Tag Archives: overdose

Litt fra den siste uka; overdosen kom..

Det gikk galt.. Veldig galt.

Overdosen kom på onsdag. Ganske stor. Alt for mye drama. Jeg tok en del piller, gikk til skogs for å ta resten. På vei begynte nok tankene å spinne. Jeg husker ikke noe av det. Jeg hadde en trygg voksenperson som holdt et nøye med meg da jeg skrev meg ut. Han skjønte noe var i gjerdet, og spurte; hva skjer? Jeg hadde sendt mld tilbake å prøvd å snakke de bort, sa ingenting, alt var bra, skulle pakke litt og ta en tidlig kveld. Men han skjønte at noe var på ferde, da ringte han meg. Da hadde han skjønt hva som hadde skjedd, og ringte politiet. Jeg kom meg ut i skogen og tok resten av pillene. Jeg lå der 4 timer før de fant meg. De hadde rundt 100 stk som lette, helikopter, politi, hunder, to ambulanser og en legeambulanse. KØDDER DU!?!?! Omg. Overdramatisering. Det var bare meg! Jeg skjønner at de hadde gjort det for noen andre, men dette er meg vi snakker om!

Kunne drept bestevenninna mi. Hun fortalt mamma om  Slangen og M! Jeg ble helt satt ut da S fortalte det, hadde virkelig ikke trodd hun ville gjort det mot meg. Klarer jo ikke være sint, skjønner jo at det var for å hjelpe, men. CRAP!

Jeg satt og hørte på 8 mobilsvar i går, det ble utrolig sterkt, gråt en del. Den første var fra bestevenninna mi. Hun spurte gjennom tårene hvor jeg var, hva jeg hadde gjort. Tryglet meg om å si hvor jeg var, ba meg ta vare på meg selv, sa om og om igjen hvor glad hun var i meg. Neste var fra en bekymret behandler fordi jeg ikke hadde møtt opp til timen. Så var det en del fra politiet. Litt overveldende at folk bryr seg sånn.

Lå på intensiven i en uke, koma og respirator. I går ble jeg flyttet på tvang til psykiatrisk. Livet er så hilma digg!

Er så sliten. Sov 20 min i går natt og tre kverter-time i natt. Pga jeg fikk oppkast ned i lungene har jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg føler fortsatt jeg har mye medisiner i kroppen, sjanglet mye i går. Jeg har dessuten ikke klar å spise noe særlig, så er svak pga det..

Blir samtale med psykolog A i dag.. Veldig spent. Hørt han kanskje kommer i trøbbel fordi jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk så tett oppå utskrivelse.. Håper han slipper det, da…
Lurer litt på temaene. Jeg skal på langtidssykehus neste uke da! Shit, det blir scary. Har jo vært sykt mye innom akutt psyk, sikkert 24-25 siden desember 2008

Reklamer

32 gram..

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som skiller meg fra slutt fra dette helvete.

Jeg har dagdrømt om de pillene siden lørdag. Jeg var så nære å dra hjem i dag og ta de, jeg klarer virkelig ikke mer. Det som holder meg tilbake er samtalen jeg hadde med psykolog A i dag. Den var helt jævlig, har aldri følt mer trang til de pillene! Men jeg vil ikke at han skal sitte igjen med; hun gjorde det pga samtalen vår. Ingen skal ha skyldfølelse. Og kjenner jeg han rett kommer han til å tenke at jeg gjorde det for å straffe han.
Newsflash, ikke alt handler om han. Dette har jeg hatt planer om lenge.

Jeg skriver meg ut i morgen.

I’m done. Jeg klarer ikke mer, jeg orker ikke mer. Livet gjør så alt for vondt, det tar aldri slutt. Jeg prøver å se forbi dette, prøver å feste blikket på drømmene mine. Men jeg klarer ikke se forbi den sinnsyke smerten jeg har følt hver dag så lenge jeg kan huske. Jeg orker ikke mer.

32 gram.

Innerst i skapet.

32 gram som kommer til å gi meg slutt på dette helvete.

ikke lurt.

Dust, dust dust.

Ble veldig desperat for noen timer siden.

For desperat.

Tok en del piller. Orket ikke mer, ville bare forsvinne.
Men så kom etterpåklokskapen. Sykehuset ventet meg tilbake om noen timer. Vet ikke sikkert hva de hadde gjort hvis jeg ikke hadde møtt og ikke tatt telefonen, men regner med noen hadde kommet hjem hit. Sikkert ikke ambulanse, men mamma eller what ever. Hadde ikke rukket å dødd av den overdosen.
Så jeg ombestemte meg etter ganske kort tid, la meg over toalettet med fingeren i halsen.
Tror jeg fikk opp det meste, men jeg er så kvalm. IDIOT!!!!

Har ikke nok hjerne til å ta livet av meg en gang.

F A I L!

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3