Monthly Archives: januar 2012

♫ Like you and everyone else ♫

Har en sang jeg bare føler representerer noe av det jeg har slitt med den siste tiden.. Veldig fin sang! Den heter Like you and everyone else av Beth Hart.. Skrevet noen linker til poster som jeg kjenner meg igjen i den teksten som står over.. Enjoy;)«Du har en alvorlig psykisk lidelse«

Jeg har vært borti uendelige mange mennesker som prøver å redde et liv som ikke vil reddes..(Jeg vil ikke ha hjelp, jeg vil dø!)


Min overgrepshistorie

Jeg drukner i maskene

Det er ikke så farlig hvordan det går med meg (Hvordan har du det?)

Jeg jugde alt jeg hadde (pågående overgrep)

Jeg ville jo bare være normal (Jeg ville jo bare være frisk)

«Du er trygg»

De har investert og kommer til å investere for at jeg skal overleve.(Happy new year..?)

Reklamer

Smerten i bloddråpen..

Her er et dikt jeg skrev da jeg var 17..

Smerten i bloddråpen

Jeg prøver å fange smerten med tankene
Prøver å ta den fra hverandre med ord
Jeg vil gjemme den i smilet mitt
Prøve å jage den bort med latteren

Jeg vil tvinge den tilbake til fortiden
Der den ble født, der den hører hjemme,
der jeg burde klart å legge den fra meg

Men jeg trenger mer enn
tomme ord, løse tanker, falske smil og hul latter.
Smerten skremmes ikke av det,
den hører ikke på meg,
bryr seg ikke om hva jeg vil.

Jeg prøver å finne den
Jeg prøver å definere den
Prøver å konkretisere den

Men smerten min
ligger i bloddråpen
som akkurat traff gulvet

© Fragile 2008

Det går jo så bra….?

_________«Kom på jobb og så at helgen har gått så fint!»
______«Du har jo ikke blitt lagt i belter på halvannen uke,
______det går jo så  mye bedre»
____________«Så bra at det går så bra!»

Siden mandag har disse kommentarene rast på..
Jeg sprekker innvendig hver gang de sier det.
Likevel nikker jeg og smiler tilbake.
Jeg mener.. Det er jo sant! I dag er det halvannen uke siden forrige beltelegging.
I den tiden har de bare trengt å bruke tvang 3 ganger.
Tiden har brukt til harde kamper og mye hjelp av personlighetene..
Og masker… MASSE masker…
Jeg faller tilbake på innlegget til Sofia.. Jeg kjenner frustrasjonen hennes.. Det at vi har mange smilende deler betyr ikke at det går bra…
Jeg føler at mellom all positiviteten blir jeg glemt.

.

Jeg vil ikke være den negative, jeg vil ikke klage eller mase om at det ikke går greit.. Dessuten vil jeg jo av tvangen og da må de tro det går bedre.

Det bare blir så sårt når kommentarene om at alle tror det går bedre kommer.. Mulig jeg har brukt dette bildet før, men jeg bruker det igjen.. Jeg står i nærheten av et stup. Faller jeg av betyr det at jeg har mistet kontrollen over destruktive impulser som selvmordstanker, selvskading, dissosiasjon og spiseforstyrrelsen. Når jeg har lengre perioder hvor jeg feks ikke skader eller har noen selvmordsforsøk er det mange som tror at jeg går bort fra stupet. Problemet er bare at jeg kjemper så hardt mot destruktiviteten at jeg kommer bare nærmere stupet. :( Det at de kommentarene kommer viser lissom at ingen ser hvor vondt jeg har det, det er klart det er smertefullt å føle seg så alene.. Jeg er ikke nødt til å bli bekreftet hele tiden, det er ikke det. Men det at de ser smil og høy latter kommer av en av delene, ikke meg. Jeg switcher jo ofte fordi ting er uutholdelige. Det å hele tiden bli minnet på hvor «bra» de tror det går bagatelliserer det den enorme smerten jeg lever med hver dag. Jeg er tilbake på å nesten ikke være til stede mellom switchingen fordi ting er så vonde.

Det var behandlersamtale med psykolog I i dag.. Hun så det var noe… Hun prøvde å grave mer.  Jeg sa det gikk fint, men kroppspråket bedro meg.
«Du sitter sammenkrøket vendt bort fra meg og gråter, Fragile. Ville det ikke vært godt å snakke litt om det?»
Tårene trillet mens jeg prøvde å sette ord på at jeg har prøvd så hardt å forklare hvor vondt det var å føle seg glemt.. Hvor mye jeg kjemper kun for at smerten blir oversett i sammenligning med hvor «bra» det går.. Heldigvis forstod psykolog I det kjempegodt.. Det var lettende.. Hun ville jeg skulle bli flinkere til å si ifra.. At jeg aldri har vært flink til å si ifra når jeg har det vondt, hvor flittig jeg  har vært med maskene.. Jeg vet det, men føles ikke riktig at jeg skal kreve noe rundt meg selv.. Men vi ble enige om at jeg skulle prøve det.. Dessuten skal kontaktene mine bli flinkere på å spørre meg om åssen jeg syns vakta har gått før de skriver rapport. Hvis det da har skjedd at noen av de mer fungerende delene har vært der kan jo de tro at det at det egentlig har gått greit. Så da kan det være greit å høre hvor mye jeg husker av kvelden for å finne ut om jeg har vært til stede.

Det er flere på innsiden som ikke er særlig blide på meg.. Marte og Karina er fly forbanna.. Jeg har noe dokumenter som de har skrevet.. Karina skrev et kort notat på lørdag;
«Dette går nøyaktig slik jeg vil. De tror det går bra!! De skulle nesten visst hvor lett det er å lure de. Bare vi holder dette, så er det snart sjeldent tilsyn og ut alene. Da kan jeg gjøre hva jeg vil, da kan vi endelig dø. ENDELIG.»

Så de er forbanna på at det gikk hull på masken.

Ikke vet jeg..

Religion VS Jesus..

Har ikke skrevet så mye om trua mi her inne.. Skal tørre snart..

Anyways, kom over en veldig bra video jeg er mye enig i.. Check it out :)

Spørsmål rundt delene..

Hadde behandlersamtale i dag. Begynte med plan for hvordan vi skal løse opp både fotfølging og skjerming.. Planen ser slik ut;

Uke 2(altså denne uken)
Jeg får lukke døra når jeg går på do! :) Etter nesten 11 uker med fotfølging er dette første steg mot vanlig tilsyn. De har også nå satt seg utenfor døra med døra åpen :) De må fortsatt se på meg, men nå slipper jeg å ha noen inne på rommet mitt til alle døgnets tider:)

Uke 3
Tilsynet går til hvert 5 minutt:) I praksis blir de sittende utenfor døra med døra åpen, men jeg trenger ikke bli sett på hele tiden.. Jeg får også litt lengre turer ut. Forrige uke begynte de med at jeg får være 10 min ute pr døgn! Det var deilig etter 7 uker med kun 1 tur ut. Så neste uke får jeg begynne å gå litt turer:)

Uke 4
Da låses døra til skjerma opp, men den låses når jeg er urolig. Døra skal forstatt være lukket, men stå åpen et par timer på dagen. Jeg får bake på treningskjøkkenet igjen.

Uke 5
Hvis alt går bra frem til da skal vi heve skjermingvedtaket. Da kan jeg være med på felles aktiviteter og får dra på butikken igjen og sånt.

Resten av samtalen ble tøff.. Vi snakket litt om at jeg vet at det blir veldig vanskelig for mange av delene fordi de ansatte nekter å forholde seg til de. De ansatte har fått beskjed om å si; vi forholder oss kun til Fragile. Jeg tror det gjør de sinte sintere, de redde reddere og de triste tristere.. Psykolog I sier at de kan ikke forholde seg til alle når det er så mange, og det syns jeg høres rimelig ut. De skal slippe å måtte bli kjent med alle delene.. Men det at de ikke blir møtt der de er med de følelsene de har merker jeg blir vanskelig.. Når jeg kommer til meg selv har jeg ofte sinte, redde og fortvilede jenter på innsiden. Mange av de også blir utagernde når de ikke blir møtt og jeg tror mange beltelegginger kunne vært unngått hvis de bare hadde fått lov til å være seg selv. Mange reagerer også kraftig på å bli kalt mitt navn, de hater meg.
Hvorfor er det så fælt å bli kalt det jeg heter?
Hater de meg virkelig så fælt at de ikke takler å bli tilkalt som meg?
Men det som er mest forstyrrende er jo at disse delene, disse personlighetene er jo i bunn og grunn meg.. Har jeg så mye hat til meg selv at jeg ikke takler å bli snakket til som meg?

Jeg satte også spørsmål ved hvorfor det er så viktig at følelsene blir bekreftet.. At jeg som Fragile har aldri fått lov til å være sint, trist, redd, aldri fått lov til å gråte eller bli sint tilbake på de som var sinte på meg. Derfor tror jeg er det ekstra viktig for delene med sterke følelser å få lov til å ha de, ikke bare bli avfeid med; vi vil bare snakke med Fragile..

Jeg klarer ikke ta det innover meg, men dette er jo i bunn og grunn meg. Jeg har alltid tenkt at personligheten er uavhengig av meg, men det er jo faktisk meg det er snakk om..
Må bare bli vant til det..

 

Straff og mat..

Det går ikke så greit med maten for tiden.. Uken begynte med sulting, og er nå nede til veldig lite..
Det er flere grunner, de forandrer seg flere ganger om dagen.. Det begynte med «jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt, jeg må gå ned i vekt» pluss en del deler er veldig aktive i å straffe meg.. Hjemme kunne de gjort det på mange forskjellige måter.. De kunne kontaktet M, de kunne selvskadet, de kunne fått kroppen til å gå i singlet i 3 mil i 10 minusgrader, osv.
Men her er det så få alternativer. Mat er det vi har kontroll over. Så sultingen startet.
Etter 5 prekener om hvordan jeg ødelegger forbrenningen ved sulting og jeg i meg selv hadde nok kontroll til å vite at det å ødelegge forbrenningen hjelper ikke meg i å gå ned i vekt. Dermed begynte jeg å spise bittelitt hver 4 time.. Det største måltidet jeg har hatt siden mandag er to egg.. Det er jo ikke noe å ta til vei over, jeg får hvertfall lov til å spise litt.. Jeg er bare så DRITT lei av å være sulten hele tiden.. Etter en tid uten mat går sultfølelsen min som regel over.. Jeg gikk nesten 4 uker uten å spise en gang, jeg er alltid like vrak å slutten. Orker verken trapper eller oppoverbakker, blir andpusten av alt mulig.. Jeg orker ikke det, jeg prøver å trene nå! Jeg er lei av konstant sultfølelse, svimmelhet og ikke minst savnet etter bulimien..
Det blir en kamp hver gang det er måltider, hver gang de  begynner å mase om at jeg burde spise. Valget mellom et bittelite måltid eller om jeg skal sulte meg kan bestemmes av forskjellige grunner hver gang.
Spiseforstyrrelsen kan blomstre under innleggelser, mest fordi plutselig vet folk hva jeg spiser, når jeg spiser og hvor mye jeg spiser. Det stresser meg. Jeg blir besatt på tanken av at de tenker at jeg ikke burde spise i det hele tatt, slik som jeg ser ut.. En av primærene mine har sagt tusen ganger at det tenker de aldri, at jeg er normalvektig, bla bla bla.. Det hjelper ikke..
Jeg har lyst til å drukne ned i spiseforstyrrelsen til jeg ikke veier mer førti-og-noe…

Samtidig vet  jeg at det er dumt. Jeg vet at så lenge jeg går ned masse før jeg er kvitt spiseforstyrrelsen kommer jeg aldri til å bli fornøyd. Jeg kan veie 40 kilo og forsatt føle jeg ser ut som en val. Jeg har nå begynt å trene, noe jeg er fornøyd med. Men sulter jeg meg lenge nok kommer jeg ikke til å klare å trene uten å besvime. Jeg vet at jeg ødelegger forbrenningen slik at jeg går opp i vekt når jeg begynner å spise igjen. Jeg vil gå ned sunt slik at jeg kan bli der nede! Jeg er likevel ikke sterk nok til å klare å ta kontroll over maten.
Min dårlige samvittighet står i mellom..
Skammen over å la de se meg spise er for stor..
Hungeren etter å være tynn blir større enn den fysiske hungeren..
Og dette er bare de gangene jeg har kontroll! Over halvparten av gangene er det jo de personlighetene på innsiden som ikke lar meg spise..
Dette blir en hard kamp jeg ikke vet hvordan jeg skal vinne..

Happy new year…?

Har satt meg ned for å skrive sikkert 10 ganger.. Men følelsene rundt det nye året blir så sterke at jeg begynner bare å gråte..

Nyttårsaften er alltid vanskelig for meg.. I år var intet unntak. Bare det å vite at enda et år har gått uten at jeg føler ting har blitt noe bedre..

Litt sånn jeg føler det.. Et enda et har gått og jeg har er bare lengre bak enn jeg var.. Aldri har jeg skadet så mye og alvorlig, hatt så mange selvmordsforsøk, eller vært så mye på syekhus, både somatisk og psykiatrisk.. Jeg GRUER meg til at jeg må fortsette å leve..

Men har tatt en avgjørelse.
Selv om jeg har gruet meg til nytt år siden i sommer.
Tross at jeg gråter bare tanken på 2012..
Selv om jeg ser døden som det eneste positive dette nye året tar med seg, SKAL jeg fokusere på at når man har nådd bunnen kan det bare gå oppover. At det kan nok ikke bli verre en dette året.
For et år siden satt jeg med følelsen av å være svingdørpasient på akutt psyk som fikk så korte innleggelser at jeg rakk ikke puste før det var på hue og ræva ut, at jeg ikke fikk hjelpen jeg trengte, ikke ble tatt på alvor. Nå får jeg hjelp. Jeg føler nok at det er for sent, at jeg vil slippe unna livet, men jeg får hjelp. Det er mennesker her som ikke har sluppet meg ut av syne i over to måneder, som er her for meg døgnet  rundt fordi de vil at jeg skal leve. De har investert og kommer til å investere for at jeg skal overleve. Smerten er så overveldene og håpet så lite at jeg ser ikke for meg at jeg kommer til å klare å komme meg ut av suicidaliteten, men her er det mennesker som tror jeg kan klare det. Det er mennesker som er klare for å gjøre alt de kan for å hjelpe meg gjennom det! De tar smerten min på alvor..
Psykisk føler jeg meg MYE verre enn nyttårsaften i fjor, men forskjellen er at nå får jeg hjelp.
De har tro på at jeg skal overleve-
Håper jeg får det snart..

Jeg håper av hele mitt hjerte at 2012 bringer deg kjærlighet, latter, tro, varme og håp.. Litt forsinket, men;