Tag Archives: politi

Litt fra den siste uka; overdosen kom..

Det gikk galt.. Veldig galt.

Overdosen kom på onsdag. Ganske stor. Alt for mye drama. Jeg tok en del piller, gikk til skogs for å ta resten. På vei begynte nok tankene å spinne. Jeg husker ikke noe av det. Jeg hadde en trygg voksenperson som holdt et nøye med meg da jeg skrev meg ut. Han skjønte noe var i gjerdet, og spurte; hva skjer? Jeg hadde sendt mld tilbake å prøvd å snakke de bort, sa ingenting, alt var bra, skulle pakke litt og ta en tidlig kveld. Men han skjønte at noe var på ferde, da ringte han meg. Da hadde han skjønt hva som hadde skjedd, og ringte politiet. Jeg kom meg ut i skogen og tok resten av pillene. Jeg lå der 4 timer før de fant meg. De hadde rundt 100 stk som lette, helikopter, politi, hunder, to ambulanser og en legeambulanse. KØDDER DU!?!?! Omg. Overdramatisering. Det var bare meg! Jeg skjønner at de hadde gjort det for noen andre, men dette er meg vi snakker om!

Kunne drept bestevenninna mi. Hun fortalt mamma om  Slangen og M! Jeg ble helt satt ut da S fortalte det, hadde virkelig ikke trodd hun ville gjort det mot meg. Klarer jo ikke være sint, skjønner jo at det var for å hjelpe, men. CRAP!

Jeg satt og hørte på 8 mobilsvar i går, det ble utrolig sterkt, gråt en del. Den første var fra bestevenninna mi. Hun spurte gjennom tårene hvor jeg var, hva jeg hadde gjort. Tryglet meg om å si hvor jeg var, ba meg ta vare på meg selv, sa om og om igjen hvor glad hun var i meg. Neste var fra en bekymret behandler fordi jeg ikke hadde møtt opp til timen. Så var det en del fra politiet. Litt overveldende at folk bryr seg sånn.

Lå på intensiven i en uke, koma og respirator. I går ble jeg flyttet på tvang til psykiatrisk. Livet er så hilma digg!

Er så sliten. Sov 20 min i går natt og tre kverter-time i natt. Pga jeg fikk oppkast ned i lungene har jeg dobbeltsidig lungebetennelse. Jeg føler fortsatt jeg har mye medisiner i kroppen, sjanglet mye i går. Jeg har dessuten ikke klar å spise noe særlig, så er svak pga det..

Blir samtale med psykolog A i dag.. Veldig spent. Hørt han kanskje kommer i trøbbel fordi jeg hadde et alvorlig selvmordsforsøk så tett oppå utskrivelse.. Håper han slipper det, da…
Lurer litt på temaene. Jeg skal på langtidssykehus neste uke da! Shit, det blir scary. Har jo vært sykt mye innom akutt psyk, sikkert 24-25 siden desember 2008

Advertisements

Utskrivningssamtale, del 2

Utskrivelsessamtalen for denne gangen begynte veldig sårt… (Utskrivningssamtale, del 1)

Fortsettelsen gikk ikke noe bedre. Fokuset var jo selvsagt at jeg skulle hjem! Men dette ble vanskelig, fordi jeg visste hva jeg dro hjem til. Han. Flere voldtekter. Psykolog A hadde catchet at det var noe jeg ikke visste om jeg ville si, på grunn av hans meldeplikt. Jeg hadde da sagt at M hadde sagt at han skulle la meg være i fred etter at jeg sa at sykehuset hadde truet med politi. Sannheten var at jeg hadde sagt det til han, men i retur fikk jeg enda flere trusler. Jeg tørr ikke gå til politiet. Så jeg løy og sa at alt kom til å gå bra, men igjen sviktet kontrollen meg, og kroppsspråket sa noe annet enn leppene mine. Jeg gråt mye. Først lydløst, så ble det hulk.
A foreslo at vi skulle utsette samtalen, men jeg ville bare komme meg gjennom utskrivelses samtalen uten noe mer snakk om politi, så jeg ville avslutte.
A sa han syns jeg var vanskelig, fordi jeg sa det gikk bra mens kroppsspråket sa noe annet. Jeg gråt enda mer, så at jeg virkelig ikke mente å være vanskelig, jeg hadde det bare veldig vondt. Det var tøft å høre at jeg var vanskelig, fordi jeg ville virkelig sammarbeide, jeg bare klarte ikke.
Da han sa jeg var vanskelig for andre gang måtte jeg bare gå. Jeg falt sammen på rommet. Satt på høy musikk, la meg i hjørnet og gråt så jeg ikke fikk puste. Kontakten min kom etter. Sa A gjerne ville avslutte, at vi skule prøve igjen om 15 min. jeg klarte ikke reagere gjennom gråten. Kontakten min kom inn igjen etter 5 min og satt seg ned på gulvet med meg.
”Fragile, hjelp meg å forstå hva som foregår, hvorfor du gråter sånn”
Men jeg klarte ikke si noe, klarte ikke fortelle hvor livredd jeg var for å dra hjem, men hvor mye reddere jeg var for å si noe om det.

Jeg ble med ut etter en 20 min tid. A foreslo at vi skulle gå en tur, det gjorde godt. Han prøvde seg inn på samtale emnet, men jeg bare skiftet tema hver gang. Han prøvde å fokusere på evaluering av oppholdet, jeg hadde ikke sjans.
men dro da, uten noe telefon til politiet.
Skulle være hjemme en uke, altså skal jeg tilbake til sykehuset på torsdag.
M har vært her noen ganger. Være borte noen dager da, det hjalp jo litt…

Må prøve å finne noe lurt å si ang evalueringen til jeg kommer tilbake..

Nå får jeg forhåpentligvis sove snart..

God natt <3

Hverdagens hemmelighet, pågående overgep

”Fragile” sier han rolig mens han prøver å møte blikket mitt. ”Hva er det du ikke forteller meg?”

Spørsmålet dirrer i rommet. Han har spurt før, jeg har benektet før. Men enda en gang klarer jeg r ikke kontrollere hva kroppsspråket forteller. Jeg prøver å holde meg fattet, men merker at angsten tar over. Jeg kryper mer sammen, gjemmer ansiktet bak knærne og prøver febrilsk å holde kontrollen over pusten.

”Det er ingenting” prøver jeg å få frem uten å gråte.

Han kjenner meg fra mange tidligere innleggelser, han sier han tror det har skjedd noe nytt. Jeg har aldri vært så dårlig som jeg har vært det siste halve året. Selvskadingen har blitt hyppigere og mer alvorlig. På et punkt hadde jeg nesten 400 sting i armene på en gang. Jeg har vært inn og ut av psykiatrisk akutt mottak som en svingdør. Hadde rundt 9 innleggelser på et par måneder. Dessuten har selvmordsforsøkene blitt mer alvorlige. Det som fikk meg inn denne gangen var en overdose som var veldig nær å ta livet mitt. Han lurer på hva jeg har rotet meg oppi, hva som er annerledes, hva som skjedde som gjorde at jeg tok den overdosen akkurat den dagen. Det tok lang tid før jeg klarte å innrømme noe. I prosessen fikk han hilst på noen deler (De andre personlighetene kalles deler). Det å snakke om det var så ekstremt tøft at jeg klarte ikke være tilstede psykisk, så noen av delene som ble skapt for å takle overgrep måtte ta over. Det tok mellom innleggelsen i midten av mai til slutten av juni før jeg så vidt klarte å sette overskrifter over hva det var jeg ikke klarte å fortelle.

P å g å e n d e    o v e r g r e p .

I september i fjor var fikk jeg en forespørsel på facebook. Navnet fikk blodet mitt til å stivne. Det var en som hadde vokst opp i samme gate som meg, men som hadde tvunget meg til ting jeg ikke ville. Hovedovergriperne mine var rundt 8-10 år eldre, det var de som gjorde de groveste hyppigste voldtektene, volden og overgrepene. Men det var en som danset i skyggen av de, M. jeg tror Slangen hadde forgrepet seg på han også, det var ikke normalt at en 9 åring visste så mye om sex. Han var to år eldre enn meg, han holdt på mellom jeg var 7 og 9. Det var ikke grove overgrep, det verste jeg måtte gjøre var å suge han, det var ingen voldtekter. I forhold til hva Slangen og gjengen gjorde, føler jeg vel ikke helt at M traumatiserte meg veldig. Men det var altså M som hadde lagt meg til på facebook den september kvelden. Jeg kjente angsten kom krypende, jeg avviste med en gang. Men så har vi en liten ting kalt gule sider. Skjønner det hjelper, men det er skremmende at han kun trenger å ha navnet mitt for å få telefonnummer og adresse. Og som om ikke adressen er nok får man jo opp et lite kart over hvor jeg bor. Flott. I begynnelsen gjorde han alt han kunne for å vinne meg over. Han fortalte meg mye hvor pen jeg var. Jeg er ikke pen, jeg får aldri høre at jeg er pen! Så jeg smeltet litt. Vi tok en kaffe, han ville bli med meg hjem. Jeg var motvillig, men han fulgte rett og etter meg hjem. Jeg prøvde å si hade får jeg låset opp, men han trengte seg inn. Så begynte han å bli fysisk. Jeg hadde vært klar på at seksuelle ting var helt out of the question, fullstendig uaktuelt. Jeg dyttet han bort, en han var mye sterkere enn meg. Det ble den første voldtekten. Etter det har han fortsatt og fortsatt. På det verste var det 5-6 ganger i uka. Jeg har truet med politi og å dra ned til voldtektsmottak, men den gangen jeg var bastant fikk han lillebroren min banket opp noen dager senere. ikke gøy! :(

Jeg har prøvd å dysse ned disse pågående overgrepene. Det tok 8 måneder før jeg åpnet munnen, og så to måneder med pushing fra behandler før jeg klarte å si hva som skjer. Og når jeg først klarte det blir jeg ikke kvitt tanken om at de må jo tenke at dette er selvfølgelig noe som ikke gjøres noe med! Jeg vet godt at jeg ikke er verdt nok til å kunne forvente å ha det bra! Dette høres veldig stakkarslig ut, veldig; ”åh, please si at jeg er verdt noe!!” Men livet, universet, Gud har vist meg dette gang på gang; du må ikke tro at du fortjener å ha det bra. Hver gang jeg har senket skuldrene, sett fremover med et positivt øye skjer dette.

Noe som har blitt ekstremt viktig for meg er at jeg vil ikke at de(hvem som helst egentlig, men i dette tilfelle de på sykehuset) skal tro at jeg tror at jeg er verdt noe. Hvis du tok den. Det er kanskje litt som om en person på 250 kilo hadde snakket om hvor fint det var å være så slank. Sier ikke dette for å snakke stygt om overvektige, tingen er bare at hvis en så stor person hadde sett på seg selv som slank blir man litt; ”okai, what ever, get over yourself.” Hvis du skjønner hva jeg mener. Det er sånn jeg føler at folk ville tenkt om meg hvis jeg hadde gitt utrykk for at jeg trodde at jeg var verdt noe. Derfor har det blitt veldig viktig for meg at jeg ikke vil at de skal tro at jeg er verdt noe. Jeg føler meg dum hvis de skulle tro det. Jo, men tilbake til poenget. Det har blitt vanskelig å fortelle om voldtektene som har skjedd det siste året, fordi jeg føler at alle vet at det spiller ingen rolle! Det var en tøff prosses å klare å si det. Jeg klarte så vidt å bryte gjennom med psykolog A dagen før han gikk ut i ferie. Deretter var det en vikar, og hun hadde tydeligvis ikke fått noe beskjed om dette. Derfor tok det enda noen uker før jeg klarte å si noe til henne. Det var 4-5 dager før jeg ble skrevet ut. Da var jeg hjemme en uke, M kom hver kveld/natt :( Det var ikke voldtekt hver natt, noen ganger måtte jeg bare suge han. Jeg hadde utrolig mye hull i tiden jeg var hjemme. Jeg hadde en som fulgte meg opp ganske tett(E), han fortalte at han hadde pratet med flere forskjellige personligheter. Dette er da grunnen til hullene, at jeg ikke husker noe mens de var fremme. E spurte ofte om jeg ikke skulle legge meg inn, dra tilbake til sykehuset før uka jeg skulle være hjemme hadde gått. Men det føltes så feil å spørre om hjelp når jeg visste de visste jeg ikke var verdt det. Forventet å bli avvist, men likevel vettskremt for å bli det. Jeg begynte å sammenligne meg veldig med de andre pasientene. Dette var uka etter terroren i oslo og på utøya, jeg følte jeg umulig kunne ha det så ille som de, regnet med det kom til å komme noen pasienter fra utøya inn, ville ikke komme og si jeg ville ha plass når det var folk som virkelig trengte hjelp der! Følte litt som om det var som om jeg skulle komme inn på akutten og kreve sengeplass for en forstuet finger. Alle vil tenke at; nei, folk trenger plassen mer enn deg. Tenkte vel litt det var det de kom til å tenke hvis jeg hadde kommet og trengt plassen. Så ble til at jeg holdt meg hjemme hele uka til den planlagte innleggelsen.  Vet ikke om jeg hadde klart å komme en gang, hvis det ikke hadde vært for at de sa jeg skulle komme tilbake. Føler meg ikke verdt det, føler meg dum ved å skulle ta opp ressurser.

Siden da jeg kom tilbake forrige uke har vi snakket mye om M. Vært så sårbart!

En av de første samtalene sa A; ”dette er nesten for mye å ta innover seg, for ille til å fatte.”

Noe i meg skrek nei. På en side var jo frykten for at det skulle bli bagatelliert der, men.. Nei! Jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg, jeg vet det ikke spiller noen rolle hva som skjer med meg! Ikke ljug, ikke gjør meg usikker! Jeg har prøvd å få de til å forstå at så lenge det er slik det er nå, går dette bare utover meg. Og det spiller ingen rolle! Sist jeg truet M med å gå til politiet fikk han broren min banket opp. Hvis jeg går til politiet, setter jeg andre i fare, ikke bare meg. M har jevnlig sendt meldinger der han type har skrevet ting som; ser moren din har klippet seg, hun har på seg den t shorten i dag, lillebroren din har ny bil ser jeg, ooosv. Alt dette har stemt. Han følger med de.

Jeg håpet virkelig at M kom til å gi seg siden jeg skal være innlagt en stund. Men han fortsatte etter jeg kom inn på sykehuset igjen. Sendte truende meldinger, en gang på tur skrev han en melding der han beskrev hva jeg hadde på meg, bare for å skremme.

Flere har snakket om politiet, men jeg føler at det ikke spiller noen rolle så lenge han bare skader meg, jeg spiller ingen rolle! Føles egoistisk å gå til politiet, da setter jeg andre enn meg selv i fare.

Men denne uken kom psykologen A med et skummelt ord. Meldeplikt.

”Vi må varsle noen.”

Panikken steg i meg. NEI! Det må ikke skje, det kan ikke skje. Jeg prøvde igjen å si at jeg overlever, jeg trenger ikke noe, jeg spiller ingen rolle.

”Det er ikke det samme, det spiller noen rolle for oss hva som skjer med deg” Med disse ordene kom tårene igjen.

Spiller jeg virkelig en rolle for noen?

Finnes det noen som mener at jeg ikke fortjener smerte?

Det ble veldig sterkt for meg.

Dette var 4 dager før jeg skulle skrives ut for å være hjemme en uke før jeg kom tilbake til sykehuset.

Han sa jeg måtte klare å løse dette  med M, ellers tilså meldeplikten hans at han måtte varsle politiet.

Crap.

Så hva skjedde?

Sa jeg hadde vært I kontakt med han, at han hadde sagt han skulle la meg være I fred.

Jeg løy alt jeg hadde.