Tag Archives: skam

Gårsdagen..

Dæven, for en dag. Har sikkert grått i 5-6 timer i går, var helt utslitt.

Som dere leste var natten og morgenen ikke være så bra. Kom på sykehuset til avtalt tid. Men det var en kamp. Kamp mot impulsene til å bare få selvmordet gjort med en gang, i stede for å vente til alle tror det går bedre. Men mest en kamp mot at jeg føler at jeg ikke spiller nok rolle til å få hjelp, og jeg tror de vet det. Som forrige gang, hadde jeg ikke fått beskjed om å komme tilbake hadde jeg aldri klart å gjøre det. Så det var utrolig sårbart å møte opp. Det som da hadde skjedd var at jeg måtte innom mottak først, og de hadde ikke fått beskjed om at jeg kom. Jeg prøvde å ikke ta det til meg, men det var som en bekreftelse; du er så lite viktig at vi glemmer deg. Ble plassert på gangen, og fikk beskjed om at legen kom om en halvtime. Jeg kunne egentlig godt sitte på gangen, det betyr at jeg ikke er i veien for de i forhold til at jeg hadde fotfølge . Men jeg klarte ikke slutte å gråte. Heldigvis fikk jeg BO som kontakt, han som alltid får meg til å le. Han tok meg inn på et ledig rom, så jeg skulle bli skjermet litt. Han prøvde å få meg til å smile, men klarte det ikke denne gangen. Jeg hater at folk ser meg gråte, så satt inn i hjørnet med nesa mot veggen og prøvde å gråte lydløst, men han fikk det jo med seg. Spurte noen ganger om det var noe han kunne gjøre for å gjøre det noe lettere for meg. Jeg ristet motløst på hodet, men syns det var hyggelig at han spurte.

Etter tre kvarter kom legen som skulle ha innkomstsamtale. Da jeg så hvem det var, ble jeg kjempe lettet gjennom tårene. Har vært borti LC før, han har jobbet på posten jeg pleide å være på, pluss at han har vært vakthavende for meg en del ganger. Han er skikkelig alright! Han begynte forsiktig, tok det i mitt tempo. Midt i snakket vi litt om musikk. Så måtte jeg stille et vanskelig spørsmål. Det jeg nevnte forrige innlegg som var så vondt etter voldtekten var en rift. Det er HELT uaktuelt for meg med undersøkelse, så jeg ville egentlig at dette bare ikke skulle bli fulgt opp av legen på posten jeg skal være innlagt på, så valgte derfor å bare spørre LC om dette kan gro av seg selv, i håp om å få et ja, og at dette aldri ville bli nevnt igjen. Han spurte mer, fortalte da litt om situasjonen. Han sa det var vanskelig å si uten undersøkelse, men at han nesten måtte ta det opp med legen oppe på posten jeg skulle til. CRAP

Når jeg kom opp ble jeg bare liggende på rommet stort sett i 3 timer. Depresjonen hang ekstremt over meg. Klarte ikke ligge i senga(har så dårlig forhold til senger, det har skjedd så mye vondt der), så jeg lå i hjørnet oppå dyna med teppe over meg og bare stirret ut i lufta kjempe lenge.

Så var det samtale med psykolog A. men det funket ikke. Klarte bare si at jeg ikke orket å prate i dag før tårene kom. Han sa han så det på meg og, at dette ikke var helt dagen for lang samtale.
Han tok opp bulimien, om vi skulle prøve å gjøre noe med den. Fortalte jeg ikke hadde spist så mye i det siste. At jeg føler jeg har lagt på meg 20 kilo. Sa at jeg gjerne skulle slanket meg på en sunn måte, men at det alltid sjever ut til noe destruktivt. Da sa han; «bulimi er jo mislykket slanking.
Den svei. Har lenge slitt med følelsen at jeg ikke er «ordentlig» spiseforstyrret fordi jeg ikke er undervektig.
Denne kommentarer var tung å ta.
Igjen begynner fornuften og sykdommen å krangle.
Fornuften sier at han mente nok ikke at du sliter med bulimi fordi du ikke klarer å slanke deg. Men sykdommen skriker; jeg skal vise deg at jeg vil slanke meg, jeg skal slutte å spise!» Har ikke spist siden det. Er bare en halv dag, men. Redd dette mønsteret gjentar seg.
Han bad også om unnskyldning for hva han sa i utskrivingssamtalen. Bestemte meg for å lese utskrivningssamtale del 1 for han.

Selv etter samtalen var over klarte jeg ikke å slutte å gråte. De maste om at vi måtte gjøre noe med sårene på armen. En del sår som burde blitt sydd, det er for sent nå, men de ville rense og legge på ren bandasje. Så lege T skulle komme og se på det. I tillegg til det skulle vi liksom prate litt om rifta. Jeg ville ikke, men flere maste om at jeg burde gjøre det. Jeg sliter likevel med å ta i mot hjelp. Har jo klart å sy mye før men i det siste har jeg slitt veldig rundt det med at jeg ikke fortjener hjelpen, både fordi jeg har gjort det selv og fordi jeg ikke spiller noen rolle. Så tok mye av meg å la henne begynne å styre. Men så kom hun inn med saks. Jeg har sagt 1000 ganger at når jeg sliter like mye som jeg gjorde da blir selvskadingsimpulsene enorme. Jeg klarte å holde meg lenge, men til slutt klarte jeg ikke mer. Jeg hev meg etter saksa. Fikk masse kjeft. Da sa jeg at jeg ikke taklet at folk var sint på meg akkurat da, og ba henne om å gå. Etter litt tid skulle vi prøve igjen. Men så kom det en høy lyd, og jeg skvatt sykt, å hun mistet grepet på det hun holdt på med, igjen ble hun sint, da forlangte jeg henne ut. Kan jo virkelig ikke for at jeg skvetter!! :( Da ble det for mye, så jeg ba henne gå. Men i løpet av tiden hun var inne, spurte jeg om det gikk ann at noen var med meg når jeg hadde så vanskelig. Så jeg håpet at hun sendte inn kontakten min når hun gikk(dette var rett etter vaktskifte, så hadde fått en ny kontakt). Men jeg satt der en stund, uten at noen kom. Jeg gråt så jeg hev etter pusten, og da hadde jeg grått konstant i halvannen time, var utslitt. Gikk ut og spurte etter kontakten min, men ingen visste hvor hun var. D fulgte meg tilbake til rommet, men han snudde i døra, han hadde ting å gjøre. Jeg følte meg så ekstremt alene. Og da var jeg bestemt på å skrive meg ut. Suicid tankene tok helt overhånd, og jeg følte jeg ikke fikk nor hjelp uansett.

Endelig kom kontakten.

H er kjempe grei..

Oppløst i tårer prøvde jeg å forklare hvorfor jeg var så lei meg. Hvor vanskelig det hadde vært for meg å komme tilbake fordi jeg føler de vet at jeg ikke spiller noen rolle, og hvordan det føltes å bli bekreftes i løpet av dagen, vet at jeg hadde blitt glemt først av avdeling, så av lege, så kontakt. Hvor mye jeg kjempet for å samarbeide med sårstell, og hvor krenkende det føltes å få så kjeft når jeg virkelig hadde prøvd lenge.

Da var selvmordsimpulsene så sterke at jeg bare ville skrive meg ut. Jeg har jo hatt lyst til å dø så lenge, men har feiget ut for mange ganger, av hensyn til de jeg er glad i, og frykten med alle fysiske skader jeg kan sitte igjen med hvis det skulle gå galt. Men i går hadde jeg virkelig gjennomført det, jeg ville ikke slippe den følelsen!

Men jeg skrev meg ikke ut.

Resten av kvelden gikk i bølgedaler. Det er mye hull, da. Jeg gikk tilbake til nå-må-vi-vise-hvor-bra-vi-har-det-slik-at-ingen-mistenker-selvmord strategien, men jeg klarte det ikke lenge av gangen, så da tok en personligheter over som klarte det. Klarte å snakke om fremtiden uten å gråte, klarte å smile. Så jeg var borte i 15-20 minutter av gangen. Da hadde jeg litt mer styrke, og klarte å fake en liten stund til.

Nå må jeg bare fortsette å snakke om langstidsavdeling, leilighet, utdanning, slik at de tror at jeg har fremtidsplaner og ikke er suicidal.

The play goes on..

Reklamer

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3

Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.