Monthly Archives: desember 2014

Kjære julenissen..

Kjære Julenissen…

Om du finnes, ikke vet jeg.

Jeg husker 4 årige meg som satt og ventet på deg. Jeg hadde på meg den rosa kjolen jeg elsket, de nye brillene og en hårbøyle med glitter på. Jeg ventet på deg. Jeg skulle så gjerne ønske at du kunne ta meg med. Putte meg i sekken og ta meg med til nordpolen. Ja, det hadde vært kaldt, men alt var bedre enn her. Jeg ville heller ha fysisk kulde enn kulden i hjertet mitt Jeg ville bort, vekk fra ondskapen. Vekk fra de slemme hendene. For du har snille hender, har du ikke?

Men julenisse, er du like glad som jeg så på TV?
Du som har sett alle barn?
For jeg var vel ikke den eneste 4 åringen som har det vondt?
Jeg ble lei meg når jeg tenkte på at barn hadde det slik som meg,
blir du også det?

Jeg ville så gjerne at du skulle hjelpe meg. Jeg gjorde alt jeg klarte for å være snill. Jeg skjønte ikke hva jeg hadde gjort galt. Jeg lå stille når han tok på meg, bet i meg skrikene da han voldtok. Jeg prøvd alt jeg kunne å høre på mamma og pappa, spiste alltid opp maten min og ryddet rommet. Jeg prøvde å være snill med lillebror, låne bort lekene mine i barnehagen og hjelpe til med husarbeid.

Den 4 år gamle jenta ble nemlig voksen alt for fort. Fikk jobber som å tilfredstrille de seksuelle lystene til far og ta vare på en deprimert mor.
Jeg hadde alltid klær, mat og leker. Vi dro på ferier og familiebesøk.
Men familien bar en hemmelighet.

Den 4 årige meg følte seg så alene.
Hvordan kunne jeg stole på noen voksne i det hele tatt?
Ingen sa de var glade i meg, den eneste gangen jeg ble tatt opp på fanget var når vi hadde gjester eller det var et kamera der.

Jeg holdt fast ved at mamma ikke visste hva pappa gjorde.
Nå vet jeg at hun må ha visst.
Det synes når en 5 måneder gammel baby blir utsatt for orale overgrep.
Jeg husker til å med at jeg revnet første gang pappa voldtok meg, rett før min 4 års bursdag.
Visste du, julenissen?
Var det derfor du ikke tok meg med, du så alt det ekle som skjedde?
Var ingen hemmeligheter skjult for deg?
Stod det på listen din, at Fragile hadde ekle hemmeligheter med far, derfor fortjente hun ikke et godt liv?

Jeg ventet og ventet på deg. Men jeg så at det var onkel bak maska den julaften. Jeg forsto ikke hvorfor du ikke kom. Forsto ikke hva jeg hadde gjort som var så galt at selv du, han som tar vare på alle barn, ikke brydde seg om meg.

fa39ebb1f93a309d4d0b44710349hd437

Jeg er voksen nå.
Jeg er ikke helt sikker på når jeg sluttet å håpe, men jeg forsto vel omsider at det kun var masker, at de som var bak ikke alltid var snille.

Men om du faktisk finnes, er det lov å tro på nissen når en er stor? Stor og liten i samme kropp, alt for stor og alt for liten på samme tid.

Men om du fantes vet jeg hva jeg skulle ønsket meg.
Jeg vil ønske meg gode juleopplevelser.
At julaften ikke blir preget av masker og falske smil.
At det kunne komme noen ekte smil innimellom der.
Jeg ønsker meg et bedre liv.
Du skjønner nisse, nå er det to av de gamle overgriperne som fortsatt forgriper seg på meg. Jeg ønsker meg å kunne vokse opp på nytt, uten voldt og overgrep.
En barndom med folk som var glade i meg, med snille hender. Der jeg ikke ble kalt stygg og verdiløs hver dag, der jeg ikke ble slått og voldtatt.
Voksne som ikke mente seksuelle ting når de skulle «vise kjærlighet».
Jeg ønsker meg en hverdag uten åpne sår, uten minner som dreper og angst som kveler.

Men jeg vet nå at dette er noe jeg må jobbe med selv, jeg kan ikke legge alt ansvar og håp over på deg.

Men du skal vite at det er flere ting som har blitt bedre nå som jeg er stor.

Jeg vet nå at menneskene rundt juletreet er viktigere enn gave under treet.
Jeg vet nå hvordan jeg velger venner. Jeg har gode venner rundt meg som liker meg tross det jeg har vært gjennom, mennesker som liker meg som meg, ikke bare masken jeg viser de.
Jeg har fantastiske hjelpere rundt meg, både behandlere og boligen.

Men julenisse, jeg skulle fortsatt ha litt av din magi.
Litt av dine glede, av din omsorg.

Så dette er mitt juleønske i år.

Kjære nisse, selv om du skuffet, fylte du også en 4 åring med håp.
Takk for det.

Vil ønske alle mine lesere en god jul <3

images

(Ideen om brev til julenissen ble inspirert av A.L)

Reklamer

Enda et barn som aldri ble

Jeg løper så fort jeg bare kan. Alt jeg har, inn i mørket, ut fra septemberluften og inn i varmen i T-bane tunellen. Jeg hørte fortvilte rop etter meg,  noen hadde sett meg løpe inn, skjønte hva jeg skulle.
Skjønte at jeg løp for å dø.
Men jeg fortsatte å løpe.

Prøver å ikke tenke på hva jeg løper for.

Jeg hadde nemlig blitt gravid. Igjen. Etter pågående overgrep kom det en liten i magen. Jeg husker levende da jeg satt sjelvende med den tredje positive graviditetstesten. Tårene rant, de gjorde meg bare tommere og tommere for alt.

Med blodsmak i munnen løper og jeg og husker alt blodet kvelden før. Det hadde startet med intense smerter i magen og ryggen. Det kom enorme menger mørkt blod, og jeg skjønte at jeg var i ferd med å miste babyen.
Den nydelige lille. Den som ikke hadde gjort noe galt, uskyldig og redd.
Jeg hadde sviktet babyen. Ja, jeg hadde hørt tusen ganger at det ikke var min feil, men babyen var ønsket. Ønsket av meg.
Mange ville sagt at det var et foster, ikke en baby.
Men jeg har det verdisynet av forsteret får verdi fra unnfangelse.

Dere som har fulgt meg har lest dette innlegget( handler om mine to graviditer i tenårene som overgriperne tok livet av mens de var i magen min),

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Pga M og hans venner ble jeg gravid på nytt i august. 

Det er disse tankene som følger meg inn i den lange T-bane tunellen denne kvelden i september 2014.Jeg legger meg ned i mørket i det jeg hører en T bane nærme seg. Tårene sprenger på da jeg hører at han bremser og stopper under 3 meter fra hodet mitt. I ren frustrasjon reiser jeg meg og begynner å skrike til sjårføren. Hvofor kunne han ikke bare ha drept meg?

Lyset kommer på i hele tunellen og jeg møter blikket hans. Jeg ser frykten Jeg ser noe sinne. Men mest av alt ser jeg en intense medfølelsen.
Jeg  slår blikket ned i bakken før jeg løper lengre inn i tunellen.

Etter en liten stund ser jeg en ny vogn komme sakte mot meg. Den stopper og en mann kommer mot meg.
Jeg stopper opp og rygger bakover.
Vent, roper han.
Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø! roper jeg tilbake.
Han begynner å småløpe mot meg, og begynner å skjønne at dette ikke kommer til å gå. Jeg segner om i utmattelse og hulk.

Han kommer rolig bort til meg og setter seg på huk. Han legger armen forsiktig rundt meg. Jeg blir redd, reiser meg, og vil løpe, men han holder meg igjen. Panikken begynner å komme jeg begynner å kjempe, men han er sterkere enn meg. Jeg hulker og lar han omsider trøste meg.

En ny vogn nærmer seg, og jeg blir dratt inn. Jeg får beskjed at vi må kjøre mot neste stasjon, der ventet det folk som skulle hjelpe meg. Jeg hvisker at jeg ikke vil ha hjelp, men de hører iikke. Vi begynner å kjøre, jeg prøver å kaste meg ut i fart, men mannen setter seg på meg. Vi kommer frem til stassjonen og to store tar over. Jeg får helt panikk da de prøver å holde meg fast, og de roper; «Politiet må komme NÅ, vi har IKKE kontroll.»
Jeg blir lagt i håndjern og politiet kommer og drar meg ut i en ambulanse.

Jeg sitter på legevakta 6 timer. Politimennene skifter vakt, men alle 4 var fantastiske. Jeg ble likevell holdt i håndjern til jeg ble lagt inn på akuttavldelingen.

Da vi kommer opp til psykehuset møter 5 anastte oss på parkeringsplassen. Jeg blir rask lagt i belter. Jeg hyperventilerte og strigråt. Men mens de legger meg i belter holder en av de ansatte hodet mitt i hendene sine og snakker rolig med meg. Hjalp virkelig.

Jeg ligger i belter til dagen etter da overlegen kommer inn i rommet.
Jeg visste at jeg ikke kom til å få bli der, pga en diagnose(les mer om det her). Men vanligvis får jeg et par døgn og var forberedt på å ta i mot det.

Overlegen kommer inn og sier så grufult, jeg har aldri følt meg så krenket.

Tross at jeg nettopp hadde opplevd en spontanabort.

Tross at politiet hadde sagt at jeg hadde hatt det mest alvorlige selvmordsforsøket de hadde sett i forbindelse med T–bane.

Tross at jeg hadde ligget i håndjern og belter i nesten 12 timer.

Tross at sykehuset hadde hørt for første gang om at jeg fortsatt blir utsatt for overgrep.

Så kommer han inn og sier;
Nå som babyen er død har du ikke noe problem lengre! Du kan være her i 2-3 så nå du hjem!

Det å kalle det lille verdifulle fosteret et problem, så ble borte fordi noe så forferdelig skjedde.

Ja, jeg mistet et barn i september i år.
Men er virkelig problemet borte nå?
Hvordan kunne han si noe sånt?
At livet mitt liksom skal være riktig igjen, skal ting være lettere?
Kun fordi jeg mistet babyen min?

Alle mine aborter har hatt enorme ettervirkninger for meg.

Skal jeg liksom ha det bedre nå som babyen er borte?