Tag Archives: psykehuset

Belønningen ble vond..

Vi har begynt å løse opp..
Etter 8 måneder som skjermet og ikke mindre tilsyn enn hvert 5. minutt(noe som tilsier at de sitter utenfor døra mi  med døra oppe og jeg er kun alene på do) er tilsynet satt til hvert 10ende minutt og døra til skjermet skal åpnes til kl 18. Døra til rommet mitt må fortsatt stå oppe, men de sitter der ikke hele tiden – bare ser meg minst en gang i løpet av 10 minutter.

Hva syns jeg om det..?

Det er befriende og skremmende på en gang.
Det jeg er mest redd for er disse impuls selvmordsforsøkene som da feks kan ende med hjerneskade fordi hjernen ikke får luft. At jeg rekker å prøve men ikke å gjennomføre.

Samtidig er dette bra! De kan ikke holde meg på så tett oppfølging til jeg ikke er suicidal lengre. Jeg har fått den ræva diagnosen kronisk suicidal, så det vil vel si at det kan gå en stund før jeg ikke er suicidal lengre.
Dessuten må jeg begynne å ta disse valgene selv. Selv om de gjør alt de kan for å holde meg i live er det ikke deres ansvar om jeg lever eller dør, det er mitt.

Det er også litt krevende.
I lang tid nå har ikke jeg tatt noen endelige avgjørelser om jeg vil leve eller dø.
Det valget har blitt tatt for meg. Jeg har selvfølgelig prøvd, men visst innerst inne at det blir veeldig vanskelig å få til når jeg har hatt så tett oppfølging.
Nå er det opp til meg igjen.
Nå må jeg ta stilling til hva jeg virkelig vil.
Vil jeg dø er muligheten tilbake.
Jeg merker at det kan da hende at dette ikke har vært så bra for meg..
At jeg fordi jeg har hatt så tett oppfølging så lenge har ansvaret havnet på at de skal holde meg i live (Drit i å si at det er veldig EUPF, jeg finner deg og pisser deg i øret!! ;) )..
Likevel tror jeg det har vært nødvendig. At hadde jeg hatt muligheten når jeg har vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året har jeg nok hatt så lite kontroll at jeg hadde tatt livet mitt eller skadet meg alvorlig i et forsøk på å dø..
Så det var nok nødvendig med fotfølging eller tilsyn hvert 5 minutt, skjerming og rett og slett veldig tett oppfølging.
Så vanskelig det der…
De må ta ta ansvaret for meg samtidig som jeg må lære meg å ta ansvar selv..

I går kveld var en tøff kveld.. Det begynte med at jeg fikk to anrop av blokkert nr.. Første gangen tar jeg den ikke. Andre gang tar jeg den, jeg hørte bare noen puste. Det var drit ekkelt!! Jeg vet jeg er paranoid, meg jeg blir kjemeperedd for at det er var M eller noen andre overgripere.. Skjønner ikke hvem som har blokkert nummer som skulle ringe meg lissom..
Jeg ble veldig urolig, men heldigvis var ikke kontaktene mine langt unna. T satt seg ned på gulvet ved siden av meg og begynte å snakke om progressiv tankegang ( tror hvertfall det var ordet han brukte).. Om at tankene mine fort går til negative utfall fordi det er det jeg har oppvokst med. Jeg er vant til at folk er slemme, derfor forventer jeg fort at de fortsatt er det, og tar veldig sorgene på forskudd. Han brukte eksempelet om hypokondere som kan tro at de virkelig kommer til å dø hvis noen hoster på de. Den frykten er enorm, selv om det er urasjonell. Han sa han forsto kjempegodt at jeg var redd og at han respekterte det, mens han samtidig prøvde å berolige meg med at det sannsynligvis var en selger eller noe, ingen som faktisk ringte for å skade meg. Vi jobbet med grunningsøvelser fordi jeg var fryktelig anspent. Jeg satt med skuldrene under ørene og skalv, men jeg klarte til slutt å roe meg ned.. Så bar det på kino med to ansatte! :) Det var gøy, så diktatoren, syns den var kjempe artig..
Etter kinoen skulle vi gå til bilen. Da stivnet jeg til og alt blodet i meg frøs til is – det var M som satt på en kafe der..

Han så på meg i noen sekunder, jeg så ned ganske raskt og vi gikk fordi der han og de andre satt. Jeg kom meg raskt videre, men skjelvingene var der og jeg mistet kontroll over pusten. Da vi kom inn i bilen brøt jeg sammen i gråt. Jeg klarte til slutt å si hva som hadde skjedd til de to personale som var med meg. Reaksjonen deres  ble vondt. De sa det garantert ikke var han, at det var hjernen min som hadde spilt meg et puss.

Jeg vet da hvordan han ser ut!

Ting ble ikke lettere da vi kom tilbake til sykehuset.. Dissosiasjonen var så nære meg at igjen slet med å skille nåtid fra fortid. De måtte holde meg fast for at jeg ikke skulle skade meg selv og når jeg da ble holdt faller jeg helt inn i flashbacksene. I dissosiasjonen hører jeg buksesmekker åpne seg, jeg lukter alkohol ånder og de ansattes hender blir overgriperens hender (har beskrevet lignende anfall i “Du er trygg” og “Kjellergulvet“.). Endte i belter i 3 1/2 time :(

Jeg er så skuffet.. Hadde ikke ligget  belter siden 18 mai, og hver uke jeg har klart meg uten belter blir det en belønning.. Den kinoturen var en belønning fordi det ikke ble belter forrige helg.. Det skulle lissom gå så mye bedre!
Jeg visst at det kom til å smelle. Jeg visste det.
Når jeg jobber så hardt for å holde tankene unna og bruker så mange destruktive måter å rømme på så kommer smellet. Jeg har klart å holde kontrollen via spiseforstyrrelsen. Første uken spiste jeg ingenting. Jeg hadde kontroll. Siden det har bulimien rådet og jeg har fått det vanlige ut av det.. Jeg har også brukt delene aktivt.. Selvskadingen har også blitt brukt. Altså – destruktive måter å rømme på. Jeg visste det kom til å smelle.

I dag har vært grei nok, men nå blir det bare tøffere og tøffere.. Jeg håper jeg kommer meg gjennom kvelden på en grei måte.. Jeg håper smellet har kommet, at det var det som ble vanskelig, at det ikke kommer noe mer..

Tenker på dere, skjønningene mine ♡ Takk at nettopp du er her..

Reklamer

«Det går greit»

«Det går greit», prøvde jeg å presse frem.. Stemmen klarte nesten ikke bære ordene men  jeg håpet han trodde meg tross at jeg ikke klarte å møte blikket hans.
«Du har sagt det i hele kveld, men vi har sett at du har hatt det forferdelig» sier han mens igjen prøver å fange blikket mitt.
Jeg sitter i hjørnet på gulvet inne på skjermet,
halvveis gjemt bak det lange gardinen.
Kvelden i går gikk ikke bra.. Dagen hadde gått greit, men det lå noe der. Ett eller annet, jeg visste ikke hva. Noe vondt, noe sårt.. Det var mye gråting på innsiden i går. Mange redde små deler, noen sinte. Likevel var det ikke før middagstider jeg ble klar over hvilken dag det var.
Det var Slangens(Hovedovergriperens) bursdag..  Han brukte alltid merkedager som unnskyldning for å ta overgrepene et steg mot det verre.
Første gruppevoldtekt var på 9 årsdagen min,
første gang det kom inn andre overgripere var i jula da jeg var 7,
første orale overgrep var på bursdagen hans på da jeg var 5 år.
Han skulle jo ha bursdagsgaven sin, de overgrepene var et rent helvete.


Det var ved middagstider det plutselig gikk opp for meg hvilken dag det var.
Desperasjonen kom.
Og tankene gikk straks til hemmeligheten i sokken.
I en ukes tid har jeg hatt en skolisse liggende i sokken min.
En siste utvei.
Muligheten for å slippe unna livet lå i sokken i 5 hele dager.
Jeg trengte den som sikkerhet.
Jeg trengte den tilgjengelig.

Jeg visste at når jeg planlegger å ta livet mitt her inne feiger jeg alltid ut..
Jeg tenker på de som finner må finne meg, hva de må leve med etterpå.
At det rett og slett er dårlig gjort å ta livet sitt på sykehus, fordi det påvirker så mange, ikke bare de som finner meg, men de som burde kommet inn før, legen som har bestemt hvor ofte det må være tilsyn, osv..

Jeg tenker også mye på konsekvensene av et mislykket forsøk.
Jeg kan brekke mange ben i kroppen, bli lam.
Får hjernen lite oksygen uten at jeg rekker å dø kan jeg faktisk få hjerneskade.
Jeg kan bli en grønnsak.
Dette er selvsagt ekstreme tilfeller, men de er grunnen til at når jeg planlegger å dø klarer jeg ikke det på sykehus. Hvertfall ikke når jeg har tilsyn hvert 5 minutt, slik som jeg har nå.
Alt for mye kan gå galt.

Så hemmeligheten i sokken lå der fordi jeg ventet på at ting ble så uutholdelige at jeg prøvde å ta livet mitt uten å tenke..

Det skjedde i går..

Etter jeg innså hvilken dag det var ble desperasjonen så bar det rett inn på badet.
Jeg rakk kun å besvime, ble dratt ut og inn på stuen på skjermet. Der satt det 4 ansatte med meg for jeg ble bare dårligere og dårligere. Prøvde å si at det gikk greit, fikk så dårlig samvittighet for at 4 av 5 personale satt inne hos meg..
Men de så jo ganske tydelig at det ikke gikk bra. Fordi jeg mistet kontrollen over selvskadingbehovet og ikke klarte å slutte å skade meg endte jeg i belter..

Mens jeg lå der jobbet jeg alt jeg hadde for å vise at det gikk bedre – selv om det egentlig ikke gjorde det.. Etter to timer kom jeg løs, men det første jeg gjorde var å prøve å henge meg igjen.. Ble dratt ut og..
Det var da jeg satt skjelvende i hjørnet og prøvde gjennom gråten
og si om og om igjen at det gikk greit..
Det roet seg heldigvis etter en stund..

I dag hadde jeg samtale med overlegen for alle avdelingene..
De sier det er vanskelig å stole på meg.
Jeg skjønner det.. Virkelig.
Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med det.
MEN jeg klarte noe.. Jeg hadde samlet opp litt piller.
De gav jeg fra meg i dag..
De tok meg av fotfølging, men skjermet meg ytterligere..
Før var jeg i skjermet del 2, altså jeg hadde rommet mitt, men døra var låst.
Nå er jeg på del 1, altså med stue og stripet soverom..

Jeg må virkelig jobbe mot å ta et valg om å ønske å leve.
Det er bare så innmari vanskelig når livet er så vanskelig som det er nå..
Når livet gjør så vondt at jeg gråter ved tanken på å måtte fortsette å leve..
Jeg vet jeg må jobbe og bestemme meg for å leve, men jeg har ikke kapasitet enda. Rett og slett. Livet er alt for vondt..

Hvordan skal jeg gå denne veien når skogen er så tett at jeg ikke ser stien lengre?

Hvordan skal jeg se lyset i enden av tunnelen når jeg
ikke husker hvordan lyset ser ut?

Hvordan skal jeg klatre opp når stigen er full av torner?

Hvordan skal jeg klare å ønske å leve?

Svar på spørrerunden…

Først vil jeg begynne med å takke for spørsmålene deres:) Det betyr mye for meg at dere tar en interesse! Jeg vil også si til både de som har skrevet inn og dere andre at kommer det flere spørsmål er det bare å komme med de:)

UnsilentShaddow lurer på;
Hvor gammel var du når du begynte å gå i behandling?
Jeg holdt meg lenge utenfor «radaren» til helsevesenet.. Det indre systemet fungerte så godt at det tok en del år før jeg kom inn i psykiatrien. Jeg hadde likevel faste voksne samtalepartnere fra 14 års alderen, i forbindelse med skole og menighet. Jeg gikk på folkehøyskole etter vgs og det var der jeg begynte å bli verre.. Der hadde jeg læreren min som hadde studert psykologi som hjalp meg mye gjennom tiden der. Men mot slutten av skoleåret ble jeg mer og mer suicidal og han turte ikke ha ansvaret for meg lengre. Han sendte meg til rektor som sa jeg måtte begynne hos psykolog for å kunne fortsette på skolen.. Da var jeg 18. Da var mars/april og jeg skulle jo flytte hjem igjen i mai, derfor var det ikke vits å søke på DPS. Da var jeg så heldig at sosialkontoret hjemme betalte for timer hos privat der jeg slapp å stå i kø. Der gikk jeg 5-6 ganger før jeg dro hjem. Der begynte kontakten hos fastlegen. Jeg hadde en fantastisk fastlege. Han ble min behandler den sommeren. Jeg fikk komme en gang i uka og prate ut. Han ble også mer og mer nervøs, så han sendte meg til et akutt team på et DPS hjemme.. Der gikk jeg først hos forskjellige der før jeg fikk en psykolog som behandler i August.. Den høsten flyttet jeg, så jeg sto på venteliste på DPS der jeg hadde flyttet, og jeg kom inn dit da i oktober 2008, og har gått hos henne siden! :) Jeg skal bytte når jeg kommer ut derifra da..

Fant de fort ut at du hadde dissosiativ lidelse eller var du igjennom en haug med andre diagnoser før du fikk hjelp for det?
Det var akutt psykiatrisk som satt de første diagnosene på meg. Jeg var nok heldig der fordi det var en traume-post og de kjenner godt til dissosiative lidelser.. Nå er det kun emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse som er den jeg føler er feil. Min behandler gjennom 3 år mener heller ikke at jeg har denne diagnosen, så jeg tørr å påstå at det er en feil diagnose..Har skrevet om det her.. Det har nok mye med å at jeg switchet til en annen personlighet med et annet stemningsleie og de tok det som at det var jeg som skiftet humør.
Det er mange med DID som blir sett på som psykotiske. Det har skjedd at jeg har blitt stemplet som schizofren på legevakta, men det har alltid stått noen psykose-relaterte diagnoser på mine papirer.

Har du vært innlagt lenge og er du det ofte?
Jeg har vært innom akutt psykiatrisk rundt 30 ganger på mellom desember 2008 og april 2011. Av disse 30 var det 3 som var frivillig, resten har vært tvangsinnleggelser. Har ofte vært der noen uker på frivillig, men innleggelsen var alltid på tvang. Nå har jeg vært innlagt snart et år, et halvt år på akutt psykiatrisk og et halvt år på langtidsavdeling..

Hvordan klarer du deg hjemme?
Det går veldig i perioder. Det blir ofte mye legevakt for å sy og mye bulimi. Jeg kan slite veldig med hverdagslige ting, som å ta oppvasken, rydde, osv. Men jeg har til tider klart å leve ute ganske greit, greier å fylle hverdagen meningsfulle ting. Dessverre er det lenge siden jeg har fungert særlig ute da psyken har gått dårligere og dårligere. Siste halve året før jeg ble lagt inn på akuttpsykiatrisk klarte jeg ikke holde orden, jeg klarte ikke betale regninger, jeg isolerte meg mye og hadde mange turer på legevakta i uke + flere innleggelser. Håper jeg klarer meg bedre når jeg kommer ut herifra.. Da har jeg mye mer nettverk rundt meg av folk som kan hjelpe meg til å få hverdagen til å gå rundt.. :)

Hvor ofte dissosierer du og hvor lenge pleier det å vare?
Det er utrolig forskjellig. Det skjer flere ganger om dagen, og kan vare alt fra 5 min til 2 døgn. Gjennomsnittet er vel noen timer av gangen, litt avhengig av hvor mye jeg trenger de..

Kan du fortelle litt mer om hvordan de ulike delene kan være til hjelp for deg i dagliglivet (som f.eks i butikken og sånne vanskelige ting)?
Jeg har skrevet en del om det om dette i De forskjellige personlighetene, men kan ta kort om de jeg har brukt mest..
Cecilie er uten tvil den som hjelper meg mest. Hun er den som er flinkest til å late som hun meg. Hun har tatt skoledager, jobb og familieselskaper osv for meg utallige ganger. Hun tar også skumle telefonsamtaler for meg. Jeg hater å måtte ringe NAV, kreditorer, ukjente mennesker, osv, og da er er det godt å ha Cecilie som tar de telefonene. Hun er også mer fornuftig enn meg, hun har blant annet tatt over før jeg har gjort dumme selvmordsforsøk som jeg garantert kommer til å overleve av.. Hun kan også være der når jeg ikke har kontroll nok til å klare meg gjennom perioder jeg har kommer meg gjennom. Som her om dagen maktet ikke jeg å legge meg pga angst for mareritt, og da var det hun som gikk å la seg. Dessuten har hun, Line og Kamile tatt vare på mange av vennskapene mine. De har ringt og stilt opp for venner når jeg ikke har hatt sjans til å gjøre det.
Lise er en av de jeg har skrevet mest om. Hun er der for å sette grenser for egen kropp.Det var mange som representerer forskjellige forsvarsmekanismer under overgrep. Sara feks, ligger bare ligger helt rolig og venter til de er ferdig for å unngå å bli slått. Karina, Sinna og Marte blir fysiske for å forsvare seg. Marie er som et tomt skall, helt apatisk, mens jeg har noen som ikke klarer å slutte å gråte eller skrike.
Noen, som Sara, Julie og Mari bærer sorgen. De som Sinna, Karina og Jostein bærer sinne, mens Charlotte og Silje bærer gleden jeg aldri fikk ha som liten. Det er også noen som gjør det de kan for å beskytte for nye overgrep, vil forberede kroppen på nye overgrep slik at vi alltid er på vakt. Det gjør blant annet Marte og Skremt.

Hvor gammel var du når du først skjønte at du var “annerledes” enn andre som ikke hadde deler/stemmer?
Dette har jeg skrevet litt om i Jeg ville jo bare være frisk.. Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da jeg forstod det..Jeg trodde jo lenge at alle hadde det slik.. Jeg hadde ikke noe særlig med venner før ungdomskolen, så var vel da jeg  snakket mer med jevnaldrede og»oppdaget» at ikke alle hadde det som meg..

Janne Helen lurer på
Hvor lenge har du vært på lukket avdeling?
Minus et par uker hjemme har jeg vært innlagt på lukket i 11 måneder.

Vet du hvor mye lenger du må være der?
De har sagt til over sommeren en gang, litt usikkert når enda..

Har du fått lov til å snakke om det du har opplevd utenom her på bloggen?.. vet jo at ikke alle i psykiatrien er mottakelig for at vi skal snakke om det.
Jeg har pratet veldig lite om det.. Min behandler på DPS var så redd for at jeg skulle bli dårligere at hun turte ikke. På akutt psyk ville de stabilisere meg først og her jeg er nå er de redde for re-traumatisering, så de vil heller ikke prate så mye om det. Eneste jeg har hatt er T på SMI.. Vet ikke hvor lenge de vil vente før jeg får prate om det. Jeg vet jeg blir dårligere, men da jeg prate om det på SMI var første gang jeg faktisk følte at det gikk fremover. Jeg tror jeg kommer til  bli dårligere når jeg prater om det-uansett hvor lenge jeg venter. Derfor vil jeg helst prate om det mens jeg er innlagt, fordi det da jeg trenger folk og trygge rammer rundt meg. Behandleren min på DPS jobbet også mye for å få meg innlagt for å prate om traumene, siden hun ikke syntes det var forsvarlig å sende meg hjem etter slike samtaler. Nå har jeg jo nettopp skiftet behandler her på psykehuset, så det blir spennende å se om hun har en annen strategi enn psykolog I.

Caroline spør
Du sier at du ikke vil ha hjelp, at du heller vil dø. Men, hvis du kunne få den riktige hjelpen. Den som gjorde at du virkelig kunne se lyspunkter i livet, selvfølgelig vil ikke alt bli bra på null komma niks, det vet jeg alt om, og man faller ofte tilbake til der man var, kanskje også lengre ned. Det ender jo da med motløshet, man blir bare fortvilet og vil gi opp. Men, hvis du kunne fått hjelp; hjelp fra riktige personer, støtte fra personer som bryr seg og er glad i deg, personer som alltid vil være der for deg, hjelp som fungerer for deg. Vil du da velge å leve? (Jeg håper virkelig at svaret er ja, for jeg vil ikke miste deg <3)
Jeg tror det ja! Det er ikke alltid jeg klarer å se det slik, men det er jo som mange har sagt før meg, det er ikke det at jeg vil dø, det er det at jeg ikke  orker å leve. Hvis jeg får tro på at livet kan bli bedre er det klart jeg vil prøve å leve..:)

Inger vil vite
Jeg lurer på hva du synes om denne ideen.
Fysisk kontakt med holding og tilpasning til rembruk er vanskelig for deg fordi dette minner deg om overgrepene. Kunne det i stedet lages små rom hvor gulv og vegger var polstret med gummiplater? Fargen måtte være beroligende rosa eller lysegrønn. Det skulle være dempet,vakker musikk der, og lukter av f.eks. skog,hav eller blomster. Slik jeg har forstått det er du i slike situasjoner bare aggressiv mot deg selv,ikke mot andre, så du kunne også hatt et par venner med deg der inne. Noen fra sykehuset måtte passe på utenfra.
Tror du en slik løsning kunne dempe litt på de fryktelige følelsene som raser gjennom deg?
Det er vanskelig å si uten å ha prøvd, men det virker jo som en bedre løsning da jeg ofte blir mye dårligere av tvangsmidler. Vet at i mange land bruker man ikke belter i det hele tatt, kun isolasjons rom. Jeg tror nok jeg hadde fått litt panikk for å bli stengt inne i et rom helt alene, men siden jeg aldri har prøvd å skade noen andre enn meg selv burde det jo gått ann at en ansatt var der med meg. Godt forslag da, men de har ikke noe sånt her, dessverre :(

Happy new year…?

Har satt meg ned for å skrive sikkert 10 ganger.. Men følelsene rundt det nye året blir så sterke at jeg begynner bare å gråte..

Nyttårsaften er alltid vanskelig for meg.. I år var intet unntak. Bare det å vite at enda et år har gått uten at jeg føler ting har blitt noe bedre..

Litt sånn jeg føler det.. Et enda et har gått og jeg har er bare lengre bak enn jeg var.. Aldri har jeg skadet så mye og alvorlig, hatt så mange selvmordsforsøk, eller vært så mye på syekhus, både somatisk og psykiatrisk.. Jeg GRUER meg til at jeg må fortsette å leve..

Men har tatt en avgjørelse.
Selv om jeg har gruet meg til nytt år siden i sommer.
Tross at jeg gråter bare tanken på 2012..
Selv om jeg ser døden som det eneste positive dette nye året tar med seg, SKAL jeg fokusere på at når man har nådd bunnen kan det bare gå oppover. At det kan nok ikke bli verre en dette året.
For et år siden satt jeg med følelsen av å være svingdørpasient på akutt psyk som fikk så korte innleggelser at jeg rakk ikke puste før det var på hue og ræva ut, at jeg ikke fikk hjelpen jeg trengte, ikke ble tatt på alvor. Nå får jeg hjelp. Jeg føler nok at det er for sent, at jeg vil slippe unna livet, men jeg får hjelp. Det er mennesker her som ikke har sluppet meg ut av syne i over to måneder, som er her for meg døgnet  rundt fordi de vil at jeg skal leve. De har investert og kommer til å investere for at jeg skal overleve. Smerten er så overveldene og håpet så lite at jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å klare å komme meg ut av suicidaliteten, men her er det mennesker som tror jeg kan klare det. Det er mennesker som er klare for å gjøre alt de kan for å hjelpe meg gjennom det! De tar smerten min på alvor..
Psykisk føler jeg meg MYE verre enn nyttårsaften i fjor, men forskjellen er at nå får jeg hjelp.
De har tro på at jeg skal overleve-
Håper jeg får det snart..

Jeg håper av hele mitt hjerte at 2012 bringer deg kjærlighet, latter, tro, varme og håp.. Litt forsinket, men;

«Bare» overleve…

Beklager lite oppdatering, tenkte jeg skulle innom og skrive litt om hvordan det går..

Det.. går.. Rett og slett.. Hulen under pulten fengsler meg mye.. Rett før jul ble det verre en kveld.. Jeg klarte ikke komme frem etter jeg spiste i 3 tiden.. Lå og prøvde å identifisere frykten for å klare å vinne over den. Jeg visste at da kl ble 2400 måtte jeg bytte rom (jeg må sove i strippet rom). Jeg jobbet med å få kroppen til å høre på fornuften.. At Slangen og de andre overgriperne(minus M) ikke vet hvor vi er. Og selv om de gjorde det må de gjennom 3 låste dører og ansatte (med alarmer som er trent til å overmanne folk) for å komme i nærheten av meg. Og selv om de skulle klare det er ikke jeg tryggere under pulten.
Simple as that.. Likevel var kroppen så redd at jeg begynte å gråte  og hyperventilere ved tanken å komme frem.
Jeg tror de små var veldig til stede – uten å ta over.. At de var veldig nærme meg. I overgrepssituasjoner hjalp det ikke å slå, sparke, skrike eller stikke av. Det eneste forsvaret jeg hadde som liten var å gjemme meg, tror det er derfor jeg har ligget under pulten stort sett hele dagen de siste månedene. Det endte som jeg fryktet og nattevaktene måtte dra meg ut og slepe meg inn på det strippede rommet.. Husker ikke alt, men jeg endte i belter :( Slitsomt..

Julaften gjorde jeg alt jeg kunne for å ikke innse ta det var julaften. Det ble jo julemiddag, men ellers prøvde vi å gjøre det så lik som en vanlig kveld som mulig.. Jeg ble utrolig urolig utover kvelden, klarte ikke unngå det vanskelige og det endte i  belter det og..

Siden julaften gjør jeg alt jeg kan for å bare overleve.. Jeg switcher  mye.. Men noe av det positive om dagen er at overlegen bestemte før jul at jeg skulle få mer eventuelt! Jeg får nå to faste 50 mg truxal på kvelden, i tillegg til 100 mg jeg får til å sove pluss de vanlige 50 ganger 3 OG jeg får en sobril om dagen frem til 2 januar.. Det har og kommer til å redde julen min, spesielt den sobrilen..

Må bare fortsette å gjøre alt jeg kan for å få hverdagen til å gå.
Bare overleve.. Hele meg strider imot hele overlevelses greia, men jeg tror jeg har begynt å fatte at jeg ikke kommer til å klare å dø her inni.. Så da blir det å overleve til jeg kommer meg ut.. «Bare» overleve..

Du har kommet til en pasient som ikke er i bruk..

Hei folkens..

Sorry dårlig oppdatering, jeg er rett og slett så lite til stede.. De andre personlighetene har tatt over hverdagen like mye som da i begynnelsen av innleggelsen på denne avdelingen..
Vi trenger å kjøpe julegaver, men skal vi få  lov til det må vi være friskere, er stabile. På torsdag fikk jeg beskjed om at hvis alt gikk bra kunne jeg få dra på kjøpesenter på mandag.
Så allerede torsdag begynte delene å være mer aktive, fordi de fleste av oss vil jo ut! Noen for å få flere muligheter til å dø, men de fleste trenger bare en tur ut føle seg litt normale, pluss at stresset over å ikke ha fått kjøpt noen julegaver påvirker mange veldig. Har  ikke vært utenfor døra på 3 uker og det tar på er enn jeg trodde. Så de mer fungerende begynte allerede da å ta over, fordi de visste at ikke jeg i meg selv har hatt kontrollen til å  Men på lørdag gikk det galt. Ikke skikkelig galt,men jeg var fremme lenge nok til å bli så sliten at når alarmen gikk på en med pasient ble jeg så  trigget og urolig at jeg endte opp med å henge meg på badet. Får jo ikke mye tid av gangen, så rakk bare å besvime, no big deal lissom. Men det var nok til at turen ble avlyst. Nå kan jeg få dra i morgen hvis alt går bra. Dermed har jeg bare bevist noen timer i løpet av i går og i dag. Er jo litt takknemlig, det at de tar jobben er den eneste muligheten jeg har for å komme meg ut i morgen. Hadde jeg vært mer til stede hadde det ikke gått..

Behandler samtale i går, de fornyet skjermingen.. Overlegen presiserte også at disse heningsforsøkene mine er omtrent beste vei mot hjerneskade. Jeg vet jeg vet jeg VET! Jeg trenger å høre samtidig som det ikke hjelper når jeg blir så desperat etter å komme meg bort fra smerten at jeg ender opp med et nytt selvmordsforsøk, og henging egentlig det eneste jeg har nå.
Hold på si til han; da får du sørge for at jeg har glass eller piller tilgjengelig da, så slipper vi risikoen! Hahaha.. Ja, litt galgenhumor trengs..

Nå gleder jeg meg bare til å komme meg gjennom kvelden og natta, sansynligvis uten å være særlig til stede. Det som skremmer meg er kræsjen som kommer etter slike perioder jeg jeg jobber så hardt for å ikke miste kontrollen.Og det som er er at skal jeg ha noe håp om å slippe å sitte på psykehus på julaften trenger jeg å beholde kontrollen til over julaften..
Og det er risikosport!
Delene må bære hverdagen og holde meg fast en periode til..

«En alvorlig psykisk lidelse»

(Okai. Hm. Jeg har lest over det jeg har skrevet.. Jeg kan skjønne at dette kan bli en veldig se-hvor-psyk-jeg-er post. Og det er ikke meningen i det hele tatt. Noen finner status i å være psyk og slutter aldri å prate om alvorligheten i lidelsen. Jeg er ikke der!
Jeg har bare fått litt tilbakemelding av de her på psykehuset at jeg er fæl på å bagatelliserer hva som skjer og har skjedd. At jeg er så opptatt av å være normal at jeg snakker om selvmordsforsøk og alvorlig selvskading som om jeg snakker om været. Jeg vil jo bare være frisk, men den gjør da at jeg ikke tar alvorlige ting alvorlig nok. Så dette innlegget er kanskje litt mest til meg selv, at jeg må prøve å  skjønne alvoret og ikke bagatellisere alvorlige ting.)

Sitter med flere ark i hendene.. Det ene er et vedtak..
På mandag ble det bestemt at jeg skulle skjermes. For de som ikke vet hva det betyr; På de fleste lukkede avdelinger er det en del av posten som man kan lukke og låse dørene. Her består skjermet av en stue, to soverom, et belterom og et vaskerom. Man kan bo på skjermet uten å være skjermet, man har rom der men får gå ut. Når man er skjermet betyr det at man ikke kan forlate skjermet. Her må det må også være minst 2 ansatte inne på skjermet hele tiden, nettopp fordi døren er lukket eller låst og de ikke har mulighet til å rope om hjelp. De har jo alarmen, men ofte trenger man ikke 7-8 stk, det holder med feks 2 ekstra fra avdelingen.
Anyways, fått vedtaket..
Skjerming er nødvendig for pasientens psykiske tilstand.  Flott.
Det er litt godt og, fordi det er en annen pasient her som gjør meg ekstremt urolig. Når dørene er lukket slipper jeg å bekymre meg for A hele tiden, og det er godt. Det vurderes på nytt fra dag til dag, men det virker som det blir hvertfall til over helgen.

Sitter også med arkene fra kontrollkommisjonen foran meg.
Leser gjennom grunnene til at jeg nå har vært tvangsinnlagt nesten hele tiden i over et halvt år. For de som ikke har fått med seg klaget jeg til kontroll kommisjonen i håp om å bli tatt av tvangen. Du kan lese litt om prosessen i Hemmeligheten, advokat, selvmordsforsøk og påtrengende deler og om selve møtet i møte med kontrollkommisjonen.

Brevet med tilbakemelding har ligget der en stund, men har liksom ikke helt klart å ta det innover meg.

De tok med alt overlegen hadde skrevet stod mye om historien min.. Stod mye lite oppdatert der da, ting som type har bare blitt kopiert og limt inn fra tidligere behandlere. Men påpekte så vi fikk rettet det.. Skriver litt om det for at dere kan kanskje bli litt mer kjent med meg..
Utsatt for seksuelle overgrep fra barnehagealder til 15-16 år, mobbet fra 3-10 klasse, noe voldelig far, bla bla bla..
Det var litt vondt å få det på papir hvor mye de siste årene har gått i vasken.. Alt jeg har prøvd å gjennomføre av skole som bare har måtte blitt avbrutt – både av meg og av de – pga psykdom. Suger.
Det stod om behandlingstilbud som ikke har blitt noe av pga at jeg har vært for dårlig.. Innleggelse på DPS som ble avlyst pga selvskading og selvmordrisiko, behandling på Avdeling for Personlighetpsykiatri som ikke ble noe av pga at jeg hadde for sterke PTSD symptomer, grupper på SMI(senter mot incest) fordi jeg var for ustabil, Traumeavdelingen Modum måtte utsettes fordi jeg er for dårlig. Hipp frikin hurra. JEG VIL IKKE VÆRE PSYK!! :(
Han skrev at jeg har jobbet for at de skal tro jeg er bedre i håp om å bli skrevet ut men at det eneste målet jeg har hatt er å dø.
I hovedkriterier for tvungen psykisk helsevern skriver han om diagnosene mine og at jeg har uttalt(?) selvskading og selvmordproblmatikk.
Om alle selvmordsforsøkene jeg har hatt siden jeg kom,
alle gangene jeg har skadet til jeg måtte sy etter selvskading eller selvmordsforsøk.
«Hun har aldri blitt vurdert psykotisk, men har hyppige anfall med dissosiasjon der bevisstheten er endret og hun mangler kontroll over egen person. I ikke dissosiativ tilstand er hun ofte såpass drevet av desperasjon og trang til selvskading og selvmord at hun heller ikke har kontroll.»
Det stod også at de gjerne ville behandlet meg frivillig, men at det har jo ikke funket.. At etter 3 måneder på tvang ble jeg satt over på frivillig noen uker, og at det endte i selvmordsforsøk som la meg i respirator og koma i 5 dager. At ingenting ved meg påpeker at det noe annet enn et nytt selvmordsforsøk ville skje og at det å skrive meg ut ville sette mitt liv i umiddelbar fare. Han fortalte også at dette er første gang på flere år jeg ikke er anemisk (det vil si å ha lite røde blodlegemer) fordi jeg selvskader så mye mindre på sykehus.

Det stod ingenting om mitt utbrudd egentlig, syns det er like så greit. De skrev bare at jeg la frem mitt syn om at jeg må få lov til å dø, at det er mitt valg.

Men en setning lyser opp og stikker meg i øyne og hjerte.
Kontrollkommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.

Alvorlig sinnslidelse…? Jeg?
Jeg vil jo bare være frisk
Vet ikke om DID’en er alvorlig sinnslidelse. Skulle ikke forundre meg, men.. Bah.. Jeg vil ikke være så syk! Uansett virker det som kronisk suicidal er en alvorlig sinnslidelse. Wtf?
Jeg vil ikke ta livet av meg fordi stemmer forteller meg det(personlighetene snakker sier det jo på innsiden, men jeg har aldri prøvd å ta livet mitt pga de). Jeg vil ikke ta livet mitt fordi jeg har en forvridd virkelighets oppfattelse.
Jeg vil ta livet mitt fordi livet er så uutholdelig vondt at jeg orker ikke mere!
Jeg syns jeg er frisk nok til å kunne ta det valget selv! En ting er at de har holdt meg innlagt i over et halvt år for å holde meg i livet mot min vilje, men å kalle meg alvorlig sinnslidende pga det?
Overlegen skrev at mine grunnlidelser kombinert med manglende kontroll og selvmordønsker konstituerer en alvorlig sinnslidelse i lovens forstand.
At det er umiddelbar fare for mitt liv hvis de skriver meg ut.
Men når skal de fatte at mitt liv ikke spiller noen rolle? SLUTT å lat som om mitt liv er verdt nok til å spille en rolle, det gjør meg fly forbanna! For svingende! GIDD lissom.

Brevet ender med ordene jeg ikke liker..

Kontroll kommisjonen finner at pasienten har en alvorlig sinnlidelse i lovens forstand. Vi finner herved at fortsatt bruk av tvungen helsevern er nødvendig fordi pasienten utgjør en alvorlig og nærliggende fare for eget liv. Frivillighet anses som formålsløst  og har nylig vært forsøkt med dramatisk utgang.
Også en helthetsvurdering tilsier at tvungent psykisk helsevern er den kalrt beste løsningen for pasienten. Suicidalfaren er overhengende.

Klage fra (mitt navn) over fortsatt andvendelse av tvungent psykisk helsevern tas ikke til følge.

Fml.