Monthly Archives: desember 2012

___________________Kan trigge______________________

Jeg graver hendene lengre ned i lommene på kåpen for å
beskytte de fra den bitende kulden.
Jeg går litt i hast den siste bakken opp til t-banen
i frykt for å misse banen..
Da jeg kom opp så jeg at jeg ikke hadde tenkt til å stresse, den
hadde allerede gått, så jeg måtte vente på neste.
Men plutselig ble jeg glad at jeg hadde stresset allikevel.
Det er ingen der.
Verken på min side av perrongen eller den på andre siden av togskinnene.
Jeg går sakte mot kanten av perrongen og ser
lengselsfullt ned på skinne.. Jeg setter meg rolig ned og dingler med bena.
Jeg så til venstre og så at jeg kunne gå bak et tre der, gjemme meg
og hive meg foran banen når den kom.
Eller så kunne jeg legge meg ned med hodet først.
Jeg har så lyst, så hva holder meg tilbake?
Jeg sitter og der et minutt eller to og tenker.
Hvordan kan et valg være så lett og så vanskelig på samme tid?
Tankene begynner å vandre..

Dagen før hadde jeg pratet med både overlegen og psykologen..
De visste om pillene jeg gjemte hjemme..
De vil jeg skal gi de fra meg.
Men det er mine piller, de er lovlige reseptbelagte piller.
De er mine..
Jeg merket noe litt vondt fra overlegen..
Det virker som han tror jeg er frisk..
At jeg ikke er suicidal lengre.
Det er vel ikke helt sant..
Som om tanken om døden ikke slår meg lengre.

Den tanken finner meg hver dag..

Hver dag.

(Lørdag)
Jeg hadde gått en stund. Jeg ante ikke hvor jeg var lengre.
Jeg begynte i Oslo sentrum, men har nå hadde det gått i halvannen time..
Hadde hatt en kort samtale med en venninne, men det hjalp lite..
Jeg hadde gått rundt lenge, uten å egentlig bry meg om hvor jeg gikk eller hvor lenge jeg hadde gått.Bare gått, tenkt, grått. Kl nærmet seg 2300.
Plutselig kom jeg forbi en stor kirkegård.

Hjertet raste i meg. Det var mørkt der.
Det var veldig usannsynlig at det kom til å komme før dagen etter.
Jeg gikk med raske skritt inn i mørket og satt meg bak et tre.
Hendene mine skalv noe voldsom da jeg tok hånda ned i veska.
Jeg tok frem skalpellen og satt den mot halsen.
Plutselig hørte jeg stemmer bak meg og jeg farte sammen.
Jeg la skalpellen raskt i lomma og kom meg ut derifra.
Det var da jeg ringte nattevakten fra Hjelperne i huset, helt fortvilet..
«Jeg kan ikke dra hjem, fordi han vet hvor jeg bor«,
var det eneste jeg fikk frem det første minuttet.
Jeg gråt sånn at han ikke skjønte hva jeg sa,
så det må gjentas flere ganger.
Han klarte til slutt å overtale meg til å komme hjem,
komme til Hjelperne i huset.
Jeg falt sammen i tårer da jeg endelig kom dit.
Nattevakta tok meg i mot, gav meg sovemedisiner og fulgte meg hjem.

(Tirsdag 4.12)
Jeg sitter med legen etter å ha skadet meg.
Jeg er fortvilet. Jeg gråter, har grått i over en time.
Legen prøver å få ut av meg hva som har skjedd,
jeg skadet meg kun en time etter jeg kom tilbake til psykehuset,
uten egentlig å ha en åpenbar grunn, så de lurte
på om det hadde skjedd noe på permen.
Spørsmålene haglet..
I desperasjon etter å få spørsmålene til å slutte,
sa jeg det jeg ikke skulle sagt;
Jeg kan ikke si noe, det forrige psykehuset
truet med å ta kontakt med politiet!
Legen spør hvorfor det var snakk om politi, og
mens jeg nesten ikke klarer
å puste gjennom gråten innrømmer jeg;
Fordi han vil ikke stoppe.

Jeg ser på legen at han vet at jeg snakker om M.
Det var  natta før det hadde skjedd..

(Natt til Tirsdag)
Lukten av blod, tårer og svette har fylt rommet.
Han sto og tok på seg buksa mens jeg lå gråtende
i senga mens jeg fortvilt prøvde å få
på meg den revnede tunikaen.

Jeg hadde blod rennende fra  pannen og hadde vondt i
hele kroppen etter kampen jeg hadde kjempet for å få han bort fra meg.
«Jeg tror jeg er gravid..» hvisket jeg så stille
slik at luften såvidt bærer ordene frem til der han stod.
«Hæ?» sa han, tydelig irritert.
Jeg klarte ikke flytte blikket bort fra hendene mine i det jeg prøvde igjen;
«Jeg har ikke hatt mensen på 3 måneder» sa jeg, litt høyere denne gangen. Han kom bort, tok hardt hendene på ansiktet mitt og klemte kinnene sammen. Tårene mine fortsatte å renne.
Jeg trodde jeg kun så sinne i øynene hans, men så ser jeg noe mer.
Jeg ser   f r y k t.
Han slipper meg raskt,
tar på seg jakka og går fort ut av leiligheten.
Jeg tenker.. Kanskje, bare kanskje dette var nok til å få han til å slutte?
At han er så redd for et lite barn, som kan bevise hva han har gjort med meg.
PS. Han har ikke vært her eller tatt kontakt siden da
(halvannen uke) kanskje det hjalp.
Oog etter litt over 3 mnd fikk jeg endelig besøk av tante rød, så jeg er  ikke gravid allikevel! ツ

(Torsdag 6/12)
Jeg tråkker de tunge stegene mot ringeklokka.
SMI, Senter mot incest står det på den.
Jeg bruker noen minutter på å trykke på knappen.
Hallo? lyder stemmen.
Det er meg, er det eneste jeg får frem.
Kan du koden til heisen?
Ja, svarer jeg og døra åpnes.
Etter turen i heisen går jeg sakte innover i etasjen.
Hjertet lettes da jeg ser T sittende på kontoret sitt.
Jeg sleit enormt med å holde meg til stede,
og T merket det ganske fort.
Han spurte hvorfor, og jeg
fortalte om frykten av å være gravid *
med overgriper M.. Jeg falt helt sammen i tårer..
Endte med at vi ble enige om at jeg burde gå,
fordi jeg hadde så voldsom skadetrang.
Heeeldigvis stod L ute å røykte og jeg fikk
grått ut i hennes armer. Vi dro på kafe,
noe jeg er utrolig takknemlig for. Er ikke
sikker på hva som hadde skjedd hvis jeg
hadde dratt derifra alene :/

Psykehuset har vært litt skeptiske til å slippe meg.
Siden jeg fortsatt er på tvang har de satt en minimum
tid jeg må være der. Skal være der nesten hele romjula.
Der har vært litt redde for meg, men
fikk heldigvis dra hjem i helgen.
Fordi jeg kan slippe frykten for M  når
jeg er der sover jeg mye bedre når jeg er der,
jeg sover relativt lite i leiligheten.
Blir liggende å være så innmari redd..
Våkne og ikke skjønne hvor jeg er..
Jeg blir liggende og late som jeg sover,
fordi jeg tenker at jeg ligger i Slangens hus,
og at overgrepene kommer til å begynne
hvis noen skjønner at jeg er våken.
Det hender jeg kommer over noen av delenes tekster,
ting de har skrevet for å få ting ut.
Jeg er ikke helt sikker på hvem det er som
skrev dette,  men på håndskriften
virker det som det er  Hanne
Jeg har luket bort skrivefeilene og
erstattet «jeg» med «hun»så det ikke skal
bli alt for mye forvirring her..

Hun lå helt stille, helt musestille, da kanskje han ikke skjønte at hun var våken!
Hun krøket seg sammen og prøvde å bli så liten som  det går ann å bli.
Hun turte nesten ikke puste, så redd er hun.
Det fløy bilder foran øynene hennes fra forrige gang han hentet henne..
Bildene var minner, hun så seg selv naken på jordgulvet,
hun hadde fått noen slemme piller og hun var
helt borte fra seg selv. Rundt henne var det menn med
sigarer og den drikken som gjør de voksne rare.
Tilbake i senga lukkes øynene hardt igjen, slik at han ikke skal skjønne at
hun ikke sover, vil ikke bli med han ned i kjelleren igjen.
Hun hører skrittene nærme seg rommet.
«Kjære Gud, la meg forsvinne, la meg bli borte, slipp meg fri fra slemme leker»
Hun hvisket til og med inni seg for at han ikke skulle høre henne.
Plutselig hørte hun skrittene gå inn i en annen dør, det høres
ut som om det er utenfor ytterdøren. Forsiktig åpnet hun øyene..
Øyene ble stor da hun så at dette slettes ikke var hennes soverom.
Dukkene og bamsene var borte,
Hun satt seg opp for å se seg rundt, og da så hun at hun hadde så store armer!
Fingrene var lange, armene var store og når hun fortsatte å se ned så hun
at hun hadde like lange bein! Hele kroppen hennes var rar,
den var ikke hennes lengre, den var voksen!
Hun prøvde å forstå, men skjønte ingenting.
Så så hun det på nattbordet.
Lappen.
Hun tok den og prøvde å lese.
«Du er trygg,
Det er 2012!
Du er voksen, nå!
Slangen vet ikke hvor du er,
Det er ingen her som vil skade deg!»
Hun skrudde på lyset og så seg rundt.
Kanskje hun var trygg allikevel?