har du vært innlagt lenge og er du det ofte?
Jeg har vært innom akutt psykiatrisk rundt 30 ganger på mellom desember 2008 og april 2011. Av disse 30 var det 3 som var frivillig, resten har vært tvangsinnleggelser. Har ofte vært der noen uker på frivillig, men innleggelsen var alltid på tvang. Nå har jeg vært innlagt snart et år, et halvt år på akutt psykiatrisk og et halvt år på langtidsavdeling..

Hvordan klarer du deg hjemme?
Det går veldig i perioder. Det blir ofte mye legevakt for å sy og mye bulimi. Jeg kan slite veldig med hverdagslige ting, som å ta oppvasken, rydde, osv. Men jeg har til tider klart å leve ute ganske greit, greier å fylle hverdagen meningsfulle ting. Dessverre er det lenge siden jeg har fungert særlig ute da psyken har gått dårligere og dårligere. Siste halve året før jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk klarte jeg ikke holde orden, jeg klarte ikke betale regninger, jeg isolerte meg mye og hadde mange turer på legevakta i uke + flere innleggelser. Håper jeg klarer meg bedre når jeg kommer ut herifra.. Da har jeg mye mer nettverk rundt meg av folk som kan hjelpe meg til å få hverdagen til å gå rundt.. :)

Hvor ofte dissosierer du og hvor lenge pleier det å vare?
Det er utrolig forskjellig. Det skjer flere ganger om dagen, og kan vare alt fra 5 min til 2 døgn. Gjennomsnittet er vel noen timer av gangen, litt avhengig av hvor mye jeg trenger de..

Kan du fortelle litt mer om hvordan de ulike delene kan være til hjelp for deg i dagliglivet (som f.eks i butikken og sånne vanskelige ting)?
Jeg har skrevet en del om det om dette i De forskjellige personlighetene, men kan ta kort om de jeg har brukt mest..
Cecilie er uten tvil den som hjelper meg mest. Hun er den som er flinkest til å late som hun meg. Hun har tatt skoledager, jobb og familieselskaper osv for meg utallige ganger. Hun tar også skumle telefonsamtaler for meg. Jeg hater å måtte ringe NAV, kreditorer, ukjente mennesker, osv, og da er er det godt å ha Cecilie som tar de telefonene. Hun er også mer fornuftig enn meg, hun har blant annet tatt over før jeg har gjort dumme selvmordsforsøk som jeg garantert kommer til å overleve av.. Hun kan også være der når jeg ikke har kontroll nok til å klare meg gjennom perioder jeg har kommer meg gjennom. Som her om dagen maktet ikke jeg å legge meg pga angst for mareritt, og da var det hun som gikk å la seg. Dessuten har hun, Line og Kamile tatt vare på mange av vennskapene mine. De har ringt og stilt opp for venner når jeg ikke har hatt sjans til å gjøre det.
Lise er en av de jeg har skrevet mest om. Hun er der for å sette grenser for egen kropp.Det var mange som representerer forskjellige forsvarsmekanismer under overgrep. Sara feks, ligger bare ligger helt rolig og venter til de er ferdig for å unngå å bli slått. Karina, Sinna og Marte blir fysiske for å forsvare seg. Marie er som et tomt skall, helt apatisk, mens jeg har noen som ikke klarer å slutte å gråte eller skrike.
Noen, som Sara, Julie og Mari bærer sorgen. De som Sinna, Karina og Jostein bærer sinne, mens Charlotte og Silje bærer gleden jeg aldri fikk ha som liten. Det er også noen som gjør det de kan for å beskytte for nye overgrep, vil forberede kroppen på nye overgrep slik at vi alltid er på vakt. Det gjør blant annet Marte og Skremt.

Hvor gammel var du når du først skjønte at du var “annerledes” enn andre som ikke hadde deler/stemmer?
Dette har jeg skrevet litt om i Jeg ville jo bare være frisk.. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg forstod det..Jeg trodde jo lenge at alle hadde det slik.. Jeg hadde ikke noe særlig med venner før ungdomskolen, så var vel da jeg  snakket mer med jevnaldrede og»oppdaget» at ikke alle hadde det som meg..

Janne Helen lurer på
Hvor lenge har du vært på lukket avdeling?
Minus et par uker hjemme har jeg vært innlagt på lukket i 11 måneder.

Vet du hvor mye lenger du må være der?
De har sagt til over sommeren en gang, litt usikkert når enda..

Har du fått lov til å snakke om det du har opplevd utenom her på bloggen?.. vet jo at ikke alle i psykiatrien er mottakelig for at vi skal snakke om det.
Jeg har pratet veldig lite om det.. Min behandler på DPS var så redd for at jeg skulle bli dårligere at hun turte ikke. På akutt psyk ville de stabilisere meg først og her jeg er nå er de redde for re-traumatisering, så de vil heller ikke prate så mye om det. Eneste jeg har hatt er T på SMI.. Vet ikke hvor lenge de vil vente før jeg får prate om det. Jeg vet jeg blir dårligere, men da jeg prate om det på SMI var første gang jeg faktisk følte at det gikk fremover. Jeg tror jeg kommer til  bli dårligere når jeg prater om det-uansett hvor lenge jeg venter. Derfor vil jeg helst prate om det mens jeg er innlagt, fordi det da jeg trenger folk og trygge rammer rundt meg. Behandleren min på DPS jobbet også mye for å få meg innlagt for å prate om traumene, siden hun ikke syntes det var forsvarlig å sende meg hjem etter slike samtaler. Nå har jeg jo nettopp skiftet behandler her på psykehuset, så det blir spennende å se om hun har en annen strategi enn psykolog I.

Caroline spør
Du sier at du ikke vil ha hjelp, at du heller vil dø. Men, hvis du kunne få den riktige hjelpen. Den som gjorde at du virkelig kunne se lyspunkter i livet, selvfølgelig vil ikke alt bli bra på null komma niks, det vet jeg alt om, og man faller ofte tilbake til der man var, kanskje også lengre ned. Det ender jo da med motløshet, man blir bare fortvilet og vil gi opp. Men, hvis du kunne fått hjelp; hjelp fra riktige personer, støtte fra personer som bryr seg og er glad i deg, personer som alltid vil være der for deg, hjelp som fungerer for deg. Vil du da velge å leve? (Jeg håper virkelig at svaret er ja, for jeg vil ikke miste deg <3)
Jeg tror det ja! Det er ikke alltid jeg klarer å se det slik, men det er jo som mange har sagt før meg, det er ikke det at jeg vil dø, det er det at jeg ikke  orker å leve. Hvis jeg får tro på at livet kan bli bedre er det klart jeg vil prøve å leve..:)

Inger vil vite
Jeg lurer på hva du synes om denne ideen.
Fysisk kontakt med holding og tilpasning til rembruk er vanskelig for deg fordi dette minner deg om overgrepene. Kunne det i stedet lages små rom hvor gulv og vegger var polstret med gummiplater? Fargen måtte være beroligende rosa eller lysegrønn. Det skulle være dempet,vakker musikk der, og lukter av f.eks. skog,hav eller blomster. Slik jeg har forstått det er du i slike situasjoner bare aggressiv mot deg selv,ikke mot andre, så du kunne også hatt et par venner med deg der inne. Noen fra sykehuset måtte passe på utenfra.
Tror du en slik løsning kunne dempe litt på de fryktelige følelsene som raser gjennom deg?
Det er vanskelig å si uten å ha prøvd, men det virker jo som en bedre løsning da jeg ofte blir mye dårligere av tvangsmidler. Vet at i mange land bruker man ikke belter i det hele tatt, kun isolasjons rom. Jeg tror nok jeg hadde fått litt panikk for å bli stengt inne i et rom helt alene, men siden jeg aldri har prøvd å skade noen andre enn meg selv burde det jo gått ann at en ansatt var der med meg. Godt forslag da, men de har ikke noe sånt her, dessverre :(

Hva føler du om at du følte at du følte det?

Helger er tøffe.. Mye fordi det var oftest i helgene at jeg overnattet hos overgriper og det var da de hadde fester slik at det ble gruppevoldtekter.. De siste helgene har vært veldig tøffe.. Helgen for 3 helger siden ble det 4 beltelegginger.. Har aldri blitt lagt i belter flere ganger på samme dag før, det var litt skremmende.. Sist helg ble det to beltelegginger. Det er det samme som pleier å skje; jeg blir så urolig at jeg leter etter muligheter for å skade meg eller ta livet mitt og det ender med at de må holde meg. Når jeg blir holdt fast switcher som regel. Det å bli holdt fast blir så traumatiserende for meg at jeg ikke klarer å være til stede og en annen personlighet popper frem. Det vonde da er jo at de ofte kobler holding til overgrep, dermed blir de så redde eller sinte at det ender med belteseng.. Vondt å «våkne» i belter! :( Det har vært mest de små redde som har vært der.. De som husker mest å bli bunnet fast under overgrepene. De trygler de ansatte om å ikke skade de. De har sagt flere ganger under belteleggingen at de lover å ligge helt stille slik at de ikke blir slått under overgrepet de da «visste» kom til å komme. Jeg kjenner redselen deres, det er så vondt.
Det som har kommet godt ut av dette er at de ser det går bedre når jeg har kontakter jeg er trygge på, de tar det veldig med i beregningen når de finner kontakter til meg. Jeg har jo  3 kontakter, men de passer på at det er hvertfall en av de som jeg kan prate med.. Det er jo rundt 15-20 stk som jeg har blitt trygg på, så det er ikke så vanskelig nå som de er klar over det :)

Vi jobber med at jeg kan sette mer ord på hva som skjer når jeg begynner å slite.. Jeg føler meg så dum når de spør, fordi det er så ofte at jeg ikke kan svare.. Noen ganger er det fordi jeg føler at det er så «lite» som har startet det. En av belteleggingene forrige helg startet med at Julie(en del på 9 år) hadde delt mye minner, og med henne kommer fantomsmertene(smerter jeg opplever der de pleide å skade meg), falshbacksene, luktene og hallusinasjonene som drar meg tilbake til overgrepet. Jeg prøvde å forklare dette til legen som kom for å sjekke beltene, men etter jeg hadde forklart dette fortsatte hun å spørre om hva det var som var hadde skjedd som gjorde at jeg ble urolig. Det med flashbackene, fantomsmertene og dissosiative lukter og hallusinasjoner var lissom ikke ille nok.. Det hender noen ganger, at jeg er så redd for at grunnen til at jeg får det vanskelig ikke er «alvorlig» nok til å redegjøre at jeg har det vondt, det gjør at jeg heller holder kjeft.
Noen ganger vet jeg heller ikke hva som gjorde meg urolig eller hva som gir meg angst.. Jeg jobbet en gang på en bolig for funksjonshemmede der vi hadde en med lite språk som brukte ordet «redd» for alle negative følelser. Uansett om han var trist, redd, sint, urolig, hadde angst, var sulten, hadde for lavt eller høyt blodsukker, var sliten, uansett hvilken negativ følelse det var beskrev han som; «jeg er redd», det var det eneste han sa. Jeg føler meg kanskje litt som han noen ganger.. Ordene strekker ikke til, de blir ikke store nok til å forklare hvordan jeg har det, jeg finner ingen ord til å beskrive det eller så kjenner jeg meg selv godt nok til å vite hvordan de kom dit. Og dette frustrer meg.. Psykolog I er også litt; «hva følte du om at du følte at du følte det» i samtalene ;) Det blir ofte fokus på følelsene som ledet til at jeg skadet meg, prøvde å ta livet mitt, havnet i belter, osv.. Og det er vanskelig å svare noen ganger, fordi følelsene noen ganger blir litt for diffuse, litt vanskelig å ta grep om.. Alt blir sprutet utover og blander seg..

Overlegen var innom og diskuterte medisiner i dag. At jeg står på 300 truxal eventuelt, men kun 50 fast to ganger. Forrige uke spurte jeg om vi kunne gå opp til 100 de to faste gangene, fordi jeg alltid spør om 50 ekstra uansett. Hun sa at det var litt gamle dager å gi så mye truxal, men at vi kunne prøve det. Det jeg plutselig innså var at jeg nå har tilgang på et halvt gram truxal om dagen.
Jeg kan begynne å spare opp igjen til et nytt selvmordsforsøk.
Primæren min sa hun så det på meg at det var noe jeg grunnet mye på under samtalen. Jeg skyldte det på noe annet. Det frister å begynne å spare. No så innmari. Jeg vurderer å si ifra og be de følge med at jeg tar de… Finner de ut at jeg sparer opp kan de finne på å ikke gi meg mer, og jeg trenger de medisinene.
Og jeg vil jo egentlig ikke ta livet mitt på sykehus uansett. Det er uhorvelig dårlig gjort mot de som har ansvar for meg. Dette må jeg i tenkeboksen med..
Selvmordstankene ligger jo under alt hele tiden. Hvor sliten jeg er, hvor lite håp jeg har. Likevel er det noen av delene som ikke vil prøve lite gjennomtenkte ting tilstede. Jeg gikk to lange turer i dag. Den første gangen var det med to som kjenner meg ganske godt. Jeg tenkte på å kaste meg ut foran biler og ned i vannet, men de tar tak i meg mellom seg etter kun et blikk i en farlig retning. Jeg vet det er dumt. Jeg vet at slenger jeg meg foran en bil som kun kjører 50 kommer jeg til å bli skadet, ikke dø, og det er skikkelig dårlig gjort mot sjåføren. Likevel blir smerten så vond at alle muligheter virker fristende. Men da jeg gikk tur på kveldsvakta var det med to som ikke kjenner meg. Jeg hadde virkelig muligheter. Første gang jeg tok gikk jeg nærmere ut i veien og gjorde meg klar til å hoppe. Det neste jeg husker var at jeg var en halv kilometer lenger ned på ruta. Jeg tror det var Cecilie som tok over. Hun har gjort det før, når jeg er klar for å gjøre et lite gjennomtenkt selvmordsforsøk er hun der og tar over kroppen. Jeg skvatt skikkelig! :p Ofte kjenner jeg er at jeg dårlig og er bittelitt forberedt på at jeg kan finne på å switche, men der gikk det på sekundet. Det samme skjedde et par kilometer ned da jeg gikk langs vannet. jeg gikk nærme gjerdet og gjorde meg klar til hoppe over, det neste jeg husker at vi denne gangen hadde gått nesten en kilometer til.
Det betyr at det er noen i meg som er mer fornuftige enn meg. Cecilie har ikke så mange minner av overgrepene, hun kjenner ikke på den smerten som jeg og mange av de andre delene gjør.
Skulle ønske jeg fant noen av den fornuften snart, fordi jeg er ikke særlig interessert i å ende med knekt rygg eller hjerneskade fordi smerten tar for overhånd..
Det er noe i meg som er mer fornuftig enn meg.. Kan ikke jeg få noe av det snart?

Vanskelig helg

Først vil jeg starte med å takke for alle de gode kommentarene jeg fikk på «FUCK!! TRIGGENDE!!» innlegget.. Det varmet veldig at dere brydde dere sånn.. Jeg har likevel bestemt meg for å slette innlegget. Jeg skrev det fordi det var det jeg trengte der og da, men jeg er nok redd det er mer triggende enn det jeg vil ha på bloggen min.. Dette er nok ikke en triggefri blogg, men den posten kan trigge selvskadere ganske mye, så sletter den.. Men TAKK for omsorgen jeg fikk fra dere, setter enormt stor pris på det!!

På mandag hadde jeg time med psykolog I. Jeg leste «Jeg og delene og delene som meg».. Hun gråt da hun hørte det.. Det var jeg ikke forberedt på, men da jeg fikk den reaksjonen visste jeg at jeg hadde klart å formidle hvordan jeg følte det.. Det var fint:)

I går hadde jeg samtale med overlegen.. Han ville snakke med meg om sy greia.. At jeg ikke klarer å sy. Jeg vet at når jeg først kutter så dypt burde jeg kunne ta ansvar for det.. Jeg vet det.. Tingen er bare at jeg har det så uutholdelig vondt når jeg først begynner å skade at jeg klarer ikke tenke lengre enn nesa mi. Grunnen til at jeg ikke klarer å sy er ikke hvor vondt det gjør, men at det gjør vondt.. Det blir helt overgrepsituasjon når smerte som ikke jeg har kontroll over påføres meg.. Jeg skulle ønske jeg hadde en bedre måte å forklare dette på, fordi jeg skjønner at det kan virke en teit grunn. Som jeg sa, jeg burde kunne ta konsekvensene av egen skading, jeg bare faller helt tilbake i overgrepene når andre påfører meg smerte. På Tirsdag ble det veldig mye frem og tilbake.. Legen ville jeg skulle sy alle sårene, jeg ville ikke.. Han ringte bakvakta og endte med at de ikke ville holde meg fast fordi det ble mer traumatiserende og de stripset alt de kunne.. Han virket veldig fortvilet og overlegen bekreftet det da legen hadde ringt han på onsdag. Legen syns det var vanskelig fordi overlegen hadde sagt at alt skal sys når jeg har skadet meg.. Overlegen ville jeg skulle lage en avtale om hva som skjer neste gang jeg trenger å sy at jeg går med på det.. Jeg klarte ikke love han det Og selv om jeg som Fragile hadde lovet han det switcher jeg som bare det i de sy situasjonene. På tirsdag switchet jeg bare de skulle rense såret. De små forventer overgrep med en gang noen påfører kroppen smerte.. Det er ikke lett :(
Overlegen sa han skulle tenke over hvordan vi skal løse dette..
Så vi får se…

Var ute en tur i går kveld og gjorde noe koselig, det var hyggelig! Hadde jo to ansatte på slep, men det var to jeg kommer godt overens med, det var en fin tur:)

Jeg har ellers gruet meg til denne helgen. Det var noen helger jeg ble «leid» ut til andre pedofile av Slangen.. Ikke alltid hele helger, kanskje bare en kveld.. Men det var en periode det var siste helgen i hver måned.. Ergo denne helgen får med seg masse vonde minner.. Jeg er redd det ikke går.. Forrige helg sov jeg i belter natt til søndag og var tilbake i beltene i 5 timer søndag kveld.. Håper jeg slipper unna beltene denne helgen.. Heldigvis er det folk jeg er trygge på ikveld.. Marerittene begynte på torsdag og flashbacksene ruller på..

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal komme meg gjennom, men det må jo gå på en eller annen måte.. Holder dere oppdatert..

Jeg som delene og delene som meg..

Behandlersamtalen på onsdag var litt tøff..
Vi prater om mange av delenes negative sider.. Midt i dette prøver psykolog I å smyge inn noe.. Jeg vil ikke høre det. Det med at delene egentlig er meg er noe jeg fortsatt har så problemer med å ta innover meg.. Det var så mye lettere da jeg trodde at dette var deler som hjernen hadde funnet opp som var helt avskilt fra meg! Det var ikke før i vår i fjor at jeg begynte å skjønne at disse delene er faktisk meg. Jeg har så problemer med å se meg selv igjen i delene.
De som er så sinte at de ønsker å skade alle de ser, er det virkelig mitt sinne?
Eller de som er så skadet at hvert blikk eller berøring blir tolket som at et overgrep kommer til å skje, er det jeg som er så skeptisk?
Er det virkelig meg som hater kroppen så intenst at de oppsøker menn som voldtar oss bare for å selvskade?

Noen ganger skulle jeg likevel ønske at jeg hadde noen av deres egenskaper..

Det hadde vært godt å smile fra hjertet igjen.. En venninne påpekte at hun ikke hadde sett meg smile med øyene på flere år, en annen sa at hun så bilder på facebook og syns jeg så så liten ut i øynene mine. De siste årene har smilet mest blitt brukt når jeg skal dekke over hvor vondt jeg har det.. Jeg savner å kunne le til jeg ikke får puste, det kan Line og Cecilie..

Eller tenkt så godt å føle seg på toppen av verden som Prinsesse, 5 åringen som lever i en verden der hun er elsket av alle og hun bestemmer over det hun selv vil.

Kanskje det hadde vært fornuftig å være like skeptisk som Skremt..Kanskje ikke like skeptisk, hun forbereder seg på overgrep hver gang hun ser en mann, men hadde jeg tenkt litt mer over at noen folk faktisk er ute etter å skade kunne jeg sluppet M. Eller mer som Lise som setter masse tydelige grenser. Hvis feks en full mann er pågående på T-banen sier hun klart og bestemt nei. Jeg hadde bare fått panikk og stivnet.

Eller å få litt fra de som gjør det jeg ikke tørr(som å ringe NAV eller andre tøffe telefonsamtaler) som Cecilie tar seg av eller makter  (som å rydde og vaske lenge av gangen) som Sofia er flink til.

Tenkt hvor deilig det hadde vært å ikke huske overgrepene, slik som Silje, eller å ha bare få minner slik som Cecilie..

Hva med å slippe å føle, slik som Marie? Hvor deilig hadde det ikke vært å være så apatisk at en ikke føler smerte, redsel eller sinne? Det er klart jeg hadde savnet positive følelser, men i perioder som denne hadde det vært enormt digg å slippe å føle alt det vonde.

Og kanskje-bare kanskje hadde det vært godt å kunne være litt sint.. Ikke så sint som Karina, Jostein eller Sinna, men kanskje å gjøre som alle sier jeg burde; plassere skylden der den hører hjemme. Kanskje jeg kunne vært sint på overgripere og ikke meg selv. Hvor lettende hadde det ikke vært å ikke hate meg selv og å slippe å ta på seg ansvaret for mobbing, vold og overgrep.

Men mest av alt skulle jeg ønske jeg var en av de som gjør i stedet for å tenke. At jeg kan tenke alt for mye på alt som kan gå galt i et selvmordsforsøk. Jeg nærmer meg litt.. Her om dagen var vi på kjøpesenter, alle muligheter for steder å hoppe fra, kaste seg ned, hoppe ut av bil i fart, alle disse lite gjennomtenkte forsøkene på å dø pleide å være delene sine, ikke mine tanker. Men da jeg var ute på det kjøpesenteret var følte jeg meg så nær så mange av de muligheten. Det som skjedde var det var jeg som måtte switches fra å gjøre noe dumt istede for at jeg måtte beskytte de fra å gjøre noe for destruktivt. Men før eller senere måda et av disse forsøkene da funke.. Ikke sant?

Når det er deler av meg som klarer ting som å ha kontroll over impulser betyr vel det at jeg har potensialet til å klare det som «meg»? Likevel merker jeg mest negative ting.. Det er klart jeg setter pris på å komme tilbake til ryddet rom eller at telefonen jeg hadde gruet meg til å ta er blitt tatt, men det jeg merker mest er de som er så redde på innsiden at jeg blir engstelig, de som er så sinte på innsiden at jeg blir irritabel. De små er så redde at jeg klarer ikke komme frem fra under pulten. De som tolker all berøring som overgrep slik at de blir så sinte eller så vettskremte at det blir belter.. Det er som regel jeg som må bli holdt fast, men da jeg blir holdt fast blir kroppen så redd at jeg switcher til noen som da blir utagerende fordi de kobler det med overgrep med en gang.. Har ikke tall for alle gangene jeg har «våknet» i belter.

Jeg sliter mye med selvhat, men det kommer lissom litt ut av proporsjoner når noen deler vil kaste seg ned trapper, foran biler, oppsøker voldtektere og voldsmenn kun fordi de hater meg så at de vil gjøre alt de kan for å skade kroppen. Det vil si at at det er  jeg hater meg selv så mye at jeg har til tider har oppsøkt en jeg vet kommer til å voldta meg kun i selvhat? Som går så langt som å bruke voldtekter for å «bevise» at vi vet at kroppen burde hates av alle og trenger å lide som straff for overgrep?

Det er bare så vanskelig å skulle ta ansvar for alt de gjør, at jeg lissom skal stå for å ha slått etter noen eller å ha brukt alle pengene mine på dumme ting. Jeg kjenner meg ikke igjen i det!
Delene som meg og meg som delene..
Det blir bare et uendelig kaos!
Blir dette noen gang lettere?

Det går jo så bra….?

_________«Kom på jobb og så at helgen har gått så fint!»
______«Du har jo ikke blitt lagt i belter på halvannen uke,
______det går jo så  mye bedre»
____________«Så bra at det går så bra!»

Siden mandag har disse kommentarene rast på..
Jeg sprekker innvendig hver gang de sier det.
Likevel nikker jeg og smiler tilbake.
Jeg mener.. Det er jo sant! I dag er det halvannen uke siden forrige beltelegging.
I den tiden har de bare trengt å bruke tvang 3 ganger.
Tiden har brukt til harde kamper og mye hjelp av personlighetene..
Og masker… MASSE masker…
Jeg faller tilbake på innlegget til Sofia.. Jeg kjenner frustrasjonen hennes.. Det at vi har mange smilende deler betyr ikke at det går bra…
Jeg føler at mellom all positiviteten blir jeg glemt.

.

Jeg vil ikke være den negative, jeg vil ikke klage eller mase om at det ikke går greit.. Dessuten vil jeg jo av tvangen og da må de tro det går bedre.

Det bare blir så sårt når kommentarene om at alle tror det går bedre kommer.. Mulig jeg har brukt dette bildet før, men jeg bruker det igjen.. Jeg står i nærheten av et stup. Faller jeg av betyr det at jeg har mistet kontrollen over destruktive impulser som selvmordstanker, selvskading, dissosiasjon og spiseforstyrrelsen. Når jeg har lengre perioder hvor jeg feks ikke skader eller har noen selvmordsforsøk er det mange som tror at jeg går bort fra stupet. Problemet er bare at jeg kjemper så hardt mot destruktiviteten at jeg kommer bare nærmere stupet. :( Det at de kommentarene kommer viser lissom at ingen ser hvor vondt jeg har det, det er klart det er smertefullt å føle seg så alene.. Jeg er ikke nødt til å bli bekreftet hele tiden, det er ikke det. Men det at de ser smil og høy latter kommer av en av delene, ikke meg. Jeg switcher jo ofte fordi ting er uutholdelige. Det å hele tiden bli minnet på hvor «bra» de tror det går bagatelliserer det den enorme smerten jeg lever med hver dag. Jeg er tilbake på å nesten ikke være til stede mellom switchingen fordi ting er så vonde.

Det var behandlersamtale med psykolog I i dag.. Hun så det var noe… Hun prøvde å grave mer.  Jeg sa det gikk fint, men kroppspråket bedro meg.
«Du sitter sammenkrøket vendt bort fra meg og gråter, Fragile. Ville det ikke vært godt å snakke litt om det?»
Tårene trillet mens jeg prøvde å sette ord på at jeg har prøvd så hardt å forklare hvor vondt det var å føle seg glemt.. Hvor mye jeg kjemper kun for at smerten blir oversett i sammenligning med hvor «bra» det går.. Heldigvis forstod psykolog I det kjempegodt.. Det var lettende.. Hun ville jeg skulle bli flinkere til å si ifra.. At jeg aldri har vært flink til å si ifra når jeg har det vondt, hvor flittig jeg  har vært med maskene.. Jeg vet det, men føles ikke riktig at jeg skal kreve noe rundt meg selv.. Men vi ble enige om at jeg skulle prøve det.. Dessuten skal kontaktene mine bli flinkere på å spørre meg om åssen jeg syns vakta har gått før de skriver rapport. Hvis det da har skjedd at noen av de mer fungerende delene har vært der kan jo de tro at det at det egentlig har gått greit. Så da kan det være greit å høre hvor mye jeg husker av kvelden for å finne ut om jeg har vært til stede.

Det er flere på innsiden som ikke er særlig blide på meg.. Marte og Karina er fly forbanna.. Jeg har noe dokumenter som de har skrevet.. Karina skrev et kort notat på lørdag;
«Dette går nøyaktig slik jeg vil. De tror det går bra!! De skulle nesten visst hvor lett det er å lure de. Bare vi holder dette, så er det snart sjeldent tilsyn og ut alene. Da kan jeg gjøre hva jeg vil, da kan vi endelig dø. ENDELIG.»

Så de er forbanna på at det gikk hull på masken.

Ikke vet jeg..

Spørsmål rundt delene..

Hadde behandlersamtale i dag. Begynte med plan for hvordan vi skal løse opp både fotfølging og skjerming.. Planen ser slik ut;

Uke 2(altså denne uken)
Jeg får lukke døra når jeg går på do! :) Etter nesten 11 uker med fotfølging er dette første steg mot vanlig tilsyn. De har også nå satt seg utenfor døra med døra åpen :) De må fortsatt se på meg, men nå slipper jeg å ha noen inne på rommet mitt til alle døgnets tider:)

Uke 3
Tilsynet går til hvert 5 minutt:) I praksis blir de sittende utenfor døra med døra åpen, men jeg trenger ikke bli sett på hele tiden.. Jeg får også litt lengre turer ut. Forrige uke begynte de med at jeg får være 10 min ute pr døgn! Det var deilig etter 7 uker med kun 1 tur ut. Så neste uke får jeg begynne å gå litt turer:)

Uke 4
Da låses døra til skjerma opp, men den låses når jeg er urolig. Døra skal forstatt være lukket, men stå åpen et par timer på dagen. Jeg får bake på treningskjøkkenet igjen.

Uke 5
Hvis alt går bra frem til da skal vi heve skjermingvedtaket. Da kan jeg være med på felles aktiviteter og får dra på butikken igjen og sånt.

Resten av samtalen ble tøff.. Vi snakket litt om at jeg vet at det blir veldig vanskelig for mange av delene fordi de ansatte nekter å forholde seg til de. De ansatte har fått beskjed om å si; vi forholder oss kun til Fragile. Jeg tror det gjør de sinte sintere, de redde reddere og de triste tristere.. Psykolog I sier at de kan ikke forholde seg til alle når det er så mange, og det syns jeg høres rimelig ut. De skal slippe å måtte bli kjent med alle delene.. Men det at de ikke blir møtt der de er med de følelsene de har merker jeg blir vanskelig.. Når jeg kommer til meg selv har jeg ofte sinte, redde og fortvilede jenter på innsiden. Mange av de også blir utagernde når de ikke blir møtt og jeg tror mange beltelegginger kunne vært unngått hvis de bare hadde fått lov til å være seg selv. Mange reagerer også kraftig på å bli kalt mitt navn, de hater meg.
Hvorfor er det så fælt å bli kalt det jeg heter?
Hater de meg virkelig så fælt at de ikke takler å bli tilkalt som meg?
Men det som er mest forstyrrende er jo at disse delene, disse personlighetene er jo i bunn og grunn meg.. Har jeg så mye hat til meg selv at jeg ikke takler å bli snakket til som meg?

Jeg satte også spørsmål ved hvorfor det er så viktig at følelsene blir bekreftet.. At jeg som Fragile har aldri fått lov til å være sint, trist, redd, aldri fått lov til å gråte eller bli sint tilbake på de som var sinte på meg. Derfor tror jeg er det ekstra viktig for delene med sterke følelser å få lov til å ha de, ikke bare bli avfeid med; vi vil bare snakke med Fragile..

Jeg klarer ikke ta det innover meg, men dette er jo i bunn og grunn meg. Jeg har alltid tenkt at personligheten er uavhengig av meg, men det er jo faktisk meg det er snakk om..
Må bare bli vant til det..

 

Straff og mat..

Det går ikke så greit med maten for tiden.. Uken begynte med sulting, og er nå nede til veldig lite..
Det er flere grunner, de forandrer seg flere ganger om dagen.. Det begynte med «jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt» pluss en del deler er veldig aktive i å straffe meg.. Hjemme kunne de gjort det på mange forskjellige måter.. De kunne kontaktet M, de kunne selvskadet, de kunne fått kroppen til å gå i singlet i 3 mil i 10 minusgrader, osv.
Men her er det så få alternativer. Mat er det vi har kontroll over. Så sultingen startet.
Etter 5 prekener om hvordan jeg ødelegger forbrenningen ved sulting og jeg i meg selv hadde nok kontroll til å vite at det å ødelegge forbrenningen hjelper ikke meg i å gå ned i vekt. Dermed begynte jeg å spise bittelitt hver 4 time.. Det største måltidet jeg har hatt siden mandag er to egg.. Det er jo ikke noe å ta til vei over, jeg får hvertfall lov til å spise litt.. Jeg er bare så DRITT lei av å være sulten hele tiden.. Etter en tid uten mat går sultfølelsen min som regel over.. Jeg gikk nesten 4 uker uten å spise en gang, jeg er alltid like vrak å slutten. Orker verken trapper eller oppoverbakker, blir andpusten av alt mulig.. Jeg orker ikke det, jeg prøver å trene nå! Jeg er lei av konstant sultfølelse, svimmelhet og ikke minst savnet etter bulimien..
Det blir en kamp hver gang det er måltider, hver gang de  begynner å mase om at jeg burde spise. Valget mellom et bittelite måltid eller om jeg skal sulte meg kan bestemmes av forskjellige grunner hver gang.
Spiseforstyrrelsen kan blomstre under innleggelser, mest fordi plutselig vet folk hva jeg spiser, når jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Det stresser meg. Jeg blir besatt på tanken av at de tenker at jeg ikke burde spise i det hele tatt, slik som jeg ser ut.. En av primærene mine har sagt tusen ganger at det tenker de aldri, at jeg er normalvektig, bla bla bla.. Det hjelper ikke..
Jeg har lyst til å drukne ned i spiseforstyrrelsen til jeg ikke veier mer førti-og-noe…

Samtidig vet  jeg at det er dumt. Jeg vet at så lenge jeg går ned masse før jeg er kvitt spiseforstyrrelsen kommer jeg aldri til å bli fornøyd. Jeg kan veie 40 kilo og forsatt føle jeg ser ut som en val. Jeg har nå begynt å trene, noe jeg er fornøyd med. Men sulter jeg meg lenge nok kommer jeg ikke til å klare å trene uten å besvime. Jeg vet at jeg ødelegger forbrenningen slik at jeg går opp i vekt når jeg begynner å spise igjen. Jeg vil gå ned sunt slik at jeg kan bli der nede! Jeg er likevel ikke sterk nok til å klare å ta kontroll over maten.
Min dårlige samvittighet står i mellom..
Skammen over å la de se meg spise er for stor..
Hungeren etter å være tynn blir større enn den fysiske hungeren..
Og dette er bare de gangene jeg har kontroll! Over halvparten av gangene er det jo de personlighetene på innsiden som ikke lar meg spise..
Dette blir en hard kamp jeg ikke vet hvordan jeg skal vinne..

Svak?

Ting går.. ikke bra..
Ble belter på onsdag og nesten belter i torsdag og belter igjen både fredag og lørdag..
Onsdagen husker jeg lite av.. Fikk handlet julegaver da:) Var godt å få det unnagjort.. Men kvelden visste jeg at jeg kom til å kræsje. I nesten en uke hadde personlighetene vært så aktive at jeg hadde sluppet å forholde meg til hverdagen, minnene og følelsene. Når jeg måtte begynne å kjenne etter igjen raste alt.. Husker lite av selve belteleggingen, husker bare at det begynte med et selvmordsforsøk.. Husker glimt, men veldig lite før jeg «våknet» i beltesenga.. Jeg switchet mye mens jeg lå der.. Da legen var der hadde jeg visst reagert veldig av at han skulle ta på meg(han må sjekke at ikke beltene er for stramme ved å stikke fingeren mellom beltet og hånda/foten). Først en liten jente som var redd, så ved en aggressiv en som skrek og truet. Ble liggende rundt 3 timer tror jeg..
Torsdag ble det nesten belter, fredag var gikk ting rett vest igjen.. Igjen falt jeg tilbake til deler som nektet å bli tatt på..  Jeg switchet mellom noen, men det var mest ei lita jente som bare nektet å bli tatt på.. Hun forventer overgrep med en gang og vil ikke bli tatt på. Det vanskelige ble at etter de et par-tre timer skulle fjerne beltene -noe jeg som voksen veldig gjerne ville- switchet jeg til den lille jenta med en gang de prøvde å ta på meg fordi ingen skulle få lov til å ta på henne. Dette skjedde 3-4 ganger med ca ti minutters mellomrom.. Jeg jobbet skikkelig for å prate innover, snakke med henne.. Jeg en forsikret henne om at de som skulle ta bort beltene var snille. At vi er på sykehus der det ikke er noen slemme mennesker. At overgrepene er over.. Osv.. Etter en stund fungerte det heldigvis…
Lørdagen var jeg veldig urolig mot kvelden.. Prøvde å gå det av meg, men det funket dårlig. Igjen husker jeg hva som utløste at jeg måtte bli holdt, men ikke hvorfor det ble belter. Jeg husker glimt av holdingen, men lite.. Ble ikke i beltene så lenge da, det var fint:) Bare en times tid..
Okai, det var litt om de vanskelige dagene jeg bare trengte å skrive av meg..

Men det er noe jeg har tenkt mye på som jeg egentlig heller vil fokusere litt på..

Torsdag var det behandler samtale.. Fikk beskjed om at jeg ikke får perm på julaften, det var en tung beskjed å få.. Jeg gråt og tryglet, men psykolog I sa de var såpass bekymret for meg nå at de ikke ville slippe meg.. Vi snakket også litt om DID’en.. At jeg føler meg svak fordi jeg trengte så mange hjelpere. Kjenner og har lest om folk som jeg mener har hatt verre historie enn meg som har betydelig færre deler! Nå er jeg kjent for å bagatellisere historien min, men jeg vet sikkert om folk som har hatt det verre som ikke har splittet og spaltet så mange ganger som meg. Man skal aldri sammenligne slike tilfeller, men jeg føler at jeg burde taklet dette uten å måtte skape så mange personligheter, det får meg til å føle meg skikkelig svak og evneveik.. Hun snakket om at det ble så ille fordi jeg ikke hadde noen å støtte meg på, men.. Flere som ikke har hatt det! Jeg føler meg bare så dum.

D u m
Alt for   s k j ø r
e v n e v e i k
Og ufattelig   s v a k . .

 

Hvor er du, kontroll?

Helgen har vært tøff..
Søndag kveld var spesielt vanskelig..
Heldigivs hadde jeg verdens godeste kontakter, det gjorde det litt lettere. Jeg fikk to stabile armkroker å gråte ut i og gjemme meg i når angsten var som verst. Jeg skalv og ristet i både angst og gråt. Jeg er fortsatt på skjermet, dvs at det må være 2 der hele tiden og pga avløsning har jeg i praksis 3 kontakter. De var der store deler av tiden. Jeg utrolig rastløs, gikk frem og tilbake i hva som virket som evigheter. Jeg ble mer og er desperat og forsøkene på å skade meg eller å dø kom trillende. Jeg ble dratt inn på skjermet rom. Prøvde å komme meg ut, men ble holdt fast. Dette er en veldig negativ greie for meg. Jeg blir dårligere av å bli holdt. Jeg forstår at i visse situasjoner er det nødvendig! Når jeg har så lite kontroll over forsøk på å ta livet mitt kan jeg forstå at de må stoppe meg, men.. Bah, blir ikke bra. Jeg ble lagt i bakken av to stk og panikken stiger av flashbacksene som kom av å bli holdt fast. Det neste jeg husker er at jeg ligger i beltesenga. Jeg ble fortalt at jeg switchet til en liten personlighet som bare var helt sikker på at de holdt oss fordi de skulle forgripe seg og dermed fikk helt panikk. Hun sparket og slo vilt om seg som da gjorde at det ble belter.
Igjen.
Det var 4 beltelegginga på 9 dager. Ikke gøy :(
Det har skjedd mange ganger med mange personligheter. Når de blir holdt eller lagt i belter ser de på de som gjør det som overgripere med en gang. Noen vil gjemme seg, noen blir sinte, mens noen av de blir så redde for volden som kommer hvis de ikke samarbeider at de gjør seg klare for overgrepet.
De prøvde lenge å overbevise henne om at de ikke kom til å skade henne, men tror ikke de kom helt gjennom.

Hun fikk bamsen sin mens kroppen lå i belter, så hun ble litt roligere. Jeg kom tilbake, men var ikke der så lenge før jeg switchet igjen. Igjen våknet jeg med bamsen.
De små er veldig regjerende for tiden.
Legen hadde vært der mens en av de små var fremme, husker ikke noe av det.
Litt vanskelig å huske, men tror jeg ble liggende i rundt to og en halv time.
Håpet på å sove godt siden det hadde vært en så slitsom kveld, men jeg sov helt elendig.

I går var den samtale med psykolog I..
Vi kom inn på Hemmeligheten. Jeg fortalte Hemmeligheten høyt for første gang. Det var tøft, men jeg merket at jeg hadde Marie veldig nær meg. Ofte . Marie er helt apatisk, det har hjulpet meg mye. Hun er aldri skremt, trist eller sint, hun bare er. Hun pratet mest, mye av tiden med meg i «baksetet». Jeg hadde ingen kontroll over hva som ble sagt, men jeg fikk det med meg. Noe av tiden var jeg helt borte, husker ikke av det. Jeg sa litt som meg og, men det var ikke mye. Da merket jeg at hun var veldig nær meg for jeg skulle klare å komme meg gjennom det. Var helt matt og sliten etter samtalen, ble nesten litt nummen.
Kvelden i går jobbet jeg av hele meg for å ikke bli dårlig.
De har snakket om at jeg ikke skal snakke noe om traumene på en stund.
At det blir re-traumatiserende å snakke om det.
Jeg vet jeg har blitt dårligere siden jeg begynte å sette ord på minnene, men siden jeg gjorde det har jeg føltat dethar gått fremover for første gang på veldig lenge.
Jeg vil kunne fortsette å prate om minnene.
Og da må jeg vise at jeg takler det. Jeg jobbet beinhardt for å klare å ikke bli dårlig i går. Det ble mye switching. Etter den siste gangen ble det ekstra vanskelig. Nattevakta hadde akkurat kommet da jeg kom ut av det siste.
Det var da jeg skrev forrige blogg. Skjønner ikke hvorfor i huleste det plutselig skulle gå å ta livet sitt her på psykehuset når jeg har prøvd og prøvd før uten å klare, men i går var jeg sikker på at nå skal det gå! Setningen fra Tears in Heaven satt seg igjen i meg; Beyond the door there’s peace I ‘m sure, and I know there will be no more tears in heaven.
Men det gikk jo selvfølgelig ikke, det satt to i rommet.
Jeg ble dratt ut rommet mitt og inn på den skjerma del 2. Da fikk spurte JM noe som såret enormt.
Du burde jo hvertfall vente til du ikke har to som ser på deg lengre
(altså til jeg har lagt meg og det bare er en)
Det bare viste at hun ikke forsto hvor lite kontroll jeg har når jeg prøver å ta livet mitt på den måten. Når livet gjør så ekstremt vondt at det eneste jeg klarer å tenke på er å klare å rømme; ergo ved å prøve å dø. Fornuften har sagt takk  for seg, jeg klarer ikke resonere meg frem til at det ikke kommer til å fungere, det eneste jeg klarer å tenke er at jeg må klare å dø. Da hun sa den setningen følte jeg hun like godt kunne sagt at hun trodde kontrollen var der, så mine forsøk på å slippe unna livet egentlig var for oppmerksomhet. Tårene kom i stødige hikst. Men etterhvert gråt jeg ikke lengre over det jeg begynte å gråte over, jeg gråt fordi jeg følte meg så ekstremt avvist at de to kontaktene mine. De pratet omtrent bare med hverandre, når jeg prøvde å si at jeg trengte de sa T at de gadd jo ikke prate inn i et mørkt rom(jeg satt på rommet på skjerma, de satt utenfor). What ever, orker ikke gå inn i hele den greia.

Nå er det 2 uker siden jeg har vært ute i frisk luft. Ble egentlig lovt at jeg kunne dra på butikken i dag, men de ombestemte seg etter hva som skjedde i går. FML.

Fikk medisinene mine tidlig i dag for å unngå en like vanskelig kveld som i går.
Håper jeg sovner snart og sover godt..
Håper du sovner snart og sover godt..

«En alvorlig psykisk lidelse»

(Okai. Hm. Jeg har lest over det jeg har skrevet.. Jeg kan skjønne at dette kan bli en veldig se-hvor-psyk-jeg-er post. Og det er ikke meningen i det hele tatt. Noen finner status i å være psyk og slutter aldri å prate om alvorligheten i lidelsen. Jeg er ikke der!
Jeg har bare fått litt tilbakemelding av de her på psykehuset at jeg er fæl på å bagatelliserer hva som skjer og har skjedd. At jeg er så opptatt av å være normal at jeg snakker om selvmordsforsøk og alvorlig selvskading som om jeg snakker om været. Jeg vil jo bare være frisk, men den gjør da at jeg ikke tar alvorlige ting alvorlig nok. Så dette innlegget er kanskje litt mest til meg selv, at jeg må prøve å  skjønne alvoret og ikke bagatellisere alvorlige ting.)

Sitter med flere ark i hendene.. Det ene er et vedtak..
På mandag ble det bestemt at jeg skulle skjermes. For de som ikke vet hva det betyr; På de fleste lukkede avdelinger er det en del av posten som man kan lukke og låse dørene. Her består skjermet av en stue, to soverom, et belterom og et vaskerom. Man kan bo på skjermet uten å være skjermet, man har rom der men får gå ut. Når man er skjermet betyr det at man ikke kan forlate skjermet. Her må det må også være minst 2 ansatte inne på skjermet hele tiden, nettopp fordi døren er lukket eller låst og de ikke har mulighet til å rope om hjelp. De har jo alarmen, men ofte trenger man ikke 7-8 stk, det holder med feks 2 ekstra fra avdelingen.
Anyways, fått vedtaket..
Skjerming er nødvendig for pasientens psykiske tilstand.  Flott.
Det er litt godt og, fordi det er en annen pasient her som gjør meg ekstremt urolig. Når dørene er lukket slipper jeg å bekymre meg for A hele tiden, og det er godt. Det vurderes på nytt fra dag til dag, men det virker som det blir hvertfall til over helgen.

Sitter også med arkene fra kontrollkommisjonen foran meg.
Leser gjennom grunnene til at jeg nå har vært tvangsinnlagt nesten hele tiden i over et halvt år. For de som ikke har fått med seg klaget jeg til kontroll kommisjonen i håp om å bli tatt av tvangen. Du kan lese litt om prosessen i Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengende deler og om selve møtet i møte med kontrollkommisjonen.

Brevet med tilbakemelding har ligget der en stund, men har liksom ikke helt klart å ta det innover meg.

De tok med alt overlegen hadde skrevet stod mye om historien min.. Stod mye lite oppdatert der da, ting som type har bare blitt kopiert og limt inn fra tidligere behandlere. Men påpekte så vi fikk rettet det.. Skriver litt om det for at dere kan kanskje bli litt mer kjent med meg..
Utsatt for seksuelle overgrep fra barnehagealder til 15-16 år, mobbet fra 3-10 klasse, noe voldelig far, bla bla bla..
Det var litt vondt å få det på papir hvor mye de siste årene har gått i vasken.. Alt jeg har prøvd å gjennomføre av skole som bare har måtte blitt avbrutt – både av meg og av de – pga psykdom. Suger.
Det stod om behandlingstilbud som ikke har blitt noe av pga at jeg har vært for dårlig.. Innleggelse på DPS som ble avlyst pga selvskading og selvmordrisiko, behandling på Avdeling for Personlighetpsykiatri som ikke ble noe av pga at jeg hadde for sterke PTSD symptomer, grupper på SMI(senter mot incest) fordi jeg var for ustabil, Traumeavdelingen Modum måtte utsettes fordi jeg er for dårlig. Hipp frikin hurra. JEG VIL IKKE VÆRE PSYK!! :(
Han skrev at jeg har jobbet for at de skal tro jeg er bedre i håp om å bli skrevet ut men at det eneste målet jeg har hatt er å dø.
I hovedkriterier for tvungen psykisk helsevern skriver han om diagnosene mine og at jeg har uttalt(?) selvskading og selvmordproblmatikk.
Om alle selvmordsforsøkene jeg har hatt siden jeg kom,
alle gangene jeg har skadet til jeg måtte sy etter selvskading eller selvmordsforsøk.
«Hun har aldri blitt vurdert psykotisk, men har hyppige anfall med dissosiasjon der bevisstheten er endret og hun mangler kontroll over egen person. I ikke dissosiativ tilstand er hun ofte såpass drevet av desperasjon og trang til selvskading og selvmord at hun heller ikke har kontroll.»
Det stod også at de gjerne ville behandlet meg frivillig, men at det har jo ikke funket.. At etter 3 måneder på tvang ble jeg satt over på frivillig noen uker, og at det endte i selvmordsforsøk som la meg i respirator og koma i 5 dager. At ingenting ved meg påpeker at det noe annet enn et nytt selvmordsforsøk ville skje og at det å skrive meg ut ville sette mitt liv i umiddelbar fare. Han fortalte også at dette er første gang på flere år jeg ikke er anemisk (det vil si å ha lite røde blodlegemer) fordi jeg selvskader så mye mindre på sykehus.

Det stod ingenting om mitt utbrudd egentlig, syns det er like så greit. De skrev bare at jeg la frem mitt syn om at jeg må få lov til å dø, at det er mitt valg.

Men en setning lyser opp og stikker meg i øyne og hjerte.
Kontrollkommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.

Alvorlig sinnslidelse…? Jeg?
Jeg vil jo bare være frisk
Vet ikke om DID’en er alvorlig sinnslidelse. Skulle ikke forundre meg, men.. Bah.. Jeg vil ikke være så syk! Uansett virker det som kronisk suicidal er en alvorlig sinnslidelse. Wtf?
Jeg vil ikke ta livet av meg fordi stemmer forteller meg det(personlighetene snakker sier det jo på innsiden, men jeg har aldri prøvd å ta livet mitt pga de). Jeg vil ikke ta livet mitt fordi jeg har en forvridd virkelighets oppfattelse.
Jeg vil ta livet mitt fordi livet er så uutholdelig vondt at jeg orker ikke mere!
Jeg syns jeg er frisk nok til å kunne ta det valget selv! En ting er at de har holdt meg innlagt i over et halvt år for å holde meg i livet mot min vilje, men å kalle meg alvorlig sinnslidende pga det?
Overlegen skrev at mine grunnlidelser kombinert med manglende kontroll og selvmordønsker konstituerer en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
At det er umiddelbar fare for mitt liv hvis de skriver meg ut.
Men når skal de fatte at mitt liv ikke spiller noen rolle? SLUTT å lat som om mitt liv er verdt nok til å spille en rolle, det gjør meg fly forbanna! For svingende! GIDD lissom.

Brevet ender med ordene jeg ikke liker..

Kontroll kommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnlidelse i lovens forstand. Vi finner herved at fortsatt bruk av tvungen helsevern er nødvendig fordi pasienten utgjør en alvorlig og nærliggende fare for eget liv. Frivillighet anses som formålsløst  og har nylig vært forsøkt med dramatisk utgang.
Også en helthetsvurdering tilsier at tvungent psykisk helsevern er den kalrt beste løsningen for pasienten. Suicidalfaren er overhengende.

Klage fra (mitt navn) over fortsatt andvendelse av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

Fml.

«Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø» (redigert18.08.2012)

Redigert:
I dag (18.08.12) kom jeg over dette posten igjen.. Den er en av de mest leste, og jeg vil ikke at denne posten skal representere meg lengre! Jeg lar den stå for å minnes om hvordan det har vært, og fokusere på at dette er ikke lengre alt jeg vil. Jeg bare slenger innom denne linken her som det står om positive ting ), spesielt Happy new year..? Jeg er ikke på stadiet at jeg ikke ønsker hjelp lengre, og jeg vil dere skal vite det..! Okei, her kommer original posten;

Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!

Disse ordene har fulgt meg veldig de siste årene.
Alle gangene jeg har møtt legevakt, politi, ambulansepersonell, leger, sykepleiere, akutten, intensiven, og ikke minst på tvungen observasjon på psykehus.

Jeg har blitt dratt av bruer, ut av togtunneler, funnet etter overdoser, dratt blødende ut av toaletter, kuttet ned fra stranguleringsforsøk, holdt fast,
tvunget til å leve.
Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes. Pusten som ikke vil puste. Et knust hjerte som ikke ønsker å slå! En kropp som er for sliten til å fortsette. Et liv som ikke vil leve.

Jeg har skreket, grått og tryglet samme setningen;
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil!

Dette har det kommet mye av denne uken..
Det har blitt mye tvang.. Slik som jeg beskrev  i det forrige innlegget har dissosiasjon blitt kombinert med intense flashbacks at jeg mister helt orienteringen om hvor og når jeg er.. Og når jeg tror at jeg er tilbake i kjelleren, jeg hører Slangen komme, jeg lukter ånden hans, ser han foran meg, kjenner fantomsmertene der de skadet meg, fryser slik jeg gjorde i kjelleren og armene fra psykehusansatte blir armene til overgripere som holdt meg fast mens resten voldtok.
Jeg blir helt overmannet av gjennopplevelsene, jeg blir liggende å sparke og slå for å komme meg løs fra overgripernes grep før jeg skjønner at det er hjelpende hender som holder meg for at jeg ikke skal slå meg for hardt.

Men det som har regjert mest er nettopp dette..
Jeg vet at de bare vil hjelpe.
Jeg vet at det er jobben deres å holde meg i live!
Men jeg vil ikke ha hjelpen.
Jeg vil få lov til å dø snart..
Denne uken har det vært selvmordsforsøk nesten hver kveld.
Ikke alle like alvorlige. I går kom desperasjonen igjen.
Etter mange vonde timer med gråt og angst lå jeg skjelvende i fosterstilling under pulten. Jeg hadde holdt på å tisse på meg i halvannen time før jeg til slutt kom meg gråtende og hyperventilerende opp bare for å gå på do. Det gikk ikke bra, jeg havnet i hjørne der selvmordsimpulsene kom for fullt. Jeg prøvde strangulering, men det gikk. Med fotfølging var det ikke lett å få til noe, men jeg knyttet knute på en strikk og klarte å sette den i halsen. Men da de fikk den opp igjen var det ingen nåde og jeg ble dratt inn på skjermet. Der var selvmordsimpulsene så sterke, jeg gjorde alt jeg kunne finne på.
Men med tre i rommet gikk det jo ikke.
Uroen tok så over at jeg måtte bli holdt fordi de mente det var fare for at jeg skadet meg selv alvorlig. Men med holding gjør det jo ofte ting verre. Jeg tryglet de om og om igjen om å la meg slippe livet, la meg dø. At om de virkelig brydde seg måtte de la meg dø, de så jeg hvor vondt jeg hadde det?!? Men de hørte jo ikke på meg.. To holdt meg mesteparten av tiden, men ting ble så vanskelig at plutselig forsvant jeg. Det neste jeg husker er at jeg ligger i belter. Jeg ble fortalt at jeg hadde switchet til en veldig destruktiv personlighet. Hun hadde sparket og slått etter personalet. Hun hadde sagt at hun skulle drepe meg før de fikk gjort det, at hun visste de ville skade henne. At de holdt fordi de skulle voldta. Da ble det visst tre stykker som måtte holde, og da ble det belter.
Jeg ble så skuffet. Det er månedsvis siden sist jeg trengte å bli beltelagt. Det var en periode det ble veldig ofte, men nå var det lenge siden sist. Veldig nedtur :(

I dag var ikke så veldig mye bedre. Det var mye uro på avdelingen. En pasient prøvde å knuse noe i fellesarialet, det ble løping, skriking og beltesenga kom rullende. Jeg har den utrolig vanskelig greia at jeg sliter med at jeg tar på meg andre pasienters smerte. Er de redde blir jeg redd, er de urolige blir jeg urolig, er de fortvilet blir jeg fortvilet, er det desperate blir jeg DESPERAT. Og ikke minst.
Selvskadingstrang smitter. Selvskadingssituasjoner trigger. Jeg ble kjempe fortvilet og urolig.. Jeg gråt så jeg ikke fikk puste og selvskadingstrangen drev meg på jakt ut i avdelingen for å finne noe. Jeg ble dratt tilbake til rommet og der eskalerte det. Jeg visste jeg kunne trengt en sobril, men jeg får bare 3 i uka. Og jeg hadde allerede brukt to, og jeg vet at kveldene blir tøffere enn dagene, og jeg måtte spare. Heldigvis hadde jeg en god kontakt som ringte legen og passet på at jeg fikk meg en ekstra. Det gjorde at jeg ble motorisk rolig nok til å legge meg under pulten. Den innvendige uroen derimot gikk ikke bort. Jeg klarte ikke slutte å gråte. Jeg prøvde å se favoritt episoden min av «Family Guy» som vanligvis får meg til å le, men jeg gråt bare enda mer fordi det ikke muntret meg opp. Så plutselig slo det meg. Jeg kom på at etter en skading hadde jeg gjemt unna en glassbit. Jeg unnskyldte meg og sa jeg måtte på do. Tross fotfølgingen har jeg fått lov til å gå på do alene.  Kontakten min skjønte raskt det var noe galt, så jeg ble stanset fort. Men det ble ganske dypt og de slet med å stoppe blødningen, den ble litt for stor.
De ville sy. Det ville ikke jeg.
Som jeg har skrevet før er det så vanskelig for meg å bli sydd, fordi at smerte som påføres av noen andre gir meg helt insane overgreprelaterte følelser. Det blir rett og slett en overgrepsituasjon for meg. Jeg prøvde å nekte, men ble tvunget ned på benken og holdt av 3 stk mens de sydde. Det er det vondeste jeg har vært med på lenge. Jeg klarer ikke ligge på ryggen i senga en gang, det trigger så mange flashbacks. Da de la meg på rygg og holdt meg fast klikket det for meg. Legen var irritert og sa at jeg la opp til at det skulle bli overgrepsituasjon, men når jeg blir holdt fast har jeg null kontroll Det ble så vanskelig, gråt, hyperventilerte og gjorde alt jeg kunne for å komme meg løs. Dissosiasjonen fulgte med flashbacksene og jeg slet noe enormt.
Ja jeg vet at når jeg kutter burde jeg skjønne at sying kommer. Men planer var jo ikke å måtte bli lappet sammen igjen, planen var jo å dø :(
Det ble tøft, men vi ble nå ferdig..

Dette skjeddde i 4-5 tiden, etter det har blitt holdt mye på skjermet.

Uff, hvis ikke de kveldene blir lettere snart vet jeg ikke helt hva jeg skal gjøre :(

De holder meg her mot min vilje, har gjort det i over et halvt år. Bare for å holde meg i live

M e n    j e g   v i l    i k  k e    h a    h  je  l p .

J e g    v i  l    d ø ! !

Jeg drukner…

    Jeg
d r u k n e r
. . .


  Bak    m a s k e n e . . .

           i    d e l e n e. . .

      I hvor himla bra jeg
later som det
går..

Skallet mellom meg og de blir bare tykkere og tykkere..
Dette er fjerde helgen på rad jeg har fotfølging..
Og den må bort..
Den MÅ bort..
For det første trenger jeg å få muligheten til å selvskade igjen. Jeg har klart det noen få ganger, men det er vanskelig å få til når noen sitter og ser på deg 24/7..  Dessuten er det noe neste søndag.. Som jeg så innmari gjerne vil være med på.. Jeg har fått med beskjed om at det vurderes fortløpende.. En av primærkontakene mine foreslo at det kunne være en motivasjon til å komme frem fra hulen under pulten. Den jeg gjemmer meg i fra morgen til kveld.. Hvis jeg hadde en grunn til å jobbe med å komme ut er det hvertfall en motivasjon til å prøve. Akkurat nå orker jeg lissom ikke bry meg. Jeg ser ikke vitsen med å utsette meg for angsten det er å være fremme. Jeg kommer frem til måltider, det er stort sett det.. Men i helgen har jeg switchet mye for å klare å være ute av hulen. Sett noen filmer, jeg har til og med spilt piano.. Jeg merker at Cecilie og Kamile har vært nære meg.. Tror de også er opptatt av å få tilbake muligheten til å skade. De er egentlig ikke veldig destruktive, men de vet at jeg trenger selvskadingen for å overleve. Selvskadingen gjør at jeg orker en time til, en dag til av livet.. Det greie med de to er at de kan late som om de er meg så godt at det er ytterst få som merker at jeg ikke er her.. Jeg ble fortalt at av de på et punkt hadde sagt; nå må jeg tilbake under pulten, Fragile liker ikke å komme til seg selv noen andre steder enn i hulen..
Uten om det tror jeg ikke noen har merket noe..

Jeg fikk besøk i dag.. Av en venninne.. Vi har ikke kjent hverandre lengre enn 8 måneder eller noe, men hun har vært veldig mye med meg når jeg har vært dårlig, så hun kjenner meg..
Hun spør hvordan det går. Jeg smiler og sier at det går greit!
Hun gransker meg og sier;
Hvorfor lyver du?
Da kom tårene.. Heldigvis switchet jeg visst. Det neste jeg husker er at jeg sitter i en latterkule. Vet ikke hva jeg lo av, men fortsatte så godt jeg kunne.. Jeg vet ikke hvem som tok over, men venninnen min så ikke særlig bekymret ut, så hvem enn det var hadde klart å snakke det bort, le det bort, ikke vet jeg.. Men samtaleemnet var hvertfall på noe annet..

En av primærkontaktene (MJ) mine og jeg snakket litt om hva som skal av for at fotfølgingen.. Og at jeg ikke skjønner at det har vart så lenge! Psykolog I er kjempe imot fotfølging, hun tenker maks et par døgn.. Nå har det gått snart 4 uker.. Men MJ sier de aldri har sett meg sånn, at de har gått gjennom journalene fra det gamle psykehuset, at de heller aldri har sett meg så redd at jeg tilbringer 95% av våken tilstand i fosterstilling under en pult. Og at så lenge jeg ligger der virker det rart å skulle løsne på oppfølgingen..

Jeg klarte(vel, kroppen klarte) å være fremme fra den trygge hulen under pulten under en film og under besøk i dag..

Men jeg sliter..

J e g     r o t e r      m e g      b o r t     i     m a s k e n e !
Jeg må spille glad men ikke så glad at de ikke tror på meg.
Jeg må spille modig, men klarer ikke spille modigere enn jeg tørr å være.
Jeg må le, men  ikke for høyt.
Jeg må skjule tårene, men la det bli for tørt.
Jeg må la de andre delene hjelpe meg, men ikke så mye at de ansatte merker noe.
Jeg må spille håpefull, men ikke så håpefull at de tror jeg bare avleder en nytt selvmordsforsøk, da tar slipper de meg hvertfall ikke ut av syne..

Men mest av alt;
Jeg må slite for å fake, men ikke så mye at jeg går på snørra.. Jo lengre og jo hardere jeg jobber for å late som ting er bra, jo hardere blir fallet.. Og fallet kom ikke komme! Det kan ikke det..


Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengede deler..

Livet er fortsatt utrolig vanskelig..

På torsdag var det et nytt selvmordsforsøk. Jeg hadde fortføling, men de pleier jo å sitte utenfor døren med døren oppe! Men ikke da, de mente jeg var for dårlig, så de satt seg på rommet.. Som vanlig lå jeg under pulten(det eneste stedet på rommet mitt jeg klarer å være for tiden), men jeg hadde lagt meg med ryggen til de. Jeg hadde lurt unna en liten glass bit fra de 3 sekundene jeg hadde før noen stormet inn etter meg noen timer tidligere. Jeg visste hva håpet på å klare, så før jeg gjorde det tok jeg en telefonrunde til en rekke venner.  Jeg prøvde meg på pulsåren på halsen, men jeg hadde lite tid og en dårlig glassbit. Dessuten overrasker det meg alltid hvor dypt man må ned. Jeg ble tatt og dratt ut. Jeg ble så fortvilet, skrek og gråt om hverandre. Ble holdt fast til legen kom. Som jeg forklarte forrige innlegg er det utrolig vanskelig for meg at andre påfører meg smerte det, nå minner meg for mye om overgripssituasjon, så jeg ville ikke sy. Legen sa at fordi det spriket ca 3 cm vurderte han å sy på nødrett, men da han så hvor vanskelig det hadde blitt for meg slapp jeg, men han måtte få lov til å lukke det så mye det gikk med strips. Men da han skulle ta på meg fikk jeg så panikk at jeg havnet i hjørnet, hvor jeg switchet. Jeg husker ikke noe før jeg var på rommet igjen, men kontakten min forklarte hva som hadde skjedd, og det virket som om det var Skremt på 5 år som var fremme. Hun hadde sagt om og om igjen; «ingen ta på kroppen, ingen ta på kroppen».. Hun hadde sagt at bare slemme hender tok på kroppen, hun hadde aldri opplevd snille, så hun ville ikke at noen skulle ta på henne. Men midt i det hele kommer forventningene om at det kommer til å skje. Hun spurte om hun var nødt til å leke leker med det slemme stedet, og om hun vær så snill kunne slippe å kle av seg. Det tok tid, men til slutt hadde de klart å overbevise henne om at ingen skulle leke slemme leker, hun skulle bare få plaster og så være ferdig. Noen rev opp stripsene i løpet av natta. Jeg vet ikke hvem.

Jeg hadde klaget til kontroll kommisjonen, så fredag fikk jeg en advokat på besøk. Jeg hadde så angst at jeg visste ikke hvilke ben jeg skulle stå på. I begynnelsen pratet han mest. Så begynte spørsmålene rundt meg. Han spurte litt om historien min og psykehus innleggelser. At jeg har vært på tvang stort sett hele tiden i et halvt år, både på akutt psyk og almenn psyk, og at jeg hadde vært veldig nære ved å dø noen ganger det siste halve året. Jeg forklarte at grunnen til klagen var jo at jeg ville bli tatt av tvangen slik at jeg kunne skrive meg ut. Jeg hadde vurdert å juge opp grunner til at jeg ikke burde være her (at jeg ble dårligere av å være her, at de hadde satt feil diagnose, at jeg trengte mer ansvar), men jeg visste at han kom til å få høre psykehuset versjon uansett. Så jeg valgte å være ærlig og sa at uansett hva jeg sier til psykehuset vet jeg at de vet at den eneste grunnen til at jeg vil ut er for å ta selvmord. Da sa han at det var 99% sikkert at kontroll kommusjonen kom til å avvise klagen, men at det var 1% tvil, fordi jeg hadde vel ingen hallusinasjoner(jeg hadde forklart at jeg aldri har vært psykotisk), men da måtte jeg jo innrømme at jeg har dissosiative hallusinasjoner. Da sa han at han var helt sikker på at de ville avvise. Å håpe på å bli skrevet ut var som å gå ut i vannet og håpe på å ikke bli våt. Men han sa også at vi kan godt klage, bare for min del, at jeg skal få muligheten til å høre en skikkelig begrunnelse for hvorfor jeg er her.
Vi snakket også  litt om annmeldelse av Slangen, men han måtte innrømme at fordi ingen visste er det lite sansynliget for at det går igjenom. Jeg sa jeg følte jeg skyldte mulige fremtidige offere å annmelde, men han sa at det gjorde jeg ikke. Jeg er ikke helt enig, men det var godt han sa det..

Dagene blir stort sett tilbrakt under pulten. Jeg sliter så fælt med å ikke ha noen å prate med ang den skumle hemmeligheten.. Den tærer noe enormt, spesielt fordi ukene der de traumene skjedde nærmer seg med stormskritt.. Minus et par dagger har jeg hatt fotfølge i halvannen uke, det tærer. Men noe av det vanskelige er at de har besemt seg for å nesten bare sette faste på meg, fordi de vil ha fagpersoner fordi jeg er så mye dårlig. Det er en god tanke, men jeg har vært mest med ekstravakter.. Så det blir veldig mange kontakter jeg egentlig aldri har pratet med vanskelige ting med what so ever.
Noe av det som irriterer meg i psykiatrien er at det er så mange som forventer at vi som pasienter skal åpne oss for hvem som helst bare fordi de er på jobb.. Flere sier at jeg må jo bare snakke med de som er på jobb når jeg har det vanskelig. Jeg prøvde å si til psykolog I at det er vanskelig å skulle snakke med folk jeg ikke er trygge på. Bare at de er kontakten min betyr ikke at jeg klarer å åpne meg for de. Spurte henne om hun syns det var naturlig for henne og plutselig skulle snakke om sine mest sårbare ting med noen man hadde bare sett i gangene. Hun sier bare at alle vil jo hjelpe, jeg må jo bare bruke de. Jeg gir snart opp den dama. Det er sikkert sant at alle vil hjelpe, men det er da ikke lett å skulle åpne seg for noen man har vært med 2 kvelder bare fordi de er på jobb! Ingen ville forventet det av noen i noen annen setting enn i psykiatrien.
Men, ja, uansett, ting blir tyngre og tyngre.. I går var jeg nesten ikke til stede, jeg switchet fra morgen til kveld..

Jeg merker også at mange av de sinte personlighetene har kommet nærmere overflaten. Tror ikke jeg har switcet helt til noen sinte på noen dager, men de påvirker meg så veldig, jeg blir så fryktelig lett sint av bagateller. Hadde en kontakt i dag som smatter hver gang hun åpner munnen, og jeg hadde lyst til  å skrike til henne. Utrolig ubehagelig å kjenne på et sånt sinne. Og jeg klarer ikke la det ligge heller, jeg går og er små irritert på folk over ingenting.. Jeg har forlatt samtaler med psykolog I i sinne 2 ganger denne uken. Jeg syns fortsatt jeg hadde grunn til å reagere på hva som ble sagt, men jeg har aldri vært den typen som blir så sint at det koker over. Vil ha de ned igjen..

Det er også flere under overflaten som minner meg veldig mye om hemmeligheten.. Gir meg bilder av hva de opplevde de ukene, minner meg på følelser, lukter, smerter fra disse spesifike traumatiske ukene.

Og oppå alt dette er det bursdagen min snart.. Og Slangen og pappa gjorde ofte slemme ting da, han tok alt som en anledning til å misbruke, men spesielt bursdager.. Første gruppevoldtekten var på 4 årsdagen min.. Har skrevet noe om det for et års tid siden, skal se om jeg klarer å poste det senere…

Verste switchingen noen sinne..

CRAP. Skrev dette egentlig i går kveld(Internett skreiket så tenkte jeg skulle poste i dag tidlig), men har nesten ikke vært bevisst i dag, så fikk ikke postet før nå. Gjort om på dagene bare(slik at i morgen i går blir i dag) ;)

Ting går ikke så greit…

Perioden hvor jeg husket mer av dagene er borte, mesteparten forsvinner igjen.. :(

Som regel husker jeg at jeg står opp, og ingenting før om kvelden igjen.. Minus hvis jeg har samtale med psykolog I. Det har alle delene blitt enige om, at det er jeg som skal ta de samtalene.
Det har blitt en mønster jeg ikke skjønner så mye av; jeg switcher alltid tilbake til meg selv rett etter kveldsmat. I tiden fra jeg går fra matsalen til jeg er ferdig med å kaste opp blir jeg plutselig bevist. Ekkel måte  å våkne på, med tryne over do med fingeren i halsen. Så er det litt forskjellig om jeg blir der til jeg legger meg, eller om jeg switcher igjen.

Onsdag kveld var helt vill. Det var en veldig tøff samtale med psykolog I. Vi gikk gjennom de forskjellige delene. For det første er det krig inni meg, fordi de fleste delene liker ikke at jeg prater om de. Noen skriker i munnen på hverandre. Men det verste er å prøve å finne  ut hvorfor de er der. For det første er det vanskelig, men det tøffeste er å ta overgrepene fra hverandre for å finne ut av hvorfor de trengtes. Fortalte litt om forskjellige overgrepsituasjoner for å finne ut hvorfor jeg trengte de forskjellige delene. Har gjort dette før med psykolog A fra det forrige psykehuset, men ikke like detaljert som jeg gjorde med psykolog I.
Husker ingenting fra mellom samtalen og flere timer etterpå.. Jeg har ikke full oversikt over hva som har skjedd, men Cecilie(en av delene) har blitt flinkere til å skrive til meg om hva som har skjedd, pluss at kontakt JM hadde forklart litt. Kontakt A (har to kontakterhadde kommet inn for å høre jeg ville spille kort. Da hadde en av de små vært der, Charlotte tror jeg. Under kortspillet hadde jeg switchet igjen til en av de større en liten stund, for så til en av de små igjen. Den lille avsluttet spillet midt i en runde (jeg vet ikke hvorfor) og gikk på rommet. Kontakt A hadde fulgt etter og prøvd å snakke, men Cecilie skrev at A hadde prøvd å få henne til å skjønne at hun egentlig var meg, så den lille hadde sendt han ut. Jeg har et bilde av at hun sitter mellom pulten og veggen. Hun hadde gått inn i et dissosiativt gjennomlevelsesanfall som jeg husker. Når jeg kom ut hadde en av de aller minste, som suttet på tommelen og switchet til en av de aggressive. JM fortalte at hun så det veldig godt på ansiktsuttrykket. Videre fortalte hun at den lille(siden det var en liten aggressiv må det ha vært Sinna(6 år). Hun hadde løpt ut etter en kopp, men når hun ikke fikk det hadde hun trampet og skreket og små slått etter de som holdt henne tilbake. Da hun forsto at hun ikke fikk tak i noe å skade seg med, løp hun tilbake til rommet, fant en tråd og prøvde å strangulere seg. Da den ble tatt hadde hun skreket og slått i veggen en stund, før hun switchet til Prinsesse(5 år). Prinsesse er som regel mer rolig, det visste JM. De hadde visst spilt ludo, helt til hun switchet til Cecilie. Cecilie var fremme kanskje 15 min, før jeg kom til meg selv.

Det er aldri skjedd før. 7 forskjellige deler på halvannen time! JM trodde det kunne ha noe med samtalen å gjøre. Både at det ble tøff, pluss at flere fikk behov for å manifestere seg etter det hadde vært så mye snakk om de.
SHIT, det var en slitsom kveld.. Men hadde fått eventuell medisin x2, pluss den vanlige kveldsmedisinen, så jeg sovnet ganske tidlig.

I går fikk jeg lov til å dra på kjøpesenteret med to ansatte! Hadde gledet meg skikkelig, men det var ikke jeg som fikk dra :( Jeg vet ikke helt hvem det var, husker noen glimt av det, men det var nok en av de eldre. Heldigvis hadde den delen ganske lik smak som meg:P Det ble bare kjøpt sko, men jeg er fornøyd med de.

Nå kommer snart psykolog A fra den gamle psykehuset for å besøke meg! :) Det varmer at han gidder å komme helt ut hit bare for å si hei.

Hadde mad drøm i natt, skriver om den etterpå…

God fredag <3

Min måte å forsvinne på..

Hei mine gode faste lesere.
Beklager dårlig med oppdatering. Tingen har vel egentlig vært at jeg rett og slett nesten ikke har vært tilstede. De andre delene spiller enormt inn. Siden jeg kom hit for halvannen uke siden husker jeg vel gjennomsnittelig to timer pr døgn. Så at Sofia hadde skrevet litt om det. Vurderte å slette, men.. De er jo deler av meg, det er jo jeg som på en eller annen måte har disse følelsene delene kjenner på.

Det føles ut som om alt har blitt snudd rundt. Før så  var det jeg som måtte passe på at de mest destruktive delene ikke skadet for mye eller hadde impulsive selvmordsforsøk. Nå er det omvendt. Den lille tiden jeg er fremme er såuutholdelig at det er jeg som prøver de dummeste tingene. Delene må passe på meg, ikke omvendt. Alle delene vil dø, men de fleste skjønner at skal vi dø er det lurere å oppføre seg, slik at vi kan bli skrevet ut. Det vet jo jeg også, men ting er så vanvittige vanskelige, at det går ikke mye lengre.

Så når jeg ikke klarer å stikke av, ikke klarer å skade, ikke klarer å dø, da forsvinner jeg på min egen måte, jeg lar de andre delene ta over slik at jeg slipper å være til stede, slippe å leve.

Jeg har kalt de mye negativt opp gjennom, men nå er det blitt en lettelse.

For å overleve enda en dag, må jeg bruke de. For å overleve enda en time, trenger jeg hjelperne mine.

Skulle fortsatt ønske at de var der hele tiden, at jeg slapp unna.

Å la de ta over blir min måte å dø på

ser ingen oss?

Er det ingen som ser hvor vondt vi har det?!?

Er det ingen som kan la oss dø snart?

Ser de ikke at livet er så tungt nå at vi er 9 forskjellige personligheter som nå må bytte på for å holde ut?

Skjønner de ikke hvor mye vi jobber for at Fragile skal klare å leve en time til?

Ser de ikke at hun har det så jævlig at hun prøver å slutte å leve på denne måten? At hun ikke har klart å ta selvmord, så hun bruker oss for å slippe å være tilstede, slippe å leve?

Ser de ikke hvor utrolig redd Hanne, Charlotte, Skremt og Sara er? Eller hvor vanvittig deprimert Line og Julie er? Hvor desperat Cecilie er etter å smile bort det vonde? Eller hvor sint Marte, Karina og Sinna er?

Skjønner dere ikke at livet nå faktisk er så uutholdelig at vi må bytte på etter bare noen timer? At ingen av oss klarer å være fremme mer enn et par timer før den ikke klarer mer og må få en annen personlighet frem?

Skjønner dere ikke hvor vondt vi har det?

Fragile er jo nesten ikke her, hun klarer ikke.
Dessuten har hun det så vondt at halvparten av gangene hun er fremme prøver hun å skade seg, stikke av, eller ta livet sitt. Hun kom frem bare noen timer søndag og mandag, søndag hang hun seg og mandag prøvde hun å stikke av.

Dermed er det en salig blanding av at hun ikke vil og ikke får være bevisst.

Kan ingen se hvor vondt vi har det?

Kan ingen la oss dø snart?!?

– Sofia

Kanskje jeg bare skal la de ta over?

De siste dagene husker jeg bare noen timer av.. Jeg vet ikke om det er dette jeg vil..

Jeg har i de siste dagene bedt de komme, bedt de være her, jeg klarer ikke, jeg orker ikke. Det har de gjort. Jeg har nesten ikke vært bevisst, om det er det man kan kalle det. De andre delene har tatt over utrolig mye av tiden. Det er deilig! samtidig som jeg kanskje ikke skjønte helt hva jeg ba om.. i dag kom jeg til meg selv i telefonen med bestevenninnen min. Vet ikke om hun skjønte hva som foregikk, men sa jo at jeg spurte om de samme tingene om igjen! :p Har vært her i et par timer nå. sittet på nettet. prøver å være sosial på min måte før jeg forsvinner igjen.

Men, CRAP! Jeg har bedt de som jobber her om å passe litt på handling til bulimien. Når jeg kom til meg selv var det 2 fulle poser med godteri som stod på rommet mitt. Det var visst to med meg å handlet, og begge lot Teah/Marianne(usikker på hvem, vet bare at Teah bruker mye penger og Marianne er drøy på bulimi) kjøpe godteri for sikkert 400-500 kr. Takk, lissom. De fortalte meg btw i stad at de kommer til å holde meg igjen hvis jeg stikker. WTF? alle andre psykehus ringer politiet! De har ikke rett til å holde meg igjen! Jeg får et forsprang! :p Men neida, disse kommer til å stoppe meg fysisk. Kanskje en grunn til at de andre tar over når vi gikk ut.

Ja, det er kanskje en grunn til at jeg har vært så lite tilstede. De mest fornuftige vet at jeg er åndedrag fra et nytt selvmordsforsøk. Men de vet også at jeg har tilsyn hvert tiende minutt, oftere hvis de ser at jeg slier, ERGO; sjansen på å finne noe å ta livet sitt med og faktisk rekke det er minimal. Det kommer bare til å resultere i fotfølging, ingen utgang, beltelegging, og i verste fall ting som hjerneskade(da med oksygenmangel). De og jeg skjønner at jeg klarer faktisk ikke leve akkurat nå.

Og det at jeg ikke er tilstede er min måte å dø på.

Dagen er borte vekk..

Ja, dagen er snart over. Husker nesten ingenting.. UTORLIG ubehagelig..!!

Husker at jeg stod opp, litt av turen innover, litt av innkomssamtalen. Husker at vi gikk gjennom tingene, så at jeg gikk å la meg. Da var kl 14. Husker så å si ingenting før kl 22.. FML.

Blitt fortalt at den første tiden merket de ingenting. Tipper det var Cecilie som var fremme, hun er flinkest på å late som hun er meg. Merker også på henne at hun er kjempe opptatt av å si vi har det bra, hun PROPPER siden full med positive ting, masse morsomme linker og stæsj. Men var visst en av de små som etterpå. M sa hun bare hvisket i begynnelsen. Så ble hun mer utadvent etterhvert da. Men shit, så flaut. Nå har en av pasientene begynt å kalle meg Hanne, så regner med det var hun som var der :p

Nå skal jeg bare gjøre alt jeg kan for å ikke freake ut. Vil ha utgang, vil av tvang, vil bli frisk. Nei, blir ikke frisk av å fake, men da føler jeg at jeg har mer kontroll.

Kl ble plutselig 21, de stenger nettet her da..

Men takk at DU leser.. Selv om noen blir mindre interessante, slik som denne;)

God onsdag

Vi vil ut, men er det lurt?

Vi vil ut!!

Vikar i dag var en jeg bare har møtt et par ganger. Veldig overfladisk samtale, bare om praktiske ting egentlig. No more skjermings for Fragile, high five! ;)

Skulle likevell gjerne ut, for svingende! Av litt for mange forskjellige grunner, det er nesten like mange grunner som det er personligheter.

Cecilie er en av de konstruktive. Hun vet at det hjelper på bulimien å begynne et måltid ikke skrubbsulten, så jeg pleier å ha frukt og yougort i kjøleskapet som jeg spiser før hvert måltid, slik at jeg ikke skal overspise så veldig.

Veldig mange vil ut å dø. Få det overstått. 3-4 har skreket i dagesvis, prøver å få meg til å prøve å overtale psykehuset til å la meg dø. Yeah, like that’s gonna work.

Mange vil ut å skade. Men det er ikke de som skremmer meg.

Så er det noen som er så destruktive at det skremmer meg.

Lise, Mari, Sinna og prinsesse (under 7 år alle sammen) snakker om slemme mannen. De vil oppsøke noen som kan drepe oss. Marte prøvde det med M, men hun fikk han ikke sint nok. Jeg vet ikke hvor de har tenkt til å oppsøke denne slemme mannen, eller om de vet hvem det er. Men om de tar meg med til noen heeavy kriminelle miljøer kan jo andre ting skje enn å bli drept :(

Marianne skriker etter å ikke skade selv, men å la andre skade. Oppsøke strøket, M, hva som helst som kan skade, voldtekt.. Hun har brukt seksuell selvskading veldig mye som straff, som jeg har skrevet litt før.. At etter noen har skadet oss på en slik måte gjør opp for noe av det som skjedde når vi var små, vi soner, samvittigheten blir ren for et øyeblikk.

Hanna er bare så despereat etter å være god nok for en mann. Men å bli voldtatt er den eneste måten noen noen gang har sagt at jeg strekker til. Eneste måten menn har vist kjærlighet. Eneste gang jeg har følt meg god nok for noen er etter en voldtekt. Sykt, men sant. Det nærmeste jeg har kommet å føle meg elsket. Leter etter hvilket som helst tegn etter kjærlighet. Dette har alteregoet Hanna tatt.

Igjen går vi også tilbake til Miriam, der smertefulle kjente erfaringer er bedre enn ukjente nye.

Jeg er redd for hva som skjer, hvem som tar over. Jeg VIL ut, men kanskje det ikke var så dumt å vente litt. Hadde talen klar for hva jeg skulle si før jeg løp (de kan ikke løpe etter, de må bare ringe portvakt eller politi)..  At jeg ikke skulle prøve å dø(selv), men at jeg bare trengte å være alene.

I morgen derimot skal jeg ut. Hjem, med en ansatt, pakke. Det må jo bare gå bra. Vet ikke om jeg skal prate med kontakten min om dette eller ikke. Hadde vært godtå ha en alliert, men kan ikke ta sjansen på å ikke få dra!

Uff, valg, valg, valg….!!!!!

Kan ingen la meg dø snart?

(rask  forklarlig, forkortelsene på navn her er ansatte på psykehuset, slik at dere ikke forveksler det med M på jobb med M overgriper!)

Nå er jeg ikke langt fra å briste..

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre!! :( Jeg har det så ufattelig vondt.. Men nå er jeg på kontakt nr 4 som jeg ikke klarer å prate med. H var på nattevakt, men han satt ute store deler av tiden. Kvelden har vært så vanskelig, og jeg har ikke klart å kanalisere det, og det har vist seg i sinne. Jeg tror de syns det er greit at pasienter er sinte, de er bare ikke vant til at jeg er det! Så når jeg ble sint ble kontakten min sint tilbake. Jeg prøvde å si at nå har jeg det vanskelig, jeg trenger pcen min, kan du sette den på lading. Når jeg to timer etterpå ber etter den, sier hun at hun ikke fant laderen. Da ble jeg litt sint og sa at jeg sa at jeg sa hvor viktig det var, du kunne spurt! Da ble hun frekk tilbake og sa hun ikke gadd å lete mer. Som sagt, jeg tror de bare reagerer ekstra når jeg blir sint, fordi jeg så sjelden er det, de tar det personling. Greit, M skal få lov til å ta det personlig, og det er jeg ikke langt fra å si til henne. Jeg har tatt opp flere ganger i helgen at jeg sliter veldig med å kommunisere med akuratt henne, kan jeg PLEASE få hvem som helst annen som kontakt? Men fikk henne igjen.

Jeg har holdt det sammen i vente på en kontakt jeg kunne prate med, de har ikke kommet. I natt da H kom begynte jeg bare å gråte, fordi det var så godt å se noen jeg kunne prate med. Men ble bare en halvtime eller noe. Det har vært mange på jobb jeg kunne prate med på dag og kveld, men ikke mine kontakter. Jeg har holdt alt sammen i påvente av noen jeg kunne prate med. H kommer igjen igjen, håper han havner på skjerma. Det er en venninne av meg på rommet ved siden av meg på skjerma, ei jeg har vært innlagt med før. Hun sliter skikkelig. Det er så vondt å se! Pluss at hun sliter med mye av det samme som meg. Og de trigger! Er ikke helt sikker på om det er psykose eller DID, men virker som DID. Hun har noen av de små fremme. Og da begynner de yngre personlighetene mine å mase. De vil frem, endelig noen å synge med, leke med! Men jeg kan ikke tillate at de kommer, jeg klarer ikke være på skjerma mer, dette må bare gå bra! Jeg har en del hull, men. Jeg sliter! Men jeg kan ikke prate om det heller! For hvis noen av mine 5-56åringer kommer frem, kommer både TM eller M garantert til å skrive i rapporten; pasient hermer etter medpasient for oppmerksomhet. Jeg kan forklare opp og ned hvordan dette trigger noe i meg, men jeg kjenner de, de kommer til å tolke det som; oy, nå følte Fragile at hun fikk litt lite oppmerksomhet, så da gjør hun seg litt til for å bli sett. Men jeg vet ikke hvor mye lengre jeg holder ut. På toppen av det hele har jeg kranglet med to av mine beste venninner. J giddder ikke prate med meg, og S, bestevenninnen min, pratet i dag, og hun slutter ikke å kritisere meg. Begynte med at jeg forklarte hvorfor jeg var sint og hadde en dårlig dag. Da fikk jeg en oppgitt liten latter, og da kom tårene. Hun har vært og er veldig irritert på meg. Jeg skjønner at alle reagerer forskjellig, jeg skjønner at hun har mye å utsette på meg nå, men jeg tror aldri jeg har hatt det så vanskelig som jeg har det nå. Hun er sint fordi jeg prøvde å ta livet mitt. Det som gjør meg så frustrert er at når hun gjør det, er det «greit». Når jeg prøver er jeg verdens største sviker som gir opp med en gang, mens når hun gjør det, er det forståerlig. Det er ikke lengre enn noen månedes tid siden hun prøvde sist. Jeg ville aldri kritisert henne fordi hun ikke klarte mer. Hun argumenterer med at mine forsøk er verre, at hun aldri har ligget i resperator. Det spiller da ingen rolle! Da hun tok valget at hun ville forlate meg, at alt jeg hadde gjort for å hjelpe henne ikke var nok, tok jo det valget, uavhengig av hvor mye piller hun tok! Men jeg skjønner hvor vanskelig hun har det, og ville aldri brukt det mot henne! Hun bruker som argument at hun jobber hardere enn meg for å holde seg positiv. Det kan godt hende. Men hun gir meg samtidig 17 andre ting å jobbe med, jeg sliter så enormt nå, at jeg klarer nesten ikke en ting en gang!

Jeg føler meg så VANVITTIG alene.. Prøvde å ringe E. Visste han var hos foreldrene, men jeg gråt så jeg ikke klarte å sitte oppreist, trengte noen. Men han tok forståerlig ikke telefonen. Men så tenkte jeg på S. Det tok evigheter før han skjønte hva jeg sa gjennom gråten. Men det gikk da. Det var godt. Føltes litt teit, for har egentlig ikke pratet med han på et halvt år. Men det var som om vi pratet i går. Det trengte jeg virkelig da. Klokken var plutselig 20 min over kveldsmat, og jeg trodde da at jeg ikke fikk komme ut siden de ikke hadde sagt ifra. Men M kom da endelig, så jeg og S la på. Når jeg kom ut var de andre i ferden med å forlate bordet, og det var nesten ikke noe mat igjen. Så jeg gikk rett inn på datarommet og satt meg skrev. Hva hadde jeg gjort uten dere nå?

Men livet er så VANVITTIG tøft, og jeg

Og på mandag er ikke A her, jeg må prate med en vikar. FUCK MY LIFE!

Krysser fingre og tær for at H havner på skjermet ikveld. Trenger SYKT noen å prate med. Vet ikke vet den siste er, men nattevakt nr 2 har jeg egentlig aldri pratet med om vanskelig ting. Håper på en god samtale med H.

Nå er jeg så nær å falle fra hverandre. Kan ingen se hvor vondt jeg har det, kan ingen la meg dø?!?

Hva er det han vil?!?

Noe jeg har slitt med veldig lenge er hvordan jeg skal forholde meg til menn. Etter å ha blitt misbrukt av så mange som liksom skulle være viktige i livet mitt blir jeg ikke kvitt følelsen av at alle menn i bunn og grunn er ute etter å skade meg. At selv om ikke alle gjør det, vil alle menn innerst inne voldta meg. Dette er noe jeg jobber med, fordi det er utrolig slitsomt å hele tiden ha det i bakhodet.

Det er litt rart, for av en eller annen grunn jeg ikke skjønner prater jeg mye lettere med menn enn det jeg gjør med damer. Jeg kan føle meg trygg og utrygg med menn på samme tid. Har jeg for eksempel hallusinasjoner (Jeg har mye hallusinasjoner av de to hovedovergriperne som var når jeg var liten) føler jeg meg tryggere, føler at menn lettere kan beskytte. Eller når jeg er veldig redd for M føles det tryggere med menn. Men jeg kan raskt skifte til frykten av at de skal skade meg de og. Jeg har kommet veldig langt, før klarte jeg ikke være alene med mennene som jobber på psykehuset. Det går fint nå. Jeg har prøvd å utforske hvorfor jeg lettere snakker med menn, jeg har ikke funnet ut hvorfor.

Har snakket litt om det med psykolog A om tankene jeg har rundt menn. Selv om jeg begynner å blir bedre, er det deler som er helt besatt av det. Det kom i utrykk i utskrivningssamtale del 1.

Jeg har måttet begynne et sted. Jeg har da begynt med de jeg har møtt på sykehuset. Fokusert på at dette er jobben deres. Jeg tror jeg har gått noen skritt, selv om ikke alle personlighetene har det..

Det er mange som er livredde for menn. Skremt er en av dem. Hun er 5 år. Hun er kanskje den som er mest skadet. Hun tar helt for gitt at menn skal misbruke henne. Når hun kommer frem og det er en mann til stede er det første hun sier ting som; hvis jeg sitter helt stille når du tar på meg, kan jeg slippe å ha tissen din i munnen min da? En gang begynte hun å kle av seg, hun er HELT overbevist om at alle menn vil misbruke, og bare gjør det hun har blitt lært, tar for gitt at de skal skade. Hun vet det kommer til å skje, så prøver å gjøre det så smertefritt som mulig ved å samarbeide.

Lise er 7 og er også overbevist at menn skal skade, men hun reagerer med sinne. Hun har fått meg mye i belter fordi hun nekter kroppsvisitering ved tvangsinnleggelser. Har blitt fortalt at hun også forventer overgrep ved å bli holdt fast, sier ting som; dere skal gjøre som de gjorde, dere skal holde meg fast, kle av meg og ta på meg, dere skal gjøre som de gjorde!

Marte er 13 og er veldig opptatt av å vise meg at menn er farlig, ofte ved å teste de for å få bekreftet at det er sex de er ute etter. Et eksempel på det her Utskrivningssamtale del 1. Går med mye utrigning, for å bevise at det er kun det menn vil ha.

Marianne er veldig usikker på hva menn vil, svarer lett seksuelt. Ikke fysisk, men for eksempel hvis hun vil takke kan hun gå med utrigning.

Det er mange flere som er skeptiske og redde for menn, men det er disse som manifesterer det mest.

Også Fragile da, oppi alt dette. Jeg har trekk fra noen av dem. Jeg blir fort usikker jeg og. Min erfaring er at menn som viser interesse vil skade. Jeg sliter
For eksempel med kamerater, fordi jeg ikke skjønner hvorfor de gidder å være med meg hvis han ikke er ute etter noe seksuelt.

Hva vil han?!?

Har sittet med det spørsmålet ufattelig mange ganger. Jeg fatter ikke hvorfor noen skulle vise interesse uten å ville ha noe tilbake, og jeg aner ikke hva de vil ha tilbake utenom sex. Jeg har ingenting annet! Jeg er ikke pen, ikke morsom, ikke tynn, ikke smart, ikke talentfull, ikke interessant. Det kan ikke være noe de er ute etter enn noe seksuelt. Nå høres jeg sikkert veldig sexfiksert ut, men det er det eneste noen menn har villet ha, det eneste de har villet ha er seksuelle tjenester. Menn gjør meg usikker.

Hva er det han vil?!?

Hva vil du han ha tilbake for å være hyggelig mot meg? Må jeg vise utrigning? Må jeg suge han, ligge med han?

Siste eksempelet var jo selvfølgelig M. Jeg bare føler meg så ufattelig dum som smeltet fordi han sa jeg var pen. Jeg hører liksom ikke sånt..! Jeg vet jeg ikke er pen, jeg fatter ikke at jeg ikke skjønte at han sa det bare for å komme nær nok til å voldta.

Jeg begynner som sagt å klare å forholde meg greit til menn om faktisk har som jobb å være hyggelig. Jeg kommuniserer ganske greit med de fleste mennene som jobber på psykehuset, noen ganske godt. Men menn utenfor psykehusets vegger.

Hva vil han?!?

M og noen av de andre delene OPPDATERT

M..

Dette er en utrolig komplisert greie.. Du kan lese forhistorien HER

Jeg prøver fortsatt å ta innover meg at alle delene faktisk er meg. Det med M har vært tøft. Det har vært voldtekter fra første til siste gang. Jeg, som Fragile vil IKKE dette. Grunnen til at jeg ikke har melt han til politiet er frykt for hva han kommer til på finne på! Som sagt, sist gang fikk han en jeg er glad i banket opp fordi jeg truet med politi. Det at han vet at jeg har sagt noe ti sykehuset gjør at han stadig har hengt rundt på sykehusområdet for å skremme meg. Under de sist voldtektene har vært mer og mer voldelig. Jeg er redd hva han gjør hvis han blir presset mer opp i et hjørne.

Men jeg har likevel hatt deler som har kontaktet han. Selv når de har vært fremme har det vært voldtekter, men de har i perioder ringt og sagt at jeg har for eksempel vært hjemme på perm.

Dette er Marianne og Karina. Det er flere deler som har meninger, men det er kun disse som har kontaktet han.

Jeg har prøvd å skjønne at dette er deler av meg, og prøvd å skjønne hvorfor disse ville kontaktet han!

For Marianne tror jeg det handler mye om å skade seg selv. Hun sitter med mye skyldfølelse. Når noe positivt skjer med kommer alltid stemmen hennes som minner meg på at jeg ikke fortjener å ha det bra, ikke fortjener å være glad. Hun er ekstrem med bulimi og selvskading. Jeg kjenner jo igjen følelsene hennes. Av å måtte straffe seg selv, gjøre opp for meg, gjøre at jeg er skuls med livet. Jeg tror hun trenger å straffe seg selv for alt som skjedde med oss når vi var små, at hun bruker voldtekt som en straff, da kommer det en merkelig trygg følelse på at skyldfølelsen slipper en liten stund. Kanskje litt som en forbryter som føler seg bedre etter at han har sont dommen sin. Problemet er bare at straffen min føles ugyldig etter veldig kort tid, og Marianne vil straffe meg igjen.

Kaja tror jeg aldri har tatt kontakt med M, men hun har veldig behov for vise at vi vet at vi ikke fortjener å ha det bra.

Så har vi lille Hanne som rett og slett har mistet troen på at vonde ting kommer til å slutte å skje. Hun er overbevist om at hvis M slutter kommer noe nytt smertefullt til å skje. Det har alltid vært slik, når det begynner å bli bra så kommer nye ting som får livet til å falle fra hverandre igjen. Så lenge M er der vet vi hva vi går til. Tror heller ikke hun har kontaktet han.

For Miriam er alt kjent trygt. Hun vil heller oppleve smertefulle kjente erfaringer enn ukjente nye. For henne er det lettere å forholde seg til menn som hun vet hva krever av henne (altså de hun kjenner til, de som vil misbruke) enn menn som sier de vil hjelpe uten å kreve noe tilbake. Hun er overbevist om at alle menn egentlig er ute etter noe, de viser kun interesse fordi de vil ha sex. Hun bli ekstremt utsikker av menn. Og på en eller annen twisted måte er M kjent. Det er lettere å forholde seg til han, fordi hun vet hva han vil, det er kjent og at kjent er trygt. Men heller ikke hun har tatt steget å ringe han.

For Karina er det bare at hun hater meg så mye at hun gjør hva som helst for at jeg skal lide. Hun bærer selvhatet. Jeg klarer ikke helt ta innover meg at hater meg selv så ille at jeg har en del inni meg som vil utsette meg for noe sånt. Men tydeligvis.

Nå blir det jobbing med å få disse delene på mitt lag. Nå skal jeg jo flytte, det beste hadde vært om M ikke fant ut hvor. Men hvis Karina eller Marianne tar kontakt med han å sier hvor jeg bor, hvor ekstra nøkkelen ligger, er vi jo like langt..

for stakkarslig?

Okai, leste over det forrige innlegget. Er jeg virkelig så sytete? :p Jeg kan forstå hvis mange syns at det blir litt stakkarslig. Det jeg på en måte trenger at du forstår er hvor virkelige disse følelsene blir for meg. Selv om jeg ikke burde få følelsen av å ikke spille noen rolle kommer ganske lett, blir den likevel utrolig vond! Og den blir veldig sterk. Jeg er også sånn tolker ting som avisning veldig lett. Jeg går litt på tærne og ser kanskje litt etter det. Ser ikke etter det for å få det bekreftet, fordi det er veldig vondt. Men i noen tilfeller får jeg litt behov for å avvise noen selv før de rekker å avvise meg. Det har skjedd med veldig mange behandlere gjennom tidene, det er en så sårbar situasjon, og fordi jeg er så redd for å bli avvist, er det lettere å avvise selv, eller bare rømme fra hele situasjonen. Jeg forstår at dere syns kanskje jeg overdriver når jeg tar ting så tungt, men alle vet hvor vondt det er å bli avvist, og hos meg blir den følelsen forsterket med 10, og jeg føler den hver dag.

Samtalen med psykologen gikk greit. Jeg klarte å lese litt fra bloggen ang utskrivelsessamtalen. Jeg sliter fortsatt med å tenke at delene er meg. Hvis dere
skjønner. At tankene som Marianne og Marte kom med egentlig kommer fra.. undertrykte sider kanskje? Jeg ville sagt at Marianne brukte utrigning for å prøve å takke fordi det er det hun tror menn vi ha (ikke at det skal foregå noe mellom meg og mannen, men det er det eneste hun har opplevd menn har satt pris på ved henne). Mens A sier at det er jo jeg som sier det! Han forstår at det virkelig ikke var det jeg tenkte på når jeg kledde på meg den dagen, men at det er noe i underbevisstheten min.
Det er vanskelig å høre at jeg er verdt noe, eller spiller noen rolle. Hele livet mitt har jeg fått høre det motsatte, og jeg blir helt overbevist om at de lyver. I dag i samtalen sa A at jeg er verdt nok til å spille en rolle for noen. En liten del av meg prøvde å tro på han, men jeg hadde mest lyst til å skrike; ”SLUTT å late som om jeg spiller noen rolle!!” Det er en personligheter som raser; de vil bare få deg til å tro at du er det, så kan de le av deg etterpå! Litt som om hvis en person på 300 kilo snakket om hvor fint det var å være undervektig. Føler alle rundt jeg er ikke verdt noe, hadde følt meg dum hvis jeg gikk rundt å sa det.
Jeg tror det er viktig at de sier det, jeg prøver jo å tro mer og mer på det, men gash, det kommer til å ta lang tid.
Etter jeg hadde lest del 2 var noe av det første han tok frem at jeg hadde løyet for han. Sa jeg visste det var dumt, men jeg kunne ikke gi han noen unnskyldning til å ringe politiet pga den hersens meldeplikten hans. Ble en litt kort samtale. Resten av dagen har blitt tilbrakt mye i senga. Gikk en tur, men ellers har depresjonen meldt seg litt, jeg orker lissom ingenting. Men håper det går bedre utover kvelden..
Jepp.. har jobbet litt med historien min, tenkte jeg skulle legge den ut. Men lager en egen post ;)

Utskrivningssamtalen, del 1

Hun skulle skrives ut, skulle ut og møte en venninne rett etterpå, hadde lyst til å føle seg fin. Hun fant frem et plagg med utrigning, men tenkte ikke at det gjorde noe, hun følte seg fin i det.

Men i bakgrunnen var det to personligheter i hodet som kommenterte. Fragile tenkte meste på da hun skulle ut etter utskrivningssamtalen, men disse to ville bruke anledningen til å finne ut mer om mannelig psykolog A som skulle ha utskrivningssamtalen.

Marianne tar en titt på utringingen og sier;;
«Dette ser bra ut. Du har jo lyst til å på en eller annen måte takke for det du har fått ut av oppholdet. Dette er virkelig det eneste du har å stille opp med, puppene er det eneste menn noen sinne har villet ha på den stygge kroppen din.»

Marte har en litt annen agenda;
”La oss teste han! Er det det han vil ha, er det det mannfolket er ute etter?”

Fragile prøvde å ignorere de. Så seg i speilet en siste gang før hun gikk ut, likte følelsen av å føle seg litt fin.

Så kom samtalen.

Det skjedde med en gang.

Han så et blikk på henne og gav en lav latter.
”Det var da en voldsom måte å kommunisere på! Dekk deg litt til, det distraherer”

Fragile bøyer hode, mens personlighetene raser.

Marianne er rask til å kommentere,
”Det var det jeg visste. Du har nå gitt det eneste du hadde å gi, og det ble avvist. Du kommer aldri til å bli god nok”

Marte kom like etter;
”Jeg visste han var ute etter å skade deg, hørte du ikke hvor mye han dret deg ut nå?”

De andre personligheten var også aktive, mange meninger om hva som hadde skjedd.

Mens bak det hele høres fragiles sårede stemme;
”Jeg trodde jeg var fin, jeg”

Litt om hvordan de forskjellige personlighetene spiller inn..

Tenkte jeg skulle bruke et innlegg på å forklare litt rundt dette med de andre personlighetene. I terapien kaller vi det deler, men tror jeg skal bruke personligheter her inne, fordi det er lettere for folk å forstå.

Kort om dissosiasjon. Dissosiasjon er noe som alle mennesker har i seg, og de fleste bruker det i en liten grad. Du har kanskje opplevd å sitte bak rattet, eller ved vinduet, med ett oppdager du at du har kjørt flere kilometer uten å huske at du kjørte dem. Du vet du var våken men det siste la merke til var noe du kjørte forbi for lenge siden.

Men dissosiasjon er også en forsvarsmekanisme. Hvis man opplever noe som er så vondt at man ikke klarer å ta det innover seg, kan hjernen spalte det bort. Jeg fikk ofte ut av kroppen opplevelser, at mange av minnene jeg har ser jeg meg selv utenifra. Dette tror jeg hjernen gjorde som et forsvar, sa; dette skjer ikke med meg, det skjer bare med kroppen min, og derfor spaltet det bort for å klare å overleve. Jeg husker ingenting når jeg har dissosiert, men slik jeg har forstått det, lagres dissosiative minner på en annen måte, slik at de da kommer tilbake i flashbacks.

Den diagnosen jeg skal beskrive nå, kalles DID (disosiative identity disorder) Man kan kun dissosiere, men det som har skjedd med meg, er da at jeg ble splittet i flere personligheter. Alle er kommet for en grunn, og det er for å på en eller annen måte gjøre overgrepene lettere. Disse er ikke forskjellige personligheter uavhengig av meg, men de er deler av meg, hvis du skjønner. Jeg har for eksempel noen personligheter som bærer alt sinne jeg ikke har fått ut. Noen er rasende på alle andre, men de fleste er også rasende på meg, de bærer selvbebreidelsen. Jeg har ei som heter prinsesse, hun er 5 år og har veldig behov for å leve ut alt barn trenger av uskyldighet, hun er veldig opptatt av å få være en prinsesse, en som folk hører på, om er pen, osv. jeg har noen personligheter som er der for å gjøre overgrepene så smertefri som mulig, som for eksempel reagerte ved å bare ligge stille til de var ferdig, for ikke å bli slått. Jeg har noen som er helt apatiske, kjenner verken smerte, sorg, frykt, men heller ikke glede eller kjærlighet. Noen er der for å ta over sosiale situasjoner når jeg ikke klarer det. De er utadvendte, morsomme og pratsomme, de er der for å kunne takle familieselskaper, fester osv når jeg ikke fikser det. Noen er vettskremte, noen er selvsikre. Fellesnevneren var at de skulle ta over når jeg ikke orket/orker å være til stede. Når disse er fremme, husker jeg lite eller ingenting. Mange har fått meg i trøbbel. Noen har stjålet, andre er utagerende, noen bruker alt mulig for å selvskade, noen får meg nesten alltid i belter, noen er så desperate til å ta selvmord at jeg har risikert å sitte igjen med hjerneskade, brukket rygg, osv. Men selv om mange har fått meg i trøbbel skjer det at jeg bare er glad de tok over. Når det er situasjoner som er så smertefulle at jeg ikke orker å være tilstede, har det vært utrolig godt å bare få en pause, at jeg slipper å komme tilbake før det er over. Noen ganger skjer det for eksempel til voldtekten er over. Men andre ganger kan jeg være borte i mange timer, noen ganger dager av gangen. Det er utrolig ekkelt, ikke vite hvem jeg har snakket med, hvor jeg har vært, hva jeg har gjort.

Noen har som sagt spesifikke oppgaver, som for eksempel å bære sinne, smerte, noen bærer minner jeg ikke har klart å bære. Men jeg tror også noen er der bare fordi de som allerede var der ikke orket mer, så noen kom for å dele på alt det vonde som skjedde.

Så.. ja.. Det var litt om hvordan det fungerer for meg, rett og slett. Kommer jo til å snakke en del om de forskjellige delene, så tenkte det kunne vært greit å ha en forklaring..

Bare spør hvis det er noe jeg har glemt å nevne som du lurer på! :)