Tag Archives: voldtekt

Kjære barnet i meg

Hei alle mine trofaste, gode lesere. Jeg har tenkt en stund på at jeg har hatt lyst til å skrive min historie fra barndom og tenår. Det har kommet mye nye minner siden jeg begynte denne bloggen, derfor syns jeg det var på sin plass å skrive litt mer. 

Jeg har vært frem og tilbake på hvordan jeg ønsket å gjøre dette! Etter innspirasjon fra en medblogger velger jeg å fortelle i form av at jeg skriver brev til meg selv som barn. Dette kan være triggende, så har du en dårlig dag burde du kanskje komme tilbake. Eller ikke lese i det hele tatt, det er opp til deg! Det er viktigere for meg å ta vare på deg som leser, enn å skulle absolutt ha så mange lesere på dette innlegget som mulig. Dette har vært tøft og skrive, og det har tatt tid! Les mer respekt.  💜

 

Kjære barnet i meg..

Kjære 4 måneder gamle meg. Jeg husker ikke hvordan det var å oppleve verden fra dine øyne, men jeg har blitt fortalt mer enn nok. Jeg er så lei meg for at dette er den mest uskyldige tiden du kommer til å oppleve i hele barndommen din. Det gjør meg trist at det monsteret utnyttet deg så tidlig. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjær 1 år gamle meg. Han har fortalt om denne alderen flere ganger som da jeg var eldre. Jeg vet du ikke forstår hvorfor pappa slår, eller stikker det ekle inn i munnen din. Jeg vet du ikke får puste, og at du kaster opp. Jeg vet han slår når du gjør ikke klarer å ikke kaste opp. Jeg vet du ikke forstår noen ting, men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

childbear

Kjære 2 år gamle meg.  Jeg vet du er så redd for at mamma og pappa vil forlate deg, at du sitter i timevis i gangen etter leggetid, for å se på de i stua. At ingenting er trygt. Jeg har blitt fortalt at du kastet din favorittbamse, uten at de visste hvorfor. Jeg tror jeg vet det, fordi den den ekle hemmeligheten mellom deg og pappa. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

 

Kjære 3 år gamle meg. Nå kommer det snart. Handlingen som tok fra deg uskyldigheten. Jeg er lei meg for at du ble brukket i to den dagen på barnerommet. At all trygghet du trodde du noen gang hadde forsvinner i løpet av minutter. At en av de to som skulle beskytte deg gjorde noe av det verstenkelige. At denne voldtekten er den første, og den kommer til å fortsette i hele dine barndom og ungdomsår. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 4 år gamle meg. Jeg er lei meg for at overgrep nå har blitt en vanlig del av hverdagen din. Jeg vet du allerede nå har blitt utsatt for din første menneskehandel. Jeg vet hvor ekle alle mennene du må dra til er. Jeg vet hvordan de lukter, kjenner og smaker. Lille vennen. Jeg vet du nylig lærte at du kan bli voldtatt av to menn samtidig. Jeg vet du har lært at man kan ikke skrike, fordi da blir man kvalt til man besvimer, sånn er det bare. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 5 år gamle meg. Jeg vet de doper deg, at du har lært hvordan du skal du skal ha sex i en alt for tidlig alder. Du har allerede lært hvordan du skal ligge for at voldtekten skal være så smertefri som mulig. Du har lært hvordan du gjennomføre de overgrepene slik at det blir så slag som mulig. At du an vaske deg i evigheter uten å bli kvitt gamle kroppslukter fra huden din. At du er redd for at noen ser hvor skitten du er. Jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

In_the_darkness___by_xLadyDaisyfgdx

Kjære 6 år gamle meg. Jeg er så lei meg for all mobbingen du må gå gjennom. Jeg er lei meg for at du gråter hele tiden, og ingen at ingen tørre å spørre hvorfor. Jeg vet du er redd fordi du føler det eskalerer, og du aner ikke hvor det kommer til å slutte. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 7 år gamle meg. Jeg vet pappa sluttet å voldta, da han ikke finner deg attraktiv lenger. Jeg vet du trodde det var over, men at Slangen, en nabo som pappa solgte deg til fortsetter. Og at han har mange med seg. Jeg vet de torturerer deg med å trekke tenner, negler og med elektrisitet. Jeg er så lei meg for at du aldri kan føle deg trygg. Jeg vil fortelle det at dette ikke var din feil!

 

Kjære 8 år gamle meg. Jeg er lei meg for at du sitter i dusjen og kutter deg med mammas barberblad. Jeg skulle ønske du aldri opplevde hvor befriende den fysiske smerten er. Smerten for dyp til at ord kan romme, for sterk til at ord kan uttrykke. Jeg er lei meg for å si at dette kommer du til å slite med i flere tiår. Du kommer til å høre at selvskadingen er for å få oppmerksomhet, for å manipulere, selv om du trodde du var den eneste i verden som gjorde det. Jeg vet at, når denne mannen, den eneste som var glad i deg, jo ha godhet i seg. Jeg vet det er lettere å skylde på deg selv enn å skylde på han, du tenker at det må ha vært du som dro det onde frem i han, at dette å da være din skyld. Ingen som er glad i deg ville vel gjort dette hvis ikke det var din skyld? Men jeg vil fortelle deg at det ikke var din feil!

Image7

Kjære 9 år gamle meg. Ja, jeg vet det, jenta mi. Jeg vet du har gjemt selvmordsbrevene under senga. Jeg vet at du har begynt å kaste opp maten fordi pappa’n din og de på skolen kaller deg feit. Det gjør meg sint, for når jeg ser på deg på bilder ser jeg at du ikke var feit i det hele tatt! Dette var ikke din byrde å bære! Jeg vet at du kjøper undertøy i smug, da mamma ikke kan se de blodige trusene. Og jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil.

 

Kjære 10 år gamle meg. Jeg vet hvorfor du prøvde å begå selvmord. Og jeg må beklage når jeg sier at dette er ikke din første gang. Jeg vet smerten ble for vond til å holde ut. Men jeg vil fortelle deg at dette ikke er din feil!

 

Kjære 11 år gamle meg. Jeg vet hvor vanskelig det er med miksede følelser ovenfor slangen. Du hater hvordan han skader deg, men han er likevel den eneste som sier han er glad i deg. Den eneste som ser deg. Og av alle barna i pedoringen er du hans favoritt. Du hater at du liker å vær jenta hans, han var den eneste som kalte deg det.. Jeg vil fortelle deg at dette var en normal følelse, da ingen andre viste deg kjærlighet. Og jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

Twilight__Rosalie__Untold_by_stabmetilicumb

Kjære 12 år gamle meg. Jeg vet mobbingen er ille. Jeg vet de kaller deg stygg, verdiløs, feit, dum og er deg begå selvmord. Som om du ikke hørte det nok av det hjemme! Jeg er så lei meg for at på ungdomsskolen blir alt mye verre. Men jeg vil fortelle deg at det ikke var deg det var noe galt med!

 

Kjære 13 år gamle meg. Jeg vet om babyen du hadde i magen. Jeg vet hvordan overgriperne dine tok livet av den. Jeg kjenner følelsen du hadde da du gledet deg til å bli mamma! Jeg vet at du føler det var din feil at de drepte babyen fordi du ikke sa  ifra. Jeg er lei meg for at dette ikke er første gangen de monsterne dreper dreper et lite barn som kom fra overgrep. Kjære, kjære 13 år gamle meg. Jeg vil fortelle deg at dette ikke var din feil!

6fb3ff1f10fa49a2d84830d7e1c2c8ba-d3cuj6t~2

Kjære 14 år gamle meg. Jeg må bare fortelle deg hvor stolt jeg er av deg! Du overlever mye mer enn det et menneske burde trenger å stå i. DU er fantastisk! Og jeg vil fortelle deg at du er sterk!

 

Kjære 15 år gamle meg. Jeg er lei meg for hvordan de rundt deg tråkker ned selvfølelsen din. At du blir kalt så stygg at du ikke får lov til å spise med de andre i klassen, da de sier de mister matlysten av deg. Jeg er så lei meg for alle de stygge tingene du blir kalt! Jeg ser også at dette er året du ble gravid igjen, men at overgriperne igjen drepte den lille mens den var i magen din. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære 17 år gamle meg. Jeg vet du har begynt å få en tro på Gud. Men jeg vet også hvor vanskelig det er! Hvordan det at Gud ser alt er fryktelig utrygt og kvalmt. At du lurer på om Gud hater deg, da du aldri har fått ha et trygt øyeblikk, og at han lot deg bli født uten verdi.  Men jeg vil fortelle deg om Hans endeløse kjærlighet til deg!

 

Kjære 19 år gamle meg. Jeg vet du tror at du endelig er fri! Du har flyttet hjemmefra, og tror alt er trygt. Jeg erlei meg for at misbruket starter igjen om et år.

 

Kjære 20 år gamle jeg. Jeg er så lei meg at dette begynte å skje igjen. Du trodde du var fri! Men det var langt fra sannheten. Du vil igjen oppleve årevis med overgrep. Jeg vil fortelle deg dette ikke var din feil!

 

Kjære nåværende jeg. Jeg vet at 21 av dine 28 år har vært full av overgrep, vold og incest. Jeg kjenner all smerten din. Men jeg vet også hvor utrolig sterk du er som har kommet deg gjennom det! Hva vil jeg skrive til deg i fremtiden? Jeg vil skrive om at det blir bedre! Du kommer til å bli glad for at du ikke tok livet ditt! Alle gode mennesker og fantastiske øyeblikk du har opplevd, de er der nettopp fordi du var så sterk at du kom deg gjennom!  Og tenk hvor mange du kan hjelpe! Jeg vil fortelle deg at jeg er stolt av deg!

Image3

 

Advertisements

Se sammenhengen mellom overgrepsutsatte barn og voldtatte voksne!

Det har kommet et nytt studie jeg ønsker å skrive litt om. Det ble framlagt en ny studie om vold og voldtekt fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS). Du kan lese den her.

Fordi jeg sliter en del med konsentrasjonen har jeg ikke klart å lese hele studiet selv. Jeg har lest gjennom sammendraget min fantastiske medblogger Tuva har skrevet. Jeg har brukt overskrifter fra hennes sammendrag og brukt noen av hennes avsnitt. Du kan lese hennes versjon her.

Rapporten viser blant annet at personer som ble utsatt for overgrep og vold i tidlig alder er mer utsatt for å bli voldtatt som voksen.

Det må være en sammenheng. Klart det er det. At et barns vonde opplevelser kan få veldig skadelige konsekvenser senere i livet. Hvis barnet ikke får hjelp.

Rape_by_lamkaaa2

Forebygging
Forebyggende arbeid må skje tidlig. Slik kan statistikken gå ned. Barn og unge må fanges opp. De vil mest sannsynlig ikke fortelle om det de har vært utsatt for selv, fordi selvtilliten er så svekket. Derfor må det psykiske helsevernet styrkes. Helsepersonell, barnehageansatte, lærere osv må se barn og unge som på ulike måter uttrykker at de har liten tro på seg selv og strever med å sette grenser. De må få hjelp til å styrke selvtilliten og få bearbeidet tidlige traumer, slik at de i senere tid er mer kapable til å beskytte seg selv mot mennesker som kan skade dem.

 Searching_For_Solace_by_danikaleahy2

Dårlig selvtillit kan også være en underliggende årsak til at noen voldtar og utøver vold. Derfor tror jeg at vinklingen med å fokusere på barn og unges psykiske helse vil kunne ha en stor effekt i kampen mot å stoppe vold og voldtekt.
Jeg vet at regjeringen satser på å styrke skolehelsetjenesten. Det håper jeg at jeg virkelig at de gjør. Lenge har de vist velvilje, nå må de også konkretisere. En studie som dette viser hvor viktig det er. Ikke la flere barn lide.

Når det ikke blir anmeldt
Studien viser også at mange hemmeligholder overgrep og voldtekt, og at de ikke anmelder forholdet. Det tror jeg også har en sammenheng med det grunnleggende dårlige selvbildet, samt den enorme skamfølelsen som kommer etter overgrepet/voldtekten. For når du opplever noe sånt så vil du aller helst glemme hele situasjonen, du ønsker at det aldri skulle skjedd. Som en overlevelsesstrategi prøver du å distansere deg mest mulig fra hendelsen. Overdreven skam er en av de verste følelsene et menneske kan sitte i. Det svekker personligheten din og din evne til å fungere i relasjoner med andre.
Ved å anmelde, ved å snakke om hendelsen så vil de fleste tenke at det vil forsterke skammen. Min erfaring er at det kanskje gjorde det i starten, men nå, og på lengre sikt så har skamfølelsen gått betraktelig ned.
Skam fester seg gjerne som en skittenhetsfølelse i kroppen. En følelse av å være ett eller flere hakk under alle andre. Du kan føle deg verdiløs, være feil-
Måten å få bukt med denne følelsen er å gjøre det motsatt av det du føler for å gjøre, du må rett og slett snakke deg opp og ut av denne vonde opplevelsen og følelsen.
Slik gjenvinner du kontrollen og makten i en situasjon hvor alt ble tatt ifra deg.

 

I media hører vi at anmeldelser henlegges, og det kan virke skremmende på den som allerede sitter i dyp smerte etter et overgrep. Likevel er min oppfordring at det nytter å anmelde. Å si ifra er å være selvhevdende. Det gjør at du tar mer plass i deg selv, og at den vonde erfaringen får mindre plass. I tillegg er du nødt til å anmelde for å få voldsoffererstatning. Det får du selv om saken bli henlagt.
Din anmeldelse vil også legge press på politiet og politikerne. Og de kan gjøre de store tiltakene for å endre samfunnet.

I bunn og grunn forteller studiet at utsatte barn blir fort utsatte voksne.
Statistikken viser det.

Min historie

jeg er en del
You_and_your_hand_by_Suuki1620062

I 2010 ble jeg kontaktet av en tidligere bekjent. Som brakte frem vonde minner.
Det var M. Vi ble utsatt for overgrep når vi var små, av samme pedofil-ring. M sa han trengte å prate. At han slet med dette og trengte noen å prate med .Han lurte på om vi kunne møtes. Jeg så noe i han, noe jeg har sett i meg selv!

eyesEt liv som lengtet etter å deles, minner og smerte som ønsket å bli fortalt.
Vi møttes på kafé og snakket i et par timer. Men mens vi snakket danset nye bilder på netthinnen. Minner, som kom sakte men sikkert og paralyserte meg.

Jeg ble utsatt av overgrep av M også, i alder 7-9. Han er to år eldre enn meg. Jeg prøvde å fokusere på det vi var der for å snakke om.
Det å ha vært i de psykopatiske hendene til Slangen og co satt spor. Det var M sin katt de drepte den gangen. Da de kuttet av et og et bein til den stakkars katten blødde i hjel, fordi jeg hadde sparket når de voldtok meg. Den katten kunne like godt vært min, jeg var så glad i den. Kanskje det var derfor M valgte meg da vi var små. En slags straff. Fordi det var min feil at katten hans døde.

Når vi var ferdig ville ha bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og slett etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade før jeg låste opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten.

rape_awareness_1_by_octoberonyx-d4gngjb2 Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere.

the brothel

Jeg har fått noen pauser, men det siste året har det vært ekstremt.
Han har hatt med seg «venner» eller hva enn jeg skal kalle det.
Hver gang jeg har trodd at det ikke kunne blitt verre har det eskalert.
Som 9 åring opplevde jeg smerten av å bli voldtatt av 3 menn samtidig.
Dette skjedde  flere ganger i oppveksten, men jeg hadde glemt hvor utrolig smertefullt det var. En i munnen, en foran og en bak. Smerten er uutholdelig.
Visste du at når kroppen tror den skal dø bæsjer og tisser den seg på seg samtidig? Du kan forestille deg hvor mye bank det ble da dette skjedde.

Image14

Hvorfor meg?
Jeg har kjempet mye med hvorfor slike ting skjer akkurat meg.
Jeg har nå blitt utsatt for overgrep i 20 år, samt at jeg har blitt utsatt for 5 overfallsvoldtekter. Dette har gjort at jeg har slitt med tanken på at dette
ikke er min feil. Når det samme skjer, om og om igjen, er det lett å tenke at dette er det eneste livet jeg kommer til å ha. At det finnes en plan der ute som er større enn meg, en plan som tilsier at jeg fortjener ikke å ha det bra.

whyme

Å bli utsatt for overgrep eller vold av fysisk eller psykologisk art er så drepende for et barns selvtillit. Barnet kan som en konsekvens av dette utvikle en sårbarhet som gjør hennes evne til å beskytte seg selv i nye farlige situasjoner svekket. Hun vil ikke vite hvordan hun kan sette tydelige grenser for seg selv eller ovenfor andre. Heller vil hun ikke kunne se faresignalene før det er for sent. Og voldtekten skjer.

Trygghet i overgrep
Jeg tror at mye av dette kommer fra min bakgrunn, som det står om øverst i innlegget. Jeg har opplevd dritt fra alle de som «liksom» skulle være der.
Det er har  nesten trygt å bli behandlet dårlig, fordi da vet jeg hva som forventes av meg. Jeg er for tiden forelsket.. Men det er utrolig mye blandede følelser..
Det at en mann er interessert uten å ville skade meg, er vanskelig.
Jeg har flere fantastiske menn hjelper meg ,men disse får betalt for det.
Rollen er allerede satt! Jeg trenger ikke tenke at det er en baktanke, fordi baktanken er at de får betalt for å være hyggelige med meg.. «Vanlige» menn derimot kan gjøre meg usikker. Hvorfor er han hyggelig mot meg? Han kan da ikke være hyggelig fordi han vil, han har nok en baktanke. Må jeg betalte han, suge han? Hva er det han vil?!?

I og med at jeg kun har hatt 5 år av livet uten overgrep, er dette noe jeg kan.
Jeg vet som sagt hva som forventes, hva min rolle er.

xcvxcvx

Avhengig og hjelpeløs
Jeg tror også, som det ble beskrevet i undersøkelsen, at man lærer seg å være avhengig og hjelpeløs. Når vonde ting skjer, og en ikke klarer å beskytte seg mot det, hengir en seg, når det vonde er utenfor kontroll slutter en å prøve.
Etter definisjon til alle støttesentrene mot incest her i landet, defineres incest som en som har blitt utsatt for seksuelle overgrep av tillitsperson. Dette er en person som skulle tatt vare på deg, og gitt deg det du trenger. Når om du får mat den dagen bestemmes ut i fra om du klarer å svelge spermien eller ikke, blir saken straks verre.

rape_24_by_wolfrider96-d412hc32Hvis noe er utenfor ens kontroll, så vil du etterhvert gi opp å prøve. Kroppen og bevisstheten overgir seg, som en siste mulighet til å overleve. En overveldende følelse av å være hjelpeløs vil ramme personligheten. Du lærer deg å være hjelpeløs. Og det igjen vil svekke den fremtidige evnen til å beskytte deg selv mot nye farer. Erfaringen tilsier jo at det ikke nytter uansett. Det vonde vil skje, og det er ingenting du kan gjøre med det. Så om du som voksen befinner deg på feil sted til feil tid, hvor mennesker med tilbøyelighet for å utføre voldtekt eller vold er, kan det være mye vanskeligere for deg å komme deg unna situasjonen hvis du tidligere har erfart overgrep, vold, mobbing og/eller alvorlige krenkelser.

Venter det verste
Selv om jeg ikke kan huske at pappa forgrep seg etter 5-6 års alderen blir alltid frykten hengende der for at det skal skje igjen. I tillegg slo han, brukte psykisk vold og var alkoholiker. Som skrevet her var jeg låst inne i en kjeller i flere uker hvert år i 4 år, og da, lik med de andre gangene Slangen var barnevakt(noe han var ofte) kom det ann på hvor samarbeidsvillig jeg var under voldtektene som bestemte om jeg fikk mat, drikke og en seng å sove i. De som skulle tatt vare på meg behandlet meg uutholdelig. De som skulle jobbet med å lage tillit, drepte barnet  i meg. Når en som liten har erfart at vonde ting kommer til å skje, og en har gitt opp kampen for titalls år siden, er det ikke lett å ta opp kampen i voksen alder. Veken har liksom gått ut…

Image19

 

Grenser
Som skrevet over har dette også noe med grenser å gjøre. Hele livet har mine grenser blitt tråkket og spyttet på. Grenser er noe alle mennesker burde ha, også barn. Men når ingen bryr seg om at den vesle sier nei og stritter imot blir grensene etter hvert usynlige for barnet, fordi de virker usynlige for de voksne.
Grenser som har blitt usynlige så tidlig er vanskelige å finne igjen.
Man skulle tro at når man har opplevd at grensene ikke har betydd noe, at man utvikler behov for tydeligere grenser. Men slik er det ikke for de fleste, dessverre.gresener
Siden jeg ble voksen har jeg ikke hatt grenser på lik linje med de andre, de som kunne si nei til slaskede menn på t banen, snu ryggen til den fulle mannen på togstasjonen, og avvise tidligere overgripere. Når grenser har blitt ignorert er det vanskelig å skulle sette de opp igjen, beskytte seg mot de menneskene som er ute etter å utnytte. Fordi jeg har blitt utsatt for fare hele livet, er det vanskelig å skulle se faresignaler, fordi det har blitt en vane at slike ting skjer.
Jeg så de for sent.
Dermed var jeg et lett bytte.
Når noe er utenfor ens kontroll gir en nemlig opp å prøve. Kroppen og bevisstheten .

 

Selvskading og straff
Jeg, som mange andre med DID (splittet personlighet) har personligheter (heretter kalt deler) som har som «rolle» å skade kroppen. Mine deler har tatt kontakt med M for å skade kroppen.
Selv om jeg, som alteret, aldri ville tatt kontakt med M, kjenner jeg igjen mekanismen. Tenk deg at du har gjort noe ulovlig, la oss si ranet en butikk. Du kommer i fengsel, og der får du gjort opp for deg! Når du har sonet straffen ferdig er du ferdig, du kan starte med blanke ark.
Jeg føler meg som før jeg fikk straffen.
Jeg har gjort noe fryktelig galt, nemlig være skyld i det vonde som skjedde når jeg var liten. Det er noe i meg i dag som sier at jeg ble utsatt for incest før jeg hadde lært meg å gå, hvordan kan jeg da være skyldig? Men jeg tror det at hadde jeg skyldt på min tillitsperson hadde jeg gått under! Det var en forsvarsmekanisme å skylde på meg selv, fordi Slangen var den eneste jeg hadde! Han var den eneste som viste meg kjærlighet, det hadde ødelagt meg å tenke at han gjorde noe galt.
Uansett, poenget.
Jeg var skyldig i overgrepene, og derfor trenger jeg å straffes. Men jeg får aldri gjort opp for meg, jeg blir aldri skuls med livet. Jeg kan kutte meg, sulte meg, bli gruppevoldtatt, men uansett hvor mye straff jeg får er det aldri nok.
Så det er en blanding av straff og en måte å skade meg selv på.

De siste to ukene
M truet med å drepe meg, og jeg tenkte at det var best om jeg gjorde det selv. Natt til tirsdag forrige uke hadde jeg en liten intox. Jeg tok det jeg hadde, ikke nok til å dø, men jeg lå i kramper og med oppkast hele natta, og gikk helt i søvne dagen etter. Jeg fikk ekstra tilsyn fra boligen natt til onsdag. De kom 4 ganger i løpet av natta.
Den siste gangen skulle være kl 3.. Jeg hadde sett på klokka og var sikker på at den var over 3, og tenkte at nå var sjansen min. Jeg kuttet først, så prøvde å henge meg. Nattevakta kom. Jeg hadde tatt en vene, dermed var det blod over hele badet. Jeg var bevisstløs da han fant meg, så han ringte ambulanse.
Ambulansefolka kjente meg såpass godt at de ringte politiet.
Det var 7 ambulansefolk, 1 lege og 4 politimenn.
For å gjøre en lang historie kort havnet jeg i respirator et halv døgn.
Da jeg kom til meg selv ble jeg flyttet til akutt psyk. Som alltid fikk jeg ikke bli
(du kan ikke være her).
Helgen var jeg hos mamma, skadet meg begge nettene. Blitt mye skading i det siste, for noen uker siden ble det 8 ganger på 5 dager :(
Når jeg kom tilbake til boligen etter å  ha vært hos mamma ble det satt inn en ekstra nattevakt som var med meg store deler av natta.
SÅ.. Skjedde det ting :P
M har som sagt vært hos meg (med flere menn) flere ganger i uka i over et halvt år. Da sjefen i boligen hørte dette, bestemte hun seg for å sette inn vaktselskap i boligen i 3 netter Jeg ble litt overveldet, da det koster flere tusen kr hver natt å ha de der! Men de kom. Det var en enorm trygghet og en pause jeg hadde lengtet lenge etter. Nå står det skilt utenfor boligen at den er bevoktet, og M har ikke vært her siden natt til mandag!
Jeg vet voldtektene sannsynligvis ikke kommer til å stanse helt, men det har vært så deilig å fått en pause..

Så i mellomtiden må jeg jobbe..
Hardt.
Jeg må lære meg at jeg fortjener bedre.

Image13
At det faktisk er uaktuelt at det kommer 9 menn og voldtar meg flere ganger i uka. Rape_by_zenagirl2122

Jeg må lære meg grenser på nytt, jobbe med hva som ikke er greit.
Jeg må skape de sammen med mennesker som ikke ønsker å skade meg.

nye grenser
Jeg må gjøre noe med de delene som hater meg så intenst at de sender voldtektsmenn etter meg.

Jeg må klare å finne selvtillit nok i meg til å vite at det å bli brukt er ikke det eneste jeg er god for, at det bli misbrukt ikke er den eneste meningen med livet mitt!

økøkæk

De to som aldri ble..

***Advarsel***
Dette kan være triggende
å lese for noen,
det er grafiske
skildringer av påtvunget
spontanaborter..

Please les med respekt…

Okei..

Dette tror jeg blir det tøffeste innlegget jeg noen gang har skrevet..
Jeg ber om at dette skal leses med respekt, fordi dette er det
såreste gjennom mine 16 år med overgrep som barn og 4 år
med overgrep som voksen.
Dette har jeg bare snakket om med sjelesørgeren, Psykolog S
og en kamerat, men jeg syns oftere det er lettere
å skrive enn å snakke, så da
prøver jeg å få det ned her..
hands on her
Dette skulle jo egentlig postes på morsdagen,
det var jo den som tippet alt..

Jeg nevnte graviditet nr 2 i et annet innlegg…
Skrev ikke så mye mer enn det at Slangen og de
sørget for at det barnet aldri så dagens lys.

Jeg føler jeg trenger å skrive litt om de to,
de som aldri ble..

Første gangen det kom noe i magen var jeg 13 år..
Jeg hadde ikke hatt mensen lenge, men den var alltid i tide.
Plutselig stoppet den opp.
Jeg ble kvalm om morgenene,
og frykten kom..
Slangen hadde vært ganske streng lenge,
passer på at jeg fikk mensen månedlig.
Hvis ikke den kom, kom han
ta seg av det, som han pleide å si.
Jeg fikk noen eldre venner til å kjøpe en test til meg
-sa det var enn tullegave til en venninne.
Svaret som kom på den var den verste beskjeden
jeg noen gang hadde fått som 13 åring.
Jeg gråt og gråt og hyperventilerte til
jeg besvimte. Jeg husker bare at
jeg ikke fikk puste, og det neste jeg husker
er at jeg ligger på bakken med
kul i bakhodet.

Slangen var borte mange uker, men
dagen kom da jeg skulle overnatte hos han igjen.
Han ble rasende..
Ingen av oss hadde noe clue
om hvem som var faren, men det var noen
flere der den natta.
Jeg husker at de bandt meg fast.
Det var 3-4 + Slangen, de kom truende mot meg.
Gjennom tårene så jeg lange og tynne objekter.

Det neste jeg husker er at jeg ligger halvveis bunnet fast.
Jeg var alene,
men det var tydelig at de hadde løsnet på tauet,
slik at jeg skulle komme meg løs derifra.
Det var størknet blod over alt.
Smertene var uutholdelige.
Jeg skvatt av en lyd og så at det var samlet
noen rotter rundt noe som så ut som en
blodig bitteliten dukke.
De spiste på den.rats

Jeg tror hjernen min var nødt til å beskytte meg da,
fordi det er noe av det verste jeg har vært med på.
Det tok flere dager før jeg skjønte at de hadde
sittet og spist på fosteret..
Det har vært et flashbacks jeg hatt mye av den siste tiden,
den bittelille hånden som syntes mellom rottene som
kaster seg over maten.
Jeg har aldri husket hva som skjedde..
Jeg trodde det skulle bli lettende, fordi det å blir gravid
som 13 åring er vel ikke akkurat noe jeg hadde taklet.
Men så kom sorgen over det lille som hadde bodd inni meg,
det vesle jeg aldri fikk tilbake,
livet som ikke fortjente å ende på den måten.

øyefoster

Som jeg skrev husket jeg faktisk ikke
hvordan de fikk barnet ut av meg.
Det var slik før en måneds-tid siden.
En av de små (tror det var Skremt)
hadde snakket med psykolog S..
Hun husket hvordan de hadde fått
ut barnet fra magen min.
De hadde brukt strikkepinner
og en stål-kleshenger for å
få fosteret ut av meg.

Når jeg fikk vite hva som hadde skjedd
ble jeg helt i sjokk..
Jeg tror ikke jeg klarte å ta det innover meg
så jeg bare fortsatt samtalen som om ingenting hadde skjedd.
Det ble for tøft..

child in hand

Andre graviditeten hendte da jeg var 15..
Slangen hadde fortsatt stein kontroll oversikt
over når det var fare for ny graviditet.
Jeg husker biter av at det var 3-4 skt som stod og
sparket meg i magen..
Denne gangen var jeg ikke så
langt på vet som forrige gang,
husker bare glimt av intense
smerter og mye blod.

Etter graviditet nr 2,
dabbet overgrepene veldig
det siste 1  1/2 året
før jeg flyttet hjemmefra.

Er det noen minner som er sykt
påtrengende for tiden, så er det nettopp minnene
av 2 de små som aldri ble.
Skyld følelsen er ENORM..
Hadde jeg sagt i fra til
noen om
overgrepene
under første graviditet
ville det første barnet overlevd.

hand in hand
Hadde jeg hatt mot nok til å si ifra til noen
kunne 2 små barn reddes.
Det er min feil at de aldri så livets lys.
To uskyldige barn kunne vært reddet
hvis jeg bare hatt turt å
si ifra til noen om hva
som hadde skjedd..
Fortelle om alle voldtektene,
alle 25-30 mennene som var innom.
Men jeg var for feig.
Og de to lille som aldri ble
måtte lide med døden..
hvordanleve med meg selv

shame.546

Fælt bursdagsminne..

Det er bursdagen min i disse tider.. Jeg liker det ikke.. Enda flere vanskelige minner å snakke om.. Det er ikke dette som er det den tøffe Hemmeligheten for tiden, men det blir tøft nok..
Dette er et minne jeg skrev forrige bursdagen min.. Skriving har jo vært en måte å få ut ting på, få minnene på plass. Jeg har aldri delt dette jeg har skrevet her med noen, men nå har jeg endelig noen å dele det med. Dette kan være veldig sterk lesning, noe er detaljert. Mange synes sikkert det er for detaljert, men det som hjelper meg er å sette ord på detaljene, flytte de ut av hodet. Jeg har også fått anbefalt av incestsenteret å skrive dette ned, har også lest lignende skildringer hos andre bloggere som har fått ting ut av å skrive på denne måten. Igjen, dette er den tøffe og ærlige skildringen av et overgrep, det er  ikke for alle.. Hvis du er i tvil om dette kan trigge egne traumer kan det være lurt å hoppe over denne posten.. Da ordene «jeg» og «meg» blir for tøffe, forteller jeg historien fra den lille jentas synsvinkel, det blir lettere da, jeg trenger å distansere meg litt,,
Til resten; takk at du tåler meg..

Hun hørte stemmen hans rope på henne. Stemmen får blodet til å stivne og kroppen til å skjelve. Hun later som hun ikke hører han, og fortsetter på huska. Stemmen kommer igjen, sintere denne gangen. Nei. Hun svelger tungt og går mot han. Hun ser nervøst etter tegn, hun  vet det er den skumle tiden på døgnet, døgnet med flaskene. Hun ser en flaske med noe blankt i, og stopper fortvilet opp. Men  et blikk fra han gjør at hun ikke tørr å gjøre noe annet enn å komme. Men da han lukker døren etter seg blir ansiktet mildt.
“Tenk at du blir 9 år i dag! Gratulerer med dagen, jenta mi,” sier han og gir henne en stor klem. Hun holder pusten og venter på at hånden skal gå under kjolen, men det gjør den ikke. Pusten slippes ut i et lettet sukk.
“Jeg har en bursdagsgave til deg”, sier han og smiler det slemme smilet. “Det er en overraskelsefest!” Han smiler lurt. “Nå er det ingen overraskelse lengre, men dette skal bli så fint! Det er mange her som gleder seg til å se deg!”
Hun tittet opp med litt forventning. Hadde noen gjort noe sånt for henne? Var det noen som var glad i henne allikevel? Noen som likte henne nok til å feire bursdagen hennes? Frykten satt i magen, minnene av alle de slemme lekene til Slangen dukket opp, men den lille forventningen skyldte det bort.. Det var alt hun rakk og tenke før han tok henne i hånden og dro  henne mot stua. Hun sitret i forventning, men det var ingen der. Plutselig skjønte  hun hvor de var på vei. Kjelleren! Det farlige stedet!! Hun begynte å kjempe imot, men han var alt for sterk. Kjellerlukt blandet med alkohol møtte henne da han åpnet døren. Han dro henne ned trappa og dyttet henne de siste trinnene. Hun falt ned på den kalde møkkete betongen. Hun var rask med å gjemme seg bak den sitge-lignende trappa som gikk fra overetasjen. Hun tittet forsiktig frem, mens hun telte mennene som stod der. Det var 9 stykker, 10 med Slangen.. Noen hadde hun sett før, men de fleste ikke. Alle så på henne, alle hadde slemme smil.
“Kom frem da, fittemor” Stemmen til Slangen er sint igjen nå. Hun la hodet mellom knærne og lekte usynlighetsleken. Plutselig tar noen tak i håret hennes og drar henne frem.
“Husker du hva som skjedde forrige gang du ikke ville kle av deg, da genseren din ble ødelagt fordi du ikke gjorde som jeg sa?”
Hun nikker med tårene i øynene, og husker at for to dager siden ble hun slått da hun kom hjem, fordi genseren var ødelagt.
Krevende øyne så på henne. “Skal du kle av deg selv, eller må jeg bli sint som sist gang?!?”
Øynene ble overfylt av tårer.
“Jeg vil ikke, vær så snill å ikke tving meg” Stemmen klarer nesten ikke bære ordene.  “Vær så snill!
Slangen gidder ikke vente på svar, han griper den ene armen mens han begynner å rive av henne jakka. En av mennene tar av seg buksene og tar frem den store stygge og begynner å dra i den. Hun prøver å rope på hjelp, men den ene mannen slår henne så hardt at det føles som om hun kommer til å besvime. Det kommer en til for å hjelpe, den slemme flaske-ånden puster henne i fjeset. Når hun er helt naken blir hun slengt i et hjørne. Hun skalv, ikke bare i frykt lengre, men gulvet er så fryktelig kaldt. Hun titter skremt bort på de. Hun ser at mange av de har drukket veldig mye av flaskene.
“Nå, få se hva hun er god til” snøvler en av de og kommer mot henne. Han trekker ned buksen og det store slemme kommer frem.
“Du vet hva du skal gjøre?” Sa Slangen strengt.
Hun kniper igjen munnen alt hun hadde, ville ikke ha det store slemme i munnen. Hun venter et slag, men mannen bare ler. “Trodde du at du var smart nå?” Han tar fingrene sine og kniper nesa hennes. Hun vil fortsatt ikke lukke opp munnen, men lungene skriker etter luft, og i det sekundet hun må åpne munnen etter luft stikker han den inn. Hun brekker seg, men han bare fortsetter. Plutselig ser hun en til komme mot henne med buksene  nede. Han løfter rumpa hennes så hun står på alle fire før han drar ned buksen og trusen sin. Han går bak henne, og hun kjenner kalde hender spre rumpeballene hennes, og det føles ut som om hun eksploderer da han dytter hans store farlige inn i henne. Hun prøver å skrike, men da han foran tetter luften, og  smerte og brekninger kaster hun opp. Mannen foran bruker kneet til å sparke henne i magen. Hun faller i det pusten blir slått ut av henne. Hun hører han bak banner i det han faller ut av henne. Mannen foran tar henne etter håret og drar henne opp til alle fire igjen slik at den slemme mannen bak kan trenge inn i henne igjen. Slangen ser på henne med det skumle blikket som sier mye om hva som kommer til å skje med  henne hvis hun våger å skrike. Hun biter leppa så hardt hun bare kan i det han stikker det store slemme inn i rompa igjen. Mannen hun kastet opp på slår henne, i ansiktet denne gangen.
«Jeg har fått spy på pikken, din jævla hore! Slikk det av!»
Hun ser på han med tårer i øyene og ber han; vær så snill, la meg slippe!
Slangen ser på henne.
«Gjør du det skal du få gå rett etterpå, okai?»
Tårene blander seg med oppkastet i ansiktet  hennes mens hun gjør som han sa. Smaken fikk henne til å brekke seg enda mer, men hun klarte å ikke kaste opp en gang til. Da den var ren stakk han den inn i munnen hennes igjen og holdt på til det hvite ekle kom. Den slemme mannen bak er heldigvis ferdig. Hun satt seg opp, glad for at hun var ferdig. Hun begynte å trekke på seg buksa, men Slangen stoppet henne.
«Hva tror du at du driver med?!»
Hun kjente redselen nesten kvelte henne.
«M-men du sa, d-du s-sa at je-jeg kunne  gå!» Storet hun. Hun tok seg sammen og så på han med bedende øyne. «Du sa jeg fikk gå hvis jeg gjorde som du sa!»
Slangen tar en slurk av flaska før det slemme smilet kom.
«Hva trodde du? Du er faen ikke ferdig enda!»
Han løfter den lille kroppen hennes opp og legger den på det gamle møkkete bordet. Han nikker til en som tar armene hennes  og holder de fast over hodet hennes. Første kommer og stikker det farlige inni i henne. Hun lukker øyene og tenker på følelsen hun hadde når hun trodde de hadde en fest for henne. Hun tenkte på hvordan hun skulle ønske bursdagen hennes hadde vært. Hun merker at mannen trekker seg ut, at det ekle hvite blander seg med blodet nedover lårene hennes. Da neste mann trenger seg inn begynner hun å slå hodet i bordet. Prøver å få en annen smerte å fokusere på,og kanskje – bare kanskje, hvis hun begynte å blø, kanskje de da ville syns hun var ekkel og slutte. Men da satt deg seg en over henne og stakk det store farlige inn i munnen hennes samtidig som noen presset seg inn i rumpa. Da forsvinner hun inn i det trygge mørket.
Det neste hun husker at det hvite ekle treffer ansiktet hennes. Hun ser ned og ser at den siste i køen av mennene akkurat hadde trukket seg ut. Hun er forvirret men takknemlig for at hun ikke husket det de andre 7 hadde gjort.

I det de andre forlater kjelleren faller hun om i smerter og gråt. Slangen kommer bort til henne.
«Det hadde ikke vært så vondt hvis du hadde vært flinkere. Du vet hva som kommer til  å skje hvis du forteller dette til noen? De kommer til å skjønne hvor ekkel du er som har vært med på noe sånt, de kommer til å forlate deg! Dessuten vet de vi aldri ville gjort dette mot noen som var verdt noe, du vil vel ikke at flere skal skjønne hvor verdiløs du er? De som ikke forlater deg
kommer til å misbruke deg og.»

Blikket  ble plutselig mildere, og han hjelper henne å ta på buksa.
«Dessuten gjør jeg dette fordi jeg er glad i deg, du vet det, ikke sant?

Gratulerer med 9 års dagen da, jenta mi..»

litt fra i kveld, og forrige perm..

Da er klokka blitt halv 3 på natta, jeg får meg ikke til å sove, så tenkte jeg skulle skrive litt..

Liten advarsel, begynnelsen her kan være litt detaljert ang pågående overgrep, hvis det blir vanskelig for deg, ikke les, okai? Vil ikke trigge noe hos noen..

M dro for for halvannen time siden. Han hadde med seg noen :( Bare en, heldigvis. Men jeg har kjempe vondt. Håper det gir seg snart.
Bare ber om at dette var siste gangen. Han vet jeg skal være på sykehus lenge nå. Han snakket om at dette skulle være finalen eller what ever. At det skulle bli siste gang, så han skulle gjøre det skikkelig. Så jeg håper det var et tegn på at han backer unna. Vet han var nervøs fordi jeg har involvert de på sykehuset.

Han var her i går og, da var han sint, fordi jeg har fått mensen. Han syns det er ekkelt å voldta meg når jeg har mensen, så han var sur. Jeg kan jo virkelig ikke noe for det :( Han dyttet meg, så jeg falt og slo hodet. Fikk svær kul og et kutt i panna. Han voldtok allikevel. Fikk stripset da han hadde gått, da. Kulen har gått ned, bare håper virkelig det ikke blir blåmerke, vil ikke at sykehuset skal finne ut av dette.

Dette blir nok enda en søvnløs natt. Håper den går fort, orker ikke dette er. I morgen bærer det tilbake til sykhuset.

Nå går uka hjemme mot slutt. Denne uken har gått fort, i og med at jeg var borte hele helgen.
Det har vært tøft.
Mye angst, uro, masse skading og bulimi. Burde sydd det meste, har ikke orket.  M har vært her de fleste kveldene jeg har vært her. Tror han begynner å bli desperat, føler seg trykket i et hjørne, han har blitt verre. I går dyttet han meg, så jeg falt og traff bordkanten med panna. Fikk stripset, men det blødde en del. Heldigvis har hevelsen gått ned, ble en kul, håper den ikke blir blå! Hatt to samtaler da, en på DPS og en med han private, S. På DPS var det veldig overfladisk, som det alltid er.  Hos S var det litt mer inn i ting. Snakket mye om tiden hjemme, om M og de andre delenes forhold til M.

Tenkte jeg skulle dele litt av hva som skjedde forrige gang jeg var hjemme. Da var det samme greia, en uke hjemme, så tilbake til sykehuset.

Dagen etter utskrivelse ble natta/morgnen tilbrakt på legevakta for å sy meg sammen. Etter M hadde dratt ble det for mye. Tok taxi ned til legevakta. Da jeg kom inn ble jeg møtt av en vakt. Han var fæl. Jeg kjenner de fleste vaktene der, men tror han var sommervikar. Han var først veldig ufølsom. Fortalte jeg hadde blitt voldtatt den kvelden, han var utrolig ufølsom. Jeg hadde det veldig vanskelig fra før av, pluss at det alltid er vanskelig å bare være på legevakta, har utrolig mange vonde minner med ufølsomme leger og sykepleiere, brutalt politi og mange tvangsinnleggelser. Så da dette ble toppet av en ufølsom vakt ble jeg så fortvilet at jeg klarte ikke kjempe mot trangen til å skade igjen. Fant meg en do. Tok ikke lang tid før de låste seg inn, og vakta KLIKKET! Han skrek til meg, kalte meg stygge ting og sa at han hadde hørt om meg, at jeg ”alltid” gjorde dette. Det har skjedd før at opplevelsen av å være på legevakta har vært så overveldende at jeg har kuttet igjen, men det har skjedd sikkert 5% av gangene, jeg gjør ikke alltid det! Han dro meg inn på systua. Legen virket heller ikke blid. Jeg følte meg så krenket at jeg prøvde å gå, orket ikke være der når alle var sure på meg. Men jeg ble stoppet. De påstod jeg blødde så fælt at jeg kom til å besvime. NOT! Overdramatisering. Jeg sa det var mitt valg, at jeg ville gå, men da sa legen at han bestemte at jeg måtte behandles, at de kunne holde meg der mot min vilje. Så jeg gav opp å kjempe, lå der og gråt til de hadde sydd ferdig og jeg endelig fikk lov til å gå. Legen ble bedre da, han var hyggeligere mot slutten. Var ikke hjemme før 6 tiden. Sov veldig urolig, bare i noen timer, selv om jeg hadde tatt alle meds. Trengte virkelig noen å prate med da, dro til gatepresten for ungdom . fikk en god samtale, men ble mer og mer urolig. Da vi var ferdig ville ikke han jeg skulle dra hjem alene, så vi prøvde å finne noe positivt jeg kunne gjøre. Jeg tenkte jeg kunne sette meg litt i domkirken, han skulle følge meg opp. Det jeg ikke tenkte på var at det ikke var lenge etter terroren, og det var mye folk der. Fikk mer og mer angst. JC tok meg tilbake til kontoret sitt. Der toppet det seg. Jeg prøvde å gå flere ganger, men han sa han ikke kunne la meg gå når jeg var så dårlig, og fysisk stoppet meg. Jeg ble mer og mer desperat, trengte å skade meg for å få ro i alt kaoset. Men jeg ville ikke gjøre det der! Men fikk jo ikke dra. Endte med at jeg ikke klarte å la være å skade meg. Skammer meg så enormt. Først kom akutt temaet, men de ringte raskt ambulanse. Jeg ville ikke, ville ikke ha hjelp, var ikke ferdig med skade, det hadde ikke hjulpet nok. Da de kom gikk JC ut for å prate med de, og kom raskt tilbake med et ultimatum; enten måtte jeg legge fra meg skalpellen å bli med ut, ellers ringte de politiet. Da la jeg motvillig fra meg skalpellen og ble med til legevakta, bare 8-9 timer siden sist jeg var å sydde.

Til min store sorg møtte den samme vakten meg, men de herlige ordene; ”faen, det er ho kjerringa der igjen!” Da snudde jeg, men en sykepleier som kjente meg stoppet meg og ble med meg inn til legen.
Legen var urovekkende stille. Jeg har pleid å sagt det til de før, om hvis de ikke sier noe, kan de please si hvorfor. Jeg blir så usikker når de er stille, tenker de er irriterte, osv. De trenger ikke snakke med meg, men bedre om de da sier; jeg må konsentrere meg om å sy, eller jeg vet ikke hva jeg skal si. Da kom det jeg skrev om tidligere, som bare sjokkerte meg. Vi har vært på kurs og lært at dere kommer jo hit for å få positiv oppmerksomhet, så vi skal ikke gi det til dere.
Så det var ingen okai tur.
Den kvelden kom E en tur. E er en som fulgte meg litt opp mens jeg var hjemme. Han var nok bekymret for at det skulle ende i et nytt selvmordsforsøk. Han ba meg legge meg inn på psyk igjen, men jeg klarte ikke. Følte jeg ikke var verdt det, at de kom til å se ned på meg hvis jeg ikke klarte meg hjemme, at jeg overdramatiserer med disse voldtektene, at de vet at det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg. Store deler av besøket husker jeg ikke, de andre personlighetene var der. Var visste flere av de små. Det var godt, men også litt vanskelig å ha han der. Vanskelig for meg å ha menn i leiligheten min. jeg satt i et hjørne i andre delen av leiligheten stort sett hele besøket.

Etter at han hadde dratt kom M. Husker ikke hele besøket, men satt igjen med en syk angst. Endte med at jeg tok mer og mer piller for å få angsten til å gå over. Det neste jeg husker er at jeg ligger på intensiven. Jeg husker ærlig talt ikke hva som hadde skjedd, noe av det første jeg tok var en solid blanding av sobril og imovane, og det pleier å påvirke hukommelsen. Snakket med E, han fortalte at jeg hadde snøvlet veldig, og sagt at jeg hadde tatt en del, men ikke visste hvor mye, å han hadde ringt ambulansen. Ville ikke vært uforståelig om de pillene var for å dø, men tror ikke de var det, hadde nok ikke sagt noe hvis det var for å dø. Forklarte det til legen, og fikk dra.

Helgen var tøff, men kom da gjennom den. Mandag skulle jeg til frisøren. Jeg hadde SPESIFIKT bedt om å få en dame da jeg bestilte. Gjett hva som skjedde? Jeg fikk en mann. Han var verdens hyggeligste, virkelig, men han var mann. Og han skulle ta på meg. Det funket ikke akkurat den dagen :P Jeg hadde bestilt en deal som inkluderte hodebunnsmassasje. I farten prøvde jeg å finne på grunner til at jeg ikke skulle ha det allikevel, men hadde jo betalt på forhånd, så hadde vært veldig ulogisk og plutselig si nei. Jeg fokuserte bare alt jeg hadde på pusten, og kom meg gjennom det. Var jo skvetten og skalv, han ble nok ganske usikker. Men det gikk greit..

Etterpå dro jeg på SMI(støttesenter mot incest) og fikk en god samtale med T. Han har fulgt meg i det året jeg har gått der, hatt en del samtaler og sendt mye mail, han er veldig flink. Fortalte han om M for første gang. Han ble opprørt og litt satt ut tror jeg. Sa han gjerne skulle blitt med meg på voldtektsmottaket, hvis han ikke hadde vært alene. Det var utrolig hyggelig, men det var for sent. Noe av det første jeg gjør etter M har gått er å dusje, føler meg så møkkete. T ville ikke jeg skulle gå hjem, han og ville jeg skulle inn på psyk med en gang. Men dette var dagen før den planlagte innleggelsen, så jeg gjorde ikke det. Etter samtalen satt vi oss ut litt, men jeg bare dissosierte gang på gang(da forsvinner jeg helt, blir sittende å stirre samme flekk drit lenge uten å registere at folk prater til meg) Da må folk ta på meg for å få meg ut, og da skvetter jeg veldig. Følte det tok for mye oppmerksomhet, så jeg valgte å gå. T fulgte meg ut, bad meg igjen innstendig om å ikke dra hjem, fordi jeg regnet med M kom tilbake. Men jeg klarte å ta i mot en klem, det var godt. Begynte å sippe igjen, men det tåler han heldigvis.

Så, dagen etter bar det tilbake til Ullevål. Sov ingenting den natten, ble skading, så måtte sy når jeg kom dit. Var så deprimert når jeg kom frem at jeg visste ikke forskjell på opp og ned. Klarte ikke se på folk, pratet veldig lite. Men han som fulgte meg bort for å sy kjenner meg godt, og han har den beste humoren i verden. Så trakk på smilebåndet, og klarte å prate litt mer i løpet av syinga, og følte meg litt bedre når jeg kom tilbake…

Jepp.

Så det var kvelden i kveld, og litt fra forrige gang jeg var hjemme. Det blir mye sånn frem og tilbake, har bare så mye å skrive, burde startet bloggen før!  :P

Takk at du holder ut å lese, da…

Håper resten av natta går greit.. jeg har så angst at jeg klarer ikke roe meg nok til å sove.

Men håper du som leser har fått en god natt søvn <3

Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.