”Jasså, så du er borderline, du?”
Dette var de første ordene jeg hørte om borderline, eller som den også blir kalt; emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse (forkortelse EUPF). Jeg satt skjelvende på badet mitt med veldig dype kutt på både hals og håndledd. En venninne som hadde fulgt nøye med meg på telefon den kvelden hadde ringt ambulanse da hun skjønte at det gikk mot selvmordsforsøk. Det var en av ambulansefolka som stod å så oppgitt på meg og stilte meg det spørsmålet.
Det var det første han sa. Ikke Hei, hva heter du, hva har skjedd eller hvordan går det.
”Jasså, så du er borderline du?”
Jeg ante ikke hva han snakket om, men det var jammen vondt å bli møtt med et slik stempel første gang jeg ble hentet av ambulanse..
Jeg har hatt dette innlegget i kladden i flere uker, men aldri følt meg «ferdig» med det. Det var en medblogger som dyttet meg i riktig retning med et innlegg som beskrev at hun har hatt noe av de samme problemene som meg..
Jeg har en del diagnoser hengende over meg.. Det er PTSD, bulimi, kronisk suicidal og DID som jeg merker i hverdagen min, dette er diagnoser jeg er enig i. EUPF derimot er ikke en jeg er enige i. Heller ikke min behandler gjennom 3 år mener at jeg har den diagnosen, det er noe sykehuset har satt på meg..
Nå skal ikke jeg ta for store ord, jeg har ingen forskning på dette, men vi er mange som mener at EUPF settes litt for lett. En psykiater fortalte meg en gang at han mente at EUPF er «inn». Den settes lett på unge kvinner som har noen av kjennetegnene. Jeg kan selv tale for dette da jeg har fått den selv om jeg bare har 3 av kriteriene. Du må ha 5 av de 9 for å få diagnosen..
Raskt om kriteriene(funnet på Wikipedia);
«The Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders» fjerde utgave, DSM-IV, en mye brukt manual for diagnostisering av psykiske lidelser i USA og mange ikke-europeiske land. Den definerer borderline personlighetsforstyrrelse som:
- Et gjennomgående mønster av ustabilitet i mellommenneskelige relasjoner, selvbilde og affekter, samt markert impulsivitet fra begynnelsen av tidlig voksen alder, og til stede i en rekke sammenhenger, som angitt av fem (eller flere) av følgende:
-
- Desperate forsøk på å unngå reell eller innbilt fare for å bli forlatt. Merk : Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
- Et mønster av ustabile og intense mellommenneskelige relasjoner som er preget av veksling mellom ekstrem idealisering og devaluering.
- Identetsforstyrrelse: markert og vedvarende ustabilt selvbilde eller selvfølelse.
- Impulsivitet i minst to områder som er potensielt skadelig for en selv (f.eks. promiskuøs sex, spiseforstyrrelser, overspising, rusmisbruk eller hensynsløs kjøring). Merk: Ikke ta med suicidal eller selvskadende atferd som dekkes av kriterium 5′
- Tilbakevendende suicidal atferd, gester, trusler eller selvskadende atferd.
- Affektiv ustabilitet på grunn av en markert reaktivitet av humør (f.eks, intense episodisk dysfori, irritabilitet eller angst som vanligvis varer noen få timer og bare sjelden mer enn noen få dager).
- Kronisk følelse av tomhet
- Upassende sinne eller vanskeligheter med å kontrollere sinne (f.eks hyppige visninger av temperament, konstant sinne, tilbakevendende fysiske slosskamper).
- Forbigående, stressrelaterte paranoide forestillinger, vrangforestillinger eller alvorlige dissosiative symptomer
Jeg er nok redd for å bli forlatt, det er et punkt..
Ustabile forhold har jeg aldri hatt. Dette går ut på at en enten syns personen er fantastisk eller forferdelig. Det er jo litt gråsoner her, men det blir altså at en da også kan gå veldig raskt fra å elske en person til å hate den på veldig kort tid. Det er fort svart-hvit tekning med Borderline pasienter..
Identitets forstyrrelse eller ustabilt selvbilde er heller ikke meg. Jeg har aldri gått gjennom den «finne meg selv» greia. Nå er jo det normalt å gå gjennom i tenårene å ikke være sikker på hvem en er-man har ikke EUPF av den grunn. Men jeg har ikke hatt noen følelse av det. Selvbilde er heller ikke ustabilt, det har alltid vært dårlig.
Impulsivitet er derimot når jeg kjenner meg igjen i. Likevel har jeg bare en av kriteriene som ble nevnt; overspising. Jeg har også et problem med impulsivitet rundt å bruke mye penger, men vet ikke om det går under som skadelig for en selv.(Husk at det står at det ikke gjelder selvskading)
Tilbakevendende suicidal atferd er jo noe jeg ikke kan benekte. Har vel aldri truet om det, men den og selvskadingen er jo der..
Punkt nr 6 betyr rett og slett humørsvingninger. Dette er noe som også ligger i diagnosen DID, men det er vel ikke noe jeg kjenner meg igjen i. Det er klart ting kan gå rett vest på kort tid, men dette har med ting som skjer utenfor meg selv, ikke humørsvingninger som kommer av seg selv. Jeg tror også sykehuset har sett swithcingen som humørsvingninger før de forsto at jeg faktisk switchet til en annen del med et annet stemningsleie.
Tomhetsfølelse er noe jeg aldri har hatt, klarer ikke en gang sette meg inn i hva det betyr.
Upassende, hyppig og ukontrollert sinne er heller noe som ikke er meg. Jeg blir uhyre sjeldent sint som meg selv. Har jo noen deler som er sinte, men de får jo ikke egen diagnose.
Om jeg har alvorlige dissosiative symptomer er jeg usikker på.. Vanskelig å vite hva som er alvorlig, om DID tilsier at det er alvorlig eller om det ser forskjellige grader av DID igjen..
Altså; selvskadende og suicidal atferd, redd for å bli forlatt og da muligens alvorlige dissosiative symptomer. Ergo, jeg har ikke nok til bli stemplet som EUPF..
Og EUPF er det verste stempelet jeg noen gang har fått..
Det er også mye snakk om at det er viktig at EUPF pasienter stabiliseres, men sannheten er at veldig mange av oss blir svingdørpasienter. Ei venninne bekreftet at alle hennes venner med EUPF med svingdør pasienter. På det verste hadde jeg 7 tvanginnleggelser på under to uker. Hvem blir stabilisert av sånt?
Noe av det vanskeligste med å bli behandlet som EUPF’er er at jeg blir ikke tatt på alvor. Selvmordstanker blir noe som går over, når jeg prøver å si jeg er redd for hva som kan skje er det selvmords trusler. Selvmordstanker blir ikke tatt alvorlig fordi det ligger i min diagnose og at de mener at jeg kommer til å føle det anderledes om noen timer eller dager. Selvskadingen har også blitt forklart som; dette er jo sånn dere holder på med, det er få som har anerkjent at smerten som ligger bak faktisk er noe jeg sliter med hele tiden, det er ikke noe som kommer og går i ustabilitet.
Det er også det at det forventes at mine kriser skal liksom være over i løpet av noen dager. Det siste året før denne lange innleggelsen hadde jeg ingen mulighet til å komme inn på andre poster, jeg ble avvist ved døra på mottaket. Fikk tilbud om å være 1-2 dager, men det hjelper da ikke meg!
Det at jeg har blitt sendt ut igjen tror jeg har gjort meg mye dårligere. Hadde jeg blitt tatt inn og jobbet meg gjennom ting istedet for å tilby meg få dager på et mottak der det alltid er bråk. Det vondeste er når jeg kommer inn med følelsen av at livet mitt ikke er verdt å reddes, det bekreftes til de grader når jeg blir sendt ut etter 2 dager etter et et selvmordsforsøk. Da jeg i en periode det var flere selvmordsforsøk som endte i tvangsinnleggelser i uka, og jeg ble skrevet ut på dagen og lagt inn samme kveld føltes dette ekstra sterkt. I de periodene jeg fikk være lengre inne var gikk det lang tid før neste innleggelse var nødvendig.
Diagnoser er noe som kan være positivt. Det jeg syns har vært fint med det er at det ligger litt av historien min i diagnosene mine. Det er jo ikke alle diagnoser som er slik, men både DID og PTSD forteller at jeg har hatt en tøff oppvekst.
Diagnosen er et ord som ikke beskriver meg, men mine problemer, det kan være lettere for fagfolk å se symptomsbildet.
Men jeg er ikke symptomene mine.
Jeg er ingen diagnose..
Det er det mange føler blir vondt med EUPF’en, at man blir sett på som en gruppe som blir avvist i døra på akuttpsykiatrisk..
Det jeg har hørt er at folk med den diagnosen lett fraskriver seg ansvaret til psyekehuset og tar lite ansvar for egne handlinger selv. EUPF pasienter skal ansvarliggjøres. De skal behandles poliklinisk(altså med psykolog ute)
Men hva med hvor lite stabilt det blir å komme inn og ut av korte innleggelser flere ganger i måneden? Hva med langvarige selvmordstanker som blir bagatellisert ned til en «krise» som kommer til å gå over snart? Hva med at menneskeliv føler at ingen bryr seg nok til å bruke tid på en innleggelse på noen uker? Hva med selvskadere som føler at hele grunnlaget blir bagatellisert? Hva med de som blir stigmatisert med en lidelse og derfor blir behandlet som en enhet – selv om de er like forskjellige som individer som alle andre er? Hva med mennesker som dør eller nesten dør fordi de ikke får ha folk rundt seg når de trenger det? Hva med alle der ute som har blitt fått feil diagnose og dermed går glipp av verdifull behandling?
Hva med oss?
It's a fragile life 