So starved by love that I’ve become delusional? 

Ooooook. Karina her. Okey, dette er litt teit. Men Fragile (eier av bloggen, vår hovedpersonlighet), ville jeg skulle skrive litt. Så skal prøve. Presenterer meg litt mer lengre ned. Så de små delene (del-personlighetene kalles deler, Edit Fragile) så en film de elsket. Egentlig skulle min del være en del av den teksten til alle, men jeg ville representere meg selv, ikke alt våset til de små. Filmen heter Encanto, og jeg gidder faen ikke gi noe referat, se den sjæl. Men det er da en sang fra filmen jeg har valgt ut, da vi skulle gjøre det. Jeg valgte denne, som da er fra en av rollene i filmen som har gaven å være kjempesterk, og får mye press på seg. Fragile og Cecilie identifisere seg også i deler av denne, det får de ta senere.

I’m the strong one, I’m not nervous
I’m as tough as the crust of the Earth is
I move mountains, I move churches
But I’m ashamed, ’cause I don’t know what my worth is
I take what I’m handed, I break what’s demanded, but
Under the surface
I feel berserk as a tightrope walker in a three-ring circus
Under the surface
Was Hercules ever like, «Yo, I don’t wanna fight Cerberus?»

For dere som ikke har møtt meg; hei, jeg heter Karina og jeg er en av delene til Fragile. Vanligvis er jeg mye mer aggressiv, men tror Fragile planla at jeg skulle skrive dette på våken nattevakt, så jeg ikke orker å gå i forsvar med en gang du leser navnet Karina. Jeg er jo hun som stadig utsetter kroppen for overgrep, som kutter og kaster opp. Anyways.
Det var denne teksten over her, da.
Ja, for jeg er den sterke, den tøffe. Som ler voldelige menn rett opp i trynet. Som oppsøker menn jeg vet kommer til å voldta kroppen. Jeg kommer til å forklare litt hvorfor jeg ønsker at kroppen skal skades litt lengre ned her.
Jeg har gjort om teksten litt over her. Originalt fra filmen er det; And I glow ’cause I know where my worth is. Jeg skrev; But I’m ashamed, ’cause I don’t know where my worth is
Jeg vet nemlig Ikke hvor verdien min ligger. Ligger den hos mennene som bekrefter at jeg er verdt nok til å bli brukt? Fordi det er bedre enn å være ubrukelig…ikke sant? Ligger verdien i å la folk behandle meg som jeg føler meg? Ligger verdien i å være den ødelagte, så de andre delene slipper å være det? I å føle meg attraktiv for noen, selv om de kun ønsker å voldta?

Hvis du ikke vet hvem Cerberus er, er det en trehodet hund som jeg da spør om Herkules bare; I dont need this shit, jeg gidder ikke, vil ikke kjempe han. De tre hodene jeg må kjempe representerer tre ting, tre ting som gjør at jeg utsetter kroppen for overgep.

1. At jeg misbrukes for å bekrefte at jeg er like verdiløs som jeg vet jeg er
Jeg liker arrene vi har på kroppen etter selvskading. Det er et bevis! Det er veldig viktig for meg at folk ikke tror jeg at vi (alle oss delene) fortjener å ha det bra. At jeg vet jeg er verdiløs. Dette vises også når jeg oppsøker overgrep. Selv om jeg finner mennene, er det aldri frivillig sex, alltid voldtekt. Men det er noe i meg som gjør at det føles riktig å bli misbrukt, fordi da føles det på utsiden sånn jeg føler det på innsiden. At jeg ikke fortjener bedre, ikke er verdt mere. Som jeg nevnte med dette med arrene, så vet de at jeg er verdiløs. Jeg vil at noen skal behandle meg som jeg føler meg, som jeg vet jeg er; ingenting. Det blir en bekreftelse på alt jeg kjenner om meg selv.

2. Straff/Himmel og helvete
Helt fra jeg kom (da Fragile var 12 år) har jeg fått høre det samme. Jeg er det onde barnet. Og det onde barnet er uten verdi og kom til helvete hvis hun ikke tilfredsstilte de som faktisk har verdi. For å få Guds tilgivelse og komme til Himmelen må jeg straffe kroppen. Vil ikke til helvete!  Det ble brukt mye Bibel i overgrepene, som dere som har fulgt oss en stund vet. Fragile sier Gud ikke er sånn, jeg bare fuck that shit. Skal jeg tilgis må jeg straffes. Jeg vet ikke hva mer jeg skal skrive om dette, føler det er sagt.

3. Sulteforet etter kjærlighet…?
Det var det Fragile skrev om meg. So starved by love that I got delusional. At jeg er så desperat etter kjærlighet at jeg leter i alt som kan gi meg bekreftelse. At noen vil ha meg. Og det stemmer jo! Og når de vil misbruke meg er jeg god nok for de. Jeg får knapt puste, men jeg føler meg god nok. Jeg har fullstendig mistet meg selv, men jeg bryr meg ikke, så lenge noen vil ha meg. Det er den eneste kjærligheten jeg har kjent til, den eneste nærheten med andre mennesker jeg har hatt, det eneste jeg vet hva er.. De var jo slemme for å vise meg hvordan jeg skal leve livet mitt, min mangel av verdi for at jeg skal kunne gjøre opp for det ved å straffes. Er ikke det kjærlighet? Er det ikke kjærlighet når de ikke slo hvis jeg hylte i smerte? Er det ikke kjærlighet når de gav meg pauser mellom hver person i gruppevoldtektene? Er ikke det kjærlighet? Please si at det er kjærlighet, hvis det ikke er det har jeg aldri fælt det, og det vet jeg ikke om jeg kan leve med. Dette må ha vært kjærlighet. Ikke sant..?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s