Tag Archives: flashbacks

Kjellergulvet

Posted on 24. mars 2012 | 14 kommentarer

Jeg kniper igjen øynene og holder pusten.
Kanskje de ikke ser meg, kanskje de ikke hører meg hvis jeg later som jeg er heeelt usynlig.
Likevel kjenner jeg fire sterke armer ta tak i meg, og jeg  begynner instinktivt å skrike.
Jeg spreller alt jeg har, bruker alle mine krefter på å komme meg løs.
Luktene fra kjelleren river i nesa og jeg hører kjellerdøra lukke seg og mannstemmene nærmer seg meg.
Jeg blir dratt med på gulvet og kjenner jorden under hendene mine og jeg begynner å fryse noe enormt..
Da jeg blir lagt i bakken mister jeg det siste av kontroll og skriker og sparker vilt rundt meg for å komme meg løs.

Plutselig er det 6 armer som er med på å holde meg, og jeg er så redd at jeg nesten ikke får puste.
Jeg roper etter hjelp og trygler de om å ikke skade meg mer men de fortsetter å holde meg fast.
Plutselig hører jeg kjente stemmer langt unna.
Stemmer som sier navnet mitt og som lover at de passer på meg.
Jeg glimter lys i den mørke kjelleren.
Jeg skjønner hvor jeg er.
Jeg kjenner igjen rommet jeg er i.
Jeg er på skjermet på psykehuset.
Det er ikke slemme mennesker som holder meg, det er ansatte.
Jeg prøver å hele meg å holde meg der, snakker innover til de redde delene, jeg er trygg, jeg er trygg, jeg er trygg.
Men plutselig begynner parfymen og alkoholånden til overgriperne å dra meg i nesa. Jeg får smerter i kroppen, spesielt der nede. Jeg begynner å fryse, og mørket omslutter meg. Hendene som holder meg blir fremmede, og jeg er tilbake i helvete i kjelleren..


Jeg skriker og spreller i det jeg hører buksesmekker åpnes.
Jeg kjenner jeg blir bundet fast, og blir mer og mer desperat.
Jeg vet hva de skal når de binder meg fast.
De groveste overgrepene i kjelleren skjer når jeg blir bundet fast.
Jeg stivner i frykt.
Jeg vet jeg blir slått hvis jeg spreller mer nå.
Likevel da smertene begynner kommer hikstene, gråten blandet med hyperventilering.
Jeg hyler og prøver å komme meg løs fra båndene som binner armer og bein.
Plutselig tar noen hånden min og klemmer og slipper, klemmer og slipper..
Det begynner i ryggen, jeg kjenner at jeg ligger på en seng og ikke på et bord som jeg alltid gjør i kjelleren. Lyset begynner å piple inn, smertene begynner å avta.
Igjen kan jeg sakte men sikkert se meg rundt å skjønne hvor jeg egentlig er.
Jeg ser nedover og ser at jeg er i beltesenga.
Jeg hiver fortsatt etter pusten og tårene er fortsatt på kinnet mitt, men jeg vet hvor jeg er. Endelig..

Sammen med «Du er trygg» prøver jeg å forklarte hvordan det er med de verste flashbackene er, hvordan jeg -i dissosiasjon- mister kontakt med ting rundt meg.
Det er helt grusomt.
Finner lissom ikke ord for å  beskrive det, det er helt forferdelig.
Jeg mister helt kontakten med ting rundt meg, dissosiasjonen blandet med flashbackene gjør at jeg lukter kjellerluktene, jeg hører lydene, jeg fryser, jeg ser bildene like virkelig som jeg ser alt rundt meg og jeg får fantomsmerter der de skadet meg.
Jeg er helt tilbake i overgrepet..
______Jeg er helt tilbake i overgrepet..
____________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
_________________Jeg er helt tilbake i overgrepet..
Noe som også er vondt er hvor mye det påvirker de rundt meg..
Når jeg har bare flashbacks eller fantomsmerter kan jeg ligge rolig og bite i meg smertene.
Men når disse gjenopplevelse anfallene skjer dras så mange inn.
Det verste er nok at så lenge jeg er her på psykehuset kan  gjøre de andre pasientene urolige..
Ja, jeg er skjermet, men jeg vet at jeg har hørt skrik komme inn hit, det sier da meg at mine skrik kommer ut til dem.
Og jeg vet hvor vanskelig det er å høre skrikende pasienter, hvor mye det trigger meg..

Uff, dette var et tøft innlegg å skrive.. Jeg skrev det likevel for å hjelpe uteforstående til å forstå hvor (unnskyld utrykket) jævlig det kan være å leve med PTSD og dissosiative lidelser..

Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle deg at etter denne opplevelsen da gav dette seg. Men dette skjedde 5-6 ganger til den kvelden, det skjer stort sett hver gang jeg ligger i belter fordi det trigger så mye å bli bundet fast. Det er bedre enn å bli holdt, men det trigger mye..

Jeg har ikke flere ord..

Men jeg vil gjerne minne om spørrerunden jeg hadde for noen måneder siden.. Fikk veldig lite tilbakemelding, så legger det ut igjen…

Ser det en en del bloggere som åpner for spørsmål innimellom.. Ser det er en del som er innom, så tenkte jeg skulle åpne for om noen har noe de lurer på? Jeg kommer ikke til å svare på alt, eksempelvis lite ang familie tror jeg.. Er alt for redd at noen av de skulle finne bloggen og kjenne seg igjen.. Men det er bare å spørre hvis det er noe ang de dere lurer veldig på, kan hende jeg kan kamuflere litt..

Hvis du har noen spørsmål kan du enten legge igjen en kommentar her eller sende en mail til itsafragilelife@hotmail.com ..

14 kommentarer

Publisert i Uncategorized

Merket med , , , ,

Utrolig tøft døgn..

Posted on 26. oktober 2011 | Legg igjen en kommentar

Har hatt det tøffeste døgnet jeg har hatt på veldig lenge..

I går i 16 tiden havnet jeg under pulten min. Senga var skremmende.. Senger har generelt vært vanskelige for meg. Mye vanskelig har skjedd i senger. Jeg tok med meg dyna og puta og havnet i fosterstilling under pulten, men to stoler foran for å beskytte meg. Der lå jeg.. og lå jeg.. og lå jeg.. Orket verken middag eller kveldsmat, klarte ikke komme frem. Etter 4-5 timer tok skadetrangen helt over. Jeg hadde akkurat blitt kvitt forfølgingen jeg fikk på torsdag, så var tilbake på tilsyn hvert tiende minutt, så jeg hadde litt muligheter. Fant et glassskår og holdt på. Lå jo under teppe, så når de kom inn var det ikke noe problem å skjule mens jeg kuttet. Problemet var alt blodet. Jeg hadde et håndkle, men det blødde mer enn jeg hadde planlagt, og store deler av dyna jeg lå på ble rød. Jeg surra meg inn i dopapir, tok genseren på igjen, og ikke at de skulle vite noe. Men angsten ble mer og mer intens, og jeg merket jeg ikke  hadde kontroll over pusten mere. Så satt plutselig en av nattevaktene der,  og da skvatt jeg så kraftig at jeg trodde jeg skulle besvime..! Pusten var helt ute av kontroll, jeg var ute av kontroll. Flashbacksene var så intense at jeg hørte lydene, luktet luktene, følte følelse, så synene, jeg var helt tilbake i kjelleren som 9 år med 8 menn som ville voldta meg. :( Midt i dette glemte jeg å skjule den blodige dyna, og hemmeligheten var ute. Jeg prøvde å skade mer, men de tok glasskåret. Jeg løp ut for å finne mer, men da ble jeg dratt inn på skjerma. Da fikk jeg dobbel dose truxal pluss sobril, så etter en times tid begynte det å roe seg. Etter et par-tre timer  med to nattevakter i rommet var ting rolige nok til at natteavakt J gikk. Fikk en veldig god samtale med nattevakt T.. Har syns han har virket veldig streng på avstand, men når jeg satt meg ned med han var han veldig hyggelig og god å snakke med. Det var første gang jeg pratet om åssen det gikk den kvelden. Tror faktisk det tok et sammenbrudd før jeg klarte å åpne munnen.. Når jeg da først var rolig begynte han å ta opp det jeg ikke ville snakke om. Sårene. Jeg måtte vise de, han ringte legen. Legen kom og sa det var nødvendig å sy. Men jeg ville ikke. Tanken på at noen skulle ta på meg var helt uaktuell. Dessuten har jeg noen ganger veldig problemer med at andre påfører meg smerte. Alle har jo det, men man vet jo at man trenger å sy, og tar smerten. Hvis du skjønner. Å ta den smerten har jeg jo tatt mye. Men noen ganger klarer jeg ikke å la andre feks sette en smertefull bedøvelse, fordi jeg mister kontroll over smerten. Når jeg selvskader har jo jeg kontrollen. Men når den tas fra meg minner det meg veldig om overgrepsituasjoner. Etter mye om og men bestemte vi oss for å prøve, men det gikk ikke. Jeg ble så trigget av saksen hans at jeg kastet meg over den og prøvde å selvskade med en gang, så vi droppet det. Hadde akkurat blitt tatt av fotfølging, men det ble da det igjen.. Sov bare 2 timer eller noe, så er bra sliten i dag..

I dag tidlig  bar det rett under pulten igjen.. Men klarte å komme ut iblandt i dag.. Hadde en kort samtale med psykologen, men funker ikke. Men hun satt meg av fotfølging, da! Det varte i ca et kvarter, fordi jeg prøvde å henge meg med en gang jeg var alene. Så nå er jeg tilbake på fotfølging. Flott.

Jeg har fortsatt veldig skadetrang, og selvmordstankene skriker.. Nå gjelder det bare å fake it until I make it, får de til å tro at det går bedre så de kanskje setter seg utenfor døra(med døra oppe, men allikevel) , så jeg får litt mere frihet til å prøve igjen..

De lurer fælt på hva det er som er galt. Det er det jeg ikke klarer å prate om.. De har sendt inn flere i løpet av det siste døgnet, i håp om at de fant noen jeg klarte å snakke med, men jeg begynner bare å gråte klarer ikke prate om det. Grått og grått i dag, 2-3 timer i strekk i tillegg.. sliten.. Vil gjerne kunne klare å prate om det, blir jo tydeligvis ikke bedre av å ikke gjøre det. Men jeg klarer ikke, det blir for nært, for skamfullt, for personlig, for sårbart, for vondt til å skulle sette lyd på..

Legg igjen en kommentar

Publisert i Uncategorized

Merket med , , ,