Tag Archives: selvskading

Utrolig tøft døgn..

Har hatt det tøffeste døgnet jeg har hatt på veldig lenge..

I går i 16 tiden havnet jeg under pulten min. Senga var skremmende.. Senger har generelt vært vanskelige for meg. Mye vanskelig har skjedd i senger. Jeg tok med meg dyna og puta og havnet i fosterstilling under pulten, men to stoler foran for å beskytte meg. Der lå jeg.. og lå jeg.. og lå jeg.. Orket verken middag eller kveldsmat, klarte ikke komme frem. Etter 4-5 timer tok skadetrangen helt over. Jeg hadde akkurat blitt kvitt forfølgingen jeg fikk på torsdag, så var tilbake på tilsyn hvert tiende minutt, så jeg hadde litt muligheter. Fant et glassskår og holdt på. Lå jo under teppe, så når de kom inn var det ikke noe problem å skjule mens jeg kuttet. Problemet var alt blodet. Jeg hadde et håndkle, men det blødde mer enn jeg hadde planlagt, og store deler av dyna jeg lå på ble rød. Jeg surra meg inn i dopapir, tok genseren på igjen, og ikke at de skulle vite noe. Men angsten ble mer og mer intens, og jeg merket jeg ikke  hadde kontroll over pusten mere. Så satt plutselig en av nattevaktene der,  og da skvatt jeg så kraftig at jeg trodde jeg skulle besvime..! Pusten var helt ute av kontroll, jeg var ute av kontroll. Flashbacksene var så intense at jeg hørte lydene, luktet luktene, følte følelse, så synene, jeg var helt tilbake i kjelleren som 9 år med 8 menn som ville voldta meg. :( Midt i dette glemte jeg å skjule den blodige dyna, og hemmeligheten var ute. Jeg prøvde å skade mer, men de tok glasskåret. Jeg løp ut for å finne mer, men da ble jeg dratt inn på skjerma. Da fikk jeg dobbel dose truxal pluss sobril, så etter en times tid begynte det å roe seg. Etter et par-tre timer  med to nattevakter i rommet var ting rolige nok til at natteavakt J gikk. Fikk en veldig god samtale med nattevakt T.. Har syns han har virket veldig streng på avstand, men når jeg satt meg ned med han var han veldig hyggelig og god å snakke med. Det var første gang jeg pratet om åssen det gikk den kvelden. Tror faktisk det tok et sammenbrudd før jeg klarte å åpne munnen.. Når jeg da først var rolig begynte han å ta opp det jeg ikke ville snakke om. Sårene. Jeg måtte vise de, han ringte legen. Legen kom og sa det var nødvendig å sy. Men jeg ville ikke. Tanken på at noen skulle ta på meg var helt uaktuell. Dessuten har jeg noen ganger veldig problemer med at andre påfører meg smerte. Alle har jo det, men man vet jo at man trenger å sy, og tar smerten. Hvis du skjønner. Å ta den smerten har jeg jo tatt mye. Men noen ganger klarer jeg ikke å la andre feks sette en smertefull bedøvelse, fordi jeg mister kontroll over smerten. Når jeg selvskader har jo jeg kontrollen. Men når den tas fra meg minner det meg veldig om overgrepsituasjoner. Etter mye om og men bestemte vi oss for å prøve, men det gikk ikke. Jeg ble så trigget av saksen hans at jeg kastet meg over den og prøvde å selvskade med en gang, så vi droppet det. Hadde akkurat blitt tatt av fotfølging, men det ble da det igjen.. Sov bare 2 timer eller noe, så er bra sliten i dag..

I dag tidlig  bar det rett under pulten igjen.. Men klarte å komme ut iblandt i dag.. Hadde en kort samtale med psykologen, men funker ikke. Men hun satt meg av fotfølging, da! Det varte i ca et kvarter, fordi jeg prøvde å henge meg med en gang jeg var alene. Så nå er jeg tilbake på fotfølging. Flott.

Jeg har fortsatt veldig skadetrang, og selvmordstankene skriker.. Nå gjelder det bare å fake it until I make it, får de til å tro at det går bedre så de kanskje setter seg utenfor døra(med døra oppe, men allikevel) , så jeg får litt mere frihet til å prøve igjen..

De lurer fælt på hva det er som er galt. Det er det jeg ikke klarer å prate om.. De har sendt inn flere i løpet av det siste døgnet, i håp om at de fant noen jeg klarte å snakke med, men jeg begynner bare å gråte klarer ikke prate om det. Grått og grått i dag, 2-3 timer i strekk i tillegg.. sliten.. Vil gjerne kunne klare å prate om det, blir jo tydeligvis ikke bedre av å ikke gjøre det. Men jeg klarer ikke, det blir for nært, for skamfullt, for personlig, for sårbart, for vondt til å skulle sette lyd på..

Reklamer

Ingen beskyttet meg..

Torsdagen ble ganske tøft.. 3 venninner var rimelig suicidale.. Ei venninne jeg hadde besøk av på onsdag tok en overdose noen timer etter hun hadde vært hos meg, og havnet på sykehuset. Jeg fikk ikke tak i bestevenninnen min som jeg visste var veldig suicidal, og en tredje veldig god venninne hadde jeg på telefonen mens hun gikk rundt i byen og var helt sikker på at hun skal ta livet sitt. Alle lever nå, men det ble en veldig vanskelig dag… Da kveldsvakten kom var jeg rolig jeg bare klarte, og sa jeg ville ta en dusj. Jeg hadde smuglet med meg et glass og ville rett og slett gjøre alt i min makt for å ende det. Satt meg på badet med dusjen på og kjempet mot tårene.. Jeg bestemte meg for å prøve å skade meg først, se om det hjalp mot selvmordsimpulsene. Det gjorde det ikke.. Men tingen med mine selvmordsimpulser er at de ikke er veldig langvarige. Tanken på å skulle dø er der hele tiden, men som regel tenker jeg at jeg ikke vil dø på sykehus av hensyn til de som finner meg og at det er liten sjanse for å dø med så hyppig tilsyn. Kuttet ble dypt, men ikke dypt nok, og i letingen etter et skarpere skår falt jeg sammen og forsto at jeg ikke kunne gjøre dette mot kontaktene mine,  og tanken på at jeg heller burde oppføre meg slik at tvangen blir oppløftet, og jeg kunne skrevet meg ut og gjort det skikkelig. Så jeg stoppet. Men jeg skammet meg sånn over å ikke klare å gjennomføre :( Som sist gang valgte jeg må prøve å bandasjere og bare la være å si noe. Men jeg rakk det ikke da heller. Ble sting, men verst; fotfølging. Den har jeg hatt siden torsdag. Flott. Håper den blir opphevet i morgen..

I går kveld var også tøff.. Hallusinasjonene ble sterkere og sterkere. Jeg ser da slangen og meg som 5-6 åring.. Hører jeg ikke på slangen begynner han å voldta lille meg.. Jeg vet det ikke er virkelig. Jeg vet det hører til fortiden og ikke kan skade meg nå. Men tenk om Breivik hadde hatt et kamera med seg når han løp rundt på utøya, og du ble tvunget til å se på videoen etterpå. Du vet det ikke skjer nå og at det ikke kan  skade deg, men det er vondt å se på! Det vanskeligste blir ansvaret jeg føler for den lille jenta. Jeg blir så desperat etter å beskytte henne fordi hun er jo meg, og jeg skulle så ønske noen hjalp meg.
Jeg skulle ønske noen dro meg bort, og sa jeg ikke kunne stole på han..
At jeg hadde noen som sa at jeg var mer verdt nok til å ha rett til å si nei når noen gjorde meg vondt.
Skulle ønske noen hadde sett på meg lenge nok til å se hvor redd jeg var, hvor mye jeg gråt, hvor vondt jeg hadde det.
Jeg skriker til hallusinasjonen, trygler han om å ikke skade meg. Var det noen som brydde seg nok om meg til å gjort det samme hvis de visste?
Jeg spør han om han ikke ser hvor redd hun er når han holder henne fast. Så han det da jeg var liten? Lukket han øynene? Brydde han seg ikke? Han må ha sett de redde øyene, den skjelvende lille kroppen han nektet å slippe.

Ja, jeg vet det ikke skjer nå. Men det er kanskje behovet for å beskytte lille 5åringen Fragile at jeg blir helt hysterisk at jeg må holdes fast når han skader henne.

Hun trenger beskyttelsen!

For den fikk aldri jeg.

Fra de siste ukene.

Gad…! Har utsatt og utsatt å skrive..
Både pga den sårende kommentaren, pluss at det bare hoper seg opp med ting å skrive om, så jeg har ikke orket å starte på oppsummering..

Tusen takk til dere som fortsetter å komme innom tross lite aktivitet..

Tiden har gått sakte, men overraskende fort, det har skjedd mye, men samtidig lite..
Må nesten bare velge å dra frem noen ting her..

En episode som har satt seg fast er da jeg ble identifisert som ; det er hun som skader seg! Det var vondt.
En ansatt, P, skulle gå for dagen. Jeg gikk ut av rommet mitt, og så at han i refleks dyttet døra opp etter seg da han gikk. Jeg så meg rundt etter andre ansatte, men da det ikke var noen der var jeg rask og satt foten i døra. Veggene her insaine tykke, jeg klemte meg inntil døra, så ingen så meg. Ble stående der til jeg hørte at han hadde gått ut nede, så snek jeg meg ned. Ventet ved utgangsdøra til jeg så en bil kjøre, da løp jeg ut. Det første som slo meg var å komme meg til bussen. Jeg sprang, men plutselig fikk jeg en bil opp ved siden av meg. Crap. Det var P. «Hvor skal du da, jenta mi?» Jeg tenkte bare; what? Du har jobbet sikkert 6-7 vakter siden jeg kom for 3 uker siden, du har aldri vært kontakten min, jeg kjenner deg ikke! Hadde lyst til å skrike at han skulle søren meg ikke kalle meg jenta si, det er grose! Men, anyway, jeg løp av veien for å unngå han. Tingen er bare at det var en blindvei. Det var mye lettere å stikke av fra akutt psykiatrisk, der var jeg jo kjent! :p Jeg fant et hull i gjerdet og prøvde å skli ned skråningen. Men der stoppet han meg. Jeg fikk helt panikk da han holdt meg fast, og begynte og miste kontrollen over pusten. Jeg fikk så angst! Kjenner han ikke godt, pluss at det kom en frikin vaktmester som hjalp til å holde fast. Skjønner at de måtte holde meg fast, det var en bratt skråning med mye steiner, men det å bli liggende nede med to menn som holder er sykt tøft for en som har blitt utsatt for utallige gruppevoldtekter.. :( Men da han skulle ringe til avdelingen etter hjelp, det var da jeg ble sint. Han presterte å si; «du, ei har rømt. Det er hu.. hun som skader seg!!!»
Jeg er ikke sint fordi han hentet meg inn(okai, jo, skrek jo at ikke ville ha hjelp, jeg ville dø, men fornuften sier meg at ville gjort det samme hvis jeg hadde vært på jobb).
Jeg er ikke sint fordi han ikke husket navnet mitt(selv om han sikkert har hatt 6-7 vakter siden jeg ble lagt inn for en måned siden).
Men jeg er sint fordi det eneste han så meg for var «hun som skader seg». Det var SÅ mye annet han kunne sagt.
Hun nye, hun blonde, hun unge(det er bare ei dame til her, og hun er over femti), hun på rom 4, ooosv.. Jeg pratet med flere ansatte, og de forsikrer meg om at det ikke er det folk kommer til å sitte igjen med når jeg drar. Vil ikke bli husket for psykdommen min:( Det blir jo kanskje naturlig, fordi det er det jeg jobber med her, men føler jeg er mye mer enn selvskading og DID.. Det er noen her som er minner meg på det. Spesielt T. Han er flink  til å fokusere på det gode som har skjedd. Feks sist gang jeg ente med å selvskade, fokuserte han på alle timene jeg klarte å la være. Han har gjentatt ting som om at jeg er utrolig godt og vakkert menneske, at jeg er sterk, han sier til og med at jeg imponerer han og at han er stolt over å kjenne meg. Dette bringer frem mye mixa følelser. Det første som kommer er ofte forsvarsmekanismen.
– Forventer han virkelig at jeg skal tro at han mener det?
– Hva vil han med å si det? De gamle overbevisningene om at menn aldri sier sånn uten å ville ha noe tilbake blir veldig sterke. Jeg har jo vært veldig mye med han, føler meg ganske trygg på han, at han ikke vil skade meg(noe som skal ganske mye til når det gjelder menn :p ), men likevel, når menn sier sånt skjønner jeg ikke hvorfor, og blir redd de egentlig forventer noe seksuelt tilbake, da det er det eneste jeg føler jeg har å tilby noen, da jeg ikke er smart, pen, morsom, interessant, osv.
– Hvis jeg tror på han kommer han sikkert bare til å le av at jeg trodde han ikke løy.
Likevel har han aldri ledd av meg når jeg prøver å ta det inn.
Så dette blir kompleks for meg, det å vite hva jeg føler når han sier slikt. Men jeg merker jo at for hver gang han sier det, blir det litt lettere å tro at han ikke finner det opp. Jeg kommer aldri til å tro at han mener det i den graden han har sagt det. Jeg er ikke sterk, det kan ingen overbevise meg om. Men kanskje det ligger bittelitt styrke istedet for ingen styrke, slik jeg alltid har tenkt, hvis du skjønner.
Okai, det ble litt av en digresjon! :P Bra du holder ut med meg;)

Forrige uke gikk vi også på tur, slutten ble veldig vanskelig.Første del gikk ganske greit, jeg stakk kamera overalt fikk noen okai høstbilder. Det var siste del av turen som ble utfordrende. Plutselig gikk vi langs vannet, der gjerdet skilte meg fra en skråing som gikk kasnkje 3-4 meter ned til vannet. Jeg ble bombadert av stemmene til de forskjellige personlighetene om at jeg måtte jo hoppe! Jeg ble stående og se med lengsel ned skråingen, samtidig som jeg prøvde å tenke fornuftig. Det fallet  hadde ikke drept meg. Det hadde sannsynligvis bare gitt meg hjernerystelse og brekte ben. Jeg prøvde å snakke innover som jeg har lært, og minnet de på ei venninne som gikk med sånne pinner inn i benet og på krykker i over et halvt år etter at et selvmordsforsøk hadde gått galt. Jeg fortalte de om og om igjen at det kom ikke til å drepe meg, bare gi meg skader vi kom til å angre lenge på. Jeg prøvde til og med og si det høyt –med litt humor i stemmen- til de to jeg gikk med da de så at jeg ble stående litt for lenge; “det hadde bare brukket bena mine å hoppe derifra”, bare for å få bekreftelse på at; nei, det var ikke noe vits. Men delene fortsatte, spessielt Karina. Slitsomt. Jeg ble dratt bort fra stedet jeg kunne hoppe, men kampen var i gang. Jeg klarte ikke følge med i samtaler lengre, jeg ble bare gående å snakke tilbake til ideene de forkjellige personlighetene hadde om hvordan jeg skulle klare å dø. Jeg sa tilbake at ingen av forslagene kom til å drepe oss. Slenge meg ut i en vei hvor de kjører 40 km i timen hadde bare skadet meg, svelge de skarpe steinene kommer bare til å ødelegge ting på vei ned, ikke drepe, osv. Men de fortsatte; det er alltid muligheter, du må bare finne mulighetene, di jævla horeunge, klarer du ikke å dø en gang? Det siste kvarteretav turen switchet jeg mye. Husker bare biter, men i de bitene ble jeg holdt fast mellom to personale og dyttet mot sykehuset. Jeg husker ikke at jeg kom tilbake, satt bare plutselig inne på et rom på skjerma. Fikk beskjed om at Karina hadde vært fremme. Som vanlig hadde hun snakket dritt om meg, hvor mye hun hatet meg, og hvor sint hun var fordi jeg ikke hadde klart å ta livet mitt i løpet av turen. Hun hadde truet personalet, men de sa det virket som hun hadde det mest i kjeften. Hun hadde slått og sparket etter de, men ikke noe mer enn det. Fikk JM som kontakt da, det var godt.

Hadde en samtale med overlegen på fredag ang medisiner. En annen lege hadde egentlig seponert sobrilen, men jeg fortalte at jeg kjenner meg selv såpass godt nå at hadde jeg ikke hatt sobrilen noen av gangene hadde det endt i belter.
Vi pratet også litt om hvordan det gikk. Han lurte på om det var som jeg forventet her. Men jeg måtte jo innrømme at før jeg kom dit tenkte jeg ikke det var aktuelt med langtidsavdeling uansett, jeg var jo sikker på at jeg kom til å klare å dø. Han sa alvorlig på meg og sa at det var jo såvidt at jeg ikke overlevde. Gni det inn, tenkte jeg da ;) Det er nesten irriterende å ikke ha klart det, drit i å minn meg om hvor nære jeg var. :P

Forrige uke var generelt vanskelig. Flere kvelder ble jeg låst inne på skjermet, og fikk ikke være i fred uansett hvor mye jeg prøvde. Kjempet mellom delene. Egentlig vil jeg jo ikke dø på sykehus. Det er fryktelig å gjøre det mot de som finner meg, de som tenker; hadde jeg tatt tilsyn 5min før, hadde jeg skjønt at noe var i gjerdet, legene som hadde bestemt hvor ofte personalet skulle være innom, osv. Jeg har jo prøvd flere ganger, men det er i ren desperasjon. Når livet er så jævlig at jeg klarer ikke tenke på noe annet enn å dø, skjer det. Eller når stemmene til delene skriker så høyt at jeg ikke klarer å ignorere dem. Så har det jo skjedd at de har prøvd også.
Men det blir veldig kamp, fordi noen vil jeg skal ta livet mitt så fort som mulig, mens andre oppmuntrer meg til å vente. Det skjønner jo logikken i meg og, at skal jeg ha størst sjanse til å dø burde jeg klare å få kontroll over impulsforsøkene, slik at jeg snart blir tatt av tvangen, og kan skrive meg ut og ta livet mitt da. Noen av delene er litt mer der, opptatt av å holde meg i skinnet til jeg kan skrive meg ut. Det er til og med deler som har sladret på meg! :p Julie vil ikke jeg skal dø her inne, så hun fortalte kontakt N om det jeg endelig hadde klart å binne i vinduet for å henge meg i. Irriterende, jeg brukte laang tid på å klare å få det til (det er klin umulig å feste, pluss at jeg bare kunne holde på noen minutter av gangen pga det hyppige tilsynet.

Dagen i går var slitsom. På dagen brukte jeg all energi  jeg hadde for å ikke tenke,jeg slet så utrolig. Vi så film  i 9 tiden på morgenen (jeg hadde vært våken siden 5:p). Etter det  omorganiserte jeg hele rommet,tømte alle skuffer, skap og kommoden og ryddet alt på nytt. Rømte alt jeg kunne fra tankene. Mot slutten var jeg så deppa at jeg fikk nesten ikke frem et ord. Kontaktene mine reagertepå det, oftes når jeg sliter er jeg urolig. Men i går ble jeg bare sittende uten å klare å holde samtalen. Da kveldsvakten kom på fikk jeg gå en tur. Ble ikke den mest velykkede turen. Gikk med kontaktene mine, T og N. Det var godt å komme seg litt ut da.. Vi gikk nedover mot det området T hadde vokst opp. Jeg hadde egentlig gledet meg litt til å høre litt historier fra da han var liten. Men det ble så overveldene mange minner fra min egen barndom. Flashbacksene raste gjennom hele turen. Alle de vonde minnene.. Han fortalte hjertelig om epleslang, jeg fikk minner av hvordan jeg ble straffet over overgriper hvis noen fikk meg med på det. Minner om hvor ille det var på skolen at få turte å være venner med meg i frykt for å bli mobbet selv. Frykten for å være ute, men også for å gå hjem. Det var ikke bare minner, men også savnet etter alt jeg ikke fikk som barn! Alt jeg gikk glipp av. Trygghet, forutsigbarhet, ros, varme, bekreftelse. Istedet fikk jeg vonde ord, utrygghet, uforutsigbarhet, voldtekter og vold. Mange behandlere har spurt om jeg har sørget over tapt barndom. Kanskje begynnelsen kom i går. Vi satt oss ned på en benk på vei opp, da kom tårene ukontrollert. Fikk skryt for at jeg hadde klart å sette ord på det, men føltes ikke slik.
På vei opp prøvde jeg og løpe.
Jeg skjønner nesten ikke hvorfor selv. Jeg har prøvd å løpe fra  T utallige ganger. Han er mye raskere enn meg. Dessuten leser han meg som en åpen bok, tolker hvert blikk jeg har mot der jeg tenker å løpe.
Men selv om jeg egentlig vet at det ikke går tror jeg bare trenger å prøve. Det er noe i meg som føles ut som at jeg skylder meg selv å prøve, at jeg klikker på meg selv hvis jeg ikke gjør alt jeg kan for å prøve å dø. Og tar jeg ikke muligheten får jeg høre det av de andre delene.. Jeg løp ned en skråning, men tryna. Oh yes, the grace of it all ;)
Når jeg kom tilbake skrek koppen i skuffen. Jeg hadde egentlig bestemt meg for å skade meg før vi dro på tur. Skal ikke gi noen noen tips på hvordan å lure psykehuset, så hopper over innholdet til da jeg var ferdig! :P Ble så mange sår, gav meg ganske raskt fordi det hjalp ikke. Da dette ikke hjalp kom selvmordstankene. Da jeg var på vei ut for å finne det å henge meg i, kom tilsynet. Jeg hadde tatt to pakker bandasjer rundt armen og tatt over genseren, men fordi det blødde ganske mye så jeg plutselig at jeg hadde fått det på hendene og kjolen, så prøvde å gjemme det, men da skjønte hun at det var noe. T kom også inn.  Jeg prøvde å bli latt være i fred, det var ikke snakk om. Jeg visste sårene måtte bli sydd, men ville ikke ha noe styr rundt det, prøvde å snakke det bort. Men de ringte da legen allikevel. Fikk en okai lege da.. Det blødde veldig mye, men han var tålmodig med alt, satt godt med bedøvelse.. Kjente han igjen fra akutt avdelingen på psykiatrisk. Jeg husker at jeg ikke likte han, men husker ikke hvorfor:p Men han var okai i går.
Etter syingen gikk han, jeg pustet lettet ut. Men så kom han tilbake.. Han begynte å spørre om suicidalitet. Ordene mine sa klart i fra at jeg ikke hadde noen tanker om det. Problemet med å overbevise han med ordene mine, problemet var bare at jeg hadde enorme problemer med å ikke bli avslørt av kroppsspråket mitt. Tankene gikk bare på at å kunne være alene så jeg kunne bruke det jeg hadde gjort klart for å prøve å dø med,jeg prøvde alt jeg kunne for å skjule det, men følelsene ble så  sterke at jeg klarte ikke skjule det.. Ordene svarte nei, men kroppen skalv i angsten, pusten var ute av kontroll, øyene viste  kun tårer og stemmen bar så vidt ordene jeg prøvde å overbevise han med. Så det endte i forfølging. Oh joy.

Nei, nok for i dag. Skal virkelig skjerpe inn på oppdateringer her..

Takk at du leser.. <3

Relasjonsrelaterte traumer

Samtalen med psykolog A gikk bra..
Vi snakket mye om hvordan det har gått her, at jeg har vært så lite fremme og sånt…
Så snakket vi litt om det jeg mener han kalte relasjonsrelaterte traumer.. At hvis jeg hadde blitt møtt på en annen måte av foreldre, familie, lærere og andre voksne som burde sett noe, hadde jeg ikke slitt like mye i dag. Hvis pappa ikke hadde avfeid den første gangen 5 åringen hans prøvde å si at det hadde skjedd noe ekkelt, kunne de neste 10-11 årene med overgrep vært unngått. (EDIT, oktober 2015), DETTE ER MENS JEG FORTSATT HADDE FORTRENGT HVA PAPPA GJORDE)

Hadde det vært åpent i min familie for å prate om slike ting hadde det kanskje ikke holdt på så lenge. At hvis lærerne hadde åpna øynene litt hadde de sett 13 åringen som vært friminutt ble kastet ut av klasserommet, fordi de andre elvene sa hun var så stygg at de mistet matlysten av henne kunne en selvtillit blitt reddet. Om noen hadde sett nøye nok til å se sårene på håndleddet kunne dette blitt stoppet da, og ikke blitt en mestring strategi som følger henne langt inn i voksenlivet. Hadde noen stoppet faren i å konstant fortelle henne at ingen ville gifte seg med henne slik som hun var hadde hun kanskje trodd at noen ville ha henne. Hadde ikke så mange menn misbrukt tilliten hennes kunne hun kanskje trodd at ikke alle menn egentlig vil skade. Hadde noen sett på henne lenge nok til å merke masken hadde hun kanskje følt at hun var verdt nok til å bli sett.
Han sa jeg fortsatt ville vært traumatisert, men at reaksjonsmønstrene mine kanskje hadde vært anderledes. At veien ikke hadde vært så lang..

Resten av kvelden ble vanskelig.. Prøvde å skade, men ble stoppet. Da de tok rundt meg og dro meg bort fra skårene forsvant jeg helt inn i angsten over at noen tok på meg uten at jeg ville det. Jeg skrek, gråt og hyperventilerte lenge, var helt fra meg, fikk ikke kontrollen. Så hørte jeg noen si at de skulle hente T. T er nok den jeg har vært mest sammen med. Han er ikke en av primærkontaktene mine, men han jobber så mye ekstra at han vært kontakten min mer enn noen av primærene mine.. Han er også en av de jeg har fått best kontakt med. Han er veldig flink. Han leser meg veldig godt(irriterende godt noen ganger :p ), sånn at han noen ganger skjønner hva som trengs før jeg gjør det. Han er veldig flink til å roe meg ned når jeg er redd, han vet lissom stort sett hva han skal si. Han er også veldig flink til å komme ned på mitt nivå, feks når jeg sitter i hjørnet bak pulten setter han seg alltid ned på gulvet ved siden av meg. Han er lett å prate med, og det har vi gjort mye av, så han kjenner meg. Jo, men tilbake til historien. :p Jeg satt i hjørne med ryggen til, og skvatt noe enormt da jeg plutselig hørte stemmen hans. Etter noen minutter fikk han snudd meg, holdt meg i hånda og pustet meg gjennom det. Resten av kvelden gikk til kort, avledningsteknikken som blir brukt mest for Fragile.. Blitt mye kortspill på psykehus.

Helgen var også tøff. Lørdagen våknet jeg opp med intense mareritt som dominerte hele formiddagen. Kveldene er alltid verst. Så det ble så og si fotfølging, fikk bare gå på do alene, ellers var de sammen med meg hele tiden. To ganger klarte jeg likevel å få tak i glass, prøvde å svelge skårene i et desperat forsøk på å dø(hvis noen tenker på dette som tips til selvmord når man er innlagt, bare glem det Legen forklarte at sjansen for å dø er veldig liten, du bare risikerer å ødelegge stemmebåndet, måtte puste gjennom tube, få utlagt tarm, veldig mye kan bli ødelagt uten at du faktisk dør). Første gang fikk jeg et lite skår, men det var så lite at det det gjorde ikke noe. Andre gangen var jeg klar for å svelge håndfuller, men det ble stoppet, ble bare fotfølging ut av det.

Jeg tror helgen ble så vanskelig fordi jeg var mye til stede.. Hvis dere skjønner.. Hvis dere har fulgt meg vet dere at de siste ukene har de andre delene vært mye mer tilstede enn det jeg har.. Jeg har vært bevisst kanskje 2-3 timer hver dag. Men i helgen var jeg heldig med kontakter jeg følte meg trygge på, jeg visste at hvis det ble vanskelig kom de til å takle det. Så da tillot kanskje underbevisstheten på et eller annet plan å.. Jeg vet ikke, dette blir veldig komplisert og diffust.. Prøver bare å forstå hvorfor jeg var mer til stede.

I dag husker jeg kanskje 5-6 timer.. så går fremover.. Har vært veldig urolig de siste kveldene, så fått sovemedisinene så tidlig som 8, bare for å komme meg gjennom kvelden. så sovner snart håper jeg…

Translation of an arm

Begge er gamle, fra 2007 tipper jeg… Veldig simpelt, men sier hva jeg vil si..

Copywirte på begge, folkens!! :P

Translations of an arm

The wounds on my arm screams of my pain
The pain to deep for tears to contain
The pain to strong for words to explain
The scars from my war will always remain

The scars on my arm represent my fight
The days when victory seems out of sight
The times when I can’t see any light
I’m searching for dawn, but is living in the night

My arm tells the story of a tormented mind
I’m looking, searching for light I can’t find
I’m begging, pleading life to be kind
Walking here on my thin thin line

The pain is too much for me to bear
my thoughts are so consuming I can’t find air
I can’t find anyone to really care
The echo of my past is all i hear

Don’t look surprised, see as I see it
When you hate something, you want to destroy it
When the pain is to strong, you try to mend it
This emotional chaos, I need a break from it

So as I surrender to the knife,
My last words seems to fit
That bittersweet voice whispers;
Note to self;
It’s because you’re worth it!

© Fragile 2007

 

Bakgrunn til bildet

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3